Jeg lovte å poste en aprilsnarrgenerator som du kunne sende anonym mail med. Den ligger forsåvidt her, men den virker ikke lenger. Den virket da jeg lagde den i forrige århundre, så jeg lurer på om internett er forandret slik at anonym mailing ikke skal la seg gjøre.
Som trøst får du noen linker til lovende, nye blogger. Jeg liker utenrikspolitikk, og jeg liker infotainment. GonzoDC skrives av en norsk journalist i Washington og er i min smak. Også skrivesaker har sin vri på utenriks.
Andre unge lovende er Mirakel, Snicksnack og Ingunn. Og Leftjab, som forteller en så rystende historie om Trondheimspolitiet at politiadvokaten har fått sensurert navn på politimenn vekk fra bloggen. En annen bra trønderblogg er Zava Palmer.
En del linker har falt ut av linkelista mi. Si fra hvis du mener du burde vært der.
31. mars 2007
Røldag: Life stinks
You play the way they want it and you go to school each day
then suddenly life hits you and you start to move astray
your legs will barely move and now your eyesight don't work straight
and the doctors won't believe you 'cause your tests are all okay
Life Stinks
They will send you to a shrink and he will tell you that you're mad
and when you don't believe him he will start to mould your head
when you finally feel crazy he will tell you that you're not
"we will take away your money, go and find yourself a job"
Life Stinks
And the only job to get is where they carry heavy stuff
you can take the pains a month and then your body says "enough"
then you go back to the doctors but the story's just the same
"everything is normal but we don't know 'bout your brain"
Life Stinks
So you end up all alone and you are scared of your own mind
and you don't want any help 'cause you have learned what they will find
they will rip apart your childhood as they leave you full of doubt
were your parents really monsters, did they beat you up and shout?
they pick out your self-confidence, they throw away your will
and the only thing you get is an enormous pile of bills
Life Stinks
Then one sweet day a doctor calls and tells you to be glad
"you have a rare disease now be happy you're not mad
the illness is no problem if we cure it right away
but oops...
you've had it for so long and now I guess it's gonna stay
you should have seen us earlier, now game is up for you
we're very very sorry but there's nothing we can do"
Life Stinks
(c)2000
Diktet kan synges til versemelodien i Alph Preussens 'Du skal få en dag i mårå' ('det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei')
then suddenly life hits you and you start to move astray
your legs will barely move and now your eyesight don't work straight
and the doctors won't believe you 'cause your tests are all okay
Life Stinks
They will send you to a shrink and he will tell you that you're mad
and when you don't believe him he will start to mould your head
when you finally feel crazy he will tell you that you're not
"we will take away your money, go and find yourself a job"
Life Stinks
And the only job to get is where they carry heavy stuff
you can take the pains a month and then your body says "enough"
then you go back to the doctors but the story's just the same
"everything is normal but we don't know 'bout your brain"
Life Stinks
So you end up all alone and you are scared of your own mind
and you don't want any help 'cause you have learned what they will find
they will rip apart your childhood as they leave you full of doubt
were your parents really monsters, did they beat you up and shout?
they pick out your self-confidence, they throw away your will
and the only thing you get is an enormous pile of bills
Life Stinks
Then one sweet day a doctor calls and tells you to be glad
"you have a rare disease now be happy you're not mad
the illness is no problem if we cure it right away
but oops...
you've had it for so long and now I guess it's gonna stay
you should have seen us earlier, now game is up for you
we're very very sorry but there's nothing we can do"
Life Stinks
(c)2000
Diktet kan synges til versemelodien i Alph Preussens 'Du skal få en dag i mårå' ('det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei')
27. mars 2007
Vår generasjon
Min generasjon kalles ironigenerasjonen, eller i USA, hvor de til en viss grad mangler ironi, generasjon X. Men er det først og fremst ironi som kjennetegner oss? Ironi er ikke noe nytt påfunn, det hadde man også for to tusen år siden. Ironi betyr å si det motsatte av hva vi mener. Er det det vi gjør?
Til en viss grad, OK. Men i mine øyne handler det mer om distanse. Vi har større avstand til ting foreldregenerasjonen tar alvorlig.
Etter krigen var livet tøft, og man måtte ta verden på alvor. På åttitallet da vi vokste opp var de viktige sakene vunnet, det var for sent å bygge landet. Og jeg føler at foreldregenerasjonen tenkte, OK, nå er det ingen store saker, da tar vi de mindre viktige sakene alvorlig. Så skriver vi seriøse leserinnlegg om småting, og lar avisene produsere 14000 alvorlige artikler om Vallasaken (til sammenligning ble det laget 16000 om terrorangrepet mot World Trade Center.) Mens min generasjon tenkte, OK, nå er det ingen store saker, da tar vi tar de alvorlige tingene useriøst, og tar heller de useriøse tingene alvorlig, slik som filmer, tegneserier, video-/dataspill, musikk, etc.
