Gambia: Bildene

Say no to sex. Nyansert kampanje om hva som skjer hvis du har deg. (Klikk på bildet for større versjon.)

Det skjer imidlertid ikke hvis man har seg med krokodiller. Når man skal voldta en levende krokodille er det en fordel å angripe bakfra.
Krokodiller er kos, ass. Og her prøver jeg å se kul ut med en levende kongepython rundt halsen. Dette er fra perioden jeg lekte Store Hvite Jeger. Jeg hadde nok svettet enda mer hvis jeg hadde spottet at den innfødte guiden var så redd for slangen at han ikke engang ble med inn i slangepaviljongen.
Et apeforsøk. Apen bak ble tilbudt to former for underholdning, og skulle velge. LordX var den andre.

Gribber debatterer fordelingen av et hyenelik.
Ovenfra og ned: Senegal, meg, Gambia.
Håndhilsing på aper.
Et par av de lokale kosedyrene.

Vi måtte sove i myggnett for å slippe unna malaria. Jeg drømte at nettet var en menneskefelle, og at gambierne stekte meg levende mens jeg fortsatt var innhyllet i nettet, fordi de fine maskene vevd sammen med menneskehud lagde en gyllenbrun skorpe som hevet matretten fra helt vanlig kannibalfor til den mest utsøkte delikatesse.
Gambisk veistandard.
Gambisk bensinstasjon I
Gambisk bensinstasjon II
Min James Dean-imitasjon.
Min Carl I. Hagen-imitasjon.

Disco i Afrika, The End

(Fortsettelse fra forrige post)

Den stövete röde gaten har en gatelykt. Den er tent i de tre timene byen har elektrisitet, fra 8 til 11 på kvelden. Denne gatelykten, sammen med gaten selv, utgjör diskoteket. Fire menn lager musikken på hver sin tromme. Landsbyboerne danner en stor ring, gamle og unge, menn og kvinner med og uten spedbarn på ryggen, hele landsbyen er ute på gata. Inne i ringen danses det heftig. Tankene mine går til Ricks i Trondheim, et påkostet kjempediskotek til flere millioner kroner hvor ingen danser. Her har de nullbudsjett og ikke engang noe tak stemningen kan stå i, men likevel rocker plassen.

Stemningen er fantastisk, det er som om det hviler en god ånd over stedet, det er noe purt, rent og ubesudlet over dansegleden disse menneskene viser. Det er som om jeg har funnet en stor sjelelig sol midt i den afrikanske nöden. Mennesker i slitte hullete skitne t-skjorter fra nödhjelpsprosjekter som danser og ser langt lykkeligere ut enn folkemengdene hjemme. Jeg forstår ikke dansen, og jeg forstår ikke historiene den ene trommeduden messer frem. Men jeg blir med når en av kvinnene maser meg med inn i ringen. Jeg danser discodans til trommerytmene. Det funker helt bra. Jeg får höre at jeg må ha danset mye. Yeah right. Ligget mye, det er det jeg har.

Vel ute av ringen igjen spör jeg Kawsu om han ikke danser. Jo, sier han, han liker å danse, men dette er en dans som religionen hans forbyr ham å delta i. Og når han sier det, oppdager jeg at det er bare kvinner og unger som danser. Kawsu vil ikke snakke dans, han vil snakke ekteskap, han vil at jeg skal gjöre alt jeg kan for å hjelpe ham hos Sonja. Det lover jeg.

Klokken elleve slår strömmen seg av, men dansen fortsetter med samme intensitet i stupmörket. Og det er mörket jeg har ventet på.

For å fortelle videre må jeg bryte med en av mine kjepphester. Jeg tror at de beste gode gjerningene er de du ikke forteller om, at når du har gjort noe bra blir belönningen större inni deg hvis du ikke skryter av det. Men jeg var aldri god til å holde kjeft.

