shutta fuckup you no get a job you sick fuck

Kjære Norge. Du som er landet mitt. Nå har jeg forsøkt å få jobb i deg i tre måneder. Jeg har ikke blitt innkalt til et eneste intervju. Alt jeg har fått er sånne mail:

Stillingen er nå besatt, vi takker for din søknad og ønsker deg lykke til videre.

Det var svært mange godt kvalifiserte søkere, og du nådde dessverre ikke opp denne gangen.

Vi takker for den interesse du med din søknad har vist.

Vi har nå tilsett i den ledige stillinga. Eg takkar for interessa, men du nådde ikkje opp i denne omgang.

Stå på, vi syns det er så søtt at du søker.

Viser til din søknad på stilling hos oss. Vi finner det dypt ærekrenkende at en fyr som deg tror han kan få jobb her. Advokat er kontaktet for å utrede injuriesøksmål.

OK. De to siste fant jeg på selv.

Jeg vet at jeg har vært sjuk i seksten år, og kanonsjuk de siste åtte, og at du ikke føler deg trygg på om jeg kan jobbe. Det kan jo ikke jeg heller vite at jeg greier, ikke før jeg har prøvd. Men jeg har tatt noe som heter LP, det funker som krutt, og jeg føler meg frisk nok nå. Jeg skrev det siste bokmanuset mitt på en arbeidsplass, og holdt på like lenge som de som jobbet der. I går gikk jeg tre mil på ski. Sjuke folk gjør ikke det, de har ikke energien, capice? Jeg vet at jeg ikke får jobb av å gå en skitur, men gi meg et skarve intervju da i det minste.

Livet mitt til nå har bestått av studier og sykdom. Jeg ble cand.mag, men rakk ikke å bli ferdig med hovedfag før ME tok meg. Så jeg har greid å bli 36 uten annen jobberfaring enn sommerjobber. Jeg vet at du ikke digger det.

Men hvorfor spiller ikke det jeg tross alt har gjort noen rolle? Jeg legger ære i det jeg driver med, navnet mitt skal være et kvalitetsstempel. Skolekarakterene mine var helt i toppen. I grunnfaget i matematikk har jeg 1.4 i snitt, den mest typiske karakteren min der er 1.0. Det er en forskjell på å ha 1.0 og for eksempel 1.8 (som tilsvarer grensen for karakteren A). Det betyr at jeg ser løsninger som ikke andre ser. Det er for eksempel den forskjellen som gjør at jeg fant kodene bak FIFA-rankingen, for jeg var ikke den eneste som prøvde. Den forskjellen gjelder ikke bare på matematikk, og den forskjellen kan bety millioner. Goddamnit, den forskjellen vant verdenskrigen. Jeg var seks ganger blant de femten beste i nasjonale smart-ass-konkurranser som fysikk-OL og Abelkonkurransen i matematikk, blant noen tusen deltagere. Jeg har fulgt med hvordan det går med en del av de andre som nådde finalene, og det går så det suser for bedriftene deres.

Jeg snakket med en sjef som helst ikke ville ansette folk med så gode karakterer som meg. Hans teori var at vi er perfeksjonister og bruker for mye tid på å løse oppgaver. Men hvordan kan du lese det ut fra karakterkortet? Jeg har tatt fag tilsvarende 1/3 semester på 8 timer og 45 minutter, da fikk jeg fortsatt tredje beste karakter av ca hundre studenter. Det handler ikke om hyperperfeksjonisme, men om rask læringsevne.

Noen sier at det fins ansettere som er redde for de over seg, som gir eff i søkernes talent og ansetter de med de formelle kravene i orden. Hvis det går galt er da ryggen deres dekket. Men er det å lære bort et talent, eller noe du lærer av et år med pedagogisk teori? Er det å skrive et talent, eller noe du lærer av tre år på journalisthøyskole? Norge, du syter over kvaliteten på realfagsundervisningen. Jeg vet jeg kunne blitt en kick-ass matematikklærer, men jeg får jo aldri sjansen til å vise det.

Jeg gjorde alltid mitt beste, hva skulle jeg gjort bedre? Om jeg hadde tatt 1.0 i fagene jeg ikke har 1.0 i, aner det meg at det ikke ville spilt noen rolle. Kjære Norge, jeg hadde aldri noen sjanse, hadde jeg?