Jeg har ikke noe politisk parti som er 'mitt'. Hovedmotivet mitt for å stemme har ved en del valg vært å stemme på noe annet enn FrP, så de ikke får makten. Partiet står for ting jeg har lite sans for, som fremmedfrykt og egoisme. De vil dessuten bruke mer oljepenger, slik at vi venner oss til et høyere forbruk, og det forbruket vil bli svært vanskelig å stramme inn igjen når oljegruva begynner å tørke ut. Jeg har dessuten opplevd partiet innenfra, og det var fullt av personer jeg ikke vil at skal bestemme over meg.
Først tenkte jeg, hvis jeg kunne gitt en minusstemme ved valg, istedet for en stemme, så hadde jeg gjort det.
Så tenkte jeg, minusstemme er jo mulig. Hvis det fantes et parti som hadde på programmet å stemme det motsatte av FrP i alle sakene. Et Anti-FrP. Hver stortingskandidat fra Anti-FrP ville nullet ut en fra FrP, og redusert innflytelsen deres. Anti-FrP og FrP kunne nøytralisert hverandre, så kunne de andre partiene styrt landet i fred.
Anti-FrP føltes så attraktivt å stemme på at jeg vurderte å stifte det. Man trenger noen tusen underskrifter for å stifte parti, jeg tenkte blant annet på å sende rundt underskriftslister på Lerkendal under en fotballkamp.
Da slo det meg. Anti-FrP ville neppe bli digert. De fleste nystartede partier holder til under 1%. 2-3% oppslutning ville vært usannsynlig bra. Men 2-3% er fortsatt under sperregrensen på 4%, det ville ikke sendt noen Anti-FrP'ere inn på tinget.
Anti-FrP ville antagelig stjålet velgere fra partier som kommer inn på tinget. Anti-FrP kunne nok tatt velgere fra mange av partiene, men neppe fra FrP. Mengden FrP-motstandere på tinget kunne sunket, og det ville økt mengden FrP'ere.
Om jeg stifter et Anti-FrP, vil det sannsynligvis tjene FrP!
Dermed ble Anti-FrP-planen forkastet. En ny, ond plan reiste seg fra ruinene. Sperregrense-effekten kan utnyttes. Et lite parti i nærheten av FrP vil stjele FrP-stemmer. Det eksisterte et parti rundt 1990 som het Stopp Innvandringen. Partiet er registrert en gang for alle, men sovende. Jeg tenkte, da trengs det ikke underskriftsaksjon, kanskje det holder at jeg lager stortingslister for alle fylkene for Stopp Innvandringen, og sender inn til valgstyret. Det er en jobb som ikke tar så mye energi. Det er bare å sette opp en bunsj kjendisnavn på en slik liste, ingen kan motsette seg å bli nominert til Stortinget. Og ingen av dem kommer til å komme inn.
Stortingsliste for STOPP INNVANDRINGEN
1. Oddvar Stenstrøm
2. Per Ståle Lønning
3. Kristian Valen
osv.
Men trikset ville nok skapt trøbbel med de ekte innvandringsmotstanderne. Nazister kunne kommet på døra for å knuse kneskålene mine. Kanskje Oddvar Stenstrøm også har slegge. Jeg har ikke baller til å blåse liv i Stopp Innvandringen.
Så den siste planen er å begrense sperregrense-effekten på venstresiden av politikken, siden partiene der sjelden stemmer likt med FrP. Partiet Rødt får typisk 2% og er under sperregrensa, det er et parti som suger til seg mange røde stemmer som ikke fører til stortingsmennogkvinner. Men legger du de to prosentene oppå SV's stemmer gir det cirka fire kandidater ekstra til Stortinget. Fire kandidater som definitivt ikke støtter FrP. Altså er ideen å få SV og Rødt til å stille felles valgliste. De trenger ikke like hverandre, det er ren matematikk. Sett opp en felles liste som begge tjener på, og gå hvert til sitt etterpå.
Kjenner du en SV- eller RV-topp, gi dem et tips om at de ikke benytter mulighetene sine, og at sosialistene i Norge derfor har mindre innflytelse enn antallet skulle tilsi.
Jeg har snakket om temaet før.
26. februar 2008
25. februar 2008
Bilder av bloggidolfinalister
24. februar 2008
Politisk kompass for Bloggebyen, oppdatert
På grafikken nedenfor er det tre dataserier, basert på svarene som bloggere ga på political compass-testen. Den mørk blå betegner norske bloggere i 2006, de lyseblå badeballene betegner bloggerne 2008, og den rosa serien betegner internasjonale statsledere.
Som man ser hadde utvalget av bloggere en viss slagside mot venstre, og mens befolkningen som helhet ville normalfordelt seg, dvs flest prikker nær midten på X-aksen, var ganske mange av oss radikale. Det er viktig å påpeke at mens 2006-undersøkelsen skjedde i Alpeluens blogg som ligger på høyre side i diagrammet, ligger 2008-bloggen på venstre side. Hvorfor omtrent alle er antiautoritære analyserte Alpeluen selv.
X = Høyre/venstre-aksen
Y = Autoritets-aksen
Kolonnene til venstre: 2006
Kolonnene til høyre: 2008
(og nå kommer av uforståelige HTML-grunner et langt hvitt område ... scroll it, baby)
Som man ser hadde utvalget av bloggere en viss slagside mot venstre, og mens befolkningen som helhet ville normalfordelt seg, dvs flest prikker nær midten på X-aksen, var ganske mange av oss radikale. Det er viktig å påpeke at mens 2006-undersøkelsen skjedde i Alpeluens blogg som ligger på høyre side i diagrammet, ligger 2008-bloggen på venstre side. Hvorfor omtrent alle er antiautoritære analyserte Alpeluen selv.X = Høyre/venstre-aksen
Y = Autoritets-aksen
Kolonnene til venstre: 2006
Kolonnene til høyre: 2008
(og nå kommer av uforståelige HTML-grunner et langt hvitt område ... scroll it, baby)
| Norske Bloggere | X | Y | X | Y |
| Virrvarr | - | - | -10,00 | -7,74 |
| Kenneth Brodal | -10 | -8,15 | ||
| Anja | - | - | -9,50 | -7,74 |
| Elvis Bling Laden | -9,38 | -5,49 | ||
| Shadow | -9,25 | -7,64 | ||
| Meningspolitiet | -9,13 | -6,72 | ||
| Steinarine | -9,13 | -6,31 | ||
| Tiram | -9 | -8,1 | ||
| Tonje Brustuen | -9 | -6,77 | ||
| Saccarina | -8,75 | -6,46 | ||
| Morten Drægni | -8,63 | -5,59 | ||
| Abre | -8,38 | -8,21 | -8,62 | -7,95 |
| atlepatle | - | - | -8,62 | -5,38 |
| Jokke | - | - | -8,50 | -5,23 |
| Starlett | -8,38 | -7,1 | ||
| Brage | -8,25 | -6,15 | ||
| Guri | - | - | -8,25 | -6,82 |
| Jetboy | -8,13 | -3,79 | ||
| Line W. | -8,13 | -6,82 | ||
| Mads Opheim | - | - | -8,12 | -7,03 |
| Anderfo | - | - | -8,12 | -6,36 |
| Gina | -8 | -8 | ||
| Satyrkid | -7,5 | -5,95 | ||
| Sindre Tollefsen | -7,25 | -7,59 | ||
| Mihoe | -7,13 | -6,67 | ||
| Swazi | - | - | -7,00 | -5,44 |
| Amos Keppler | -7 | -9,49 | ||
| Thor F. | -6,5 | -6,56 | ||
| Marion | -6,38 | -5,54 | ||
| Prinsesse Lea | -6,38 | -5,74 | ||
| Ellisiv Lindkvist | -6,13 | -6 | ||
| Espen Iversen | -6,13 | -4,36 | ||
| Fredrik Mellem | - | - | -6,12 | -5,08 |
| Palode | -6 | -7,79 | ||
| Tor Barstad | -6 | -3,44 | ||
| Alex | -5,88 | -3,54 | ||
| bza | - | - | -5,75 | -3,74 |
| Tanketom bak tastaturet | - | - | -5,38 | -5,38 |
| Kvitveis | - | - | -5,38 | -5,59 |
| Christoffer Klyve | -5,38 | -6,36 | ||
| Saltklype | -6,75 | -5,13 | -5,25 | -4,36 |
| Hawkie | -5,25 | -4,51 | ||
| Kristin | -3,63 | -5,49 | -4,88 | -6,82 |
| Kjetil Johansen | -4,63 | -2,31 | ||
| Esquil | -5 | -3,9 | -4.5 | -4,87 |
| Drusilla | -4,5 | -4,26 | ||
| Örn | - | - | -4,50 | -4,82 |
| Audun | - | - | -4,25 | -3,38 |
| Dunkman | -4,13 | -4,82 | ||
| Alf Ivar Tronsmo | - | - | -4,00 | -1,59 |
| Sonja | - | - | -4,00 | -4,46 |
| GunhildS | -3,75 | -1,23 | ||
| Trips&Tics | - | - | -3,75 | -6,56 |
| Konrad | - | - | -3,5 | -6,12 |
| Hjorthen | -4,38 | -6,56 | -3,25 | -7,08 |
| Kristoffer Brodwall | -3 | -3 | ||
| Akademikeren | -3 | -5 | ||
| MariaMariaOslo | -1,38 | -3,13 | ||
| GenerationTerrorist | -1,38 | -2,46 | ||
| Morten Magelssen | -1,25 | 0 | ||
| Knut Stian Olsen | -0,93 | -8,41 | ||
| Hablog | -0,63 | -0,05 | ||
| Truls | - | - | -0.25 | -3,49 |
| Milton Marx | 0,75 | -2,41 | ||
| UngKonservativ | 1,13 | 1,08 | ||
| October | 1,25 | -4,51 | ||
| Rambukk | 1,25 | -6,21 | ||
| Odd Sevje | 0,5 | -5,23 | 1,88 | -5,90 |
| Tor André | 2,5 | -3,85 | ||
| Alpeluen | 2,5 | -5,3 | ||
| Fabelfisk | 2,63 | -4,77 | ||
| Knut Alberts Beer Blog | 2,63 | -5,8 | ||
| Øyvind Larssen | 2,88 | 0,87 | ||
| Tormod | 2,13 | -4,62 | 3,63 | -4,82 |
| Albacom | 4,38 | -3,95 | ||
| PeterAndrej | 4,63 | -3,49 | ||
| Leif H. | 4,88 | 0,87 | ||
| Steinbukken | 5 | -4,62 | ||
| Svorsken | - | - | 5,00 | -4,82 |
| Gerronimo | 6 | -2,56 | ||
| Kapitalismus | 6,5 | -4,37 | ||
| VamPus | 6,63 | -5,79 | ||
| Sjukheit | - | - | 7,25 | -6,00 |
| Pleym | 8,25 | -7,74 | ||
| Lars Inge Bremnes | 8,5 | 0,51 | ||
| Blåblogg | 9,13 | -3,9 | ||
| Statsledere | X | Y | ||
| Gerhard Schrøder | 2 | 1,6 | ||
| Dalai Lama | -5,3 | -5,8 | ||
| Nelson Mandela | -7 | -3,6 | ||
| Pave Johannes Paul II | -2,8 | 3,3 | ||
| Robert Mugabe | -5,4 | 5,8 | ||
| Saddam Hussein | -6,9 | 7 | ||
| Yassir Arafat | -4,7 | 6,9 | ||
| Jacques Chirac | 3,2 | 3,8 | ||
| Stephen Harper | 4,1 | 3,2 | ||
| Ariel Sharon | 4,5 | 5,3 | ||
| Tony Blair | 5,4 | 3 | ||
| Silvio Berlusconi | 6,3 | 3,2 | ||
| John Howard | 5,6 | 3,7 | ||
| George W Bush | 7,6 | 4,8 |
23. februar 2008
Løknyheter
Kong Børge gjorde meg oppmerksom på den satiriske 'nyhetskanalen' Onion News Network. Videoene springer ut fra satireblekka The Onion i Wisconsin, USA. The Onion ble grunnlagt i 1988, men hevder selv den ble grunnlagt i 1756.
Videoklippene deres har gitt meg mye glede de siste dagene. Her er en fin debatt om hvorvidt myndighetene spionerer nok på de paranoide schizofrene. Mange gode ideer her ...
Grunnen til at jeg ler så mye av dette er sikkert at Onion News Network ikke er kjempeberømt (selv om ONN selv påstår at kanalen kan bli sett i 811 land), og at jeg bare såvidt henger med intellektuelt. Humor har dessverre et ekskluderende element, når du føler du er i en begrenset gruppe som kan nyte humoren er det morsommere enn sånt som alle tar, som f.eks. "Mot i brøstet". Samme fenomenet gjør at amatørmessig internhumor iblant føles veldig morsomt. Tror jeg.
OK da, slå av tiggende-hund-blikket, du skal få litt porno også:
Mange flere finner du her.
Videoklippene deres har gitt meg mye glede de siste dagene. Her er en fin debatt om hvorvidt myndighetene spionerer nok på de paranoide schizofrene. Mange gode ideer her ...
Grunnen til at jeg ler så mye av dette er sikkert at Onion News Network ikke er kjempeberømt (selv om ONN selv påstår at kanalen kan bli sett i 811 land), og at jeg bare såvidt henger med intellektuelt. Humor har dessverre et ekskluderende element, når du føler du er i en begrenset gruppe som kan nyte humoren er det morsommere enn sånt som alle tar, som f.eks. "Mot i brøstet". Samme fenomenet gjør at amatørmessig internhumor iblant føles veldig morsomt. Tror jeg.
OK da, slå av tiggende-hund-blikket, du skal få litt porno også:
Mange flere finner du her.
21. februar 2008
Unionen av Mobbere tar kampen for ytringsfriheten
Knuffing oppstod mellom demonstrerende grupper på Norgesverftet i dag. På den ene siden stod demonstrerende kvinner, som protesterte på tegninger av sin kollega Helga Sofie Hansen (38). Tegningene fremstilte blant annet Hansen som et dyr av den typen man får skinke fra. Helga Hansen greide ikke uttale seg, da hun sliter med stamming, men talsperson for kvinnene, Anne Pedersen, kommenterer saken:
- Mobbingen av Helga har pågått i en årrekke, og med disse tegningene ble det mer enn vi kunne finne oss i.
Mot de demonstrerende kvinnene stod medlemmer av den nydannede organisasjonen Unionen av Mobbere. Arne Olsen, som tegnet tegningene av Hansen, forklarer:
- Helga er etter mitt skjønn en smellfeit bondehore. Men det er ikke derfor vi demonstrerer. Problemet er at jeg og de andre gutta blir forsøkt kneblet hver eneste gang vi forsøker å påpeke hvor grisefeit og kvalmende sjøstøgg Helga er. Vår ytringsfrihet er truet.
- Mobbing av denne typen har vel ingen verdi?
- Selvfølgelig har fedmeytringer verdi. Verdens helseorganisasjon bruker milliarder av kroner på kampanjer mot fedme og overvekt, de forskjellige statsapparatene like mye. Men innsatsen har vist seg ineffektiv. Jeg mener, se så skamløst feit Helga er, se som det glinser i spekket. Det som hjelper er god gammeldags mobbing. En tegning av Helga som overvektig purke er mer effektivt mot hennes overvekt enn tusen statlige formaninger. Men Helga må gjerne beholde sin rett til å være så mye matvrak hun vil, så lenge jeg får beholde min rett til å påpeke det.