Så kan du si, jo men det er generasjon X som fyller avisredaksjonene nå. Nei, sier jeg, det er unge mennesker ansatt av den forrige generasjonen og på den forrige generasjonens premisser. Dermed blir nyhetene servert på en måte som jeg iblant syns grenser til lam. Det samme gjelder bøker, det er de gamle sjelene fra vår generasjon som blir antatt nå. De ekte generasjon X-stemmene, de som preger bloggosfæren, har i beskjeden grad sluppet til. Jeg synes min generasjons stemme er tydeligere i engelsk litteratur enn i norsk.
Jeg føler et tydelig generasjonsskille i forhold til mine foreldre. De er stapp fulle av mine gener, men de lar seg underholde av Tore P. Sporet, Tande-Pe og den øvrige moroa på NRK på lørdagskveldene. De har begynt å kjøpe kongebøker. De er greie og kan være morsomme, men det er en del de ikke 'tar'.
Skillet sett fra meg går sånn cirka ved 50 års alder. Jeg kjenner folk over femti som kan språket, men de er i mindretall. Kanskje ble skillet dannet av ungdomsopprøret i 1968, Woodstock og hippiebølgen.
Jeg venter på at neste generasjonskløft skal åpenbare seg, under meg i alder, men jeg har ikke merket noe til nå. Det skal finnes en generasjon Y, SMS-generasjonen, de som er i tjueåra nå, men jeg merker ikke forskjell på dem og meg.
Dette er nye tanker, jeg er spent på om du er enig.
Til en viss grad, OK. Men i mine øyne handler det mer om distanse. Vi har større avstand til ting foreldregenerasjonen tar alvorlig.
Etter krigen var livet tøft, og man måtte ta verden på alvor. På åttitallet da vi vokste opp var de viktige sakene vunnet, det var for sent å bygge landet. Og jeg føler at foreldregenerasjonen tenkte, OK, nå er det ingen store saker, da tar vi de mindre viktige sakene alvorlig. Så skriver vi seriøse leserinnlegg om småting, og lar avisene produsere 14000 alvorlige artikler om Vallasaken (til sammenligning ble det laget 16000 om terrorangrepet mot World Trade Center.) Mens min generasjon tenkte, OK, nå er det ingen store saker, da tar vi tar de alvorlige tingene useriøst, og tar heller de useriøse tingene alvorlig, slik som filmer, tegneserier, video-/dataspill, musikk, etc.
Så kan du si, jo men det er generasjon X som fyller avisredaksjonene nå. Nei, sier jeg, det er unge mennesker ansatt av den forrige generasjonen og på den forrige generasjonens premisser. Dermed blir nyhetene servert på en måte som jeg iblant syns grenser til lam. Det samme gjelder bøker, det er de gamle sjelene fra vår generasjon som blir antatt nå. De ekte generasjon X-stemmene, de som preger bloggosfæren, har i beskjeden grad sluppet til. Jeg synes min generasjons stemme er tydeligere i engelsk litteratur enn i norsk.
Jeg føler et tydelig generasjonsskille i forhold til mine foreldre. De er stapp fulle av mine gener, men de lar seg underholde av Tore P. Sporet, Tande-Pe og den øvrige moroa på NRK på lørdagskveldene. De har begynt å kjøpe kongebøker. De er greie og kan være morsomme, men det er en del de ikke 'tar'.
Skillet sett fra meg går sånn cirka ved 50 års alder. Jeg kjenner folk over femti som kan språket, men de er i mindretall. Kanskje ble skillet dannet av ungdomsopprøret i 1968, Woodstock og hippiebølgen.
Jeg venter på at neste generasjonskløft skal åpenbare seg, under meg i alder, men jeg har ikke merket noe til nå. Det skal finnes en generasjon Y, SMS-generasjonen, de som er i tjueåra nå, men jeg merker ikke forskjell på dem og meg.
Dette er nye tanker, jeg er spent på om du er enig.
25. mars 2007
Bloggen min imploderte
Pga. krash med den nye bloggen blir det forandringer. Noen kommentarer er borte, men noen gamle poster er tilbake siden vi fra og med nå sender fra den klassiske Rølerbloggen.
