Intimtyrannen 12

Dagen starter fint. Jeg følger Sonjas tips, veie seg naken på morgenen, og det viser seg at vekta er tilbake på akkurat det samme som da jeg startet Fedon-kuren.

Merk at min venstre tå er annerledes enn den høyre. En sommerdag i 1993 skulle jeg klippe mine foreldres gressplen. Jeg trakk motorgressklipperen etter meg mens jeg rygget opp en bratt bakke. Jeg gled. Den brølende kjeften på gressklipperen løftet seg over gresset. Venstrefoten min gikk til øyeblikkelig invasjon. Kampen mellom kjøtt og skarpe stålkniver ble kort og brutal. Det var blod overalt, og jeg kunne ikke kjenne foten min.

Tåa ble sydd sammen til noe som så ut som det hørte til en alien, med en kompakt neglklump som ville vokse like mye inn i kroppen som ut av den. Jeg måtte klippe meg til blods hver gang neglen skulle klippes. Femten år senere fikk jeg operert vekk negleroten, og nå ligner tåa noe som henger på et menneske. Men det roterende stålbladet forsynte seg med litt av skjelettet mitt. Derfor vil den ene storetåa alltid være kortere enn den andre.

Høsten 1993 var situasjonen rimelig synlig, siden jeg måtte bruke sko med hull i, for å gi plass til den store bomullssaken jeg måtte ha rundt tåa. Dette var til stor forlystelse for mine omgivelser, og min brors dame døpte meg "Gressklippermannen". Hvis noen antar at novellen Gressklippermannen, som jeg brukte i novellegeneratoren, er noe inspirert av denne hendelsen, skal jeg ikke blånekte.


På bordet ligger tilgodelappen på vin fra Tamara Pub, premien for gårsdagens quiz-seier, og muntrer meg opp ytterligere.
I en by lenger nord skal et menneskeliv snart starte. En kvinne har vært gravid i mer enn ni måneder. Jeg ringer hennes mann for å snakke selvangivelse, og blir oppdatert på situasjonen. Jeg er for at bra folk formerer seg.

Det fins en del ting som er bra i livet. Å få unger skal være en av dem. Men det er velkjent. En av tingene som er bra i livet, men som jeg ikke visste om da jeg var 20, er den varmen som vokser frem i langvarige vennskap. Jeg hadde jo venner da jeg var 20, jeg trodde jeg visste da hva vennskap var. Men styrkegraden endres og båndene foredles når man har fulgt folks liv i et kvart århundre.
Jeg startet dagen med en kokt broccoli. Deretter småspiste jeg nøtter. Dette er lunsjen, bønder i tomatsaus. Bønder lager korn, og det er fy-fy-mat. Derfor er Fedon opptatt av at vi skal spise bønder.
Jeg er alvorlig ute og sykler. Jeg skal møte noen på Ulvøya halv tre, men jeg finner ikke sykkelveien som skal gå langs E18. Jeg stresser, jeg er kledd i jakke og genser, sola steiker, jeg jobber i bukken og nærmer meg overoppheting.

Mellom meg og sjøen ligger Norges største samling av togskinner. NSB ser ikke ut til å ha omsorg for en trønder på villspor. Jeg må over i t-skjorte.
Jeg finner endelig sykkelveien, og får lagt noen kilometer mellom meg og byen. Situasjonen kommer under kontroll.Ute på Ulvøya møter jeg "Geir-Anne". Nicket indikerer ikke androgynitet, bare at det kan dreie seg om hvem som helst, en mann elller en dame.