Jeg har også idéer om charity. Jeg tror at det er bedre å hjelpe i den tredje verden, hvor det monner, enn å gi mye penger hjemme. Men i nödhjelpsapparatene går det i fölge ryktene bort mye penger i administrasjon. Og jeg har tenkt, hvis jeg var et sultent menneske som levde i slummen, ville jeg da at hvit rik mann skal gi pengene til et nödhjelpsprosjekt, som deretter bestemte hva jeg hadde mest bruk for? Eller ville jeg hatt pengene rett i hånden?

I ly av mörket drar jeg frem en feit bunke sedler. Hver av dem er en god ukelönn i Gambia. Barna har de dårligste klärne og ser ut som om de trenger hjelpen mest, men jeg tenker det er smartere å gi sedlene til mödrene. Jeg får Kawsu til å peke ut hvem i mengden som er mödre, og så leker jeg julenisse. Jeg legger pengene rett i hånden på de mörke silhuettene og går rett videre til neste uten å vente på noe takk. Få skjönner hva som skjer i starten. Jeg rekker over cirka tjue kvinner för folk begynner å fatte skissa. Skogen av hender foran meg blir tettere, som sultne kjefter snapper fingrene etter sedlene når jeg pröver å strekke dem ut til mödrene. Dette var den slutten jeg forventet, dette var den slutten mörket skulle forhindre. Den pene ringen som landsbyfolket dannet er borte, diskotekets vegger har brutt sammen, den varme åndesolen er erstattet med den paniske nödens grådighet. Noe vakkert er ödelagt.

En stor mann tvinger seg vei gjennom myriadene av barnehender til han står foran meg. Mörket forteller ikke hvordan han ser ut, men mörket demper ikke den sinte stemmen som forlanger penger, eller den kvalmende spritlukten fra munnen hans. Det er bråk på gang. Jeg sier "for the mothers only" og rykker til meg hånden. Kawsu gjentar det samme på lokalt språk. Den fulle mannen flyr i synet på Kawsu. De dytter til hverandre, dansen er over, og det samme med julekvelden. Jeg legger de siste sedlene i lommen og löper vekk fra diskoteket. Kawsu blir dyttet vekk av sinte folk.

Vi trekker oss tilbake, gjennom mörket, ned til elven og skogen der flaggermusene klikker, sikadene synger og duene kurrer, sinnet mitt er kaotisk, inntrykkene for mange. Jeg lurer på hva er penger, hva er lykke, og om de to störrelsene egentlig forholder seg til hverandre slik jeg har trodd til nå.

Disco i Afrika, del 1

Det er kveld og trommene kaller. Ingen av de andre vil bli med, igjen må jeg gå på byen alene. Jeg går gjennom totalt mørke med en liten lommelykt i hånden. Under meg har jeg treplanker, og under dem floden Gambia. Under den, slamkrypere og krabber. Jeg går etter den fjerne lyden av trommer som kjemper til seg en plass i koret av sikader og andre jungeldyr. Jungelen er en bråkete plass.

Jeg kommer meg av treplankene og over på veien. Veiene er dekt av rødt støv, skoene mine skriker etter puss. Vi er mange mil unna nærmeste flik av asfalt, mange mil unna nærmeste internettkabel, shoppingsenter eller postkontor. Taxisjåføren som tok oss hit hadde ikke hatt tur inn hit på ti år. Da vi besøkte den lokale skolen begynte enkelte av elevene å gråte av frykt da de så disse vesnene med en helt annen hudfarge.