Den andre bloggen er blitt et svart hull, mye inni, deriblant kommentarene deres, men lite som er synlig.
Den andre bloggen er blitt et svart hull, mye inni, deriblant kommentarene deres, men lite som er synlig.
Røldag: Thousand lonely stars
Da jeg ble dumpet, minte flere av vennene mine meg på at "det fins flere fisk i sjøen". Men fiskene i sjøen ser man ikke, så jeg valgte å se på stjernene. De er mange, og hver av dem er fryktelig alene.
There are a thousand lonely stars
lighting up the night
there are a thousand lonely hearts
waiting for your smile
She is gone, she played her part
in your nightmare of the year
she is gone, but carry on
heartaches disappear
Bury the past start your new life
There's no need to cry
Open the door and go for a walk
Do you see the sky?
Look at the thousand lonely stars
lighting up the night
Think of the thousand lonely hearts
waiting for your smile
Postpost: Rambukk har begått enda vakrere poesi. Jeg burde kanskje ikke linket, men da går det gjerne sånn.
There are a thousand lonely stars
lighting up the night
there are a thousand lonely hearts
waiting for your smile
She is gone, she played her part
in your nightmare of the year
she is gone, but carry on
heartaches disappear
Bury the past start your new life
There's no need to cry
Open the door and go for a walk
Do you see the sky?
Look at the thousand lonely stars
lighting up the night
Think of the thousand lonely hearts
waiting for your smile
Postpost: Rambukk har begått enda vakrere poesi. Jeg burde kanskje ikke linket, men da går det gjerne sånn.
Fem sanger - meme
Sindre har klekket ut dette meme't hvor du lar shuffle plukke ut fem tilfeldige sanger fra musikksamlingen din, og deretter kobler hver sang med en person. Jeg shufflet først, og plukket ut folk fra bloggrollen etterpå:
Sangene:
Kent: Beskyddaren
Det blir for billig å koble Kent med Kent, det er klart at det må bli Hjorthen, aka Gudfaren. Kan du beskydda mig?
Iron Maiden: The evil that men do lives on and on
Budskapet i Drusillas blogg kokt ned til en setning.
The Cure: Disintegration, fra Live in Torino (takk, Truls)
Now that I know that I'll break into pieces, I'll tear out my heart and feed it to anyone. Det er jo en god oppskrift på å skrive bra. Jeg gir den til Røverdatter.
Travis: Why does it always rain on me
En i samme gate og som jeg kunne tatt sjøl, men la oss gi den til Beate.
The Killers: Mr. Brightside
Jeg har sagt før at jeg synes han har en feelgood-blogg, så da får det bli Espen Iversen
Jeg tagger de berørte, pluss Swazi.
Sangene:
Kent: Beskyddaren
Det blir for billig å koble Kent med Kent, det er klart at det må bli Hjorthen, aka Gudfaren. Kan du beskydda mig?
Iron Maiden: The evil that men do lives on and on
Budskapet i Drusillas blogg kokt ned til en setning.
The Cure: Disintegration, fra Live in Torino (takk, Truls)
Now that I know that I'll break into pieces, I'll tear out my heart and feed it to anyone. Det er jo en god oppskrift på å skrive bra. Jeg gir den til Røverdatter.
Travis: Why does it always rain on me
En i samme gate og som jeg kunne tatt sjøl, men la oss gi den til Beate.
The Killers: Mr. Brightside
Jeg har sagt før at jeg synes han har en feelgood-blogg, så da får det bli Espen Iversen
Jeg tagger de berørte, pluss Swazi.
Nordstafett: En helt grei plass å være død
Oppgaven fra Herning i Hasta Siempre: Skriv om et eventyr eller kjent historie sånn at vi får se det fra den «slemme» siden.
Jeg har valgt å gå for den kjente sjangeren spøkelseshistorie, sett fra spøkelsesperspektiv.
En helt grei plass å være død
Island er en helt grei plass å være død. Det skjer lite her. Og det er det du vil når du er død, du vil ha fred, harmoni på denne siden hjelper deg til å finne veien over til den andre. Visstnok. Kan ikke si jeg har lyktes, det er ikke akkurat den roen du trenger for å prestere på offentlige toaletter vi snakker om her, vi må nå et helt annet nivå, og jeg vet jeg ikke levde den typen liv som gjør overgangen lett, men gi meg ro nå, ikke rokk ved orden, så skal vi se.
