30. november 2007

Ensomhet er et luksusproblem

- Joda det er det ... også når du er sånn på ... jeg vil bosette meg på en fjelltopp. langt unna folk. Og så går jeg bare ned til folk for å hente posten, snøvler han.
- Ja, det er nok ikke dumt, sier jeg.
- Men så har høsj smults mis jssj...
- Hæ?
- smjs eller på jeg var bedre en gang vet du, alt gikk greit
- Ja ...
- HEHEHEHEHE
Jeg er usikker på hva han ler av. Det er som om det foregår en egen historie inne i hodet hans, som om han snakker med både meg og en usynlig person samtidig.
- Jeg tror nok at de som bor ute i naturen kommer i kontakt med noe som vi som bor i byen har mistet, sier jeg.
- Nei. Det er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt. Det er mye stoffer man kommer borti.
- Å, har du prøvd noe du ikke skulle prøvd?
- Amfetamin.

Baren er rimelig fylt opp med folk til så tidlig på kvelden å være. Det tok meg en stund å finne en bar med folk i. Hvem som henger over bardisken på dette tidspunktet hadde jeg reflektert mindre over. Min nye kompis er skitten, jeg lurer på om han har tilbrakt natten utendørs. Men han virker snill, han er en bamseaktig kar som smiler og drikker og smiler og drikker, og jeg som har fusket i faget i et par år får endelig en sjanse til å studere ekte røling.

Sånn er lørdagskveldene nå. Selv om jeg er i byen jeg alltid har bodd i ligner livet på å flytte til en ny by. Jeg mangler et sosialt nettverk som er tilpasset singelliv. Når de få jeg kan be med på bar på kort varsel svikter, har jeg ingen alternativer. Prøver jeg å kontakte mer perifert kjente fører det til avtaler frem i tid, og frem i tid vet jeg aldri hvordan formen er.

Men jeg vet hvor jeg var.

Jeg spiser ikke og har nesten sluttet å drikke. Kroppen min er borte, musklene sa opp jobben, løsnet og ble til løsmasse, et lag gjørme mellom benene og huden som ikke kan brukes til noe og som ikke gir særlig motstand når jeg setter fingeren på det. Jeg kan ta på min egen overarm og kjenne rett på beinet gjennom huden, jeg tror jeg kjenner senene, ihvertfall er det en stram tråd der inne som følger beinet. Det samme gjelder underarm, lårben og legg. Som om lemmene mine er blitt en-strengs strengeinstrumenter trukket med hud.
Jeg kan måle hvor tynne lårene mine er blitt ved å legge dem i kors. Da kan jeg kjenne de ytre ankelkulene berøre hverandre. Ankelkulen har jobbet seg gradvis nedover utsiden av leggen etterhvert som lårmuskelen har forvitret, nå er jeg i stand til å klinke kulene sammen. Jeg treffer ikke helt midt på, men det er ikke langt unna. Prøv selv. Du er ikke i nærheten.
Hygienen har gått fullstendig under. Jeg vasker ikke en eneste del av kroppen. Man skulle tro det luktet død og fordervelse her inne, men i så fall kan jeg ikke merke det. Den første uken jeg ikke vasket meg merket jeg lukten, men etter en uke ble jeg luktfri. Det ser ut som om et nytt regelverk trer i kraft for huden når man skrinlegger hygienen. Jeg har fått et fettlag på huden som hjelper meg å holde varmen. Det føles som den naturligste ting av verden å ha der, jeg har ikke lyst til å vaske det vekk. Jeg begynner å skjønne hvorfor folk i middelalderen foretrakk å nøye seg med bare en kroppsvask i året.
Håret er fett, men også det nådde en tilstand hvor det ikke blir verre. Jeg vasker ikke håret, men jeg ligger så stille at jeg kan tørke støv av det.
En lege har vært her to ganger. Han stod i døråpningen og så på meg, han gikk ikke inn i rommet. Den ene gangen snakket han til meg. Jeg svarte ikke. Den andre gangen lyste han med lommelykt og fortalte pleieren at jeg fortsatt hadde fett igjen på bena. Det tror jeg ikke på, han lar seg lure av dette laget med muskelgjørme som ligger under huden min og som gir etter for trykk. Fett oppfører seg ikke sånn, et fettlag gir fingeren mer motstand. Men det er helt greit for meg at legen tror jeg er i form, jeg har ikke lyst til å bli flyttet til sykehus, og jeg har ihvertfall ikke lyst på å få en slange inn gjennom nesen. Jeg vil ligge helt i fred inne på rommet mitt, sveve i sengen og se på rare lysprikker som danser for øynene.