- Er det virkelig nødvendig for mobbere å organisere seg?
- Ja. Mobbingen i Norge er truet. Det startet på mange måter under prestestyret, med statsminister Bondeviks kampanje mot mobbing. Sammen med kampanjer som MOT har han skylden for at mobbingen i Norge avtar, og mobbing er et viktig redskap for å forme samfunnet etter gode verdier. Mobbing skal sørge for å gi oss korreksjoner når utseendet vårt er på vei ut av rammene for det som kan regnes for reproduserbart. Men først og fremst handler saken om ytringsfrihet.
- Denne mobbingen er altså så ille at de andre kvinnene på verftet går i demonstrasjonstog.
- Jeg er imot ethvert forsøk på å innskrenke ytringsfriheten, både juridisk, ved skremsler, og ved å vise til krenkelser som gruppe. 1 Det er viktig for alle at jeg fritt kan si det jeg mener om Helga. Det er et økologisk problem når folk blir så seriøst pløsne som henne. En dyreart dør ut hver gang hun skal ha ny pelskåpe.
- Dette er da veldig intolerant av deg?
- Det er den som lytter som skal utvise toleranse, mens den som taler skal si hva vedkommende mener. Ytringsfriheten gir ingen mening hvis ytringen skal omformes så den passer til mottagerens ører. 2 Jeg må kunne beskrive eksakt hvor feit jeg mener Helga er, så du forstår det ekstreme i fettsituasjonen. Hun lukter fett, hun høres ut som fett, luften er fettete når hun har gått gjennom den. Blodtypen hennes er bearnaise.
- Vi har da ytringsfrihet i Norge. Den er ikke truet.
- Jo, her står et demonstrasjonstog av kvinner klare for å kneble meg. Det er skremmende. Å bare ha ytringsfrihet juridisk, eller på papiret, er ikke å ha ytringsfrihet. Så lenge vi er redde for å benytte oss av denne ytringsfriheten, så er den altså hemmet. Og vi vil vel ikke ha en funksjonshemmet ytringsfrihet? 3 Se på Helga, se hvilken motbydelig bleikfeit breirævva sofagris hun tillater seg å være. Hei Helga, jeg lurer på et par ting, må du gå ut av bilen hver gang du skal gire om? Blir føttene dine noengang våte når du dusjer?
- Burde ikke dette vært løst på en annen måte enn å fortsette mobbingen?
- Når ytringsfriheten trues, hvilke andre måter å forsvare den på har vi - bortsett fra å bruke den? 4 Sjekk hvordan flesket tyter ut over buksekanten. Rævva står rett ut, du kunne servert øl fra den. Og det blir ikke akkurat bedre lenger opp. Hei, Helga, du har misforstått, det er ikke armen som skal måle 90-60-90!
- Hva har du å si til de som har vanskelig for å skjønne at mobbing gjør verden bedre?
- Verden blir ikke et verre sted av at folk gir uttrykk for sine meninger, og definitivt ikke av at man insisterer på retten til å ytre seg. Disse tingene kan bare føre til at verden blir et bedre sted. Europeisk historie beviser det. 5 For eksempel, hvis Helga ikke får høre dette og fortsetter å holde seg med fettet tiltenkt en hel by, er det bare et tidsspørsmål før det fører til blodsutgytelse. Vi plukker til stadighet sinnslidende hvalfangere ut av buskene utenfor verftet. De ligger med harpun og venter på den store hvite hvalen. "Nei, gutter, hun er ikke en hval, hun er et menneske", sier jeg. "Det går ikke an", sier de. "Planet, kanskje, menneske, nei."
- Da sier vi takk til Arne Olsen ...
- Sånn ja, Helga, bare gråt, bare få det ut, da blir du ihvertfall noen gram lettere!
---
Arne Olsens prinsippielle påstander om ytringsfrihet er ordrett tatt fra debattanter som har forsvart publisering av muhammedtegninger de siste dagene:
1: abre, i denne bloggen
2: Nils, både her og hos Virrvarr
3: HvaHunSa hos Avil
4: Heidi Helene Sveen i Dagbladet
5: Calvin, hos abre
Jeg forsøker å vise at man kan ri de samme prinsippene tvers gjennom grov mobbing. Man kan også ri dem ut i benekting av holocost, rasisme, paparazzisme, nazisme og jødehets.
Beklager at jeg har sitert dere ut av sammenheng. Det har vært interessant å debattere denne saken med intelligente mennesker, og jeg håper ingen harde følelser ligger igjen. Jeg har sagt det jeg har å si i og under de tre siste postene i denne bloggen, så jeg avslutter med å sitere professor John Durham Peters: Dersom den nordeuropeiske ideen om ytringsfrihet er bedre enn andre, så bør det bevises ikke gjennom egoistisk mot, men gjennom kjærlighet og omsorg overfor den fremmede.
- Mobbingen av Helga har pågått i en årrekke, og med disse tegningene ble det mer enn vi kunne finne oss i.
Mot de demonstrerende kvinnene stod medlemmer av den nydannede organisasjonen Unionen av Mobbere. Arne Olsen, som tegnet tegningene av Hansen, forklarer:
- Helga er etter mitt skjønn en smellfeit bondehore. Men det er ikke derfor vi demonstrerer. Problemet er at jeg og de andre gutta blir forsøkt kneblet hver eneste gang vi forsøker å påpeke hvor grisefeit og kvalmende sjøstøgg Helga er. Vår ytringsfrihet er truet.
- Mobbing av denne typen har vel ingen verdi?
- Selvfølgelig har fedmeytringer verdi. Verdens helseorganisasjon bruker milliarder av kroner på kampanjer mot fedme og overvekt, de forskjellige statsapparatene like mye. Men innsatsen har vist seg ineffektiv. Jeg mener, se så skamløst feit Helga er, se som det glinser i spekket. Det som hjelper er god gammeldags mobbing. En tegning av Helga som overvektig purke er mer effektivt mot hennes overvekt enn tusen statlige formaninger. Men Helga må gjerne beholde sin rett til å være så mye matvrak hun vil, så lenge jeg får beholde min rett til å påpeke det.
- Er det virkelig nødvendig for mobbere å organisere seg?
- Ja. Mobbingen i Norge er truet. Det startet på mange måter under prestestyret, med statsminister Bondeviks kampanje mot mobbing. Sammen med kampanjer som MOT har han skylden for at mobbingen i Norge avtar, og mobbing er et viktig redskap for å forme samfunnet etter gode verdier. Mobbing skal sørge for å gi oss korreksjoner når utseendet vårt er på vei ut av rammene for det som kan regnes for reproduserbart. Men først og fremst handler saken om ytringsfrihet.
- Denne mobbingen er altså så ille at de andre kvinnene på verftet går i demonstrasjonstog.
- Jeg er imot ethvert forsøk på å innskrenke ytringsfriheten, både juridisk, ved skremsler, og ved å vise til krenkelser som gruppe. 1 Det er viktig for alle at jeg fritt kan si det jeg mener om Helga. Det er et økologisk problem når folk blir så seriøst pløsne som henne. En dyreart dør ut hver gang hun skal ha ny pelskåpe.
- Dette er da veldig intolerant av deg?
- Det er den som lytter som skal utvise toleranse, mens den som taler skal si hva vedkommende mener. Ytringsfriheten gir ingen mening hvis ytringen skal omformes så den passer til mottagerens ører. 2 Jeg må kunne beskrive eksakt hvor feit jeg mener Helga er, så du forstår det ekstreme i fettsituasjonen. Hun lukter fett, hun høres ut som fett, luften er fettete når hun har gått gjennom den. Blodtypen hennes er bearnaise.
- Vi har da ytringsfrihet i Norge. Den er ikke truet.
- Jo, her står et demonstrasjonstog av kvinner klare for å kneble meg. Det er skremmende. Å bare ha ytringsfrihet juridisk, eller på papiret, er ikke å ha ytringsfrihet. Så lenge vi er redde for å benytte oss av denne ytringsfriheten, så er den altså hemmet. Og vi vil vel ikke ha en funksjonshemmet ytringsfrihet? 3 Se på Helga, se hvilken motbydelig bleikfeit breirævva sofagris hun tillater seg å være. Hei Helga, jeg lurer på et par ting, må du gå ut av bilen hver gang du skal gire om? Blir føttene dine noengang våte når du dusjer?
- Burde ikke dette vært løst på en annen måte enn å fortsette mobbingen?
- Når ytringsfriheten trues, hvilke andre måter å forsvare den på har vi - bortsett fra å bruke den? 4 Sjekk hvordan flesket tyter ut over buksekanten. Rævva står rett ut, du kunne servert øl fra den. Og det blir ikke akkurat bedre lenger opp. Hei, Helga, du har misforstått, det er ikke armen som skal måle 90-60-90!
- Hva har du å si til de som har vanskelig for å skjønne at mobbing gjør verden bedre?
- Verden blir ikke et verre sted av at folk gir uttrykk for sine meninger, og definitivt ikke av at man insisterer på retten til å ytre seg. Disse tingene kan bare føre til at verden blir et bedre sted. Europeisk historie beviser det. 5 For eksempel, hvis Helga ikke får høre dette og fortsetter å holde seg med fettet tiltenkt en hel by, er det bare et tidsspørsmål før det fører til blodsutgytelse. Vi plukker til stadighet sinnslidende hvalfangere ut av buskene utenfor verftet. De ligger med harpun og venter på den store hvite hvalen. "Nei, gutter, hun er ikke en hval, hun er et menneske", sier jeg. "Det går ikke an", sier de. "Planet, kanskje, menneske, nei."
- Da sier vi takk til Arne Olsen ...
- Sånn ja, Helga, bare gråt, bare få det ut, da blir du ihvertfall noen gram lettere!
---
Arne Olsens prinsippielle påstander om ytringsfrihet er ordrett tatt fra debattanter som har forsvart publisering av muhammedtegninger de siste dagene:
1: abre, i denne bloggen
2: Nils, både her og hos Virrvarr
3: HvaHunSa hos Avil
4: Heidi Helene Sveen i Dagbladet
5: Calvin, hos abre
Jeg forsøker å vise at man kan ri de samme prinsippene tvers gjennom grov mobbing. Man kan også ri dem ut i benekting av holocost, rasisme, paparazzisme, nazisme og jødehets.
Beklager at jeg har sitert dere ut av sammenheng. Det har vært interessant å debattere denne saken med intelligente mennesker, og jeg håper ingen harde følelser ligger igjen. Jeg har sagt det jeg har å si i og under de tre siste postene i denne bloggen, så jeg avslutter med å sitere professor John Durham Peters: Dersom den nordeuropeiske ideen om ytringsfrihet er bedre enn andre, så bør det bevises ikke gjennom egoistisk mot, men gjennom kjærlighet og omsorg overfor den fremmede.
19. februar 2008
Slik dør norske sivilisasjoner ut
For litt over tusen år siden levde en jærbu som het Eirik Raude. Han var ikke så verst rik og mektig, men hadde en beklagelig tendens til å drepe folk. Først fikk drepingen hans ham utvist fra Norge til Island, deretter fra sentrale Island til Islands Gokk, og til slutt var han utvist fra alt kjent, fiendefritt land.
Eirik satset da på et gammelt rykte om land lenger nord, og oppdaget Grønland, hvor han bosatte seg med gjengen sin. Dette utviklet seg med hundreårene til en norskættet sivilisasjon på Grønland.
Den norske sivilisasjonen spredte seg i en kort periode til Amerika. Her ble det ubeboelig på grunn av for mange og for fiendlige indianere. Da nordmennene kom til Amerika var indianerne fiendtlige, da europeerne kom dit noen hundre år senere lot det seg gjøre å bosette seg og handle med indianerne. Det kan ha litt med viking attitude å gjøre. Det første møtet, med en gruppe med ni indianere i Vinland, gikk først greit. Til en viking drepte en av indianerne på mistanke om tyveri. Det ble det konflikt av, og det endte med at vikingene slaktet åtte av de ni. Den siste stakk av.
Problemet med å forholde seg til fremmede satte altså stopp for Vinlandsivilisasjonen, og også etterhvert for den på Grønland. Svartedauen kom ikke til Grønland, men ga likevel grønlendingene problemer, fordi handelen med Norge praktisk talt sluttet. Og grønlendingene lå i konflikt med eskimoene helt fra starten. Kildene er sparsomme om hva som har foregått av konflikter på Grønland, men det fins slagrapporter som tyder på at blodige oppgjør eskimoer-norske var vanlige. En rapport fra vikingen som oppdaget eskimoene sier mye. Han beskriver hvordan denne nye rasen ser ut, de er lave, har stritt svart hår, bla bla bla, når man stikker dem med kniv blør de lite og såret blir raskt hvitt, men hvis man sårer dem dødelig blør de mye, bla bla bla.
Det var en helt naturlig ting for den første vikingen som traff den første eskimoen å skjære ham opp med kniv for å se hvor mye han blødde.
Forholdet mellom eskimoer og norske etterkommere skiftet mellom krig og ikke-eksisterende forhold i de nesten fem hundre årene sivilisasjonen overlevde. Det fins knapt tegn i Grønlandsruinene på tegn til handel mellom eskimoer og norskættede grønlendere. Eskimoene var dyktige på selfangst, de kunne fisketeknikker, ikke noe av denne kunnskapen greide de norske etterkommerne å tilegne seg. Den norske kolonien på Grønland bestod av to 'byer', den ene ser ut til å ha blitt svekket og deretter erobret av eskimoene. Den andre sultet ihjel. Det manglet ikke på mat på Grønland, men de norske etterkommerne ville ikke lære seg å fiske eller ete sel, det var mat som tilhørte de barbariske eskimoene. Grønlands religion hadde forbud mot å spise sel og fisk.
Hovedårsaken til at de norske sivilisasjonene i Vinland og på Grønland døde ut, var fremmedfiendlighet og klønete opptreden i møte med andre kulturer.
EDIT: Innlegget inneholdt opprinnelig parentesen: (Jeg trodde før at eskimoene var Grønlands urinnvånere, men de innvandret fra Canada etter de norske vikingene.)
Etter å ha sjekket flere kilder, ut fra tips fra kommentatoren tilfeldig forbipasserende, antar jeg at dette er feil og at eskimoene var først til selve øya.
Eirik satset da på et gammelt rykte om land lenger nord, og oppdaget Grønland, hvor han bosatte seg med gjengen sin. Dette utviklet seg med hundreårene til en norskættet sivilisasjon på Grønland.
Den norske sivilisasjonen spredte seg i en kort periode til Amerika. Her ble det ubeboelig på grunn av for mange og for fiendlige indianere. Da nordmennene kom til Amerika var indianerne fiendtlige, da europeerne kom dit noen hundre år senere lot det seg gjøre å bosette seg og handle med indianerne. Det kan ha litt med viking attitude å gjøre. Det første møtet, med en gruppe med ni indianere i Vinland, gikk først greit. Til en viking drepte en av indianerne på mistanke om tyveri. Det ble det konflikt av, og det endte med at vikingene slaktet åtte av de ni. Den siste stakk av.