Noen vil ikke gi oss ro, noen eier ikke respekt. Jeg så ham i en visjon i natt. Han stod på toppen av båten da den gikk ned, han brukte baugen som en seierspall mens han lo den syke latteren sin, hvordan han greide å senke en hel båt aner jeg ikke, men han har tross alt prøvd i mange hundre år, det skulle bare mangle. Perverse hardtulling. Kan han ikke bare ligge i graven sin som skikkelige folk.
Blir så lei.
Jeg tar meg opp av graven, hører granittstener skrape svakt mot hverandre i det jeg når bakkenivå, lyden gleder meg, jeg har ennå en kraft.
Hjalthur er allerede oppe. Han er ikke stødig, han rister lang søvn ut av seg og prøver å lene seg mot en obelisk, han har glemt at det ikke går, han kan ikke ha vært oppe siden svartedauen.
- Den sinnssyke idioten, sier Hjalthur.
- Du vet hva vi må gjøre, sier jeg.
- Sinnssykt, gjentar Hjalthur.
- Du vet hva vi må gjøre.
- Det er så .. han er bare så ...
- Sinnssyk?
- Ja.
- Du vet hva vi må gjøre.
Eidur og Valfrid har nettopp gått til sengs. Jeg merker døden på stemningen når jeg ankommer i huset, sorg sitter i veggene, sorg hvisker i luften. Avisen på bordet forteller ikke om annet enn forliset. Storm midt ute på sjøen og midt i svarte natten, et stort skip med loddrett dekk står som en påle opp av havet, menn krafser og glir og ligger i dunger inntil vegger som sakte forsvinner ned i det frådende havet, skrik forstummer, bobler når overflaten, bobler når ikke overflaten.
Jeg noterer meg tallet. Tjueseks mennesker. Det avsindige lufthodet druknet tjueseks mennesker. Ingen respekt. Absolutt ingen respekt.
Inne i soverommet sliter jeg med å velte noe. Jeg er utrenet. Jeg jobber i et kvarter med en vase som står på kommoden. En pen vase står nærmere kanten, den hadde vært lettere å velte, men jeg jobber med den stygge. Man har da ikke glemt sine manérer.
Endelig braker vasen i gulvet. Begge våkner. Jeg viser meg.
- Hva er det, sier konen engstelig.
Mannen slår på lyset, myser mot meg, samler vaseskår i en liten haug, slår av lyset igjen. Jeg er utydelig, jeg skjønner jo det, men hallo folkens, gi meg litt tid da. Jeg savner Hjalthur, han lager en uling som går gjennom marg og ben, uling som minner om kvinnegråt, du sover ikke med Hjalthur i rommet. Men Hjalthur har en annen familie.
Måneskinnet lyser opp, det passer meg, jeg finner formen. Konen har ennå ikke sovnet, hun vekker sin mann. De setter seg opp i sengen, ser på meg, de er ganske rolige, ingen panikk. Det kan jeg like. Dette er det Island jeg kjenner.
- Gå vekk, sier mannen.
Jeg setter opp det tristeste ansiktet jeg klarer.
- Hva vil du? spør konen.
Jeg beveger meg mot døren. Etter noe rykking frem og tilbake, som om jeg napper etter fisk, blir mannen med meg. Jeg leder ham ut av døren, ned trappen, ut av huset og stopper ved veggen der spaden står.
Det tar gode ti minutter å få fyren til å skjønne at han skal ta med spaden. Deretter bærer det mot fjellet. Men når jeg er av eiendommen hans snur sjarlatanen og strener lukt tilbake til sengs.
Jeg er irritert. Jeg tar meg tilbake til soverommet og velter den fine vasen. Det er et språk han skjønner. Etter dette blir han med meg opp til fjellene, jeg leder ham til Stedet, hvor jeg stopper. Han er raskere i oppfattelsen denne gangen, han skjønner at han skal grave.
- Hva graver jeg etter? spør han.
Dust. Ser jeg ut som jeg kan snakke? Prøv selv å ligg under jorda noen hundre år og se hvor mange ord du klarer å tyne ut, hadde jeg kunnet snakke hadde jeg ikke veltet vaser på soverommet ditt, da hadde jeg hatt mitt eget radioshow. Hold kjeft og grav.
Selv om han ikke kan høre meg er det akkurat det han gjør. Og når Hjalthur kommer ti minutter senere, med tre voksne karer, stiger stemningen.
Det gryr mot en blek nordisk morgen, noen hundre meter rett under oss ligger fiskeværet, det har vokst mye siden sist jeg var oppe, det er nesten en by, gatene har perlerekker av lys, og her oppe i lia rett foran meg jobber fire røslige menn, de graver, svetter og banner hullet større, jeg blir opprømt av dette vakre samspillet mellom døde og levende, måten vi seks sjeler sammen har trosset dødsgrensen og forent oss om en felles oppgave.
