22. november 2008

Disco i Afrika, del 1

Det er kveld og trommene kaller. Ingen av de andre vil bli med, igjen må jeg gå på byen alene. Jeg går gjennom totalt mørke med en liten lommelykt i hånden. Under meg har jeg treplanker, og under dem floden Gambia. Under den, slamkrypere og krabber. Jeg går etter den fjerne lyden av trommer som kjemper til seg en plass i koret av sikader og andre jungeldyr. Jungelen er en bråkete plass.

Jeg kommer meg av treplankene og over på veien. Veiene er dekt av rødt støv, skoene mine skriker etter puss. Vi er mange mil unna nærmeste flik av asfalt, mange mil unna nærmeste internettkabel, shoppingsenter eller postkontor. Taxisjåføren som tok oss hit hadde ikke hatt tur inn hit på ti år. Da vi besøkte den lokale skolen begynte enkelte av elevene å gråte av frykt da de så disse vesnene med en helt annen hudfarge.

Likevel, de aller fleste gambierne, også her, vet at vi er vandrende pengesekker. Gambiernes ord for hvit, toubab, stammer fra 'two penny', pengeløpet de britiske koloniherrene typisk lønnet arbeiderne med. I turistresorten var problemet påtrengende, unge menn flokket seg rundt oss og skulle være våre venner, vitende om at hvis de fikk en seddel ut av oss kunne den tilsvare en månedslønn for vanlige arbeidere. Grådigheten lyste av blikkene til folkene vi traff på stranden, det samme blikket finner jeg ikke igjen i denne landsbyen. Andre verdier teller mer her. Den hvit- og grønnmalte moskéen dominerer bybildet. Fra den messes arabiske regler som vekker oss tidlig om morgenen. Men det er ikke den aggressive versjonen av islam som jeg kjenner fra nyhetsreportasjene på TV. Jeg hadde en teori om at varmen gjør at mennesker blir mer aggressive jo nærmere ekvator de bor. Den må jeg revidere. Gambierne har en nordisk jovialitet over seg, jeg føler meg aldri truet, får de ikke pengene de maser om sier de stort sett 'no problem'.

På den støvete veien treffer jeg Kawsu, portiéren. Han spør hva problemet mitt er. Jeg får brukt 'no problem' selv, legger til at jeg skal på disco og lurer på om han blir med. Det blir han.

Vi går opp hovedgaten i den lille byen. Skur av rustent, bølget metall kranser veien sammen med hvite kuber som ser så lite innbydende ut at mine venner ikke ville gå inn der trass invitasjon. I dem lever folk livene sine. Vi vet med hjernen at det ikke er noe spesielt med denne byen, at det fins titusener av slike i Afrika, men nøden og de spartanske forholdene har gjort dypt inntrykk på oss alle. Humoren vår ble igjen på bygrensen.

Kawsu vil vite hvem av de tre damene jeg reiser med som er single. Jeg svarer Sonja. Kawsu sier at han liker Sonja especially og lurer på om jeg kan fri til henne for ham. Det er ikke spøk. Han forklarer at han ikke vil gifte seg med noen av damene i landsbyen. Han vil ha en hvit kvinne. Han kan bo hvor som helst med henne, i Gambia eller i Norge, det spiller ingen rolle. Jeg forklarer at det vanlige hos oss er å bli kjent med hverandre først før man frir. Han forklarer at ja, selvfølgelig, først kan de bli venner, og så kan de gifte seg. Humøret mitt blir dratt ned, det aner meg at han har cirka samme sjans som jeg har på Jennifer Aniston, og det aner meg også hvem som får oppgaven med å fortelle ham det.

Trommelyden øker i styrke.


(fortsettes)

8 kommentarer:

Sigurd sa...

Dette må være første blogginnlegget jeg leser om å være i Afrika som ikke nevner insekter...

Esquil sa...

sikkert mye fordi jeg var så redd for malaria at jeg stort sett gikk heldekkende, så jeg og bugs ikke fikk mye närkontakt.

men for all del. gulvet krydde av svarte kjempemaur, det drysset så mye insekter fra taket ned i senga mi at jeg til slutt bare ga opp å feie rent lakenet. jeg skjönner at kidsa der ikke gidder å vifte vekk fluene fra ansiktet.

millaxico sa...

I en stor del av historiene jeg har hørt om fra Afrika pleier ikke mennene å fri til kvinnene, de tilbyr kameler for dem.

Plutselig ble altså mitt bilde av Afrika et hakk mindre eksotisk.

Esquil sa...

du sier at jeg gikk glipp av en sjanse til å gjöre butikk på sonja? scheisse.

Sonja sa...

Ikke lat som om du ikke har tenkt tanken før, Esquil, jeg mener å huske noe om å la meg bli igjen istedenfor å betale regningen.

Esquil sa...

regningen var jo nada. jeg vil ha en kamel. we go back, woman.

millaxico sa...

Håhå. Etter det jeg har hørt om kamelermotkvinnehandel, er det gjerne snakk om hundrevis av kameler. Du kunne kommet hjem som en rik rik mann, Esquil.

Tor sa...

Sett at han selger kamelene da. De tar stor plass på flyet.