27. februar 2010

Veien tilbake fra uførhet

Det er nå ti måneder siden jeg gikk fra 100% uførhet og ut i full jobb. Jeg tenkte jeg skulle si litt om hvordan tilpasningen til arbeidslivet har vært.

Først en oppsummering til glede for nye lesere:

Jeg ble sjuk i 1993 med ME. Da var ikke ME kjent i norsk helsevesen, så jeg fikk seks år i psykiatrien. Det har jeg snakket om blant annet i Leger Uten Grenser.

På slutten av 1999 kollapset jeg helt av ME'en, og jeg ble liggende i kjelleren til mine foreldre i en del år, uten å kunne gå ut av senga. Det har jeg blant annet skrevet om i
Annus Horriblis. NRK Faktor lagde TV-program om den tiden.

Så fulgte en langsom bedringsprosess, dekt i bloggeserien
Ut Av Mørket. I august 2008 tok jeg Lightning Process, og deretter gikk det veldig fort fremover en periode. Jeg sa opp hjemmehjelpen, flyttet til Oslo, skaffet leilighet og begynte å søke jobber. Det var ikke så lett, så i mars 2009 blogget jeg ut frustrasjonen til dere lesere. Dere ga meg fem 'leads'. Fra 1.mai 2009 har jeg jobbet som manual-forfatter i et IT-selskap.


Jeg begynte i 100% stilling. Jeg trodde det skulle gå bra, for jeg hadde test-jobbet om vinteren, ved å skrive Trygdesnylterbok på Litteraturhuset og på min brors jobb, og da klarte jeg å jobbe opp mot seks timer daglig på en god dag. Jeg var vant til at alt gikk veldig fort fremover etter LP-kuren, så jeg ekstrapolerte* og beregnet at åtte timer daglig arbeid skulle gå bra i mai.

*Fancy matematikkuttrykk inkorporert i teksten for å få deg til å føle deg ... eh ... for å gjøre verden til et bedre ... hm ... for å vise at jeg kan et vanskelig ord. Det er sånt man gjør som surrogat siden det er sosialt uakseptabelt å klaske et langt kjønnsorgan i bordet eller kjøre SUV.

De første ukene var beinharde, det handlet mest om å holde ut åtte timer på jobben, jeg kunne ikke jobbe i åtte timer. Jeg klarte 100% i de sju ukene frem til ferien. I juli skulle jeg jobbe noen uker midt i fellesferien, jeg trodde det skulle være behageligere med få folk på jobben. Men da kom knekken. Antagelig fordi jeg havnet i min internettkonflikt nummer ørten, og jeg allerede lå på ytegrensa.

Først, da jeg kjente knekken nærmet seg, gikk jeg ned til 90% stilling. Deretter ble det full stopp, og jeg brukte dagene på å sitte ved rolige vann inne i Nord- og Østmarka. Så gikk jeg til lege, noe jeg hadde lovt meg selv å unngå, helsevesenet har herjet nok med meg for ett liv.

Legen ga meg 50% sykemelding. Det ble altså 50% jobbing i noen måneder, deretter 60%, og i de siste tre månedene har jeg jobbet 70%. Det går greit nå, jeg er ikke noen energibunt, men jeg har det bra på jobben og bra hjemme. Jeg bruker fortsatt Lightning Process en hel del, mer jo dårligere jeg føler meg.

Folk vet lite om meg på jobb, sånn sett er det en overgang fra et liv hvor alle jeg interagerte med kjente meg. Få vet om denne bloggen, få vet at jeg har utgitt bok, færre vet hvor sjuk jeg har vært og knapt noen har skjønt at jeg bare jobber 70%.

På jobben regnes jeg som produktiv. Jeg er et skippertaksmenneske, jeg veksler mellom å jobbe effektivt, eller ikke gjøre noe fornuftig. I starten skammet jeg meg noe fryktelig i ikke-periodene, når jeg f.eks. surfet på nett på jobb. (Selv om jeg vet at jeg ikke er alene, lesertallene til norske blogger går opp i arbeidstiden.) Nå har jeg innsett at de uproduktive periodene må være der for å holde kvaliteten oppe på de produktive. Men jeg plages fortsatt hvis noen finner meg med nesen i en nettavis.

Uka
Jeg er i best form mandags morgen, da kommer jeg meg opp tidlig. Så blir jeg slitnere utover uka, på torsdag er det hardt å stå opp. Bunnpunktet i uka har tradisjonelt vært torsdag ettermiddag. Helga bruker jeg på å komme meg igjen. Barnefedrene på jobben min sier at det er omvendt, de sliter seg ut hjemme og tar seg igjen på jobb. Jeg har litt igjen før jeg er der.

