5. april 2009

Lørdag 2009

Planen i dag er en hemningsløst lang joggetur. Men dagen starter grisetregt. Det har skjedd mye de siste dagene og jeg er litt matt. Jeg eter noen brødskiver, oppdaterer blogg og suller rundt på internett.
Jeg leker fotballmanager på nettspillet Hattrick, og nerder frem en statistikk som skal hjelpe meg å komponere et godt juniorlag.
Keyboardet får inn enda en av sine stygge tacklinger. Denne gangen reddes jeg av tøflene.
Endelig, sent på ettermiddagen, kommer jeg meg ut for å ta joggeturen.
Jeg skal løpe opp Akerselva til Korsvoll. Som du vet, trenger jeg en hare, for å spare krefter og utnytte flokkinstinktet vi mennesker har. På andre siden av Akersbekken, et drøyt minutt foran meg i løypa, skuer jeg et offer.
Jeg byr på det jeg har gjennom Grünerløkka for å få haren innen synsvidde. Men han er en seig dude. Jeg tar ikke en meter.
På Sagene kommer det opp en ny hare bakfra. Jeg skjerper meg, biter tenna sammen, låser blikket.

Han løper lekende lett, han opererer med månegravitasjon. Jeg er etterlatt til å beundre steget fra stadig større avstand.

Opp mot Bjølsen passerer mitt tredje hare-emne, damen i blått. Hun holder et avskrekkende tempo når hun suser forbi. Men jeg kjenner disse folka. De drar på når de passerer, for å psyke deg ut, de vil knekke deg med en gang, de vil etterlate deg til å beundre steget, de vil du skal tro at de løper med månegravitasjon.Jeg henger meg på. Jeg skal temme damen i blått.
Nydalen, og i det fjerne danser damen i blått lett inn mot horisonten.
Hodet mitt husker løpsteknikk tilpasset en gutt som lekte med verdensmestere og olympiske mestere, hodet tror det beveger kroppen til en mann som ikke veier noe. Åtte år i en seng har gjort den samme kroppen til en knapt bevegelig pudding som nylig har satt ny all-time-high på badevekta. Damen i blått har sprengt meg, jeg setter meg på en benk og håper hardt at Hjorthen ikke luffer forbi.
Jeg kommer meg omsider til Korsvoll, og finner noen gode mennesker som lar meg låne dusj og klær.


Anny og Knut er orienteringsløpere og har toleranse for å få en svett mann inn i huset. Jeg blir en drøy time og får kaffe, brownies, saft og eple. Knut setter meg fast i en quiz, og vi diskuterer hvorvidt The Office er en bra komiserie. Knut og Anny er ikke helt på linje i denne saken. Jeg mener Office gjør vondt å se på i starten, men at man kan more seg når man har vent seg til sjangeren. Anny ser ikke noen grunn til å se på noe som er vondt å se på. Knut setter på The Office.

Jeg kommer rett inn i huset til folk og tar bilder av dem og omgivelsene deres, som deretter skal ut på internett. Knut tar det sporty, men gjør akkurat det samme som du gjør nå, for å sjekke hva det er han er i ferd med å bli en del av.
Anny og Knut er invitert i parmiddag. Jeg mangler 50% på å være et par, og skifter på meg løpstøyet igjen
Jeg blir med for å avlevere paret til middagsselskapet. Jeg kjenner ikke vertskapet godt, men Espen (utenfor billedkant) kjenner meg igjen fra Hemsedal. Han kommenterer at jeg er kledd for after-ski, men at han ikke har tenkt å disse antrekket.

Det referer til en historie fra forrige måned, da jeg gikk på Hemsedals after-ski i NTNUI overtrekksdrakt, med "NTNUI orientering" på ryggen. Ut av menneskemengden dukket en velkledd pappagutt opp, og fotograferte orienteringsklærne mine med mobilen sin. Fordi han hadde "aldri sett noen kle seg så dust på afterski."

Han hadde selvfølgelig et poeng. Jeg har ikke slalåmklær, jeg hadde ikke vært i en bakke på ti år, av naturlige grunner. Men de årene har også den fordelen at mennesker ikke kan gi meg noen smerte som ikke ME allerede har gjort meg velkjent med. Jeg la armen rundt ham, over skuldrene, som på en god venn, og sa langsomt og malmfullt;
- Æ trur vi to ska ha oss en tur ut for å gjør opp det hær.

Det var en ren bløff. Jeg er en ufør nerd, uten muskler og med handicap-parkeringsbevis. Og i det jeg hadde truet ham med juling, registrerte hånden min at skulderen hans var dobbelt så bred som min. Baren stod stille, hjertet mitt også.

Heldigvis pinglet han ut. Han trakk kroppen sin sammen som en snegle som var berørt på følehornene.

Parbegrensningen var ikke så rigid som ryktene vil ha det til, Espen og Anne Kathrine inviterer meg inn. Jeg slites mellom stemmer i hodet som har lyst på mat og sosialt samvær, og en gryende mistanke om at svette treningsklær ikke gjør seg i selskaper. Jeg takker og jogger videre.
På hjemvei finner jeg endelig en hare etter min smak.
Jeg er hjemme og har dusjet for tredje gang på samme dag. Det ble ingen middag denne lørdagen, jeg gomler brødskiver.

