Disco i Afrika, The End

(Fortsettelse fra forrige post)

Den stövete röde gaten har en gatelykt. Den er tent i de tre timene byen har elektrisitet, fra 8 til 11 på kvelden. Denne gatelykten, sammen med gaten selv, utgjör diskoteket. Fire menn lager musikken på hver sin tromme. Landsbyboerne danner en stor ring, gamle og unge, menn og kvinner med og uten spedbarn på ryggen, hele landsbyen er ute på gata. Inne i ringen danses det heftig. Tankene mine går til Ricks i Trondheim, et påkostet kjempediskotek til flere millioner kroner hvor ingen danser. Her har de nullbudsjett og ikke engang noe tak stemningen kan stå i, men likevel rocker plassen.

Stemningen er fantastisk, det er som om det hviler en god ånd over stedet, det er noe purt, rent og ubesudlet over dansegleden disse menneskene viser. Det er som om jeg har funnet en stor sjelelig sol midt i den afrikanske nöden. Mennesker i slitte hullete skitne t-skjorter fra nödhjelpsprosjekter som danser og ser langt lykkeligere ut enn folkemengdene hjemme. Jeg forstår ikke dansen, og jeg forstår ikke historiene den ene trommeduden messer frem. Men jeg blir med når en av kvinnene maser meg med inn i ringen. Jeg danser discodans til trommerytmene. Det funker helt bra. Jeg får höre at jeg må ha danset mye. Yeah right. Ligget mye, det er det jeg har.

Vel ute av ringen igjen spör jeg Kawsu om han ikke danser. Jo, sier han, han liker å danse, men dette er en dans som religionen hans forbyr ham å delta i. Og når han sier det, oppdager jeg at det er bare kvinner og unger som danser. Kawsu vil ikke snakke dans, han vil snakke ekteskap, han vil at jeg skal gjöre alt jeg kan for å hjelpe ham hos Sonja. Det lover jeg.

Klokken elleve slår strömmen seg av, men dansen fortsetter med samme intensitet i stupmörket. Og det er mörket jeg har ventet på.

For å fortelle videre må jeg bryte med en av mine kjepphester. Jeg tror at de beste gode gjerningene er de du ikke forteller om, at når du har gjort noe bra blir belönningen större inni deg hvis du ikke skryter av det. Men jeg var aldri god til å holde kjeft.

Jeg har også idéer om charity. Jeg tror at det er bedre å hjelpe i den tredje verden, hvor det monner, enn å gi mye penger hjemme. Men i nödhjelpsapparatene går det i fölge ryktene bort mye penger i administrasjon. Og jeg har tenkt, hvis jeg var et sultent menneske som levde i slummen, ville jeg da at hvit rik mann skal gi pengene til et nödhjelpsprosjekt, som deretter bestemte hva jeg hadde mest bruk for? Eller ville jeg hatt pengene rett i hånden?

I ly av mörket drar jeg frem en feit bunke sedler. Hver av dem er en god ukelönn i Gambia. Barna har de dårligste klärne og ser ut som om de trenger hjelpen mest, men jeg tenker det er smartere å gi sedlene til mödrene. Jeg får Kawsu til å peke ut hvem i mengden som er mödre, og så leker jeg julenisse. Jeg legger pengene rett i hånden på de mörke silhuettene og går rett videre til neste uten å vente på noe takk. Få skjönner hva som skjer i starten. Jeg rekker over cirka tjue kvinner för folk begynner å fatte skissa. Skogen av hender foran meg blir tettere, som sultne kjefter snapper fingrene etter sedlene når jeg pröver å strekke dem ut til mödrene. Dette var den slutten jeg forventet, dette var den slutten mörket skulle forhindre. Den pene ringen som landsbyfolket dannet er borte, diskotekets vegger har brutt sammen, den varme åndesolen er erstattet med den paniske nödens grådighet. Noe vakkert er ödelagt.

En stor mann tvinger seg vei gjennom myriadene av barnehender til han står foran meg. Mörket forteller ikke hvordan han ser ut, men mörket demper ikke den sinte stemmen som forlanger penger, eller den kvalmende spritlukten fra munnen hans. Det er bråk på gang. Jeg sier "for the mothers only" og rykker til meg hånden. Kawsu gjentar det samme på lokalt språk. Den fulle mannen flyr i synet på Kawsu. De dytter til hverandre, dansen er over, og det samme med julekvelden. Jeg legger de siste sedlene i lommen og löper vekk fra diskoteket. Kawsu blir dyttet vekk av sinte folk.

Vi trekker oss tilbake, gjennom mörket, ned til elven og skogen der flaggermusene klikker, sikadene synger og duene kurrer, sinnet mitt er kaotisk, inntrykkene for mange. Jeg lurer på hva er penger, hva er lykke, og om de to störrelsene egentlig forholder seg til hverandre slik jeg har trodd til nå.