Sammenligner jeg med livet for ett år siden, er tiden min veldig omprioritert. Jobbingen har gått utover musikken, treningen, scrabblespillingen og den kreative skrivingen, heriblant bloggen. (Det hender min fascinasjon for Laugen får skylda for lite blogging. Kanskje rammer det prosjekter som Ungkaren, men jeg har da lagt ut tekster på internett i alle typer av sivilstand). Hobbyen som overlevde var pub-quizzing.

Trening
Jeg er vant til å trene. Det var min plan å bruke trening til å restituere seg etter jobb. Men jeg har ikke overskuddet. Jeg liker å løpe orientering, men de gangene jeg løp orienteringsløp etter jobb svettet jeg meg gjennom natten og var nedbombet resten av uka. Legen sier at jeg skal bruke de 30% han gir meg på å trene, og det er også det jeg selv ønsker, men det går i liten grad utenom feriene.

Berg
At det har gått så bra skal ex-sjefen min ha mye ære for. For en ME'er er stress og press ganske farlig. Jeg har fått jobbe helt uten deadlines og tidskrav på meg, han stolte på at jeg kom til å produsere. Tilbakemeldinger fra sjefen var bare positive, jeg vet ikke om han kan kjefte. En bra sjef må ha mye å si for om man kan komme seg tilbake i arbeidslivet.

Om systemet

Det merkelige, viser det seg, er at 90% jobbing og 10% uførhet er en ugyldig kombinasjon. NAV ga meg avslag på det. Det er ikke noe som heter 10, 20 eller 30 prosent ufør, med unntak av forsøkskommuner må du være minst 50 prosent ufør i Norge for å få penger.

Jeg er friskere enn 50% ufør, men jeg er ikke supermann heller. Løsningen er at jeg går til legen hver måned og får ny sykemelding på fire uker. Det er økonomisk sett en bra løsning både for meg og for arbeidsgiveren. Jeg får penger som om jeg jobber 100%. Arbeidsgiveren slipper med å betale 70% av lønna, mens jeg helt klart yter mer enn 70% av det jeg gjorde da jeg jobbet fulltid. Jeg stryker den 7. og 8. timen som jeg er på jobben, og de er ikke veldig produktive.
Staten tjener også, de får mer penger av meg enn de gir arbeidsgiveren min, så jeg er nettoyter til samfunnet for første gang siden jeg fikk ME.

Det jeg ikke liker med løsningen er at jeg må gå til en lege hver måned og erklære meg 30% sjuk. Det er imot prinsippene bak LP, bak kuren min, å tenke på seg selv som sjuk. Første steg for å bli frisk er å tenke på seg selv som frisk. Jeg har ikke noe i sykemeldingsstatistikken å gjøre. Jeg er ex-ufør på vei tilbake.

Det er et merkelig paradoks: da jeg var så sjuk at jeg ikke kunne bevege meg, så jeg fastlegen min to ganger på sju år. Nå som jeg kan jobbe, ser jeg ham hver måned.

Jeg forstår godt at sykemeldingsstatistikken går i været i Norge når jeg, som det siste året har blitt så mye friskere, bidrar til å øke antallet sykemeldinger. Jeg antar at det er en del flere enn meg som burde hatt en liten uførhetsgrad, men som blir definert som fullt arbeidsføre og sjuke.

Løsningen med repeterende sykemeldinger varer til juli, deretter må jeg velge mellom en 70% stilling uten trygd, eller jeg kan gå ned til 50% jobb og 50% trygd. Dette valget innebærer at jeg etter den fjerde timen hver dag vil få mer penger for å gå hjem enn for å jobbe.

Tiden vil vise hva som skjer.

15 kommentarer:

=Anja sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
=Anja sa...

Veldig bra:o)

haustljos sa...

Mor mi har visst fått einslags uføreprosent som er lågare enn 50%, men då gjennom forsikring, og så slepp ho snakke med NAV.

Utruleg kjekt å høyre om kor rba det går. Heia!

Anonym sa...

Veldig kjekt med en oppdatering, og veldig kjekt at det tross alt går så mye bedre, Esquil.
Du er ikke bare dyktig, men du tar ting som de kommer, og den fleksibiliteten er jeg imponert over.

Jan Kocbach sa...

Flott å høre at det går fremover, Eskil! Kan tenkte meg at du til tider får gjort mer på 70% enn andre gjør på 100%. Håper du etterhvert får nok overskudd til å komme deg ut på o-løp i skogen i tillegg til jobbingen også!

~SerendipityCat~ sa...