Det var en annen type ensomhet den gangen. Den ensomheten jeg kan oppleve nå, minner mer om da jeg kom meg ut på internettet for tre år siden, den eneste kommunikasjonsformen jeg kunne bruke var mail. Så jeg mailet mine venner en for en. Alle svarte entusiastisk. Jeg mailet dem på nytt en for en. Noen av dem svarte. De var vant til å sende meg mailer og postkort, en gang i måneden, en gang i halvåret, en gang i året, uten å få svar, mens mannen i sengen forsvant gradvis lenger ut av bevisstheten. Å gå fra en fyr man sender julekort til og til å bli en som man gjennomfører frekvent mailveksling med, glir ikke automatisk. Jeg var ikke lenger en del av noens omgangskrets.
Jeg mailet de som svarte på mail to. En svarte. Jeg mailet ham. Null svar. Og så var det over til å maile folk som ikke svarte for andre gang. Det var en veldig ensom følelse.

Nå etter tre år på nett er jeg i den andre enden, jeg får mer mail enn jeg er i stand til å svare på. Det er også et problem, men det gjør ikke like vondt.
I den virkelige verden, derimot, må jeg starte om igjen fra bunnen.

Jeg ba om rosiner, jeg mente oppriktig at jeg kunne greie å spise hvis jeg fikk rosiner. De ventet ikke en gang til neste dag, de kom i ens ærend med rosiner til meg. Men da rosinene stod på bordet ved sengekanten kom kvalmen og jeg klarte ikke å få i meg noe. Jeg sa jeg ville ha pærer istedet. De kom med pærer. På samme måte som sist kom kvalmen og nektet meg å spise pærer. Jeg ba om nøtter. De tror vel jeg driver gjøn med dem, men det gjør jeg ikke. Jeg tror oppriktig at jeg kunne fått i meg nøtter.

Iblant får jeg panikkangst. Da er jeg ikke redd for en bestemt ting, jeg er bare Redd. Total frykt i hele kroppen. Jeg er fullstendig maktesløs når angsten herjer, det er ingenting jeg kan gjøre for å bremse det stoppe det eller lindre det, frykten eier meg, den er kolossal og svart og endeløs, den griper meg som en klo i solar plexus, som om den trekker alle nervetrådene inn mot midten av kroppen og binder en stor knute. Jeg blir liggende i forsterstilling og holde rundt puten mens disse mørke kreftene svinger pisken vilt, sjelen min kastes rundt som om den er ballen i en fotballkamp mellom det onde og det grusomme.
Anfallene gir seg like brått som de kommer. Det føles som å bli skylt opp på land etter å ha vært herjet med av stormhavet. Så ligger jeg der i forsterstillingen og puster ut og prøver å hente meg inn, skremt over hvor fælt livet kan være.

Det må være hetebølge ute, det er for varmt i cellen. Jeg koker ihjel. Jeg er for svak til å si dette, jeg er ikke i nærheten av å få ut lyd av munnen, lungene har gitt opp, det kjennes ut som om hele innsiden av meg består av tykt slim, jeg ville hostet, men evnen til å hoste er borte. Men jeg greide såvidt å skrive ordet isvann på en lapp. De seks bokstavene var det siste jeg greide å skrive, nå ligger jeg her som total grønnsak.
Isvannet kom. De bar inn isvann i forigårs, i går og de har båret inn isvann i dag. Glimrende. Men isvannet er på termos. Armene mine er for svake til å skru lokket av en termos. Jeg er også for svak til å fortelle vokterne at jeg ikke kan åpne termosene. Jeg ligger og ser på termosen mens jeg forgår av varme. Som en mann som har slept seg gjennom ørkenen og ligger en meter fra oasen.