Problemet med å forholde seg til fremmede satte altså stopp for Vinlandsivilisasjonen, og også etterhvert for den på Grønland. Svartedauen kom ikke til Grønland, men ga likevel grønlendingene problemer, fordi handelen med Norge praktisk talt sluttet. Og grønlendingene lå i konflikt med eskimoene helt fra starten. Kildene er sparsomme om hva som har foregått av konflikter på Grønland, men det fins slagrapporter som tyder på at blodige oppgjør eskimoer-norske var vanlige. En rapport fra vikingen som oppdaget eskimoene sier mye. Han beskriver hvordan denne nye rasen ser ut, de er lave, har stritt svart hår, bla bla bla, når man stikker dem med kniv blør de lite og såret blir raskt hvitt, men hvis man sårer dem dødelig blør de mye, bla bla bla.
Det var en helt naturlig ting for den første vikingen som traff den første eskimoen å skjære ham opp med kniv for å se hvor mye han blødde.
Forholdet mellom eskimoer og norske etterkommere skiftet mellom krig og ikke-eksisterende forhold i de nesten fem hundre årene sivilisasjonen overlevde. Det fins knapt tegn i Grønlandsruinene på tegn til handel mellom eskimoer og norskættede grønlendere. Eskimoene var dyktige på selfangst, de kunne fisketeknikker, ikke noe av denne kunnskapen greide de norske etterkommerne å tilegne seg. Den norske kolonien på Grønland bestod av to 'byer', den ene ser ut til å ha blitt svekket og deretter erobret av eskimoene. Den andre sultet ihjel. Det manglet ikke på mat på Grønland, men de norske etterkommerne ville ikke lære seg å fiske eller ete sel, det var mat som tilhørte de barbariske eskimoene. Grønlands religion hadde forbud mot å spise sel og fisk.
Hovedårsaken til at de norske sivilisasjonene i Vinland og på Grønland døde ut, var fremmedfiendlighet og klønete opptreden i møte med andre kulturer.
EDIT: Innlegget inneholdt opprinnelig parentesen: (Jeg trodde før at eskimoene var Grønlands urinnvånere, men de innvandret fra Canada etter de norske vikingene.)
Etter å ha sjekket flere kilder, ut fra tips fra kommentatoren tilfeldig forbipasserende, antar jeg at dette er feil og at eskimoene var først til selve øya.
18. februar 2008
Something is rotten in the state of Denmark
1. Akt
Det var midt på dagen da Fru Hansen hørte lyder utenfor huset, i oppkjørselen. Hun åpnet døren. Der, til hennes overraskelse, satt naboen på huk oppå bilpanseret og dret.
- Goddag, nabo, sa hun.
- Goddag.
- Mannen min er veldig glad i den bilen. Jeg synes ikke du skal drite på den.
- Jeg kan forstå ditt synspunkt. Men dette handler om mine rettigheter. Det at jeg kan avføre meg når jeg er trengende, er en grunnleggende rettighet for meg.
- Men må du gjøre det på bilen vår?
- Det er ikke at jeg gjør det på bilen deres som er poenget, jeg kan like gjerne gjøre det på noen andres bil, og det hender rett som det er at jeg driter på min egen bil. Poenget er at ingen skal hindre meg i å drite.
2. Akt
Da herr Hansen kom hjem fra jobb ble det leven.
- HVEM HAR DRITI PÅ MIN Z3!!! ropte han inn i huset.
- Naboen, sa fru Hansen.
Herr Hansen gikk rett over til naboen, sparket ned postkassestativet og ringte på døra.
- HVIS DU DRITER PÅ BILEN MIN IGJEN, SLITER JEG TARMENE UT AV DEG OG KNYTER DEM RUNDT HODET DITT!!!
- Du prøver å innskrenke mine avføringsrettigheter med trusler og vold. Nå truer du med å drepe meg for å drite på bilen din. Hvis jeg gir etter kommer du til å true meg fra å drite i mitt eget toalett.
- HØR. DITT EGET TOALETT KAN DU DRITE I.
- Til slutt kommer du til å kreve at jeg går med plugg opp i endetarmen.
- DU KAN DRITE I STUA DI, DU KAN TA FART OG DRITE NED KJØLESKAP, VEGGER OG TAK, BARE IKKE DRIT PÅ BILEN MIN, OKEI?
- Du forstår ikke. Hele min levemåte er bygd opp på frihet. Du respekterer ikke min måte å leve på.
- DRITER DU PÅ BILEN MIN IGJEN, DREPER JEG DEG.
3. Akt
Nok en gang hørte Fru Hansen lyder utenfor huset. Hun åpnet døren, og igjen satt naboen oppå bilen og dret.
- Goddag, nabo, sa hun.
- Goddag.
- Jeg synes fortsatt ikke det der er så lurt. Bilen er hellig for mannen min.
- Jeg kan ikke la min frihet innskrenkes av trusler.
- Men nå som du vet hvor sint han blir, hadde det ikke vært lurere å drite et annet sted?
- Hvorfor klarer du ikke å forstå? Dette handler ikke om at jeg synes det er spesielt behagelig å drite på bilen deres, dette handler om prinsipp.
... og så langt har skuespillet kommet til nå.
---
Vi har ytringsfrihet, den er ikke truet, tvert imot, vi drukner i den hver gang en maktperson gjør en liten tabbe. Å publisere muhammedkarikaturer handler ikke først og fremst om ytringsfrihet. Saken handler om noe så enkelt som at hvis du er slem med folk er de slemme tilbake, og hvis du er snill med folk er de snille tilbake, og akkurat nå er det mer enn nok slemme folk i verden.
---
Virrvarr har snakket med egyptiske muslimer om muhammedtegningene. De sa: "Dere har soldater i Irak, dere bomber Afghanistan, og dere mener dere har rett til å tråkke på Profeten. Hadde dere bare tråkket på Profeten ville dere ikke fått de reaksjonene. Siste dråpen i et fullt beger får reaksjoner."
---
Skal du forsvare ytringsfriheten, er det absurd å kjempe mot folk som bor i araberland, når vi også her i Norge har organisasjoner som jobber for å innskrenke ytringsfriheten. Organisasjoner som vil nekte nordmenn i et fritt demokrati å si det de ønsker. Som MOT og SOS Rasisme.
Begge kjemper mot mobbing. Muhammedkarikaturer er mobbing.
Noen av synspunktene er tidligere dratt hos Avil.
Det var midt på dagen da Fru Hansen hørte lyder utenfor huset, i oppkjørselen. Hun åpnet døren. Der, til hennes overraskelse, satt naboen på huk oppå bilpanseret og dret.
- Goddag, nabo, sa hun.
- Goddag.
- Mannen min er veldig glad i den bilen. Jeg synes ikke du skal drite på den.
- Jeg kan forstå ditt synspunkt. Men dette handler om mine rettigheter. Det at jeg kan avføre meg når jeg er trengende, er en grunnleggende rettighet for meg.
- Men må du gjøre det på bilen vår?
- Det er ikke at jeg gjør det på bilen deres som er poenget, jeg kan like gjerne gjøre det på noen andres bil, og det hender rett som det er at jeg driter på min egen bil. Poenget er at ingen skal hindre meg i å drite.
2. Akt
Da herr Hansen kom hjem fra jobb ble det leven.
- HVEM HAR DRITI PÅ MIN Z3!!! ropte han inn i huset.
- Naboen, sa fru Hansen.
Herr Hansen gikk rett over til naboen, sparket ned postkassestativet og ringte på døra.
- HVIS DU DRITER PÅ BILEN MIN IGJEN, SLITER JEG TARMENE UT AV DEG OG KNYTER DEM RUNDT HODET DITT!!!
- Du prøver å innskrenke mine avføringsrettigheter med trusler og vold. Nå truer du med å drepe meg for å drite på bilen din. Hvis jeg gir etter kommer du til å true meg fra å drite i mitt eget toalett.
- HØR. DITT EGET TOALETT KAN DU DRITE I.
- Til slutt kommer du til å kreve at jeg går med plugg opp i endetarmen.
- DU KAN DRITE I STUA DI, DU KAN TA FART OG DRITE NED KJØLESKAP, VEGGER OG TAK, BARE IKKE DRIT PÅ BILEN MIN, OKEI?
- Du forstår ikke. Hele min levemåte er bygd opp på frihet. Du respekterer ikke min måte å leve på.
- DRITER DU PÅ BILEN MIN IGJEN, DREPER JEG DEG.
3. Akt
Nok en gang hørte Fru Hansen lyder utenfor huset. Hun åpnet døren, og igjen satt naboen oppå bilen og dret.
- Goddag, nabo, sa hun.
- Goddag.
- Jeg synes fortsatt ikke det der er så lurt. Bilen er hellig for mannen min.
- Jeg kan ikke la min frihet innskrenkes av trusler.
- Men nå som du vet hvor sint han blir, hadde det ikke vært lurere å drite et annet sted?
- Hvorfor klarer du ikke å forstå? Dette handler ikke om at jeg synes det er spesielt behagelig å drite på bilen deres, dette handler om prinsipp.
... og så langt har skuespillet kommet til nå.
---
Vi har ytringsfrihet, den er ikke truet, tvert imot, vi drukner i den hver gang en maktperson gjør en liten tabbe. Å publisere muhammedkarikaturer handler ikke først og fremst om ytringsfrihet. Saken handler om noe så enkelt som at hvis du er slem med folk er de slemme tilbake, og hvis du er snill med folk er de snille tilbake, og akkurat nå er det mer enn nok slemme folk i verden.
---
Virrvarr har snakket med egyptiske muslimer om muhammedtegningene. De sa: "Dere har soldater i Irak, dere bomber Afghanistan, og dere mener dere har rett til å tråkke på Profeten. Hadde dere bare tråkket på Profeten ville dere ikke fått de reaksjonene. Siste dråpen i et fullt beger får reaksjoner."
---
Skal du forsvare ytringsfriheten, er det absurd å kjempe mot folk som bor i araberland, når vi også her i Norge har organisasjoner som jobber for å innskrenke ytringsfriheten. Organisasjoner som vil nekte nordmenn i et fritt demokrati å si det de ønsker. Som MOT og SOS Rasisme.
Begge kjemper mot mobbing. Muhammedkarikaturer er mobbing.
Noen av synspunktene er tidligere dratt hos Avil.
15. februar 2008
I disse ryktetider ...
Idrettskjendiser fra Nedre Buskerud som ikke er 32 år og derfor ikke har voldtatt unge gutter:
Håndballspiller Glenn Solberg (36) fra Drammen
Skiskytter Frode Andresen (35) fra Hønefoss
Håndballspiller Frode Hagen (34) fra Drammen
Bokser Kay Tverberg (30) fra Drammen
Skiskyttere fra Tyskland som ikke beskyldes for doping:
Magdalena Neuner
Kathrin Hitzer
Kati Wilhelm
Frank Luck
Andreas Birnbacher
Håndballspiller Glenn Solberg (36) fra Drammen
Skiskytter Frode Andresen (35) fra Hønefoss
Håndballspiller Frode Hagen (34) fra Drammen
Bokser Kay Tverberg (30) fra Drammen
Skiskyttere fra Tyskland som ikke beskyldes for doping:
Magdalena Neuner
Kathrin Hitzer
Kati Wilhelm
Frank Luck
Andreas Birnbacher
14. februar 2008
Du lager min dag pris
Jeg har fått You Make My Day Award fra både Avil og Sigve. Jeg takker, og starter med å gi prisen tilbake til dem begge, for to intelligente blogger. Jeg har i tillegg lov å gi den videre til blogger jeg anbefaler og liker og i det hele tatt.
Det må bli en pris for hver bokstav i alfabetet. Og ja, jeg kommer sikkert til å glemme deg likevel, så ikke les.
A-prisen går til Abre fordi han er en av mine mest intelligente kommentatorer, og greier balansegangen mellom intelligens og å også være en behagelig person.
B-prisen går til bloodymary for å være en solskinnsperson av den typen som smører et miljø med postivitet.
C-prisen går til CI htebasile for sin entusiasme og sprudlethet og fordi ingen andre er som henne.
D-prisen går til Delirium fordi hun er åpen om vanskelige ting, en støtte for andre og morsom.
E-prisen går til Elise for sin integritet, intelligens, høye kvalitet og gode hjertelag
F-prisen går til Fr Makeløs for fin humor, fin musikksmak, og en behagelig bloggestil som går rett hjem her.
G-prisen går til Guri som er en artig kommentator å ha innom og som er en av få som får til å mobbe meg uten at jeg blir bitter og innesluttet.
H-prisen går til HvaHunSa, som skriver godt, intelligent og engasjert og til tider har måttet tåle mer kjeft enn hun har fortjent.
I-prisen går til Into Orbit, som skrives av Rockette, en bra dame som har fått gå den tunge veien i livet og er god på å skrive om de viktige tingene.
J-prisen går til Johansen. Først når han er borte vil vi skjønne hvem han var, og holde vakre minnetaler ved hans grav.
K-prisen går til Kahlisto, som har en tydelig og bra måte å kommunisere på, som har sansen for underholde fremfor å prøve å imponere, og som er en miljøskaper.
L-prisen går til L, for å være en blomst av et menneske, med vakre, skjøre tekster.
M-prisen går til Mihoe, for å skrive en av de beste bloggene, og fordi det ser ut som hun kan trenge en bloggeklem akkurat nå.
N-prisen går til Nissemann, fordi han er morsom, og for å være en bra mann som har støttet meg med mange positive kommentarer i perioder hvor bloggingen ellers har vært mindre festlig.
O-prisen går til Ordentlig, en blogg som lages av Sonja D.a.d.a.m., en begrunnelse kan leses i dette iNorden-intervjuet.
P-prisen går til Prinsesse Lea, for å være en bra dame med gode verdier, og forøvrig gjelder det som står under bokstaven S.
Q-prisen (den gyldne) har forlengst gått til Tine, som har underholdt meg i flere år med en fin form for humor, og som nå har vist oss alle at det er mulig å få jobb i Aftenposten uten å søke, bare ved å blogge.
R-prisen har en del gode kandidater, prisen går til Rigmor, som er den jeg har kjent lengst på denne listen, selv om jeg aldri har møtt henne IRL. Hun er et fantastisk bra menneske som tror på at det går an å gjøre en forskjell i verden, dere burde oppdage henne.
S-prisen går til Saccarina fordi hun budre være rollemodell for feminister, hun greier å føre kvinnekamp uten å disrespektere noen.
T-prisen går til Thomas for å ha vist seg som en meget fin fyr, trass i at jeg startet bekjentskapet med å involvere ham i ungkarenprosjektet, som ikke alle likte å bli utsatt for, så har det bare kommet positive ting fra Thomas.
U-prisen går til Undre for å være et engasjert og bra menneske
V-prisen hadde jeg lyst til å tredele, pga. gode kandidater som Victoria, som er et engasjert menneske som jobber for en god sak, og Vampus, som er et engasjert menneske som jobber for dårlige saker, men som skal ha respekt for sin kamp for arbeidsinnvandring. V-prisen må likevel gå til Virrvarr fordi hun er veldig på samme frekvens som meg og har blitt viktig i livet mitt.
W-prisen går til Wewksi, eller Iskwew når hun skriver navnet rettvendt, et fornuftig menneske som har vært der hele tiden, helt siden min anonyme Livet Bak Murene-blogg
X-prisen går til X, med tittelen Lord, for å være genial.
Yndlingsbloggprisen går til Iversen Revisited, hvor jeg har blitt stamgjest. Iversen er en fin fyr med en kul formuleringsevne.