Likevel, de aller fleste gambierne, også her, vet at vi er vandrende pengesekker. Gambiernes ord for hvit, toubab, stammer fra 'two penny', pengeløpet de britiske koloniherrene typisk lønnet arbeiderne med. I turistresorten var problemet påtrengende, unge menn flokket seg rundt oss og skulle være våre venner, vitende om at hvis de fikk en seddel ut av oss kunne den tilsvare en månedslønn for vanlige arbeidere. Grådigheten lyste av blikkene til folkene vi traff på stranden, det samme blikket finner jeg ikke igjen i denne landsbyen. Andre verdier teller mer her. Den hvit- og grønnmalte moskéen dominerer bybildet. Fra den messes arabiske regler som vekker oss tidlig om morgenen. Men det er ikke den aggressive versjonen av islam som jeg kjenner fra nyhetsreportasjene på TV. Jeg hadde en teori om at varmen gjør at mennesker blir mer aggressive jo nærmere ekvator de bor. Den må jeg revidere. Gambierne har en nordisk jovialitet over seg, jeg føler meg aldri truet, får de ikke pengene de maser om sier de stort sett 'no problem'.

På den støvete veien treffer jeg Kawsu, portiéren. Han spør hva problemet mitt er. Jeg får brukt 'no problem' selv, legger til at jeg skal på disco og lurer på om han blir med. Det blir han.

Vi går opp hovedgaten i den lille byen. Skur av rustent, bølget metall kranser veien sammen med hvite kuber som ser så lite innbydende ut at mine venner ikke ville gå inn der trass invitasjon. I dem lever folk livene sine. Vi vet med hjernen at det ikke er noe spesielt med denne byen, at det fins titusener av slike i Afrika, men nøden og de spartanske forholdene har gjort dypt inntrykk på oss alle. Humoren vår ble igjen på bygrensen.

Kawsu vil vite hvem av de tre damene jeg reiser med som er single. Jeg svarer Sonja. Kawsu sier at han liker Sonja especially og lurer på om jeg kan fri til henne for ham. Det er ikke spøk. Han forklarer at han ikke vil gifte seg med noen av damene i landsbyen. Han vil ha en hvit kvinne. Han kan bo hvor som helst med henne, i Gambia eller i Norge, det spiller ingen rolle. Jeg forklarer at det vanlige hos oss er å bli kjent med hverandre først før man frir. Han forklarer at ja, selvfølgelig, først kan de bli venner, og så kan de gifte seg. Humøret mitt blir dratt ned, det aner meg at han har cirka samme sjans som jeg har på Jennifer Aniston, og det aner meg også hvem som får oppgaven med å fortelle ham det.

Trommelyden øker i styrke.


(fortsettes)

Jeg er en sabla daarlig guttehore

Blogger live fra Nelson Mandela gate i Banjul, Gambia. Herlig land. Vannet maa ristes ut av dusjhodet, bare kaldvann aa faa, hotellet var dobbeltbooket, strommen gaar hele tiden, og jeg tror filmen danser med malariamygg ble spilt inn her nede. De gaar paa GMT tidssone her, men det betyr ikke greenwich time, det betyr Gambian Maybe Time. Bussene kan gaa foer tiden, eller lenge etter.

Polygami er mer vanlig enn monogami, altsaa de fleste lever i ekteskap som inneholder mer enn en kone. Og jeg trodde jeg skulle konkurrere med tiggerne her, etter aa ha klart uavgjort med tiggeren i markveien, men tiggerne her leker ikke butikk, de er innpaaslitne gnagsaar av noen guttehorer som foelger etter oss overalt. Horene paa karl johan er virkelig diskrete i sammeligning. Jeg har ikke noe aa stille opp med i dette selskapet.

I morges skulle jeg paa stranden, men det viste seg at stranden ikke var for aa bade paa, det var klipper rett ned i atlanterhavet og bare en tynn sti gjennom gresset. Det var kult nok, jeg jogget langs det varme atlanterhavet i bare shorts, og mens gresset kilte de bare leggene mine lot jeg meg forbause over at jeg kunne ha sjoestripen saa helt for meg selv i et saa tettbebodd land. Jeg passerte et slags krokodilleskinnformet hylster paa stien, men tenkte ikke over det foer det ble flere og flere av disse skinnene, de laa i hauger, og jeg innsaa plutselig at det var skinn fra slanger som skifter ham til giftsesongen.
Tilbaketuren gikk vesentlig fortere.