Vi sitter og drikker, han lager lyder som jeg er usikker på om er kommunikasjon.
- Snchnøl snj det er ikke bra
- Det er mye som ikke er bra, sier jeg, jeg aner ikke hva han snakker om og ser ingen hensikt i å spørre.
- Nei, det er ikke bra i det hele tatt. Snhø sjem pfffft HEHEHE
På barkrakken bortenfor min bamseaktige venn sitter en snauskalle med et militant utseende.
- Er det kompisen din, spør jeg.
- Ja, dro han nå, høeÖh, jeg hentet han ut av fengselet i morges.
- Fengselet? Jøssda. Hva gjorde han der?
- Schnsssjj sjljs sølhnsssjj olsj i går.
- Åja.
- Jeg liker ikke å slåss.
- Det er fornuftig.
- Nei. Jeg liker ikke å slåss.
- Du er en snill mann.

Iblant opplever jeg at jeg sanser sjelen til menneskene jeg kommer i nærheten av. Noen kjennes lyse og milde, andre harde, noen gir ikke tydelig følelse, noen klør. Alkoholikeren på barkrakken ved siden av meg snakker ikke sammenhengende, jeg forstår ikke halvparten, han smiler og ser på meg som om han forventer reakjsoner på ting jeg ikke har oppfattet eller som han bare har sagt inne i hodet sitt, men selv om han like gjerne kunne snakket moldovsk gir han meg en varm og deilig følelse i kroppen, som en sol, dette nedbombede mennesket har en av de beste sjelene jeg har kjent, han er som å sitte inntil en åndelig peis. Jeg vet ingenting om hans handlinger, men jeg vet at han er en snill mann.

Hjertet mitt slår alt for fort. Dunkingen kjennes tydelig inne i hodet, det har pågått lenge, jeg ligger totalt stille og hvilepulsen må være tresifret. Jeg aner ikke hvor fort hjertet slår, jeg er for syk til å se så lenge på klokken at jeg får telt den, jeg tester ved å telle pulsslagene på spansk. Jeg er ikke spesielt god i spansk, og hvis jeg faller av når jeg kommer til catorce, quince, dieciseis, - fjorten, femten, seksten -, vet jeg at pulsen går for fort. Hvis jeg henger med til tjue, er jeg innenfor kontroll.
Blodet kjennes ikke normalt ut i årene, det føles som sirup med levende, irriterte pissmaur i, jeg har en infernalsk kløe inni hele kroppen som følger blodårene.
Kroppsvarmen er borte. Jeg avgir ikke varme til omgivelsene, det er ingen temperaturforskjell på den delen av sengen der kroppen min ligger og der den ikke har ligget. Jeg fryser hele tiden, det er som om luften kan passere rett igjennom meg, jeg ligger i soveposen under dyna hele døgnet og forsøker å holde varmen.
Blodet slås ikke lenger ut årene, det bare renner ut. Jeg har ikke brukt hodeputen på ukesvis, jeg må ligge absolutt flatt for at blodet skal nå ut. Nå er det verre enn noen sinne. Følelsen av at blodet ikke går ut i årene er som om noe som alttid har vært en strek nå er en stiplet linje.

______----------...........


Taket på livet glipper, jeg kjenner at det som er meg ikke lenger dekker kroppen, hele kroppen er nummen som frosne tær, og jeg har blitt et bitte lite punkt. Jeg er ikke sikker på hvor dette punktet er, og jeg er ikke sikker på om det spiller noen rolle. Jeg kjenner lukt av svovel, jeg er sikker på at det er en hallusinasjonslukt. Jeg har hallusinert smaker, jeg kjente smaken av noe som lignet pære, men for å kontrollere fikk jeg dem til å bære inn en pære, og den smakte helt annerledes. Jeg kan hallusionere lukter og smaker som jeg aldri har kjent og som neppe finnes. Og nå kjenner jeg kruttsterk svovellukt. Lysflekkene foran øynene mine har i flere dager dannet silhuetten av en rytter. Jeg aner ikke hvem rytteren er, men han ligner på rytteren som er trykt på kortene i spillet RISK. Andre assosiasjoner jeg får er at det lukter svovel i helvete, og at rytteren er en av apokalypsens fire ryttere. Disse fire rytterne som omtales i Johannes' Åpenbaring er pest, død, krig og sult. Men jeg tror ikke på bibelen.