Z-prisen er kveldens klareste utdeling og går til Zava Palmer for en artig, fin og lettbent blogg som god motvekt til verdens vold.
Æresprisen går til Ærturen ved Kristin Storrusten for å ha vært en god bloggevenn i flere år. Hvis en forbokstav på bloggen har falt ut er det i tråd med hvordan jeg representeres i linkelisten hennes.
Ø-prisen går til Øverdatter for å være morsom og bra. Øverdatter ser sånn ut inni hodet mitt:
Åpenhetsprisen går til Mirakel, en flott og menneskelig blogger som danner et verdig punktum på listen.
... og takk til de mange unevnte som også gjør dagen bedre gjennom koselige kommentarer i bloggen min. :)
You make my day-award fungerer som et meme, det vil si at du har lov å gi prisen videre hvis du har vunnet.
---
Postpost: Siste sjanse til å delta i norsk Bloggidol er nå. Bloggidol ble lagd i etterkant av "bloggelitedebatten", for å gi nye/uoppdagede bloggere en sjanse til å bli sett på lik linje som de mer etablerte. Og jeg har ihvertfall oppdaget en del nye blogger der. Fristen er klokken 12 fredag, men et par-tre timer for sent går sikkert bra. Klassen er åpen, dvs. du kan sende inn hva som helst som ikke er lenger enn 200 ord.
13. februar 2008
Vegetarmat i Trondheim V: Ti besøk i en post
O'Martins, Stavne
Lite vegetarpreg her også, jeg gikk for Egg og Bacon. At jeg brant meg på eggeplommen så ganehuden min nå henger i en lefse, er muligens min egen skyld, men håret jeg fant i maten var ikke mitt. Terning 1
Restauranten fikk ny sjanse, på taco. Jeg er en sucker for mexikansk fôr, og i sin prisklasse ruler O'Martins byen på dette området. Terningkast 5 på tacomåltidet.
Snitt: 3
V i l l a I t a l i a, Heimdal
Jeg kjørte salat, dvs. endelig et ekte vegetarmåltid. Salaten hadde klart hermetikkpreg, de samme råvarene du finner på super'n, og porsjonen var for liten, trass i at prisen signaliserte noe annet. Lokalet og betjeningen var hhv. bra og høflig. Men jeg vil være mett når jeg går, Terningkast 2.
Egon, Søndre Gate
Vegetarfajitas. Spicy og kreativ. Helt egen klasse på vegetarfeltet til nå. Terningkast 6.
Egon, City Syd
Jeg valgte Pizzabuffet for å slippe å vente på maten. Grei, men kjedelig trø-i-deg-så-mye-du-kan-for-kroner-dittogdatt-pizza. Slik pizza pleier å ha tykk bunn og bred skorpe utenfor fyllet, så kunden skal bli fort mett. Men Egon skal ha for at de ikke red de sleipe triksene i boka for hardt. Lokalene midt inni et kjøpesenter er langt mindre sjarmerende enn den før nevnte Egon. Terningkast 4
Peppes Pizza, Heimdal:
Valgte salat med noe kjøtt i. Originale råvarer, dvs. ikke hermetikk, stor porsjon, greit måltid, bra lokale, meget sjarmerende betjening. Terningkast 5.
Venezia, Heimdal
Hot Pizza. Så hot at jeg svettet, og så mye mat at jeg ble seriøst mett. Helt glimrende. Terningkast 6.
Fellini, Heimdal
Salat. Helt grei. Fin plass. En sterk 4'er
YX, Kvål
Tine mente jeg måtte prøve YX. For å kunne sammenligne satset jeg på burgeren. Den var helt grei, men ikke nær Statoilburgeren på Nidarvoll, som jeg kanskje burde gitt enda mer enn fire. Terningkast 3.
Grønn Pepper, Fjordgata
Grønn Pepper har Taco, og det er for godt til å spise vegetar. Helt vellykket måltid, veldig nær toppkarakter, men muligens liker jeg taco for bra til å være objektiv. så, Terningkast 5
Dette er alle jeg har besøkt til nå. Statoil og BigBite er oppjustert, siden jeg var litt vel streng i starten.
Venezia 6
Egon, Søndre 6
Grønn Pepper 5
Statoil Nidarvoll 5
Peppes Heimdal 5
Fellini 4
Egon, City Syd 4
O'Martins 3
YX Kvål 3
Restaurant F e m B o r d 2
V i l l a I t a l i a 2
Shell Tiller 1
C r e d o 1
B i g B i t e 1
Lite vegetarpreg her også, jeg gikk for Egg og Bacon. At jeg brant meg på eggeplommen så ganehuden min nå henger i en lefse, er muligens min egen skyld, men håret jeg fant i maten var ikke mitt. Terning 1
Restauranten fikk ny sjanse, på taco. Jeg er en sucker for mexikansk fôr, og i sin prisklasse ruler O'Martins byen på dette området. Terningkast 5 på tacomåltidet.
Snitt: 3
V i l l a I t a l i a, Heimdal
Jeg kjørte salat, dvs. endelig et ekte vegetarmåltid. Salaten hadde klart hermetikkpreg, de samme råvarene du finner på super'n, og porsjonen var for liten, trass i at prisen signaliserte noe annet. Lokalet og betjeningen var hhv. bra og høflig. Men jeg vil være mett når jeg går, Terningkast 2.
Egon, Søndre Gate
Vegetarfajitas. Spicy og kreativ. Helt egen klasse på vegetarfeltet til nå. Terningkast 6.
Egon, City Syd
Jeg valgte Pizzabuffet for å slippe å vente på maten. Grei, men kjedelig trø-i-deg-så-mye-du-kan-for-kroner-dittogdatt-pizza. Slik pizza pleier å ha tykk bunn og bred skorpe utenfor fyllet, så kunden skal bli fort mett. Men Egon skal ha for at de ikke red de sleipe triksene i boka for hardt. Lokalene midt inni et kjøpesenter er langt mindre sjarmerende enn den før nevnte Egon. Terningkast 4
Peppes Pizza, Heimdal:
Valgte salat med noe kjøtt i. Originale råvarer, dvs. ikke hermetikk, stor porsjon, greit måltid, bra lokale, meget sjarmerende betjening. Terningkast 5.
Venezia, Heimdal
Hot Pizza. Så hot at jeg svettet, og så mye mat at jeg ble seriøst mett. Helt glimrende. Terningkast 6.
Fellini, Heimdal
Salat. Helt grei. Fin plass. En sterk 4'er
YX, Kvål
Tine mente jeg måtte prøve YX. For å kunne sammenligne satset jeg på burgeren. Den var helt grei, men ikke nær Statoilburgeren på Nidarvoll, som jeg kanskje burde gitt enda mer enn fire. Terningkast 3.
Grønn Pepper, Fjordgata
Grønn Pepper har Taco, og det er for godt til å spise vegetar. Helt vellykket måltid, veldig nær toppkarakter, men muligens liker jeg taco for bra til å være objektiv. så, Terningkast 5
Dette er alle jeg har besøkt til nå. Statoil og BigBite er oppjustert, siden jeg var litt vel streng i starten.
Venezia 6
Egon, Søndre 6
Grønn Pepper 5
Statoil Nidarvoll 5
Peppes Heimdal 5
Fellini 4
Egon, City Syd 4
O'Martins 3
YX Kvål 3
Restaurant F e m B o r d 2
V i l l a I t a l i a 2
Shell Tiller 1
C r e d o 1
B i g B i t e 1
12. februar 2008
De har skutt José Ramos Horta
Noen har skutt José Ramos Horta, presidenten på Øst-Timor. Det liker jeg dårlig.Jeg husker Ramos Horta fra før han ble president, jeg husker ham fra da han var i Oslo under Nobelprisens hundreårs-jubileum. NRK hadde samlet en del fredsprisvinnere rundt et bord for å la dem diskutere hvordan man skaper fred, på generelt grunnlag. (Og noen av fredsprisvinnerne ble så uenige at de ble hissige, noe som i seg selv var morsomt).
Men jeg husker hva Ramos Horta sa. Han sa at veien til fred er å tilgi. Tilgi de som prøvde å ødelegge deg.
Og jeg irriterte meg, for det er for lett å si.
For eksempel; hvordan skal palestinerne tilgi israelerne okkupasjonen, muren, tanksene, rakettene, utarmingen av folket, hvordan skal israelerne tilgi bombene fra palestinerne, alle drapene på uskyldige sivile, den utilslørte hatretorikken, partier som har som mål å utslette Israel?
Enhver krig skyldes en dyp konflikt, visse ting er ikke menneskelig mulig å tilgi. Det måtte da Ramos Horta også skjønne, der han satt ved et bord i et fredelig land.
Jeg lærte mer om Ramos Horta. Han er altså fra Øst-Timor, som var i krig med Indonesia. Han fikk fredsprisen fordi han var med og forhandlet frem fred med indoneserne, slik de fleste som får fredspriser har sittet ved et forhandlingsbord og avsluttet en krig.
Men Ramos Horta måtte reise fra forhandlingene underveis. De hadde funnet brødrene hans i en indonesisk massegrav. Fire av Ramos Horta s brødre ble drept av indoneserne i krigen. Ramos Horta ga brødrene verdige begravelser i egne graver, reiste tilbake, og forhandlet mer fred med morderne deres.
Du må tilgi de som prøvde å ødelegge deg
Det er den eneste veien til fred
gjentok Ramos Horta.
og jeg
holdt kjeft.
Lev.
11. februar 2008
Vegetarmat i Trondheim IV: Big Bite
Minneapolise mente at det ikke kom til å bli spist vegetarmat i det hele tatt i denne spalten. Det kan jeg ikke ha på meg. Så denne gangen, på Big Bite, Nordre Gate, bestilte jeg en dugelig salat.
Dama brukte hendene til å legge salatingrediensene oppi bollen. Hun klemte vann ut av mais, kinakål, pakrika, uten hansker på hendene. Det var et litt uvanlig syn, men jeg regnet med at hun visste hva hun gjorde. Restaurantfolk bruker jo hendene til å lage mat med, du bare ser det ikke til vanlig.
Jeg fikk min salat og appelsinjuice, fant et bord og gjorde meg klar til å spise. Da hostet damen som hadde fikset salaten i hånden sin. Jeg ble skeptisk. Jeg er bakteriefrik, og hun åpenbart forkjølet. Hun fikset drikke til noen kunder, og hostet mer i hånden. Enhåndshost rett i håndflaten. Jeg har lært at hvis du er sjuk og mangler gode alternativ, skal du hoste inn i albuen.
Nå var spørsmålet: hadde hun vasket hendene før hun nevlet i maten min? Jeg husket ikke. Jeg kunne selvfølgelig spørre henne. Men hun kunne neppe svare noe annet enn "ja" på det spørsmålet, og jeg ville ikke stolt på et "ja". Så, uansett "ja" eller "nei" kunne jeg ikke spise maten. Jeg bestemte meg for å ikke si noe, og heller vente til neste gang det ble bestilt salat, for å se hva hun gjorde. Hvis hun vasket hendene grundig da, var det greit.
Men en annen ansatt tok over matlagingen. Min dame tok imot bestillinger, helte drikke til folk, og hostet i hendene. Hun skiftet juicebeholder, tørket disken, og hostet i hendene. Jeg betraktet henne i ti minutter, da hadde hun befølt det meste bak kassen med hostehendene uten å ha vasket seg en eneste gang.
Jeg burde ha pratet med henne. Men jeg var sliten og ikke klar for en ubehagelig samtale. Så jeg bare forlot restauranten med salaten urørt. Konklusjoner: Terningkast en til meg for feighet. Terningkast null til Big Bite. Og fortsatt ikke spist vegetarmat i vegetarmatspalten.
Dama brukte hendene til å legge salatingrediensene oppi bollen. Hun klemte vann ut av mais, kinakål, pakrika, uten hansker på hendene. Det var et litt uvanlig syn, men jeg regnet med at hun visste hva hun gjorde. Restaurantfolk bruker jo hendene til å lage mat med, du bare ser det ikke til vanlig.
Jeg fikk min salat og appelsinjuice, fant et bord og gjorde meg klar til å spise. Da hostet damen som hadde fikset salaten i hånden sin. Jeg ble skeptisk. Jeg er bakteriefrik, og hun åpenbart forkjølet. Hun fikset drikke til noen kunder, og hostet mer i hånden. Enhåndshost rett i håndflaten. Jeg har lært at hvis du er sjuk og mangler gode alternativ, skal du hoste inn i albuen.
Nå var spørsmålet: hadde hun vasket hendene før hun nevlet i maten min? Jeg husket ikke. Jeg kunne selvfølgelig spørre henne. Men hun kunne neppe svare noe annet enn "ja" på det spørsmålet, og jeg ville ikke stolt på et "ja". Så, uansett "ja" eller "nei" kunne jeg ikke spise maten. Jeg bestemte meg for å ikke si noe, og heller vente til neste gang det ble bestilt salat, for å se hva hun gjorde. Hvis hun vasket hendene grundig da, var det greit.
Men en annen ansatt tok over matlagingen. Min dame tok imot bestillinger, helte drikke til folk, og hostet i hendene. Hun skiftet juicebeholder, tørket disken, og hostet i hendene. Jeg betraktet henne i ti minutter, da hadde hun befølt det meste bak kassen med hostehendene uten å ha vasket seg en eneste gang.
Jeg burde ha pratet med henne. Men jeg var sliten og ikke klar for en ubehagelig samtale. Så jeg bare forlot restauranten med salaten urørt. Konklusjoner: Terningkast en til meg for feighet. Terningkast null til Big Bite. Og fortsatt ikke spist vegetarmat i vegetarmatspalten.
10. februar 2008
Røldag: Haien
Si at livet mitt var en skute som gikk for full maskin fremover, solskinn, stille vann, idyl, plutselig tok en hånd roret og vred det hardt til babord. Jeg gikk rett på et skjær. Et hardt støt. Bom stille. Men fortsatt solskinn, når du er totalt fucked går det ikke opp for deg med en gang.
Stormene kom, himmelen ble svart, jeg kom ikke av flekken, jeg tæret på forsyningene, jeg så hvilken vei det bar og fant ikke noen måte å stoppe det på. Legen nektet for at jeg var syk. Jeg måtte til sosialen for å få penger, men var knapt i stand til å komme meg ut av huset, jeg kunne nå kveldsåpne butikker i nærområdet, men sosialen var helt nede i byen, jeg levde om nettene og sosialen var åpen på dagtid. Jeg satt på en bitteliten hybel, klemt inn mellom en seng, et bord, en datamaskin, en TV og en stol, med mitt havarerte liv i hendene.
En mann kan begynne å drikke av mindre. Men fylla er ikke verdt bakrusen, ikke for meg, jeg har bakrus i en uke. Narkotika har jeg ikke prøvd, jeg vet ikke hvor jeg skulle fått tak i det. Røyking ligger ikke for meg, heller. Jeg er stolt av at jeg ikke har avhengigheter. Jeg tar slagene mine ubedøvd.
Alene på hybelen, natt etter natt, manøvrerende mellom de kjipe sendingene som TV-kanalene setter på når ingen mennesker er tilstede, fant jeg iblant ungdommer som snakket inn i et kamera, det var min krisetelefon, det å ha et annet menneske som også var våken midt på natten, selv om mennesket bare var opptatt av å få meg til å bruke kroner via telefon.
