Onsdag 2009

Det er dagen for jobbintervju og vår helt våkner et stykke unna zen-modus.
Jeg glemmer først å varme opp mitt morgenbrød. Jeg må dra åtte femti, og hiver brødet inn i ovnen åtte tredve. Det blir en kjapp frokost.Min kjæreste plakat, den som forlaget lagde for å pushe boka mi, styrter i døden. Den har alltid slitt i vindene som siver inn fra utgangsdøren.

En plakat på trikken vil at jeg skal bli eiendomsmegler, og forteller meg at Boligkriser Varer Sjelden Særlig Lenge. Jeg kan huske bare en boligkrise i min levetid. Krisen startet i 1987, og markedet nådde bunnen i 1993. Det er seks år. Seks år er kanskje ikke 'veldig lenge' i et verdenshistorisk perspektiv, men god nok tid til å utdanne deg til eiendomsmegler, subbe arbeidsledig rundt i hovedstaden noen år, gi opp, og utdanne deg til et annet yrke.

I mitt hode lager jeg ny tekst: "Det er stor sannsynlighet for at de som starter på eiendomsmeglerstudiet nå, vil lære å ljuge så de tror det sjøl."
Fangene føres ut av Nationaltheateret Stasjon. Jødestjernene under krigen ser vi på som et overgrep, samtidig som vi trør gule refleksvester ned over barnehageungene. Ettertiden vil dømme oss hardt.

Toget dundrer vestover på vei til min potensielt nye arbeidsplass.
- Og hvordan ser kandidaten for seg at ... si meg, filmer De?
- Nei, nei.
- Ikke?
- Nei, kameraet tar bare bilder.
- JassåDe. Og hva skal De med bildene?
- De legger jeg ut i bloggen min.
- Så usigelig vakkert. Til glede for hele den vide verden.
- Jepp.
- LOUISE! Send inn neste kandidat!

Jeg tar en sjefsavgjørelse på at kameraet ikke blir med på jobbintervjuet.

Jobbintervjuet er over. Stemningen var fin, alt føles bra.


NSB tar meg hjem til fylket jeg bor i.
NAV har noen ordninger for sånne som meg. Jeg stikker innom NAV Oslo Øst, drar kølapp, og sikrer meg en hederlig 22.plass i køa.Jeg føler jeg hadde en stabil dag på NAV, det ble riktignok lite prating, men jeg tapte ikke en eneste plass. Da jeg etter en tid forlater kontoret deres, holder jeg fortsatt en solid 22.plass i køa.

I forrige episode lærte vi at internettet på Litteraturhuset opereres av gråspurv. Derfor skal jeg nå hjem for å programmere java i trygge omgivelser.

Javaen er grumpy i dag og må bekjempes med ikke-indonsiske kaffebønner .


Å programmere blogganmelder viser seg å være forbausende likt å renne hodet inn i en betongvegg.while
ingenting virker
let etter svar i bunnen av neste kaffekopp
repeat

Java of California seized the title from Esquil of Trondheim, outboxing, outpunching the slower Esquil consistently scoring a Technical Knock Out at 11 seconds of the 10th round after a hurricane of punches softened Esquil up.


And then a hero comes along.

Bror min byr på treretters middag på Trancher. Det er ikke vanlig at folk forer meg med fine middager annenhver dag, men det har nettopp vært bursdagen min, og gode mennesker tar ansvar for å holde liv i meg.
Vi kjører i oss kamskjell, biff og tiramisu. Under samtalen kommer det frem at en lampe som bror min var prosjektleder for, har vunnet en pris. Lampa har vært utstilt noen hundre meter fra huset mitt i flere uker uten at mannen har sagt noe. Jeg vil dit etter maten. Han sier det er stengt.


Jeg vil se huset selv om det er stengt. Jeg sleper med meg gutten til Norsk Design- og Arkitektursenter.
Åjada, de holder lenger åpent på onsdager og torsdager. Vi er inne.

En av dingsene som har fått designpris, er en undervannsrobot.

Jaggumeg har trikkekortene jeg kjøper også fått en utmerkelse.Og så finner vi min brors lampe. Den er smekrere enn den forrige lampen han fikk oppmerksomhet for.

Etter museumsmørket er det på tide å tilbringe kvalitetstid med ens indre barn.
Nei, jeg har ikke hengt meg. Jeg skriver jo denne posten. Skjerp deg.

Vi stikker innom heimen for å vente på Kjell, og får med oss at Gamsten poler inn 3-2 mot Finland via radio.

Onsdagen rundes av på Fru Hagen. Fra H, bror min, jeg og Kjell. Kjell vokste opp sammen med oss i en myr i Trondheim. Jeg drikker blankt oslovann, de drikker noe som ligner på myrvann.