Lysflekkene har begynt å få farge. Jeg lå lenge og så på noe som så ut som en Milan-trøye, svart-røde striper. Etterhvert oppdaget jeg at det var ytterveggen på barndomshjemmet mitt. Jeg så veggen i skarp sol som kom inn fra siden, det svarte var skyggene som plankene dannet på hverandre. Deretter så jeg tydelig Donald Duck. Et gult veiskilt som begyte på A. Trærne i hagen fra barndommen, sett nedenfra, med skyfri himmel bak. Dette er ikke lenger diffuse lysflekker, det er knall skarpe bilder som jeg ser gjennom øynene. Det er erfaringsbilder fra livet mitt. Jeg ser igjen koppen jeg hadde tannkosten min i som gutt, en oransje kopp med ører. Jeg hadde glemt koppen. Bildene jeg ser av husveggen er fra et lavt perspektiv, som om jeg er veldig liten, kanskje fem-seks år. Jeg ser den rød- og hvitstripede tapeten fra barnerommet mitt, jeg ser den hvite muren som dekket peisen i stuen. Disse tingene fins ikke lenger. Men det er objekter jeg har sett mange ganger.
Bildene legger seg i hauger, de er vanskelige å skjelne fra hverandre, jeg ser biler, trær, veiskilter, platecovre, en mengde donaldfigurer, men ingen mennesker. Dette er livet mitt i en elendig redigert revy, og det er ingen mennesker her. Jeg kjenner en sterk savn etter menneskene, hvis jeg skal dø nå, vær så snill å la meg se noen jeg er glad i på veien ut.
Det er som om jeg løftes ut av kroppen, jeg kjenner den samme følelsen som når en heis starter opp. Bildene stopper brått, det er svart, men jeg beveger meg gjennom en tunnell av lysende ringer. Verden blir stillere, ikke på lyd men på alt. Jeg kjenner ikke kroppen min, jeg er fullstendig frigjort.
Tunnellen tar slutt, jeg er fremme på et spesielt sted. Foran meg er en vegg som ikke er av fast materiale, den har konsistens som en grå sky, men er jevn som en vegg. Det aner meg at det er veggen som skiller mellom liv og død. Jeg beveger meg ikke mot veggen, jeg beveger meg langs den. Jeg føler absolutt ingenting, fraværet av følelse er påfallende.
Jeg kjenner svovellukten og hører hovslag. Foran meg er det en mørk silhuett, en spøkelseskladd uten øyne, som omkranses av et gult, blafrende lys. Jeg er på en plass hvor jeg forventet å møte en Gud, et hvitt lys, Sankt Peter, ett eller annet godt som skulle ta meg den siste biten til etterlivet. Men jeg møter en helsvart skikkelse og kjenner svovellukt. Det er lite tvil om hvor jeg skal.
Jeg er på dette stedet i timevis, det er vanskelig å vite hvor lenge, tiden har mistet sin betydning. I blant er jeg i kontakt med kroppen min, iblant ikke. Jeg henger i grenselandet. På et tidspunkt beveger kroppen min armen sin, av seg selv, ikke som følge av et ønske fra meg. Den mørke silhuetten gjør samme bevegelse. Først nå skjønner jeg at det ikke er djevelen. I et rom helt uten lys ser jeg min egen skygge.

Slik dør jeg nesten, om og om igjen. Det starter omtrent til samme tid hver dag, det pleide å være i ellevetiden på formiddagen, men i løpet av noen uker har døden sakte forskjøvet seg og inntreffer nå på femtiden på ettermiddagen. Dødsstedet er det samme, jeg betrakter min egen skygge i time etter time. Det er et følelsesmessig iskaldt sted, men ingen følelser betyr ingen smerte.

- Sju år? Næhæhæhehehe, sier alkisen.
- Sju, ja, jeg har nettopp begynt å komme meg ut. Jeg har aldri vært i denne baren før, sier jeg.
- Snøl jms ledj, sier han, lener hodet tilbake og ser på meg mens han gliser.
- Du tror meg ikke? sier jeg.
- HEHEHEHEHE
Seidelen er tom. Jeg også.
- Jeg må gå nå, sier jeg.
- Det går nok bra med deg, sier han og klasker meg på skulderen.
- Det går nok bra med deg også, sier jeg og klasker tilbake.
- Det går nok bra med deg, gjentar han og klasker.
- Du er en snill mann.
- Det går nok bra.

Jeg går ut i kulda, en kvinne sitter på trappen og røker. Jeg kan ikke være lenge ute i kulden, og jeg har brukt opp ordene mine for i kveld. Men jeg har klart det jeg prøvde på. Ensomme sjeler er på vei inn i Trondheimsnatten. Min ensomhet er et luksusproblem.