Gleder meg på dine vegne over fremgangen din! :-)

mariasmetode sa...

Bra å høre at det har går bra med deg, Esquil! Det kunne vært veldig annerledes.
Alle vi som har smakt noe av det du har smakt, har lært å ikke ta perfekt helse for gitt. (Ja, også om en bruker LP.)
Jeg hadde ikke den effekten av LP som du hadde, men har funnet en annen løsning som ser ut til å funke bra for meg.

http://bit.ly/9WnFHb

I tillegg: et veldig godt innlegg og tanker om rigide systemer.

Jeg tok meg den frihet og tipset http://samarbeidforarbeid.regjeringen.no/

-som et innspill i sykefraværdebatten.

Per sa...

Tanker om ting jeg ikke har noe med: Hva er i veien for at du skal jobbe 50% og være 50% ufør? Slik jeg leser det du beskriver så kan det virke som du har jobben som et sentrum i livet ditt. Greit nok, det, men jeg leser at det er masse du forsaker for å kunne fortsette i så stor stillingsprosent som mulig. Skitt la gå om du ikke fungerer særlig godt i resten av døgnets og ukens timer, lissom, så lenge jobben får sitt. Det virker som du også definerer deg som "frisk" -misforstå meg rett, men det virker ikke akkurat helt friskt å slite seg gjennom uka på den måten du beskriver.

Hva hadde skjedd hvis du skulle ha fortsatt å gjøre de "gamle" hobbyene dine -som å trene osv? Eller hva hadde skjedd hvis du hadde blitt pappa?

Kanskje jeg virker arbeidssky, men jeg greier ikke å se hvorfor i all verden du ikke skal jobbe 50% sånn at du kan ha et nogenlunde normalt liv ellers.

At nav ikke åpner for det er så sin sak. Nav er jo et "vesen" som ikke er rett jenga. Men jeg innbiller meg at du er det. Derfor kan det tenkes at jeg tolker deg feil når du mener det er helt på sin plass at du skal jobbe 70% og vegetere deg gjennom resten av døgnets timer. Jaggu om jeg skjønner det, men, hver sin "lyst".

Lykke til, uansett valg.

Dnort sa...

Tror kanskje Per er inne på noe. På sikt kan du kanskje komme opp i 100% jobb. Men, 50% midlertidig ufør (eller arbeidsavklaringspenger (AAP) som det heter fom. 010310) burde kanskje vært prøvd først.
Og så kan du kanskje få 50% AAP der tiltaket er å skrive blogg?

Buster N sa...

Word!

Muriel sa...

Det er helt utrolig at du har kommet ditt du er i dag. Jeg er så imponert. Du er så sterk! Og måten du skriver på, ikke noe selvmedlidenhetsopplegg, bare vanvittig godt beskrevet.

Mr. Walker sa...

Du er en flott fyr Esquil! Innovativ på nett og grensesprengende. Kreativ, spenstig, velfundert, sjokkerende, ettertenksom og mye, mye mer. Stå på!

beamer sa...

Du skriver som alltid reflektert og godt. Jeg heier på deg og håper på fortsatt fremgang.

Håper forresten denne posten allerede er sendt hit: http://samarbeidforarbeid.regjeringen.no/forside/statsministeren-m%C3%B8ter-bloggere/

gucci-shoes-bags sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Kaisa sa...

Interessant å lese din vei tilbake i jobb. Jeg har ikke vært så syk som du, men jobber også med å komme meg tilbake. Jeg har jobbet 50% ett år, men får ingen forståelse for diagnosen på jobben. "Alle blir slitne og utmattet, da er du mer normal enn du tror." Jeg tror det ville hjulpet å bare kunne tatt en liten hvilepause i lunsjen. Nå er jeg imidlertid blitt 100% sykemeldt igjen. Jeg orker ikke trene, men har prøvd en time enkel pilates. Det gikk fint. Hvor går balansegangen mellom arbeid og fritid? Dersom man bruker all energien sin på jobb og ikke har igjen noe til omsorgen for barn og fritid/trening, er det riktig? Man må jo sørge for sin inntekt og Bidra i samfunnet... Jeg besluttet at det iallefall ikke skulle gå ut over barnet mitt. Det var for hennes del jeg ba legen om full sykemelding. Jeg må ha energi til å være mor! Jeg vurderer også LP. Men, tenker det vil bli krevende... Så, litt skummelt. Men, jeg vil jo bli frisk, så da prøver man de muligheter som finnes. Kjekt å lese at LP har hjulpet deg! Håper du etterhvert får energi både til jobb og fritid/trening! Lykke til videre i din prosess!