Andre kanaler var menneskefrie, men konseptet var det samme, lure penger ut av seeren. Jeg ble godt kjent på disse kanalene. En kanal hadde en evigvarende spørrekonkurranse. Spørsmål kom opp på skjermen hele natten, man kunne ringe inn og svare ved hjelp av tastene på telefonen, mens kanalen melket kontoen for penger.
Men kanalen ga ut pengepremier, ikke gavekort og annet tull, men store beløp i kald hard valuta. Akkurat hva jeg trengte. En ensom natt ringte jeg kanalen. Oppgaven var å svare fortest mulig på de sju neste spørsmålene som dukket opp på skjermen. Jeg gjorde mitt beste, trykket tast 1 om jeg syntes alternativ 1 hørtes fornuftig ut, trykket tast 2 om det var krevet, masserte tastene på telefonen min så kjapt jeg kunne.
Det gikk skapelig. Jeg var nær high-score-listen på første forsøk. Jeg prøvde noen ganger til. Omsider klarte jeg alle sju spørsmålene riktig. Navnet mitt havnet på toppen av listen. Jeg var nominert til en hel mengde kroner, en hel månedslønn. Det føltes fornuftig å gå bananas inne på den lille hybelen. Endelig skjedde noe bra.
De neste dagene tenkte jeg ikke på annet enn spillet. Rekorden min var nødt til å overleve ut uken for at jeg skulle få pengepremien. En tykk neglebitersk stemning knuget meg hver gang jeg klikket meg inn på kanalen. Rekorden overlevde resten av mangdagen. Den stod seg gjennom tirsdagen. På onsdag kom utfordrere som var nære, jeg så på mens de spilte, de slikket etter poengsummen min som tidevannsbølger, men de nådde meg ikke. Torsdagen og fredagen var rolig, jeg mindre og mindre. Jeg trengte disse pengene.
Da lørdagsnatten gikk uten at noen slo meg begynte jeg å ane gull og grønne skoger. Frekvensen på TV-sjekkingen nådde nye høyder, på søndags kveld stod TV-en på kontinuerlig, det var bare timer igjen av uka, jeg var timer ifra å være reddet. I hodet mitt hadde jeg begynt å bruke penger.
Dette er ikke noe jeg finner på for å skape dramatikk. Dette er nøyaktig det som hendte. Under to timer før jeg var i mål, kom en god spiller innom. Jeg så det med en gang, etter ett spørsmål, at denne karen var noe helt annet enn de amatørene jeg hadde slått. Poengsummen han scoret for hvert riktige spørsmål var på et helt annet nivå, ingen kunne tenke så fort, han måtte gjette, og jeg satt og håpet at han skulle gjette feil.
Han gjettet ikke feil. Han greide alle sju spørsmålene i en umenneskelig fart, han gruset poengsummen min. Pengene var ikke helt borte, men de var solid redusert, det var ikke lenger snakk om månedslønn.
Jeg omstilte meg til å kunne glede meg over det nye, mindre beløpet. Som en kvinne du ikke ville valgt først, men godt kan ta til takke med. Da entret nok en superspiller ringen. Han holdt samme grusomme nivå som den forrige, svarte uhyggelig lynraskt, og klin riktig på sju spørsmål. Han dyttet meg ned på tredje.
Jeg ble så sint at jeg måtte gå en runde i nabolaget for å roe meg. Da jeg kom tilbake var situasjonen yttreligere forverret. I løpet av de få minuttene jeg var ute, hadde jeg falt fra tredje til femte. Og enda en superspiller var godt i gang med å dytte meg ut av listen. Jeg hadde ligget pal på samme plassering i hundreogfemti timer, nå var jeg plutselig i fritt fall. Det var en time igjen av uka da jeg så siste rest av pengehåp forsvinne.
"Ukens vinner: Jan Egil Storhaug" blinket det på skjermen. Og det demret for meg. Det var ikke fem superspillere som tilfeldigvis hadde ringt inn omtrent samtidig. Det var samme person som hadde ringt inn fem ganger, i fem forskjellige navn. Reglene sa at man bare kunne vinne en premie, men jeg hadde sett vinnerlistene før på slike spill, det krydde av like postnumre og like etternavn i toppen. Ble man først god i et slikt spill melket man det i navnet til familien, vennene, postbudet og kassadama på super'n. Jan Egil Storhaug var selvfølgelig bare ett av de fem navnene han brukte. Jeg ga min motstander et annet navn. Jeg kalte ham Haien.
Den neste uka beklagde jeg meg til venner og kjente over måten Haien grisebanket meg på. Min god evenn Gjeller'n hadde vært borti Haien før.
- En som spiller på søndagene? sa Gjeller'n.
- Ja?
- Søndagskveldene?
- Ja.
- Jøss. Holder han på ennå? Han må ha holdt på i over ett år.
- Men du er jo god på sånt. Prøvde du ikke å slå ham?
- Nei, det var ingen vits. Han var alt for langt foran.
Haien var altså en dreven fisk. Han hadde sopet med seg alle premiene, en drøy månedslønn per uke, i over ett års tid, en årslønn verdig en direktør på bare noen minutters arbeid hver søndags aften. Haien hadde ordnet seg riktig så greit. Min drøm i livet var aldri raske penger, å spille TV-spill brakte ikke verden videre, pengene man vant ville noien andre vunnet. Men nå satt jeg her havarert på skjæret mitt mens bankkontoen langsomt ble årelatet, og å bli rik av TV-spill lignet på drømmen.
Fornuften tilsa at jeg burde gi opp
dette spillet, Gjeller'n hadde rett, distansen opp til Haien var for stor, det fantes andre spill på TV-nettene hvor jeg lå lengre ned på listen men var mye nærmere premie-poengsum.
Men Haien var FOR suveren. Han var umenneskelig. Det måtte være et triks. Og jeg ville finne det trikset. En blanding av såret stolthet og nysgjerrighet sendte meg inn i skylappmodus. Alt som eksisterte var meg og TV-spillet. Jeg misbrukte mine evner og universitetskunnskap til å forske på spillet.
Den første oppdagelsen var at spørsmålene kom alltid fem sekunder før alternativene. For eksempel stod det "Hva er hovedstaden i Tyskland?" på skjermen i fem sekunder, deretter kom alternativene, "1. Paris 2. Berlin 3. Wien". Synkront med at alternativene kom, hørtes pipetonen i telefonen som betød at nå kunne du svare. For å svare like fort som Haien, var det helt umulig å lese alternativene på skjermen. Ingen mennesker kunne greie det, det var utelukket. Bare når jeg trykket på måfå og traff rett kunne jeg matche poengene hans på enkeltspørsmål. Å gjette rett sju ganger på rad kunne ingen leve av. Ergo måtte Haien vite hva som var riktig alternativ før
alternativene kom opp på skjermen.
Det kunne bare gå an hvis svaralternativene til hvert spørsmål kom i samme rekkefølge hver gang. Berlin måtte være alternativ 2 hver gang spillet spurte om hovedstaden i Tyskland. Jeg noterte en del spørsmål og svar for å sjekke om det stemte. Og ganske riktig, etter en tid kunne jeg fastslå at alternativene alltid kom i samme rekkefølge. Men likevel. Det måtte være flere tusen spørsmål, hvordan kunne Haien huske så mye? Verdensmesteren i
hukommelse har pugget alle svarene i Trivial Pursuit, det er omtrent like mange. Men her skulle man i tillegg huske hvert svar i form av et tall, da hjelper barnelærdom og logikk lite. Og man måtte huske svarene innen fem
sekunder. Haiens hukommelse lå på grensen av det menneskelig mulige, og hans reaksjonshastighet lå langt over.
Mest trolig brukte Haien datamaskin. Kanskje burde jeg bruke det også. Jeg hadde kvaler. Det var riktignok ikke noen regel mot bruk av datamaskin. Men folk forventer at de konkurrerer mot mennesker når de deltar i spill. Jeg trodde konkurrenten min drev med humbug, men det er samme logikk som får idrettsutøvere til å dope seg. Og likevel. En kveld kontoen føltes ekstra tom hev jeg fair play over bord og gikk over til datakraft.
Å legge inn svarene på maskinen, lage en stor database over hva som var riktig tallsvar på hvert spørsmål, burde være mulig. Problemet var å få riktig tall ut av maskinen på de fem sekundene jeg hadde til rådighet, tiden fra spørsmålet kom på skjermen og til svarene dukket opp. Jeg kunne ikke rekke å skrive hele spørsmålet på fem
sekunder. Men fire bokstaver burde jeg klare. For eksempel den første bokstaven
i hvert ord. De fleste spørsmål starter på H, for at fire bokstaver skulle være
nok til å skille noen tusen spørsmål fra hverandre begynte jeg bakfra. "Hva er
hovedstaden i Tyskland?" ble da til "TIHE".
Jeg lagret "TIHE 2" i datamaskinen. Deretter koder som MEHI 3, TOBG 2, YRHH 1 og så videre. Neste gang spørsmålet om Tysklands hovedstad dukket opp kom kunne jeg skrive inn "TIHE" kjapt, og få frem tallet
2 på datamaskinen før "1. Paris 2. Berlin 3. Wien" kom på TV-skjermen. Jeg testet. Det funket. Nå visste også jeg riktig svaralternativ før alternativene kom på skjermen, jeg kunne trykke rett tall uten å bruke tid på å lese. Hvis jeg hadde sett spørsmålet fra før.
Det var ingen vei utenom, jeg måtte legge inn dyriske mengder spørsmål i databasen. Jeg satt oppe natt etter natt og skrev inn spørsmål. det lignet på en vanlig jobb. Døgnrytmen min kunne endelig brukes til noe fornuftig, på dagene, mens jeg sov, sendte TV'en vanlige programmer. Det kostet ikke penger, siden jeg slapp å
ringe i denne fasen, men det kostet tid.
Etter et par uker var databasen blitt så bra at jeg i blant greide sju spørsmål på rad. Denne gangen skulle jeg ikke være den jagede, jeg skulle være jegeren. Jeg ventet i skyggene til sent søndags kveld, og så Haien kjøre sin ukentlige tilsmussing av high-score listen. Utstyret var ferdig rigget, klokken passerte elleve. Nå skulle Haien få kjørt seg.
Etter noen forsøk hadde jeg endelig flaks nok til å få sju spørsmål som lå i databasen. Jeg smadret min egen personlige rekord. Men det gikk ikke bra nok. I blant trykket jeg foran pipetonen, da måtte jeg løfte tommelen fra
tasten og trykke på nytt. Disse bommene kostet noen tidels sekunder og ødela alt. Jeg masserte telefontastene, trykket frenetisk ut og inn i håp om at ett av trykkene skulle treffe rett etter pipetonen, men til ingen nytte. Tross i ukene foran skjermen med punching til soloppgang, vant Haien femdobbelt enda en uke.
Jeg var dypt inni spillet nå, jeg hadde forlatt jordens overflate, jeg tenkte Haien, jeg pustet Haien, Haien svømte i blodet mitt. Jeg var kaptein Akab i kamp mot Moby Dick. Hjernen kvernet på problemet hver natt. Det var ikke mulig å treffe så nær pipetonen som Haien gjorde sju ganger på rad. Min motstander var uten snev av menneskelighet. Kunne han bruke datamaskin til å ringe i telefonen også?
Jeg måtte klatre til toppen av fjellet og finne den vise mannen. Jeg tok meg opp på universitetet, fant Institutt for Telematikk, og valgte en dør med en tung akademisk tittel på. Der inne fant jeg en kjempenerd. Vår tids orakel. Jeg trengte ikke ofre røkelse og myrra, oraklene våre er glemt og statusløse, de er glade til hvis noen vil høre på dem. Orakelet lærte meg at hvis man sendte en tostemt tone inn i telefonledningen, var det identisk med å trykke på knappene på telefonen. Orakelet ga meg også listen over hvilke toner som tilsvarte hvilke tall. Og det var bare å komme igjen.
Jeg prøvde, men fikk dataproblemer. Min PC kunne ikke spille flerstemte toner samtidig som den kjørte programmet som svarte på spørsmålene. Min gamle spillmaskin fra åttitallet kunne spille flerstemte toner, men ikke kjøre programmet. Jeg kunne ikke komme videre med utstyret jeg hadde. Men jeg hadde Haien under huden. Jeg så Haien svømme i øynenen mine når jeg så meg i speilet. Jeg masjerte gjennom ruinene av min bankkonto og sikret meg en ekstra PC på avbetaling. Nå var det enten suksess eller inkassokrav.
Jeg koblet mine to PC'er sammen så de kunne dele på byrden. Deretter skapte jeg de tostemte lydene som skulle inn i telefonledningen. Jeg delte lydene i bittesmå intervaller, den ble min telematiske tolkning av en rabiat mann som trykket lynfort inn og ut på telefonknappen. Jeg forsket mye på hvor tett jeg kunne legge disse små bippene før televerket ikke oppfattet det som to trykk men som ett sammenhengende. åtte hundredelers sekund ble for tett for telenettet, men ni hundredels sekund holødt akkurat. Lyden hørtes nå ut som en sammenhengende lyd for meg. Jeg smilte jokersmilet. En maksimal reakjsonstid på ni hundredels sekund skulle holde til å slå de fleste konkurrenter av kjøtt og blod.
Jeg tok et overblikk. Mange meter sammenhengende elektronikk lå fra meg til telefonstøpselet. Jeg hadde to datamaskiner koblet sammen med en spaghetti av ledninger. Ved den ene maskinen satt jeg og fulgte med på TV. Den andre var koblet til telenettet via en ombygd hodetelefon som var festet til et analogt telefonrør med sportstape. På min kommando pumpet den små bipp rett inn i teleledningen, som injeksjoner rett i en blodåre. Kveilene av leddninger og tape var gripende stygge. Jeg hadde bygd et monster. Og det var klart for å slippe det løs.
Ny søndags kveld. Haien hadde gjort sine ting og ledet som alltid femdobbelt klokken elleve. Midnattstimen var min time. Jeg satte strøm i systemet. Maskinen pumpet femti like svar på hvert spørsmål inn i telefonrøret, ni hundredels intervaller mellom svarene. Nå kunne pipetonen fra TV-spillet komme når den ville inne i skuren av riktige svar. Jeg entret listen på første forsøk. Tredjeplass. Deretter fulgte flere spontanaborter, det var fortsatt spørsmål i TV-spillet som ikke lå i databasen.
På det femte forsøket hadde jeg tur. Høye poengsummer på de tidlige spørsmålemne, jeg skalv da det siste spørsmålet kom, jeg visste at sjansen var der. Og jeg traff. Haien ble slått med minste mulige margin. Jeg ristet, jeg jublet, jeg spontandanset, naboene banket i veggene. Jeg talte ned minuttene til midnatt i blanding av fryjkt og ekstase, Haien kunne komme tilbake før midnatt og slå meg, det ville jeg gjort hvis jeg var ham.
Men ingenting skjedde. Haien sov nok søtt, vant til å være ubeseiret. Han kom til å våkne til et saftig sjokk på mandagen.
Jeg var i skyene og ante gull og grønne skoger. Dette kunne jeg gjenta hver søndag, jeg kunne leve av dette, jeg kom til å bli rik uten å jobbe! Den smellfeite førstepremien var min og navnet mitt rullet over skjermen hele
neste uke som forrige ukes vinner.