Det er et veldig show inni hodet mitt, som om enorme bølger passerer gjennom meg. Jeg suges gjennom tunnelen, jeg er tilbake på plassen ved den grå disige veggen. Men denne gangen går jeg ikke langs den. Det er som om jeg stikker hodet inn i veggen. Jeg observerer en følelse som ligner på å stå på kanten av et stup og se ned, bare enda mer ekstremt, og det er den samme følelsen i alle retninger, det er uendelighet. Jeg har en følelse av at det på den andre siden av veggen er alt for stort og ufattelig for min lille menneskehjerne, jeg aner at jeg ikke er utstyrt med den type sanseapparat som man må ha for i det hele tatt å begynne å forstå hva som befinner seg på den andre siden. Jeg går tilbake, ut av veggen, jeg er fortsatt på dette stedet hvor det ikke eksisterer følelser, jeg aner min egen skygge, men det er som om rommet roteres. Jeg snur meg vekk fra skyggen og mot lyset som har vært bak meg hele denne tiden, lyset som har kastet skyggen. Et kolossalt, hvitt lys møter meg. Jeg slår øynene opp, jeg er tilbake i kroppen et sekund, jeg må sjekke om en bil med halogenlykter har kjørt inn i fangecellen. Det gjør ingen forskjell om jeg åpner eller lukker øynene, det er intenst hvitt lys overalt. Det gjør ikke vondt, og det er hvitere enn alt jeg noensinne har sett. Jeg kjenner følelser. Jeg kjenner en annens medfølelse og kjærlighet rettet mot meg. En intens følelse, et kort sekund. Så er jeg tilbake. Rommet er mørkt og lite, det samme kjedelige rommet som jeg har vært i hele tiden. Jeg har en god følelse i kroppen. Og jeg har lyst på mat.





Aus die reihe Ut av mørket

31 kommentarer:

Virrvarr sa...

Jeg ler ofte når jeg leser ting du skriver. Og nå gråter jeg også.

Lukthallusinasjoner er veldig rart. Jeg har også hatt det, det lukter ikke som det lukter på en måte. I følge min fabelaktige psykologivenninne er det den vanligste formen for hallusinasjon, og likevel er det den de færreste vet om.

Mange sier at lukten er veien til hukommelsen, men ofte lukter jeg gamle ting når jeg husker dem. Det går begge veier. Plutselig ligger jeg i sengen og kjenner en parfyme til noen jeg ikke har sett på mange år rive meg i nesen.

Jeg heier på at du smakte på pæren for å dobbeltsjekke. Vitenskapelig til det siste.

Eller- som Mao sa (Alle gode revolusjonære kommer jo med Mao-sitater): Skal du vite hvordan en pære smaker, må du ta en bit (c;

Selvisk sa...

Sterkt. Tror ikke jeg kan skrive mer enn det jeg...

Esquil sa...

interessant, virrvarr. det var en del lukter som ikke lignet på noe ja. den vanligste var en melkevaniljeaktig lukt. men likevel langt unna melk og vanilje.

takk, selvisk, jeg syns det er bra du sier såpass :)

Alice sa...

Jeg er glad du er ute igjen, Esquil!

kvitveis sa...

No fekk du meg te å grina Eskil. Dette e skikkelig sterkt å lesa, og eg ufattelig glad for at du er sterk nok til å skriva det.

Sif sa...

Takk for at du deler, Eskil!

Esquil sa...

takk skal dere ha, alice, kvitveis og sif.

kvitveis, du har rett i at det ikke er automatikk i å skrive om dette. det tok noen år å klare å gå tilbake i det. det er vondt, men det føles som den riktige tingen å gjøre.

kvitveis sa...

Ja, når det føles så vondt å lesa det, så vågar eg nesten ikkje tenka på koss det må ha vore å søka det fram att. Sjølv kjenner eg at det hjelper å skriva om ting, ein får det ut av systemet. Som det står så fint over her, "du trenger å åpne deg..få det ut" :)

Avil sa...

Eg er lei for at eg objektifiserte deg, men eg kjenner på meg at eg kjem til å gjere det igjen likevel.

EarlGrey sa...

Dette var usedvanlig sterk lesning Esquil; velskrevet, medrivende og innholdet setter en del ting i et visst perspektiv. Ganske mange ting faktisk..