Eller kanskje jeg bare liker å se på menn som jobber.
Spadene skraper i grunnfjellet, det er hardt der nede nå, det meste av jordsmonnet er lempet vekk. Hjaltar og jeg ser uendelig triste ut på kanten av hullet. Mennene tar ikke et hint. De går hjem. Late drog.
Eidur blir ikke med tilbake for å gå løs på grunnfjellet. Den neste natten velter jeg bøker ut av bokhyllene og henger alle bildene hans skjeve. Det imponerer ham ikke.
Men natten etter holder Hjalthar konsert for Eidur og fruen. Langtrukne hyl, gråt, surklende dødsralling, den grusomme hjeeeelp-hjeeeelp-lyden, Hjalthur greier til og med å syte frem noe som ligner latinske regler, han overgår seg selv. Det tar ikke en halvtime å knekke Eidur. Kjerringa jager ham til fjells. Denne gangen har Eidur med hakke.
Etter en kort turné fra Hjalthar er de fire mennene på plass igjen. De hakker løs på fjellsiden som gruvearbeidere. Det porøse lavafjellet gir lett etter, hullet blir større. Vi skjønner at mennene snart er fremme.
- Hva er det vi leter etter? spør en av dem.
- Har dette noe med forliset å gjøre? spør Eidur.
Begge ser på meg. Jeg prøver å nikke, men ser på dem at de ikke forstår.
- Har dette noe med forliset å gjøre? gjentar Eidur, han roper et ekko på fjellveggen. Skjerp deg mann, jeg er død, ikke døv.
Jeg føler det på meg, de graver på akkurat riktig sted, sånt vet man etter døden, tross alt, mark bruker øyehulen min som innfartsåre, noen fordeler må også vi ha, det skulle bare mangle at man ikke fikk en viss innsikt i verden. Jeg ser hakkene arbeide mot målet, mennesker og ånder vil lykkes, jeg er sikker nå, jeg slapper av.
- Så sinnssykt, sier Hjathur
- Han hadde virkelig ikke trengt å senke det skipet, sier jeg.
- Helt sinnssykt.
Vi blir stille, skuer ut over fiskeværet, jern slår mot fjell.
- Hvor mange tror du det bor der nede nå? sier jeg.
Romlingen i fjellet er ikke til å ta feil av. Mennene kaster fra seg hakkene, de skriker, løper, berget sprekker, jorda revner under oss, lavaen velter ut. En elv av mantel lyser opp bergsiden mens den flommer ned mot det sovende byen. Folk kommer ut av husene, de kan løpe fra lavastrømmen, det er ikke der problemet ligger, problemet er at de ikke har noe sted å løpe. Mennesker kaster seg på sjøen og svømmer vekk fra land. De første husene rekker å ta fyr når det varme fjellet slikker mot veggene. Så er husene borte under flytende stein. Havet koker.
- Hvor mange? gjentar jeg.
- Mer enn tjueseks.
- Rekorden er vår igjen?
- Vi har rekorden. Vi eier rekorden.
Hjalthar prøver å gratulere meg med et håndtrykk. Han lærer aldri.
----
Neste etappe er Rigmor. Siden tradisjonen i år er slemme oppgaver må vi følge opp, men siden Rigmor er snill kan hun få velge en av tre slemme:
1. Ranger de ti dårligste norske bloggene, link til dem, og gi en begrunnelse på hver.
2. Intervju personen som etter din mening lager landets dårligste blogg, og spør spørsmål av typen "Hvordan greier du å leve med deg selv?"
3. Post tre hjemmelagde dikt, gjerne i separate poster, og skriv litt om bakgrunnen for hvordan hvert av diktene ble til.
Lykke til!
Link til Nordstafett.
Jeg har valgt å gå for den kjente sjangeren spøkelseshistorie, sett fra spøkelsesperspektiv.
En helt grei plass å være død
Island er en helt grei plass å være død. Det skjer lite her. Og det er det du vil når du er død, du vil ha fred, harmoni på denne siden hjelper deg til å finne veien over til den andre. Visstnok. Kan ikke si jeg har lyktes, det er ikke akkurat den roen du trenger for å prestere på offentlige toaletter vi snakker om her, vi må nå et helt annet nivå, og jeg vet jeg ikke levde den typen liv som gjør overgangen lett, men gi meg ro nå, ikke rokk ved orden, så skal vi se.