En ny søndag opprant. Haien kom som vanlig innom Lokal-TV klokken tjueto og jafset etter gevinstene. Jeg hadde ventet at han skulle endre strategi og komme nærmere midnatt enn han pleide, men nei. Haien reagerte ikke på nederlaget, han strenet frem som før. Han spilte sine fem spill og forsvant.
Denne uka greide jeg ikke å ta førsteplassen. Selv for monsteret mitt var Haien fortsatt en jevnbyrdig motstander. Men jeg levde bra på de mindre premiene. Slik fortsatte det de neste ukene, Haien og jeg delte på
pengene, tilfeldighetene avgjorde hvem som vant. Jeg levde godt med denne
situasjonen, med lik fordeling gikk det mot en akseptabel årslønn. Denne byen var stor nok for oss begge.
Etter fire uker med gevinster hadde det fortsatt ikke kommet et rødt øre fra TV-selskapet. Jeg tenkte først å ringe selskapet. Men jeg hadde lenge hatt lyst til å snakke med Haien. Dels ut fra beundring, dels for å suge til meg hemmelighetene hans. Jeg lurte på om han også hadde bygd et monster, eller om han brukte en annen metode. Mye kunne tyde på det siste, for det så ikke likt ut når vi spilte. Haien var mer stabil, jeg svarte oftere feil og måtte ringe inn flere ganger for hvert gode resultat.
Dette var et godt påskudd til å ta kontakt. Hvis jeg ikke fikk pengene mine, regnet jeg med at Haien heller ikke fått noe. Kanskje kunne vi gjøre felles sak mot selskapet.
Jeg husket to av aliasene Haien hadde brukt. Jan Egil Storhaug og Gerd Søraa. Jeg søkte opp navnene i telefonkatalogen. Det var overraskende at ingen av navnene stod i lista. Godt gjort å vinne i et innringingsspill når man ikke eier telefon.
Det kunne være andre forklaringer, det kunne være navnene på unger, det kunne være hemmelige telefonnummer. Jeg skrev derfor brev til Jan Egil Storhaug. Posten er ram på å finne folk.
Etter sju uker hadde ingenting skjedd. Ingen penger, og ingen svar fra Haien. Hvis Haien fikk brevet sitt var han ikke interessert i kontakt.
Jeg søkte internettet, Jan Egil Storhaug var ikke representert, han var som en ånd. Men jeg fant en Gerd Søraa,
som bodde i nabokommunen, og jeg greide endelig å spore opp telefonnummeret hennes.
Jeg følte at tampen brant. Kaptein Akab skulle ringe Moby Dick. Spent som få ringte jeg til
Gerd Søraa.
- Hallo, er det Gerd Søraa, sa jeg.
- Ja, sa en blid stemme.
- Jeg lurte på om du har fått pengene fra Network.
- Hva?
- Network. TV-spillet som du vant.
- Hva er det du selger?
- Jeg selger ingenting, det er ikke ... altså ... navnet ditt står på TV-skjermen min. Alle kan jo se at du har vunnet.
- Jeg begriper ikke hva du snakker om. Hvem er det som ringer?
Gerd og jeg fikk oss en skikkelig "God dag mann økseskaft"-samtale. Jeg lærte følgende:
Gerd Søraa var i sekstiårsalderen og var redaktør for en lokalavis.
Hun kjente ingen som spilte på TV-spill i hennes navn.
Hun hadde aldri hørt om denne typen spill.
Hun hadde aldri hørt om TV-kanalen.
Hun hadde bare NRK og TV2.
Hun likte ikke å få navnet sitt misbrukt.
Enten var Gerd Søraa en ekstremt god skuespiller, eller så var hun rett og slett ikke Haien.
Når hun sa det med lokalavis kom jeg på at jeg hadde hørt navnet hennes før. Eller lest. Gerd Søraa var et av de mange journalistnavnene som fyker forbi når man leser en avis, og som man ikke fester seg særlig ved. Kanskje går disse navnene inn i underbevisstheten på folk, og dukker opp igjen når man skal dikte opp fiktive navn. Det kunne være det som hadde skjedd. Uansett. Haien lot seg ikke finne. Han kom hver søndag på TV og loppet meg i en brutal kamp om tusenlapper, men i den virkelige verden var han som et spøkelse.
Jeg gjorde det normale folk ville ha gjort med en gang, jeg ringte TV-selskapet for å purre på pengene. Der ble det full forvirring og flere runder med "Da må du snakke med...", som om det var selveste kommunebyråkratiet jeg gikk løs på. Det virket knapt som om kanalen var klar over sitt eget TV-spill. Etter noen dagers mas og kaos fikk
jeg endelig sirklet inn rette mann.
- Du er hansen?
- De sier at du har med TV-spillet å gjøre.
- Ja.
- Jeg har vunnet en del uker på rad nå, men ikke fått noen premier.
- Ja. Vi skal se på det. Du skal få pengene.
- Det er bra.
- Bare gi meg kontonummeret.
Jeg ga ham kontonummeret og trodde samtalen var over. Men nei.
- Vi skal forresten slutte med det spillet, sa han.
- Skal dere slutte med spillet? sa jeg fortvilet. Han kunne ikke mene alvor. Alt arbeidet, all kampen, byggingen av monsteret, bare for noen ukers glorie? Hva med den lukurative årslønnen min? Det var som å få sparken, hardt, i mellomgulvet..
- Ja, vi tar det av lufta ganske snart. Vi skal teste ut en del endringer i sendeplanen.
Han holdt begge løftene. Pengene mine kom. Men skjermen gikk i svart kort tid etter samtalen. Endringene i sendeplanen var å sende nattemørke istedet. Levebrødet mitt ble brutalt revet vekk før jeg hadde smakt skikkelig.
De glade dagene var over og jeg kunne lage sluttregnskap. Jeg hadde vunnet nok til å betale telefonregningene og den ekstra PC'en. Etter det satt jeg igjen med vekslepenger. Det var ikke en timelønn å rope hurra for. TV- spillet var borte. Og Haien fant jeg aldri ut noe om.
Tiden gikk, det kom aldri noe nytt spill, og etter et halvår var hele kanalen tatt av lufta. Uten at jeg noengang stilte meg spørsmålet: Hvis Haien brukte alias på mennesker som ikke fantes, hvordan fikk han da pengene sine?
Alt tydet på at det var null Jan Egil Storhaug i Norge. Det var en Gerd Søraa, og hun har ikke fått noen penger. Hvis en vanlig spiller hadde brukt fiktive navn ville han ikke fått pengene sine. De ville blitt igjen hos TV-stasjonen. En spiller ville aldri i verden brukt fiktive navn, hun ville brukt slekt og venner.
Sakte demret det. Haien måtte være fra TV-stasjonen! Antagelig var Haien en del av selve spillet, programmert til å dukke opp hver søndags kveld klokken tjueto. Det forklarte hvorfor den spilte så sent i uka. For å lure flest mulig dødelige til å spille. Det forklarte hvordan en liten TV-kanal kunne holde så høye pengepremier. Det forklarte at Haien ikke endret opplegget selv om han fikk konkurranse.
Jeg tenkte mer over teorien. TV-kanalen hadde vel ikke oppdaget det da jeg slo Haien første gang. Hvis TV-spillet alltid vant sin egen konkurranse trengte de ikke sende ut penger, spillet kunne bare dure og gå og melke TV-seerne. Da jeg ringte sju uker etterpå ble det panikk, "Da må du snakke med" - leken, og spillet ble tatt av lufta nesten umiddelbart.
Det hender fortsatt jeg føler meg som et dårlig menneske fordi jeg aldri anmeldte TV-kanalen. Jeg var for konfliktsky, og jeg hadde fått det jeg skulle ha. I slike stunder er trøsten at uten meg ville Haien fortsatt vært der ute og jafset i seg pengene til folk. Jeg drepte Haien.
Dagene etter TV-spillet var som å vokne opp av narkose. Alt hadde rotert rundt dette spillet, jeg hadde ikke sett verden, jeg hadde flyktet fra det havarerte skipet som var mitt liv og bygd meg noe som føltes som meningsfylt tilværelse. Å komme tilbake til hverdagen føltes trist og tomt. Jeg kommer ikke til å bli røyker, jeg kommer ikke til å bli alkoholiker. Men spill er mitt narkotikum.
Stormene kom, himmelen ble svart, jeg kom ikke av flekken, jeg tæret på forsyningene, jeg så hvilken vei det bar og fant ikke noen måte å stoppe det på. Legen nektet for at jeg var syk. Jeg måtte til sosialen for å få penger, men var knapt i stand til å komme meg ut av huset, jeg kunne nå kveldsåpne butikker i nærområdet, men sosialen var helt nede i byen, jeg levde om nettene og sosialen var åpen på dagtid. Jeg satt på en bitteliten hybel, klemt inn mellom en seng, et bord, en datamaskin, en TV og en stol, med mitt havarerte liv i hendene.
En mann kan begynne å drikke av mindre. Men fylla er ikke verdt bakrusen, ikke for meg, jeg har bakrus i en uke. Narkotika har jeg ikke prøvd, jeg vet ikke hvor jeg skulle fått tak i det. Røyking ligger ikke for meg, heller. Jeg er stolt av at jeg ikke har avhengigheter. Jeg tar slagene mine ubedøvd.
Alene på hybelen, natt etter natt, manøvrerende mellom de kjipe sendingene som TV-kanalene setter på når ingen mennesker er tilstede, fant jeg iblant ungdommer som snakket inn i et kamera, det var min krisetelefon, det å ha et annet menneske som også var våken midt på natten, selv om mennesket bare var opptatt av å få meg til å bruke kroner via telefon.
Andre kanaler var menneskefrie, men konseptet var det samme, lure penger ut av seeren. Jeg ble godt kjent på disse kanalene. En kanal hadde en evigvarende spørrekonkurranse. Spørsmål kom opp på skjermen hele natten, man kunne ringe inn og svare ved hjelp av tastene på telefonen, mens kanalen melket kontoen for penger.
Men kanalen ga ut pengepremier, ikke gavekort og annet tull, men store beløp i kald hard valuta. Akkurat hva jeg trengte. En ensom natt ringte jeg kanalen. Oppgaven var å svare fortest mulig på de sju neste spørsmålene som dukket opp på skjermen. Jeg gjorde mitt beste, trykket tast 1 om jeg syntes alternativ 1 hørtes fornuftig ut, trykket tast 2 om det var krevet, masserte tastene på telefonen min så kjapt jeg kunne.
Det gikk skapelig. Jeg var nær high-score-listen på første forsøk. Jeg prøvde noen ganger til. Omsider klarte jeg alle sju spørsmålene riktig. Navnet mitt havnet på toppen av listen. Jeg var nominert til en hel mengde kroner, en hel månedslønn. Det føltes fornuftig å gå bananas inne på den lille hybelen. Endelig skjedde noe bra.
De neste dagene tenkte jeg ikke på annet enn spillet. Rekorden min var nødt til å overleve ut uken for at jeg skulle få pengepremien. En tykk neglebitersk stemning knuget meg hver gang jeg klikket meg inn på kanalen. Rekorden overlevde resten av mangdagen. Den stod seg gjennom tirsdagen. På onsdag kom utfordrere som var nære, jeg så på mens de spilte, de slikket etter poengsummen min som tidevannsbølger, men de nådde meg ikke. Torsdagen og fredagen var rolig, jeg mindre og mindre. Jeg trengte disse pengene.
Da lørdagsnatten gikk uten at noen slo meg begynte jeg å ane gull og grønne skoger. Frekvensen på TV-sjekkingen nådde nye høyder, på søndags kveld stod TV-en på kontinuerlig, det var bare timer igjen av uka, jeg var timer ifra å være reddet. I hodet mitt hadde jeg begynt å bruke penger.
Dette er ikke noe jeg finner på for å skape dramatikk. Dette er nøyaktig det som hendte. Under to timer før jeg var i mål, kom en god spiller innom. Jeg så det med en gang, etter ett spørsmål, at denne karen var noe helt annet enn de amatørene jeg hadde slått. Poengsummen han scoret for hvert riktige spørsmål var på et helt annet nivå, ingen kunne tenke så fort, han måtte gjette, og jeg satt og håpet at han skulle gjette feil.
Han gjettet ikke feil. Han greide alle sju spørsmålene i en umenneskelig fart, han gruset poengsummen min. Pengene var ikke helt borte, men de var solid redusert, det var ikke lenger snakk om månedslønn.
Jeg omstilte meg til å kunne glede meg over det nye, mindre beløpet. Som en kvinne du ikke ville valgt først, men godt kan ta til takke med. Da entret nok en superspiller ringen. Han holdt samme grusomme nivå som den forrige, svarte uhyggelig lynraskt, og klin riktig på sju spørsmål. Han dyttet meg ned på tredje.
Jeg ble så sint at jeg måtte gå en runde i nabolaget for å roe meg. Da jeg kom tilbake var situasjonen yttreligere forverret. I løpet av de få minuttene jeg var ute, hadde jeg falt fra tredje til femte. Og enda en superspiller var godt i gang med å dytte meg ut av listen. Jeg hadde ligget pal på samme plassering i hundreogfemti timer, nå var jeg plutselig i fritt fall. Det var en time igjen av uka da jeg så siste rest av pengehåp forsvinne.
"Ukens vinner: Jan Egil Storhaug" blinket det på skjermen. Og det demret for meg. Det var ikke fem superspillere som tilfeldigvis hadde ringt inn omtrent samtidig. Det var samme person som hadde ringt inn fem ganger, i fem forskjellige navn. Reglene sa at man bare kunne vinne en premie, men jeg hadde sett vinnerlistene før på slike spill, det krydde av like postnumre og like etternavn i toppen. Ble man først god i et slikt spill melket man det i navnet til familien, vennene, postbudet og kassadama på super'n. Jan Egil Storhaug var selvfølgelig bare ett av de fem navnene han brukte. Jeg ga min motstander et annet navn. Jeg kalte ham Haien.
Den neste uka beklagde jeg meg til venner og kjente over måten Haien grisebanket meg på. Min god evenn Gjeller'n hadde vært borti Haien før.
- En som spiller på søndagene? sa Gjeller'n.
- Ja?
- Søndagskveldene?
- Ja.
- Jøss. Holder han på ennå? Han må ha holdt på i over ett år.
- Men du er jo god på sånt. Prøvde du ikke å slå ham?
- Nei, det var ingen vits. Han var alt for langt foran.
Haien var altså en dreven fisk. Han hadde sopet med seg alle premiene, en drøy månedslønn per uke, i over ett års tid, en årslønn verdig en direktør på bare noen minutters arbeid hver søndags aften. Haien hadde ordnet seg riktig så greit. Min drøm i livet var aldri raske penger, å spille TV-spill brakte ikke verden videre, pengene man vant ville noien andre vunnet. Men nå satt jeg her havarert på skjæret mitt mens bankkontoen langsomt ble årelatet, og å bli rik av TV-spill lignet på drømmen.
Fornuften tilsa at jeg burde gi opp
dette spillet, Gjeller'n hadde rett, distansen opp til Haien var for stor, det fantes andre spill på TV-nettene hvor jeg lå lengre ned på listen men var mye nærmere premie-poengsum.