Jeg tror det er positivt for veien videre framover at du klarer å gå tilbake og kjenne på hjernens og kroppens hukommelse fra den gangen, slik at minnene lar seg sortere og ikke kan skade deg lenger. Det er nok en prosess som til tider føles vond, men som samtidig er både fruktbar og nødvendig.

Håper du skjønner hva jeg mener - jeg ble litt i beit for ord akkurat nå..

mirakel sa...

Det blir nesten umulig å skrive en kommentar til dette. Men jeg tror jeg vil du skal vite at jeg leste det. Og at jeg satt som trollbundet.

Du er en fascinerende mann, Esquil. Og dette var en merkelig fin og facinerende fortelling.

Elisabeth sa...

Planen var å jobbe med eksamensoppgava idag, men etter å ha lest dette innlegget
satt jeg igjen med så mange føleser og tanker så det var umulig å få gjort noe fornuftig!

Fantastisk skrevet! :)

ana sa...

Du skriver om elendigheten vår på en utrolig god måte..

Trips & Tics sa...

Jeg kjenner jeg blir dritredd av å lese dette. Er på vei nedover i en ond ME-spiral fort for tiden. Mister flere og flere funksjoner, er så redd for å havne der du var.

Veldig godt å høre at du er ute igjen, men... for en forbannet møkkasykdom dette er.

Delirium~ sa...

Jeg ble også litt i beit for ord. Egentlig skulle jeg bare si at Blodføre får anmeldelse av meg sannsynligvis i løpet av dagen (bedre sent enn aldri), men så ble jeg litt slått ut av denne kaskaden av beskrivende ord.

Fint.Vondt, men fint.

AlterEgo sa...

Jeg har ingenting aa legge til som ikke allerede er sagt av ros om teksten din. Bare legge til at jeg kjenner noen som hadde det saann, og som har kommet seg helt ut av det. Helt. Som ikke lenger klarer helt aa tro at det var hun som faktisk hadde det som dette for noen aar siden. Saa det kan gaa varig fremover. Men det er kanskje en fattig troest naar man er underveis?

Esquil sa...

tusen takk, kvitveis, avil, mirakel, earlgrey, elisabeth, ana

trodde ikke noen skulle komme seg gjennom denne lange traurige teksten, men det fine er jo at de som gjør det er kvalitetslesere :)

takk, delirium, håper det er kent- eksemplaret som skal anmeldes som noe annet enn kaffekoppunderlag :)

trips&tics, husk at dette er sjelden. du trenger ikke å bli så syk. håper alt det beste for deg. og ana.

jeg tror kanskje ikke me'ere egentlig bør lese dette...

godt å høre alterego. jeg tror også at jeg blir helt frisk. det går sent, men så lenge det går fremover har jeg det egentlig bra :)

Örn sa...

Du er sá töff du! Á skrive om dette er pá ingen máte enkelt. Mulig jeg roter meg bort her, men háper du misforstár meg pá den rette máten. For dette synes jeg du fortjenere á höre.

Á skrive om det som er vondt, trist ja kanskje til og med skambelagt er först og fremst terapi for meg selv. Men jeg váger aldri á la noen andre lese det. Jeg kjenner pá at noen kanskje tar det som et rop om medlidenhet. Ofte blir det ogsá klissete og, i mitt hode, fryktelig selvsentrert.

Men du klarer á skrive deg forbi disse fallhulene. Ja du vekker empati. Men ikke pá den máten som man föler at man er forpliktet til á gi. Det ikke sánn "á dakar..." empati. Men en "Faen hva den mannen har mátte tále"-empati.

Og sá sitter jeg igjen mápende respektfull for at du etter alt dette fortsatt er morsom og leken.
(og ikke bitter og grinete som jeg tror jeg fort ville blitt)

Dessuten lærer du meg masse om en sykdom jeg ikke visste at eksisterte för jeg fant rolerbloggen. Ikke bare om den medisinske lidelsen, men ogsá et lite innblikk i hvordan det er á leve med den. Det er flott slik at jeg kan lære mer. Og jeg vil annta at andre med samme lidelse setter pris pá at du gir den et ansikt.

Kudos Esquill!

Rigmor sa...

Er enig med ørn i at dette bør høres.
Ting som er tøffe å bare lese kan man sannsynligvis ikke engang forestille seg hvor tøffe de er å leve seg gjennom.