Noen vil ikke gi oss ro, noen eier ikke respekt. Jeg så ham i en visjon i natt. Han stod på toppen av båten da den gikk ned, han brukte baugen som en seierspall mens han lo den syke latteren sin, hvordan han greide å senke en hel båt aner jeg ikke, men han har tross alt prøvd i mange hundre år, det skulle bare mangle. Perverse hardtulling. Kan han ikke bare ligge i graven sin som skikkelige folk.
Blir så lei.
Jeg tar meg opp av graven, hører granittstener skrape svakt mot hverandre i det jeg når bakkenivå, lyden gleder meg, jeg har ennå en kraft.
Hjalthur er allerede oppe. Han er ikke stødig, han rister lang søvn ut av seg og prøver å lene seg mot en obelisk, han har glemt at det ikke går, han kan ikke ha vært oppe siden svartedauen.
- Den sinnssyke idioten, sier Hjalthur.
- Du vet hva vi må gjøre, sier jeg.
- Sinnssykt, gjentar Hjalthur.
- Du vet hva vi må gjøre.
- Det er så .. han er bare så ...
- Sinnssyk?
- Ja.
- Du vet hva vi må gjøre.
Eidur og Valfrid har nettopp gått til sengs. Jeg merker døden på stemningen når jeg ankommer i huset, sorg sitter i veggene, sorg hvisker i luften. Avisen på bordet forteller ikke om annet enn forliset. Storm midt ute på sjøen og midt i svarte natten, et stort skip med loddrett dekk står som en påle opp av havet, menn krafser og glir og ligger i dunger inntil vegger som sakte forsvinner ned i det frådende havet, skrik forstummer, bobler når overflaten, bobler når ikke overflaten.
Jeg noterer meg tallet. Tjueseks mennesker. Det avsindige lufthodet druknet tjueseks mennesker. Ingen respekt. Absolutt ingen respekt.
Inne i soverommet sliter jeg med å velte noe. Jeg er utrenet. Jeg jobber i et kvarter med en vase som står på kommoden. En pen vase står nærmere kanten, den hadde vært lettere å velte, men jeg jobber med den stygge. Man har da ikke glemt sine manérer.
Endelig braker vasen i gulvet. Begge våkner. Jeg viser meg.
- Hva er det, sier konen engstelig.
Mannen slår på lyset, myser mot meg, samler vaseskår i en liten haug, slår av lyset igjen. Jeg er utydelig, jeg skjønner jo det, men hallo folkens, gi meg litt tid da. Jeg savner Hjalthur, han lager en uling som går gjennom marg og ben, uling som minner om kvinnegråt, du sover ikke med Hjalthur i rommet. Men Hjalthur har en annen familie.
Måneskinnet lyser opp, det passer meg, jeg finner formen. Konen har ennå ikke sovnet, hun vekker sin mann. De setter seg opp i sengen, ser på meg, de er ganske rolige, ingen panikk. Det kan jeg like. Dette er det Island jeg kjenner.
- Gå vekk, sier mannen.
Jeg setter opp det tristeste ansiktet jeg klarer.
- Hva vil du? spør konen.
Jeg beveger meg mot døren. Etter noe rykking frem og tilbake, som om jeg napper etter fisk, blir mannen med meg. Jeg leder ham ut av døren, ned trappen, ut av huset og stopper ved veggen der spaden står.
Det tar gode ti minutter å få fyren til å skjønne at han skal ta med spaden. Deretter bærer det mot fjellet. Men når jeg er av eiendommen hans snur sjarlatanen og strener lukt tilbake til sengs.
Jeg er irritert. Jeg tar meg tilbake til soverommet og velter den fine vasen. Det er et språk han skjønner. Etter dette blir han med meg opp til fjellene, jeg leder ham til Stedet, hvor jeg stopper. Han er raskere i oppfattelsen denne gangen, han skjønner at han skal grave.
- Hva graver jeg etter? spør han.
Dust. Ser jeg ut som jeg kan snakke? Prøv selv å ligg under jorda noen hundre år og se hvor mange ord du klarer å tyne ut, hadde jeg kunnet snakke hadde jeg ikke veltet vaser på soverommet ditt, da hadde jeg hatt mitt eget radioshow. Hold kjeft og grav.
Selv om han ikke kan høre meg er det akkurat det han gjør. Og når Hjalthur kommer ti minutter senere, med tre voksne karer, stiger stemningen.
