Intimtyrannen 9

Det er søndag, og et fremmed vesen stiger opp av sofa*n min.Det dreier seg om en karbonbasert livsform fra den tredje planeten i solsystemet 'sol'.Fra sitt utsiktspunkt på sofa*n har organismen full oversikt over leiligheten min. Den betrakter meg gjennom min egen kameralinse, og tenker mest sannsynlig "Mmmmmm. Mat".
Organismen legger et tynt lag krigsmaling.

Jeg avbryter en hønsefugl i livets skjøre første fase, koker og parterer den, anbringer den på en seng av tomatsuppe, og bringer dagens første offer til organismen.Organismen virker fornøyd med offeret, men man kan ikke føle seg for trygg. Dette er ikke som å ha en godslig tiger, løve, kobraslange eller slagbjørn i huset. Organismen som har overnattet på sofa*n er av den type organisme som gjennom historien har drept flest mennesker.
Jeg flekker falsk biceps for å signalisere ... øh ... ok da. At jeg er en dust, eller noe.
Det er Sonja som har overnattet. Den samme Sonja som jeg forsøkte å gifte bort til hotellportieren Kawsu i indre Gambia i november. Sonja er ikke veldig skummel, hun er mer morsom. Sonja og jeg kunne sikkert vært i samme rom i ti år uten å krangle.

Jeg kjører førstebukse og Andy Warhol t-skjorte. Den har TV-skjermer og "15 min" på seg.
Midt på dagen kommer Oslo Sporveier og river Sonja brått fra meg. Hun skal etterhvert hjem til Vestlandet. I vinduets refleksjon kan du ane en mann med kamera og sykkel. Det er denne mannen vi skal følge videre.
Han har tatt på seg sin svarte jeans-jakke fra motehuset Fretex, men la ikke antrekket lure deg, han er på vei ut for å ødsle med millioner av kroner.
Han trekker ut på Tøyen, øynene hans søker ustoppelig etter et skilt på gaten.Endelig kan han smile fornøyd.Han går rett inn i et fremmed menneskes bolig med sko på, studerer hvite vegger som om de var relikvier fra det åttende århundre, gransker takmaling med samme nidkjærhet som om den var malt rett på av Michelangelo, klikker med tunga og rister på hodet.Porselensguden er ikke behandlet med den nødvendige respekt, alteret har sine mangler, de røde flisene ser ikke ut til å være av den standard som den hvite Guden fortjener og forlanger.

Men dette er Espen Iversen-nære omgivelser, et nærvær som tydeligvis senker boligprisene betydelig i vid omkrets. Kvadratprisen er så lav at det går an å vurdere et bad med røde fliser.Ute på Grønland vil kroppen ha mat. Sykkelen skal låses. Dette er låsen min. Det folk forteller meg når de ser låsen min er at den er for tynn. Det folk forteller meg når jeg lar pc'en min stå igjen på Litteraturhuset, er at den kan bli stjålet. Det folk forteller meg når de går inn i huset mitt klokken to om natten og jeg jager dem ut, (ja, dette skjedde igjen denne uka), er at jeg må låse døra mi om natten.

Men dette er slik jeg vil leve. Jeg vil ha blåøyd tillit til menneskene og deres iboende godhet. Jeg vil heller sikre tingene mine dårlig og bli skuffet iblant, enn å mure alt inn. Høye gjerder irriterer meg, dører med tre låser irriterer meg, piggtråd, barberskuminnsamling på flyplassene og forebyggende bombing av araberland irriterer meg. Mistro skaper ikke en bedre verden. La oss heller gi så mye tillit som vi greier til hverandre. Tillit sparer oss enormt med tid og ressurser, tillit gjør at vi har fred, tillit har mye av æren for at samfunnene i Norden fungerer så bra som de faktisk gjør.

Og det starter med sykkellåsen. I shit you not.
Maliks på Grønland byr på Fedonvennlig kyllingsalat. 79 kroner samt 26 for eplemosten. Kyllingen har vært i sprekere form. Men Maliks er en del av meg, jeg har fått utmerket kebab her før.Jeg er hjemme, og jeg er slækk. Omveltninger har skjedd i livet mitt de siste dagene, det tar krefter. Hemningsløs nerding på nett er min form for restitusjon.I gårsdagens episode publiserte jeg en chat som viste hele navnet til den jeg chattet med. Det har ikke falt i god jord, og jeg må panikkeditere gårsdagens post.