Men Haien var FOR suveren. Han var umenneskelig. Det måtte være et triks. Og jeg ville finne det trikset. En blanding av såret stolthet og nysgjerrighet sendte meg inn i skylappmodus. Alt som eksisterte var meg og TV-spillet. Jeg misbrukte mine evner og universitetskunnskap til å forske på spillet.
Den første oppdagelsen var at spørsmålene kom alltid fem sekunder før alternativene. For eksempel stod det "Hva er hovedstaden i Tyskland?" på skjermen i fem sekunder, deretter kom alternativene, "1. Paris 2. Berlin 3. Wien". Synkront med at alternativene kom, hørtes pipetonen i telefonen som betød at nå kunne du svare. For å svare like fort som Haien, var det helt umulig å lese alternativene på skjermen. Ingen mennesker kunne greie det, det var utelukket. Bare når jeg trykket på måfå og traff rett kunne jeg matche poengene hans på enkeltspørsmål. Å gjette rett sju ganger på rad kunne ingen leve av. Ergo måtte Haien vite hva som var riktig alternativ før
alternativene kom opp på skjermen.
Det kunne bare gå an hvis svaralternativene til hvert spørsmål kom i samme rekkefølge hver gang. Berlin måtte være alternativ 2 hver gang spillet spurte om hovedstaden i Tyskland. Jeg noterte en del spørsmål og svar for å sjekke om det stemte. Og ganske riktig, etter en tid kunne jeg fastslå at alternativene alltid kom i samme rekkefølge. Men likevel. Det måtte være flere tusen spørsmål, hvordan kunne Haien huske så mye? Verdensmesteren i
hukommelse har pugget alle svarene i Trivial Pursuit, det er omtrent like mange. Men her skulle man i tillegg huske hvert svar i form av et tall, da hjelper barnelærdom og logikk lite. Og man måtte huske svarene innen fem
sekunder. Haiens hukommelse lå på grensen av det menneskelig mulige, og hans reaksjonshastighet lå langt over.
Mest trolig brukte Haien datamaskin. Kanskje burde jeg bruke det også. Jeg hadde kvaler. Det var riktignok ikke noen regel mot bruk av datamaskin. Men folk forventer at de konkurrerer mot mennesker når de deltar i spill. Jeg trodde konkurrenten min drev med humbug, men det er samme logikk som får idrettsutøvere til å dope seg. Og likevel. En kveld kontoen føltes ekstra tom hev jeg fair play over bord og gikk over til datakraft.
Å legge inn svarene på maskinen, lage en stor database over hva som var riktig tallsvar på hvert spørsmål, burde være mulig. Problemet var å få riktig tall ut av maskinen på de fem sekundene jeg hadde til rådighet, tiden fra spørsmålet kom på skjermen og til svarene dukket opp. Jeg kunne ikke rekke å skrive hele spørsmålet på fem
sekunder. Men fire bokstaver burde jeg klare. For eksempel den første bokstaven
i hvert ord. De fleste spørsmål starter på H, for at fire bokstaver skulle være
nok til å skille noen tusen spørsmål fra hverandre begynte jeg bakfra. "Hva er
hovedstaden i Tyskland?" ble da til "TIHE".
Jeg lagret "TIHE 2" i datamaskinen. Deretter koder som MEHI 3, TOBG 2, YRHH 1 og så videre. Neste gang spørsmålet om Tysklands hovedstad dukket opp kom kunne jeg skrive inn "TIHE" kjapt, og få frem tallet
2 på datamaskinen før "1. Paris 2. Berlin 3. Wien" kom på TV-skjermen. Jeg testet. Det funket. Nå visste også jeg riktig svaralternativ før alternativene kom på skjermen, jeg kunne trykke rett tall uten å bruke tid på å lese. Hvis jeg hadde sett spørsmålet fra før.
Det var ingen vei utenom, jeg måtte legge inn dyriske mengder spørsmål i databasen. Jeg satt oppe natt etter natt og skrev inn spørsmål. det lignet på en vanlig jobb. Døgnrytmen min kunne endelig brukes til noe fornuftig, på dagene, mens jeg sov, sendte TV'en vanlige programmer. Det kostet ikke penger, siden jeg slapp å
ringe i denne fasen, men det kostet tid.
Etter et par uker var databasen blitt så bra at jeg i blant greide sju spørsmål på rad. Denne gangen skulle jeg ikke være den jagede, jeg skulle være jegeren. Jeg ventet i skyggene til sent søndags kveld, og så Haien kjøre sin ukentlige tilsmussing av high-score listen. Utstyret var ferdig rigget, klokken passerte elleve. Nå skulle Haien få kjørt seg.
Etter noen forsøk hadde jeg endelig flaks nok til å få sju spørsmål som lå i databasen. Jeg smadret min egen personlige rekord. Men det gikk ikke bra nok. I blant trykket jeg foran pipetonen, da måtte jeg løfte tommelen fra
tasten og trykke på nytt. Disse bommene kostet noen tidels sekunder og ødela alt. Jeg masserte telefontastene, trykket frenetisk ut og inn i håp om at ett av trykkene skulle treffe rett etter pipetonen, men til ingen nytte. Tross i ukene foran skjermen med punching til soloppgang, vant Haien femdobbelt enda en uke.
Jeg var dypt inni spillet nå, jeg hadde forlatt jordens overflate, jeg tenkte Haien, jeg pustet Haien, Haien svømte i blodet mitt. Jeg var kaptein Akab i kamp mot Moby Dick. Hjernen kvernet på problemet hver natt. Det var ikke mulig å treffe så nær pipetonen som Haien gjorde sju ganger på rad. Min motstander var uten snev av menneskelighet. Kunne han bruke datamaskin til å ringe i telefonen også?
Jeg måtte klatre til toppen av fjellet og finne den vise mannen. Jeg tok meg opp på universitetet, fant Institutt for Telematikk, og valgte en dør med en tung akademisk tittel på. Der inne fant jeg en kjempenerd. Vår tids orakel. Jeg trengte ikke ofre røkelse og myrra, oraklene våre er glemt og statusløse, de er glade til hvis noen vil høre på dem. Orakelet lærte meg at hvis man sendte en tostemt tone inn i telefonledningen, var det identisk med å trykke på knappene på telefonen. Orakelet ga meg også listen over hvilke toner som tilsvarte hvilke tall. Og det var bare å komme igjen.
Jeg prøvde, men fikk dataproblemer. Min PC kunne ikke spille flerstemte toner samtidig som den kjørte programmet som svarte på spørsmålene. Min gamle spillmaskin fra åttitallet kunne spille flerstemte toner, men ikke kjøre programmet. Jeg kunne ikke komme videre med utstyret jeg hadde. Men jeg hadde Haien under huden. Jeg så Haien svømme i øynenen mine når jeg så meg i speilet. Jeg masjerte gjennom ruinene av min bankkonto og sikret meg en ekstra PC på avbetaling. Nå var det enten suksess eller inkassokrav.
Jeg koblet mine to PC'er sammen så de kunne dele på byrden. Deretter skapte jeg de tostemte lydene som skulle inn i telefonledningen. Jeg delte lydene i bittesmå intervaller, den ble min telematiske tolkning av en rabiat mann som trykket lynfort inn og ut på telefonknappen. Jeg forsket mye på hvor tett jeg kunne legge disse små bippene før televerket ikke oppfattet det som to trykk men som ett sammenhengende. åtte hundredelers sekund ble for tett for telenettet, men ni hundredels sekund holødt akkurat. Lyden hørtes nå ut som en sammenhengende lyd for meg. Jeg smilte jokersmilet. En maksimal reakjsonstid på ni hundredels sekund skulle holde til å slå de fleste konkurrenter av kjøtt og blod.
Jeg tok et overblikk. Mange meter sammenhengende elektronikk lå fra meg til telefonstøpselet. Jeg hadde to datamaskiner koblet sammen med en spaghetti av ledninger. Ved den ene maskinen satt jeg og fulgte med på TV. Den andre var koblet til telenettet via en ombygd hodetelefon som var festet til et analogt telefonrør med sportstape. På min kommando pumpet den små bipp rett inn i teleledningen, som injeksjoner rett i en blodåre. Kveilene av leddninger og tape var gripende stygge. Jeg hadde bygd et monster. Og det var klart for å slippe det løs.
Ny søndags kveld. Haien hadde gjort sine ting og ledet som alltid femdobbelt klokken elleve. Midnattstimen var min time. Jeg satte strøm i systemet. Maskinen pumpet femti like svar på hvert spørsmål inn i telefonrøret, ni hundredels intervaller mellom svarene. Nå kunne pipetonen fra TV-spillet komme når den ville inne i skuren av riktige svar. Jeg entret listen på første forsøk. Tredjeplass. Deretter fulgte flere spontanaborter, det var fortsatt spørsmål i TV-spillet som ikke lå i databasen.
På det femte forsøket hadde jeg tur. Høye poengsummer på de tidlige spørsmålemne, jeg skalv da det siste spørsmålet kom, jeg visste at sjansen var der. Og jeg traff. Haien ble slått med minste mulige margin. Jeg ristet, jeg jublet, jeg spontandanset, naboene banket i veggene. Jeg talte ned minuttene til midnatt i blanding av fryjkt og ekstase, Haien kunne komme tilbake før midnatt og slå meg, det ville jeg gjort hvis jeg var ham.
Men ingenting skjedde. Haien sov nok søtt, vant til å være ubeseiret. Han kom til å våkne til et saftig sjokk på mandagen.
Jeg var i skyene og ante gull og grønne skoger. Dette kunne jeg gjenta hver søndag, jeg kunne leve av dette, jeg kom til å bli rik uten å jobbe! Den smellfeite førstepremien var min og navnet mitt rullet over skjermen hele
neste uke som forrige ukes vinner.
En ny søndag opprant. Haien kom som vanlig innom Lokal-TV klokken tjueto og jafset etter gevinstene. Jeg hadde ventet at han skulle endre strategi og komme nærmere midnatt enn han pleide, men nei. Haien reagerte ikke på nederlaget, han strenet frem som før. Han spilte sine fem spill og forsvant.
Denne uka greide jeg ikke å ta førsteplassen. Selv for monsteret mitt var Haien fortsatt en jevnbyrdig motstander. Men jeg levde bra på de mindre premiene. Slik fortsatte det de neste ukene, Haien og jeg delte på
pengene, tilfeldighetene avgjorde hvem som vant. Jeg levde godt med denne
situasjonen, med lik fordeling gikk det mot en akseptabel årslønn. Denne byen var stor nok for oss begge.
Etter fire uker med gevinster hadde det fortsatt ikke kommet et rødt øre fra TV-selskapet. Jeg tenkte først å ringe selskapet. Men jeg hadde lenge hatt lyst til å snakke med Haien. Dels ut fra beundring, dels for å suge til meg hemmelighetene hans. Jeg lurte på om han også hadde bygd et monster, eller om han brukte en annen metode. Mye kunne tyde på det siste, for det så ikke likt ut når vi spilte. Haien var mer stabil, jeg svarte oftere feil og måtte ringe inn flere ganger for hvert gode resultat.
Dette var et godt påskudd til å ta kontakt. Hvis jeg ikke fikk pengene mine, regnet jeg med at Haien heller ikke fått noe. Kanskje kunne vi gjøre felles sak mot selskapet.
Jeg husket to av aliasene Haien hadde brukt. Jan Egil Storhaug og Gerd Søraa. Jeg søkte opp navnene i telefonkatalogen. Det var overraskende at ingen av navnene stod i lista. Godt gjort å vinne i et innringingsspill når man ikke eier telefon.
Det kunne være andre forklaringer, det kunne være navnene på unger, det kunne være hemmelige telefonnummer. Jeg skrev derfor brev til Jan Egil Storhaug. Posten er ram på å finne folk.
Etter sju uker hadde ingenting skjedd. Ingen penger, og ingen svar fra Haien. Hvis Haien fikk brevet sitt var han ikke interessert i kontakt.
Jeg søkte internettet, Jan Egil Storhaug var ikke representert, han var som en ånd. Men jeg fant en Gerd Søraa,
som bodde i nabokommunen, og jeg greide endelig å spore opp telefonnummeret hennes.
Jeg følte at tampen brant. Kaptein Akab skulle ringe Moby Dick. Spent som få ringte jeg til
Gerd Søraa.
- Hallo, er det Gerd Søraa, sa jeg.
- Ja, sa en blid stemme.
- Jeg lurte på om du har fått pengene fra Network.
- Hva?
- Network. TV-spillet som du vant.
- Hva er det du selger?
- Jeg selger ingenting, det er ikke ... altså ... navnet ditt står på TV-skjermen min. Alle kan jo se at du har vunnet.
- Jeg begriper ikke hva du snakker om. Hvem er det som ringer?
Gerd og jeg fikk oss en skikkelig "God dag mann økseskaft"-samtale. Jeg lærte følgende:
Gerd Søraa var i sekstiårsalderen og var redaktør for en lokalavis.
Hun kjente ingen som spilte på TV-spill i hennes navn.
Hun hadde aldri hørt om denne typen spill.
Hun hadde aldri hørt om TV-kanalen.
Hun hadde bare NRK og TV2.
Hun likte ikke å få navnet sitt misbrukt.
Enten var Gerd Søraa en ekstremt god skuespiller, eller så var hun rett og slett ikke Haien.
Når hun sa det med lokalavis kom jeg på at jeg hadde hørt navnet hennes før. Eller lest. Gerd Søraa var et av de mange journalistnavnene som fyker forbi når man leser en avis, og som man ikke fester seg særlig ved. Kanskje går disse navnene inn i underbevisstheten på folk, og dukker opp igjen når man skal dikte opp fiktive navn. Det kunne være det som hadde skjedd. Uansett. Haien lot seg ikke finne. Han kom hver søndag på TV og loppet meg i en brutal kamp om tusenlapper, men i den virkelige verden var han som et spøkelse.
Jeg gjorde det normale folk ville ha gjort med en gang, jeg ringte TV-selskapet for å purre på pengene. Der ble det full forvirring og flere runder med "Da må du snakke med...", som om det var selveste kommunebyråkratiet jeg gikk løs på. Det virket knapt som om kanalen var klar over sitt eget TV-spill. Etter noen dagers mas og kaos fikk
jeg endelig sirklet inn rette mann.
- Du er hansen?
- De sier at du har med TV-spillet å gjøre.
- Ja.
- Jeg har vunnet en del uker på rad nå, men ikke fått noen premier.
- Ja. Vi skal se på det. Du skal få pengene.
- Det er bra.
- Bare gi meg kontonummeret.
Jeg ga ham kontonummeret og trodde samtalen var over. Men nei.
- Vi skal forresten slutte med det spillet, sa han.
- Skal dere slutte med spillet? sa jeg fortvilet. Han kunne ikke mene alvor. Alt arbeidet, all kampen, byggingen av monsteret, bare for noen ukers glorie? Hva med den lukurative årslønnen min? Det var som å få sparken, hardt, i mellomgulvet..
- Ja, vi tar det av lufta ganske snart. Vi skal teste ut en del endringer i sendeplanen.
Han holdt begge løftene. Pengene mine kom. Men skjermen gikk i svart kort tid etter samtalen. Endringene i sendeplanen var å sende nattemørke istedet. Levebrødet mitt ble brutalt revet vekk før jeg hadde smakt skikkelig.