Det gryr mot en blek nordisk morgen, noen hundre meter rett under oss ligger fiskeværet, det har vokst mye siden sist jeg var oppe, det er nesten en by, gatene har perlerekker av lys, og her oppe i lia rett foran meg jobber fire røslige menn, de graver, svetter og banner hullet større, jeg blir opprømt av dette vakre samspillet mellom døde og levende, måten vi seks sjeler sammen har trosset dødsgrensen og forent oss om en felles oppgave.
Eller kanskje jeg bare liker å se på menn som jobber.
Spadene skraper i grunnfjellet, det er hardt der nede nå, det meste av jordsmonnet er lempet vekk. Hjaltar og jeg ser uendelig triste ut på kanten av hullet. Mennene tar ikke et hint. De går hjem. Late drog.
Eidur blir ikke med tilbake for å gå løs på grunnfjellet. Den neste natten velter jeg bøker ut av bokhyllene og henger alle bildene hans skjeve. Det imponerer ham ikke.
Men natten etter holder Hjalthar konsert for Eidur og fruen. Langtrukne hyl, gråt, surklende dødsralling, den grusomme hjeeeelp-hjeeeelp-lyden, Hjalthur greier til og med å syte frem noe som ligner latinske regler, han overgår seg selv. Det tar ikke en halvtime å knekke Eidur. Kjerringa jager ham til fjells. Denne gangen har Eidur med hakke.
Etter en kort turné fra Hjalthar er de fire mennene på plass igjen. De hakker løs på fjellsiden som gruvearbeidere. Det porøse lavafjellet gir lett etter, hullet blir større. Vi skjønner at mennene snart er fremme.
- Hva er det vi leter etter? spør en av dem.
- Har dette noe med forliset å gjøre? spør Eidur.
Begge ser på meg. Jeg prøver å nikke, men ser på dem at de ikke forstår.
- Har dette noe med forliset å gjøre? gjentar Eidur, han roper et ekko på fjellveggen. Skjerp deg mann, jeg er død, ikke døv.
Jeg føler det på meg, de graver på akkurat riktig sted, sånt vet man etter døden, tross alt, mark bruker øyehulen min som innfartsåre, noen fordeler må også vi ha, det skulle bare mangle at man ikke fikk en viss innsikt i verden. Jeg ser hakkene arbeide mot målet, mennesker og ånder vil lykkes, jeg er sikker nå, jeg slapper av.
- Så sinnssykt, sier Hjathur
- Han hadde virkelig ikke trengt å senke det skipet, sier jeg.
- Helt sinnssykt.
Vi blir stille, skuer ut over fiskeværet, jern slår mot fjell.
- Hvor mange tror du det bor der nede nå? sier jeg.
Romlingen i fjellet er ikke til å ta feil av. Mennene kaster fra seg hakkene, de skriker, løper, berget sprekker, jorda revner under oss, lavaen velter ut. En elv av mantel lyser opp bergsiden mens den flommer ned mot det sovende byen. Folk kommer ut av husene, de kan løpe fra lavastrømmen, det er ikke der problemet ligger, problemet er at de ikke har noe sted å løpe. Mennesker kaster seg på sjøen og svømmer vekk fra land. De første husene rekker å ta fyr når det varme fjellet slikker mot veggene. Så er husene borte under flytende stein. Havet koker.
- Hvor mange? gjentar jeg.
- Mer enn tjueseks.
- Rekorden er vår igjen?
- Vi har rekorden. Vi eier rekorden.
Hjalthar prøver å gratulere meg med et håndtrykk. Han lærer aldri.
----
Neste etappe er Rigmor. Siden tradisjonen i år er slemme oppgaver må vi følge opp, men siden Rigmor er snill kan hun få velge en av tre slemme:
1. Ranger de ti dårligste norske bloggene, link til dem, og gi en begrunnelse på hver.
2. Intervju personen som etter din mening lager landets dårligste blogg, og spør spørsmål av typen "Hvordan greier du å leve med deg selv?"
3. Post tre hjemmelagde dikt, gjerne i separate poster, og skriv litt om bakgrunnen for hvordan hvert av diktene ble til.
Lykke til!
Link til Nordstafett.
Røldag
Velkommen til Røldag, det nye konseptet i Rølerbloggen. Her blir det enten et dikt eller en novelle hver lørdag. Tenker å satse på mest dikt i starten og mest noveller etterhvert. En del av materialet blir relanseringer, og en del blir nytt/upublisert. Håpe smaka bra!