Kvelden brukes på en scrabbleturnering på ordspill.no. Jeg er ute etter å vinne gratis abonnement på Aftenposten. I første oppgjør trekkes jeg mot May Lene fra Trondheim. Det er uflaks.
Jeg legger ordet 'plusser'. Det forbruker alle sju brikkene i ett trekk. Dette kalles bingo, og bingo gir femti bonuspoeng. May Lene tar flere vanlige poeng enn meg, men hun mangler bingo. Bonuspoengene avgjør første match i min favør.

I andre match, mot tinen fra Eid, danner også de sju bokstavene mine et ord. Men det fins ikke noen måte å legge dem ut på. Da er ryggmargsrefleksen å passe mens man venter på en sjanse. Men en rutinert motspiller skjønner da fort hva som er på gang, og svarer med ekle korte ord. Jeg setter derfor en finte, og legger ugyldige ord med vilje tre ganger. Da ser det ut som om jeg har prøvd å få ut noe.Trikset går hjem. Jeg får to bingoer i partiet. De gir meg 100 poeng, jeg vinner med 99.I tredje parti, mot gode Kirsti fra Oslo, er jeg for tredje gang den som scorer minst poeng på brettet. Og for tredje gang vinner jeg likevel på grunn av bingo. Åtte bokstaver denne gangen, som betyr at man inkorporerer en av brikkene på brettet i sine sju. Det er bingoenes ferrari.
Jeg begynner å merke kjøret, og må legge meg nedpå for å være skjerpet til parti fire. Jeg forbereder meg til å møte Holger. Hvis du bare fortsetter å vinne, møter du før eller siden Holger.Jeg psyker meg voldsomt opp, jeg er som en vill tiger før fjerde runde. Men jeg møter ikke Holger. Jeg møter orienteringsløperen Scrabla fra Drammen. Jeg spiller min beste runde for dagen, som bingoen viser. Jeg innbiller meg at turneringen er på fire runder, og at jeg siden jeg har vunnet de fire, kan ha vunnet hele turneringen. Men et sted der ute venter Holger.
Både Holger og jeg er ubeseiret etter fire partier, og det må bli en femte runde for å kåre en vinner. Jeg må omstille meg, men det er tungt å finne frem tigeren igjen, og jeg leter etter krefter på sofaen før finalen. Jeg bruker gamle triks fra idrettspsykologi, jeg visualiserer at Holger legger bingo tidlig, men at jeg ikke lar meg stresse, holder hodet kaldt og legger bingo selv.Jeg limer en gul lapp over poengene, for at jeg skal fokusere på spillet og ikke på resultatet underveis. Det er en spesialbehandling som bare Holger får.
Akkurat det jeg visualiserer, skjer. Holger legger en tidlig bingo. Jeg er forberedt, og får ikke min vanlige 'det er ingen vits han slår meg likevel'-tanke. Jeg får lagt ut anklene sent i spillet.
Anklene holdt ikke, Holger vinner finalen. Men jeg har gjort mitt beste, og tapte for en bedre spiller. Mer kan man ikke kreve.
Jeg er ikke motivert for å sove, og går opp for å skrive denne posten. Klokken er over 4 når jeg legger meg.

11 kommentarer:

Esquil-fan sa...

Hehehe. Fabelaktig! Du er best, i hvert fall nestn ;-)

Rigmor sa...

ER DET IS OG SNØ JEG SER I BAKGRUNNEN PÅ BILDENE? I April?
Åhjelpemeg. Second thoughts, second thoughts, second thoughts!

Men bloggposten var fin :)

innflytter sa...

Ser da ut som du holder deg bra?

Ikke noen "Feite Åsmult" det der, nei. ;)

Lars Martin sa...

Som alltid, fantastisk krydder i blogghverdagen!

bif sa...

Hehe, jeg hadde en lignende diskusjon om The Office forrige helg. En venninne som hadde lånt DVD-boksen, fortalte at hun også syntes serien var morsom i begynnelsen, men at det etterhvert ble litt for flaut og vondt å se på. Jeg skjønner for så vidt innvendingen, men etter å ha sett gjennom hele serien sikkert 3 ganger, biter ikke det på samme måte på meg lenger.

Scrabla sa...

Imponert over den spesialtilpassede sladden:)og kry over at du bare slo meg med 64 poeng i din "beste runde for dagen"

Kristoball sa...

men hvem er du i Hattrick?

"Jeg vikke vite det, men jeg må vite det, så både si det og ikke si det.!"

Alva sa...

Næmmen jøss, sabla morsomt.

Astrid sa...

Tror aldri jeg har lest så engasjerende om jobbing og scrabble før... Well done!

Anonym sa...

fantastisk godt skrevet. Tror jeg er nødt til å kjøpe boka di, selv om jeg ikke har lest bøker på snart 40 år !
dette virker spennende !!

Dnort sa...

Får ikke lov til å kjøpe Scrabble her hjemme. Blir ufordragelig å ha i hus om jeg deltar i Scrabble.
Noe sier meg det er best du spiller Scrabble på PC...

Ellers er jeg spent på neste bok fra deg. Unngår du den fryktelig oppbrukte krim-sjangeren, skal jeg jaggu kjøpe jeg også!