Det er slutten av uka, og som vi vet fra før, ordensmessig bunnpunkt i huset. Jeg burde rydde. Men fotballklubben Odd Grenland skal spises levende på Lerkendal klokka 18.00, og jeg starter jakten på trøndersk stammeblod. Jeg vil nyte overføringen med likesinnede, slik vi kjenner det fra intimtyrannens episode 7.Jeg forsøker noen henvendelser ut i verden og får svar tilbake. Jeg finner ut at kampen ikke vises på fornuftig TV, og at pub er alternativet.Det viser seg at jeg ikke har venner. Mine trønderalternativer er hhv. sliten, alvorlig ute og kjøre, passer unger, passer unger, passer unger, passer unger. Dette er Trondheimssyndromet som har kommet til Oslo.
Jeg blir hjemme i min TV-frie stue. Førsteomgangen følges på nettavis-overføring, mens jeg scrabbler med skravlere og skravler med scrabblere.
Chattevennen lurer på om Fedonkuren har hatt effekt. Det lurer jeg også på. En tur på badet viser at endringen er 1,8 kilo. En komma åtte kilo på to dager! Fantastisk.

Bortsett fra at endringen er feil vei. Jeg startet på 82,8. Ideen om en treningstur fødes.
Det står null null. Jeg fyller på med vårruller i pausen.
Deretter tar jeg på meg hettegenser og gjør klar for sykkeltur, med radiosporten på øret.Jeg har hørt ryktene om at det går an å sykle til Lysaker på en sykkelvei langs sjøen. Påstanden må testes.

Rett etter Carl Johan oppstår det scoring i min kamp. Kuken i radioen sier at hvite og svarte flagg vaier vilt på tribunen på Lerkendal. Jeg tar fullstendig av.

Før kuken allernådigst gir meg resten av informasjonen; det dreier seg om Odds faner.

Hodet må ta den tunge reisen fra 1-0 til 0-1 på millisekunder. Sånt er direkte usunt. Kuken skal være sykt glad for at jeg ikke er personalansvarlig i NRK. Rosenborgs spiss gjenoppretter en primitiv form for rettferdighet nede ved Akershus festning. Men kampen slutter 1-1. Jeg er ikke sint. Men veldig, veldig skuffet.

Jeg sykler ut til Huk. Det stemmer at sykkelveien er fin. Men den kommer levert med et soundtrack jeg ikke digger: Full-blown E18, live and acoustic.

Jeg tester denne sykkelveien av en bestemt grunn. Som du kanskje husker fra episode 3, var jeg på jobbintervju. Store ting har skjedd i mellomtiden.

Men før vi rekker å gå i detalj er sykkelturen over, jeg er hjemme til søndags kveld og ukentlig husarbeidsinnsats. Oppvaskbenken trenger juling.

Husarbeid er kjedelig, så la oss heller gå til saken. Jeg har fått jobb.

Jeg begynte å søke jobb i fjor, men ble ikke kalt inn til et eneste intervju. I forrige måned blogget jeg posten shutta fuckup you no get a job you sick fuck. Den var en ren frustrasjonsutblåsning. Jeg trodde ikke det var noen god PR å snakke om alle avslagene, så posten skulle bare ligge ute en kort tid. Istedet kom det inn fem gode forslag. En av dem som tipset meg om ledig stilling som kunne passe meg, var Bjørn Stærk.

Bjørn Stærk er den gamle bloggeguden i Norge, han var stor rundt 2003-2004. Spesialiteten var skarpsindig samfunnsanalyse. Jeg oppdaget bloggen hans da Anders Giæver skrev entusiastisk om den i VG. Senere har Stærk hatt et langt bloggeopphold. Han har nå kommet tilbake, med et smalere konsept enn før, og han har også levert en del artikler i den klassiske stilen på iNorden.
Fra fjerde mai er Bjørn Stærk og jeg kolleger.

Blogging lønner seg. Tusen takk til alle som ville hjelpe.