Noen mennesker vi møter i denne serien syns det er helt kult at jeg legger ut bilder av dem på internett. Andre blånekter å delta. "Geir-Anne" er et sted imellom de to polene. Dette kan bli ja, det kan bli nei, så jeg tar to serier med bilder, en med ansikt og en hvor bare føttene til Geir-Anne synes.
Vi har utendørs lunsj. Jeg er fra Trøndelag, og dette naturfenomenet er nytt og ukjent for meg. Det ligner på det vi hjemme kaller sommer. Men jeg er nesten helt sikker på at det var april da jeg dro hjemmefra.Geir-Anne leser denne bloggen, har en del mer peiling på hva Fedon liker enn jeg, og har lagd en genial, gresk salat. Til å ha et 50% mannsnavn har Geir-Anne ganske små føtter. Det er 9 skonummer mellom oss.
Jeg redegjør for fordelene ved å være eksponert på nett. Jeg fikk jo nettopp jobb via denne bloggen. Og Geir Anne blogger jo selv. Geir Anne er på glid. Vi kan få vite hvem Geir Anne egentlig er.
Geir Anne er en dame som du har møtt før. En tøff dame som ikke lar seg skremme av badevannet.
Det er fokkings april. I Norge. En årstid når min nakne hud og sjøvann ikke skal ha noe som helst med hverandre å gjøre. Jeg blir overrasket. Innerst i fjæra er vannet så varmt at det er helt kult å bli stående. Geir Anne gikk ut i vannet. Og opp av sjøen stiger Tornerose78.

Jeg har ti dager igjen. Det er dagtid en vanlig hverdag, solen varmer oss i fjæra, ved min side har jeg en pen blondine og god mat. Inne i byen løper lønnsslavene i marsvinhjulene sine.

Hvis du er gal, gir samfunnet deg lov til å gå på stranden akkurat når du vil. Hvis du så velger bort dette livet og tar deg jobb, er du ikke gal lenger. Da er du åndsfrisk.

Syke verden.
Dagen på stranden nærmer seg kveld, solen har annet å gjøre enn å henge over oss. Vi må inn til Byen.

Før vi drar hjem byr Tornerose på olje til mitt gjennomrustne sykkelkjede.
Vi skal til Youngstorget. Jeg sykler fra Ulvøya, Tornerose kjører. Men Oslo er ingen by for biler. Etter jeg har parkert sykkelen må jeg vente i ti minutter på følgebilen.
Er det rødt eller grønt her ... hvor er trafikklyset? ... er lyskrysset slått av ... er det veiarbeid? .. nei... det kjører jo biler her ... hallo, HVOR ER TRAFIKKLYSET?? ... ahhha.

Jeg sniker sykkelen diskret opp på fortauet og håper at ikke Staten har sett meg dundre løs mot enveiskjøring.


Etter dusjen prøver jeg eiendomsmeglermidtskill, med pannehår som henger ned som gardiner på begge sidene. Jeg er ikke helt der jeg skal være. Må vente en stund med å entre selgerstanden.
Jeg går på badevekta og veier inn til 82,0. Fedon er endelig i ferd med å ta makten over spekket.Slankesuksessen må feires.åh gid, så deilig! iiih!
Det blir en onsdagskveld med nerding foran PC. Jeg har fortrengt og negjisjert bloggens leserstatistikk de siste månedene ettersom den har styrtet langsomt mot døden. Men nå tar jeg en titt. De lange søylene er dager med poster i Intimtyrannen. Den dårligst besøkte dagen med reality banker den beste uten, nakenblogging virker, og jeg kommer til å bli statcounterjunkie igjen.
Jeg melder meg på en scrabbleturnering på ordspill.no. Jeg starter bra og vinner den første kampen. Deretter følger to seiere og to tap.

Jeg noterer ting som må gjøres i morgen. Selvangivelse og påmelding til orienteringsløp.

Konvolutten jeg noterer på, har penger inni. Det er ikke mine penger. Jeg innser at jeg aldri har sett denne konvolutten. Men som Anlaug sa da hun bodde her, hun har mistet så mange lommebøker at hun nå må gå med pengene sine i konvolutt. Noe sier meg at hun ikke lenger går med konvolutt.