Røldag: Det finnes ikke store ord på trøndersk
Det finnes ikke store ord på trøndersk
vi si vel helst itj meir enn det vi må
men vi har vært i lag i så lang tid no
og det e nån ting æ vil du ska forstå
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Og om æ no hadd vært nå tæss i engelsk
så hadd æ sikkert lagd et fint refræng
om kjærlighet som smell og eksplodere
dampe hett og gløde evig læng
Sånn har dem det gjern' dem som søng på engelsk
så skilles dem og fær på nye sprell
æ love dæ itj mer enn det æ hold dæ
men vi har nå holdt i lag allikevel
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Det største ordet æ har hørt på trøndersk
va stillheta di etter du sa "ja"
og æ skjønt at du sleit med klump i halsen
da va det mer enn bittelitt du sa
Og om den no skull kom, den fæle dagen
når du si at du helst vil fær din vei
om trønder'n i mæ nækte mæ å svar dæ
så ska du vit at det æ gjærn vil sei:
e at det var trivelig hver gang du tok i mæ
så koselig når du låna mæ ei hand
æ må ha vært heilt vanvittig glad i dæ
æ ælske dæ mer enn littegrann
---
Hertugen forsøker å fremføre diktet:
Bare for å vise melodien. Så må eventuelt mer begavede artister som føler seg kallet gjerne ta den videre.
vi si vel helst itj meir enn det vi må
men vi har vært i lag i så lang tid no
og det e nån ting æ vil du ska forstå
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Og om æ no hadd vært nå tæss i engelsk
så hadd æ sikkert lagd et fint refræng
om kjærlighet som smell og eksplodere
dampe hett og gløde evig læng
Sånn har dem det gjern' dem som søng på engelsk
så skilles dem og fær på nye sprell
æ love dæ itj mer enn det æ hold dæ
men vi har nå holdt i lag allikevel
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Det største ordet æ har hørt på trøndersk
va stillheta di etter du sa "ja"
og æ skjønt at du sleit med klump i halsen
da va det mer enn bittelitt du sa
Og om den no skull kom, den fæle dagen
når du si at du helst vil fær din vei
om trønder'n i mæ nækte mæ å svar dæ
så ska du vit at det æ gjærn vil sei:
e at det var trivelig hver gang du tok i mæ
så koselig når du låna mæ ei hand
æ må ha vært heilt vanvittig glad i dæ
æ ælske dæ mer enn littegrann
---
Hertugen forsøker å fremføre diktet:
Bare for å vise melodien. Så må eventuelt mer begavede artister som føler seg kallet gjerne ta den videre.
Tordenbloggen
Oppdatert: bursdag 13.mars 2007.
Det hender til stadighet at jeg får modelloppdrag. OK, så hender det ikke til stadighet, men jeg er ikke den som lar meg be en ganger. Dagens oppdragsgiver er Sonitus, jobben er å vise frem denne lekre hettegenseren som du kan få i premie i kåringen Tordenbloggen.
Hood i behagelig og luftig 100% kjemmet bomull av høyeste kvalitet, håndflettet av tibetanske munker, kardet av kremen av kinesiske åtteåringer, farget i avslappende ultramarin med rød logo på brystet, merket er: "Vinner av Tordenbloggen 2006". Merk den dristige detaljen på ryggen, URL'en til din egen blogg. Øvrige premier kan for eksempel være debutromanen til Arne Hjorth Johansen, og bil med navnet sitt på, fra snille medbloggere.
Tusen takk igjen til alle som stemte på meg, det var en stor opplevelse i min ellers så grisepatetiske tilværelse.
EDIT: på oppfordring føler jeg for å briefe med bilen også
Det hender til stadighet at jeg får modelloppdrag. OK, så hender det ikke til stadighet, men jeg er ikke den som lar meg be en ganger. Dagens oppdragsgiver er Sonitus, jobben er å vise frem denne lekre hettegenseren som du kan få i premie i kåringen Tordenbloggen.
Hood i behagelig og luftig 100% kjemmet bomull av høyeste kvalitet, håndflettet av tibetanske munker, kardet av kremen av kinesiske åtteåringer, farget i avslappende ultramarin med rød logo på brystet, merket er: "Vinner av Tordenbloggen 2006". Merk den dristige detaljen på ryggen, URL'en til din egen blogg. Øvrige premier kan for eksempel være debutromanen til Arne Hjorth Johansen, og bil med navnet sitt på, fra snille medbloggere.
Tusen takk igjen til alle som stemte på meg, det var en stor opplevelse i min ellers så grisepatetiske tilværelse.
EDIT: på oppfordring føler jeg for å briefe med bilen også
Abonner på:
Innlegg (Atom)