Dessuten er det velskrevet som bare det. Kanskje det kan høres i en bok en dag...?

Halvorlig talt sa...

Innrømmer at jeg ofte er en utålmodig og flakkende blogg-leser. Innleggene skal helst ikke være for lange, før jeg raser videre til neste blogg.

Men her ble jeg sittende og lese alt sammen.

Du skriver veldig bra om et tema som de færreste av oss har innsikt i. Godt å høre at du blir bedre også.

ana sa...

"jeg tror kanskje ikke me'ere egentlig bør lese dette..." der må jeg si meg uenig, jeg tror faktisk vi tåler det bedre enn de som ikke føler det på kroppen. Jeg har vært syk lenge, men så syk som du har vært har jeg kun vært i uker/måneder av gangen. De fleste med ME vet jo at det er for jævlig, det skal mye til for å skremme oss, tror jeg.

Men du er stemmen til de svakeste av oss, og for en stemme! Jeg er fryktelig glad for at du er på rett veg og setter veldig stor pris på at du bruker ordmagien din på å tørre å beskrive hvor rått og jævlig det kan være.

Jeg håper på en bok/novellesamling. :storforlangende:

Sonja DaA sa...

Jeg får jo aldri til å skrive kommentar når du forteller sånt. Men lest. Og grått.

Delirium~ sa...

Det er Kent-eksemplaret som ble lest. Og den gjør seg definitvt bedre som lesestoff enn som bordskåner :o)

Esquil sa...

tusen takk örn, du har et eget talent for å formulere godord :)

rigmor, kanskje det. det er ihvertfall for sent nå å ikke la det høres.

tusen takk, halvorlig talt :) hyggelig at du stikker innom

takk, ana. jeg tenkte på at jeg ikke ble så syk i de sju årene før jeg fikk vite at jeg hadde ME. og at dette startet ganske rett etter at jeg visste hvor syk jeg kunne bli. (men også rett etter en del andre ting) jeg tenkte at jeg kanskje ubevisst holdt meg selv oppe i de årene jeg trodde jeg hadde depresjon. men det er bare en av mine 1000 idiotiske teorier for ting som kan ha utløst tilstanden.

takk sonja, og takk for fine ord im donnerblogg

delirium, det smerter meg å høre at blodføre har sluppet igjennom søl til stuebordet deres.
neida, tusen takk for anmeldelse :)

Alf Ivar Tronsmo sa...

Jeg tror ikke jeg har ord som passer i dette kommentarfeltet nå. Men det du skriver er tøft å lese. Veldig tøft.

Håper på en snarlig og varig bedring, selv om jeg ikke vet nok om sykdommen til å kunne anta noe om det.

Delirium~ sa...

hi hi - den var en ypperlig bordskåner også. Men nå har det seg at helt fine thrillere på norsk er det lengre mellom enn helt fine bordskånere. Dessuten tror jeg boken likte best å bli lest enn å ligge stille med en tallerken på topp.

Delirium~ sa...

Å ja - det var det jeg skulle si også: Det var morsomt for meg som leser å oppdage deler av denne teksten her inne i Blodføre. Det er fint med deler av boken man vet er litt mer ektefølt enn det folk flest klarer å skrive. :o)

PS. Nå har jeg anmeldt boken din på Bokkilden. Det tar noen uker før anmeldelsen dukker opp. Jeg har trillet den en 4'er og den er skrevet under pseudonymet Idsartha (som jeg har brukt en årrekke når jeg anmelder bøker for dem).

embe sa...

Hei

Fikk tips om å lese denne bloggen på ME-forum. Har selv sannsynlig me, og skriver (dog dikt og tekster hovedsaklig).. Jeg har kun lest ut av mørket-bloggen, og syns det var fantastisk lesning - språk, bilder, poesi! Kommer tilbake når jeg våkner: )tusen takk, uansett

Esquil sa...

takk skal du ha, embe, og lykke til!

Tor sa...

Jeg har lest mange av blogpostene på bloggen din med stor interesse. Litt av en livshistorie du har må jeg si! Alt fra "elite-soldat" og toppidrettsutøver til så nær død som "går ann". Denne posten gjorde stort inntrykk.

Esquil sa...

takk, tor, det var en veldig hyggelig kommentar å få :)