De glade dagene var over og jeg kunne lage sluttregnskap. Jeg hadde vunnet nok til å betale telefonregningene og den ekstra PC'en. Etter det satt jeg igjen med vekslepenger. Det var ikke en timelønn å rope hurra for. TV- spillet var borte. Og Haien fant jeg aldri ut noe om.
Tiden gikk, det kom aldri noe nytt spill, og etter et halvår var hele kanalen tatt av lufta. Uten at jeg noengang stilte meg spørsmålet: Hvis Haien brukte alias på mennesker som ikke fantes, hvordan fikk han da pengene sine?
Alt tydet på at det var null Jan Egil Storhaug i Norge. Det var en Gerd Søraa, og hun har ikke fått noen penger. Hvis en vanlig spiller hadde brukt fiktive navn ville han ikke fått pengene sine. De ville blitt igjen hos TV-stasjonen. En spiller ville aldri i verden brukt fiktive navn, hun ville brukt slekt og venner.
Sakte demret det. Haien måtte være fra TV-stasjonen! Antagelig var Haien en del av selve spillet, programmert til å dukke opp hver søndags kveld klokken tjueto. Det forklarte hvorfor den spilte så sent i uka. For å lure flest mulig dødelige til å spille. Det forklarte hvordan en liten TV-kanal kunne holde så høye pengepremier. Det forklarte at Haien ikke endret opplegget selv om han fikk konkurranse.
Jeg tenkte mer over teorien. TV-kanalen hadde vel ikke oppdaget det da jeg slo Haien første gang. Hvis TV-spillet alltid vant sin egen konkurranse trengte de ikke sende ut penger, spillet kunne bare dure og gå og melke TV-seerne. Da jeg ringte sju uker etterpå ble det panikk, "Da må du snakke med" - leken, og spillet ble tatt av lufta nesten umiddelbart.
Det hender fortsatt jeg føler meg som et dårlig menneske fordi jeg aldri anmeldte TV-kanalen. Jeg var for konfliktsky, og jeg hadde fått det jeg skulle ha. I slike stunder er trøsten at uten meg ville Haien fortsatt vært der ute og jafset i seg pengene til folk. Jeg drepte Haien.
Dagene etter TV-spillet var som å vokne opp av narkose. Alt hadde rotert rundt dette spillet, jeg hadde ikke sett verden, jeg hadde flyktet fra det havarerte skipet som var mitt liv og bygd meg noe som føltes som meningsfylt tilværelse. Å komme tilbake til hverdagen føltes trist og tomt. Jeg kommer ikke til å bli røyker, jeg kommer ikke til å bli alkoholiker. Men spill er mitt narkotikum.
9. februar 2008
Finnes det en kvinne ...
OK, damer, jeg innrømmer at dere blogger bedre enn oss menn. Men jeg innså nettopp at jeg aldri har tapt for en kvinne i sjakk. Jeg synes kvinnekampen bør ta denne saken.
Jeg er dårligere i sjakk enn i andre analytiske greier som matematikk og fysikk, og har aldri spilt sjakk aktivt (jeg hadde ikke spilt på ti år før denne uka), så hvis du er bare litt bedre enn Virrvarr og Ivers burde det gå.
Hvis du tror du kan ta meg, så si fra. Vi dealer et tidspunkt og møtes her.
Jeg er dårligere i sjakk enn i andre analytiske greier som matematikk og fysikk, og har aldri spilt sjakk aktivt (jeg hadde ikke spilt på ti år før denne uka), så hvis du er bare litt bedre enn Virrvarr og Ivers burde det gå.
Hvis du tror du kan ta meg, så si fra. Vi dealer et tidspunkt og møtes her.
8. februar 2008
De siste bloggidolsjansene
De tre siste bloggidolsjansene nærmer seg. Hvis du vil prøve å konkurranseblogge under anonymitetens lune skjul, bør du slå til nå, for det er ikke sikkert sjansen noen gang kommer igjen.
Fristen i humor/tull/vissvass går ut i morgen (lørdag) klokken 12. Deltagelsen er tynn til nå, så her kan det ligge en snarvei til finalen.
Neste uke går de to siste kategoriene, Religion/Vitenskap og Åpen klasse.
Muhammedkarikaturer kan altså postes i alle klassene. De vil kanskje ikke slippe igjennom sensuren, men de er innenfor kategoriene.
Link til Bloggidol
Fristen i humor/tull/vissvass går ut i morgen (lørdag) klokken 12. Deltagelsen er tynn til nå, så her kan det ligge en snarvei til finalen.
Neste uke går de to siste kategoriene, Religion/Vitenskap og Åpen klasse.
Muhammedkarikaturer kan altså postes i alle klassene. De vil kanskje ikke slippe igjennom sensuren, men de er innenfor kategoriene.
Link til Bloggidol
7. februar 2008
Test Of Logic as a Foreign Language
Skiskytteren Ole Einar Bjørndalen får en del kjeft av NRK-kommentator Kjell Kristian Rike fordi han har begynt med rem på stående skyting. Kjell Kristian mener at Ole skyter bedre uten. Jeg skal ikke ta stilling i saken, Rike røler jo iblant han også, det interessante er Bjørndalens svar:
“Jeg har holdt på med skiskyting i 20 år, og hvis jeg mener den remmen er bra, så er den det. Jeg er ikke dum i hodet heller.”
“Jeg har holdt på med skiskyting i 20 år, og hvis jeg mener den remmen er bra, så er den det. Jeg er ikke dum i hodet heller.”
OK, Ole Einar, la oss se på sekunderingene.
“Jeg har kjørt båter i 25 år, og hvis jeg sier at det ikke er undervannsskjær her, så er det ikke det. Jeg er ikke dum i hodet heller.”
- Skipperen på “Rocknes.”
“Æ ha vorre ordførar i 30 år, og viss æ sei at vi ska investere heile kommunekassa hos Terra, så ska vi de. Æ e da ikkje dum i hodet heiller.”
- Anonym nordlandsordfører
“Jeg har holdt på med politikk i 40 år, og hvis jeg mener det er smart å invadere Irak, så er det det. Jeg er ikke dum i hodet heller.”
- George Bush.
“Jeg har snakket med folk i 60 år, og hvis jeg sier at Yssen er dum i hodet, så er hun det. Jeg er ikke dum i hodet heller.”
- Gerd Liv Valla
Sa du 20 år, Ole Einar? Du ligger et stykke bak.
Det beste sjakktrekket
Jeg har blitt hekta på nett-sjakk de siste dagene. Jeg spiller tretti minutters partier med folk fra hvorsomhelst i verden, for eksempel Albania (jeg vant), Hellas (jeg tapte), Nigeria (tapte), Vietnam (vant), India (vant), Tyrkia (griseknust gjentatte ganger). Jeg har nettopp tapt for en amerikaner som jeg eide, men som jeg brukte for lang tid mot. Før det slo jeg en seig hasa av en russer.
Underveis har jeg lært hva som er det aller beste sjakktrekket. Det fins ikke noe universielt 'beste trekk' på brettet. Men under brettet fins en rekke standardmeldinger som man kan sende motspilleren sin under spillets gang. En av dem er
You are a very good player!
Den er uhyre effektiv. Når jeg kommer under, sender jeg den. Deretter er det overveiende sannsynlig at motspilleren gjør en brøler. Hva som skjer vet jeg ikke. Kanskje blir forventningspresset for tungt å bære. Kanskje tenker de, "jøss han syns jeg er god, han må være røten", og går i undervurderingsmodus. Den ene gangen jeg fikk komplimenten mot meg var jeg forberedt. Likevel ble jeg shaky for å ødelegge det gode inntrykket hun hadde fått. Og dreit meg loddrett ut i neste trekk.
Trikset fungerte hver gang til jeg møtte en svenske som kunne mottrekket.
You are a very good player!
No.
Im thinking Yes.
No.
You are a very good player!
No.
Motgiften er ydmykhet. Det lot seg ikke gjøre å få svensken til å tro at han var god, og det lot seg heller ikke gjøre å slå ham.
Jeg føler at dette er en lærepenge som går langt utenfor sjakkbrettet.
Underveis har jeg lært hva som er det aller beste sjakktrekket. Det fins ikke noe universielt 'beste trekk' på brettet. Men under brettet fins en rekke standardmeldinger som man kan sende motspilleren sin under spillets gang. En av dem er
You are a very good player!
Den er uhyre effektiv. Når jeg kommer under, sender jeg den. Deretter er det overveiende sannsynlig at motspilleren gjør en brøler. Hva som skjer vet jeg ikke. Kanskje blir forventningspresset for tungt å bære. Kanskje tenker de, "jøss han syns jeg er god, han må være røten", og går i undervurderingsmodus. Den ene gangen jeg fikk komplimenten mot meg var jeg forberedt. Likevel ble jeg shaky for å ødelegge det gode inntrykket hun hadde fått. Og dreit meg loddrett ut i neste trekk.
Trikset fungerte hver gang til jeg møtte en svenske som kunne mottrekket.
You are a very good player!
No.
Im thinking Yes.
No.
You are a very good player!
No.
Motgiften er ydmykhet. Det lot seg ikke gjøre å få svensken til å tro at han var god, og det lot seg heller ikke gjøre å slå ham.
Jeg føler at dette er en lærepenge som går langt utenfor sjakkbrettet.
4. februar 2008
VGBloggerne om klima
Ronja på VGBlogg og en del av kommentatorene hennes har oppdaget at det er vinter i Norge også i år. De virker å ha seriøst vondt for å tro på destabiliseringen av jordens klima, og liker ikke at regjeringen prøver å gjøre noe med det. Bravi0 konkluderer for eksempel med at
Stoltenberg hadde toppkarakterer på UiO. Jeg kjenner ikke Bravi0, men jeg er redd for at "stasmininsteren" kunne bydd ham hard konkurranse i måling av enhver type intelligens.
Men til saken: Problemet er ikke hvit jul eller ikke for oss i Norge. Problemet er at naturkatastrofer på jorden har firedoblet seg, problemet er at fordampingen i jordskorpen øker slik at elver i Afrika og sjøer i Asia forsvinner, problemet er at slumstrøk i Mellom-Amerika rammes av tyfoner og uvær med påfølgende ras og havner under gjørme, problemet er at isbreer i Alpene smelter, at Nordpolisen smelter, problemet er at titusen folk i Sør-Europa dør under hetebølge, problemet er at havet stiger, at lavtliggende områder kan havne under vann, problemet er at millioner kan miste hjemmene sine og bli klimaflyktninger, problemet er at dyrearter dør ut i en fart vi ikke før har sett.
Ekstremværet er ikke snøen i oppkjørselen til Ronja. Ekstremværet er vinder med damenavn som Katarina, som knuser alt i sin vei, sprenger diker og drukner mennesker. Ekstremværet er tørke som dreper alt det menneskene og dyrene skulle leve av.
Og hvordan skal man forhindre dette når nordmenn ikke vil tenke lenger enn til enden av oppkjørselen sin?
Været utenfor husene til VGBloggerne er lokalt. Om vinteren vil klimaendringene gi mer snø når det er minusgrader. Fordi global oppvarming gir økt fordamping, økt fordamping gir mer skyer og mer skyer gir mer nedbør. Samtidig vil det sjeldnere være minusgrader. Vintersnømengden i Norge er derfor ikke noe entydig argument hverken for eller mot global oppvarming.
Skal du vite om kloden blir varmere bør du lese mer enn gradestokken på veggen din, du bør lese rapporter fra vitenskapsfolk, f.eks. de 2000 forskerne i FNs klimapanel som vant nobelpris i høst. Forskerne er bredt enige om at planeten har et klimaproblem.
Og skal man avfeie forskere som idioter, bør man kanskje gjøre det i et annet medium enn internett, som ikke ville eksistert uten forskere.
Beklager å si det, men vi har vel ikke den smarteste stasmininster. Det er vel for mye innavl i Arbeiderpartiet.
Stoltenberg hadde toppkarakterer på UiO. Jeg kjenner ikke Bravi0, men jeg er redd for at "stasmininsteren" kunne bydd ham hard konkurranse i måling av enhver type intelligens.
Men til saken: Problemet er ikke hvit jul eller ikke for oss i Norge. Problemet er at naturkatastrofer på jorden har firedoblet seg, problemet er at fordampingen i jordskorpen øker slik at elver i Afrika og sjøer i Asia forsvinner, problemet er at slumstrøk i Mellom-Amerika rammes av tyfoner og uvær med påfølgende ras og havner under gjørme, problemet er at isbreer i Alpene smelter, at Nordpolisen smelter, problemet er at titusen folk i Sør-Europa dør under hetebølge, problemet er at havet stiger, at lavtliggende områder kan havne under vann, problemet er at millioner kan miste hjemmene sine og bli klimaflyktninger, problemet er at dyrearter dør ut i en fart vi ikke før har sett.
Ekstremværet er ikke snøen i oppkjørselen til Ronja. Ekstremværet er vinder med damenavn som Katarina, som knuser alt i sin vei, sprenger diker og drukner mennesker. Ekstremværet er tørke som dreper alt det menneskene og dyrene skulle leve av.
Og hvordan skal man forhindre dette når nordmenn ikke vil tenke lenger enn til enden av oppkjørselen sin?
Været utenfor husene til VGBloggerne er lokalt. Om vinteren vil klimaendringene gi mer snø når det er minusgrader. Fordi global oppvarming gir økt fordamping, økt fordamping gir mer skyer og mer skyer gir mer nedbør. Samtidig vil det sjeldnere være minusgrader. Vintersnømengden i Norge er derfor ikke noe entydig argument hverken for eller mot global oppvarming.
Skal du vite om kloden blir varmere bør du lese mer enn gradestokken på veggen din, du bør lese rapporter fra vitenskapsfolk, f.eks. de 2000 forskerne i FNs klimapanel som vant nobelpris i høst. Forskerne er bredt enige om at planeten har et klimaproblem.
Og skal man avfeie forskere som idioter, bør man kanskje gjøre det i et annet medium enn internett, som ikke ville eksistert uten forskere.
2. februar 2008
Eat your heart out, Hjorthen
Da har Bloggidol mottatt sitt bidrag nummer 100, fra Comrade Arnfinn. Det vil si 100 bloggposter på en halv måned. Det dobbelte av frekvensen som skal til før Hjorthemannen skryter.
Søndag klokken 12 går fristen ut i Kultur-kategorien, hvor du kan skrive om sport, TV, film, bøker, opera, trav og egentlig det meste. Deretter følger blogging/meta-kategorien med frist på onsdag. Vi oppfordrer alle bloggere til å delta i den unike sjansen som Bloggidol er.
(OK da, jeg vet, jeg vet. Hjorthen greide det alene. Men overskrift må man jo ha.)
Søndag klokken 12 går fristen ut i Kultur-kategorien, hvor du kan skrive om sport, TV, film, bøker, opera, trav og egentlig det meste. Deretter følger blogging/meta-kategorien med frist på onsdag. Vi oppfordrer alle bloggere til å delta i den unike sjansen som Bloggidol er.
(OK da, jeg vet, jeg vet. Hjorthen greide det alene. Men overskrift må man jo ha.)
Kathrine Sørland blir den neste blogghelten
Bortsett fra bloggerne selv, er det få som leser blogger. Unntaket er når kjendisene våre av forskjellige grunner mister private fotografier på nett. Fra før av har Kåre Conradi, Vibeke Skofterud, Tone Damli Aaberge og Rune Rudberg sikret enorme besøkstall til bloggebyen ved å stille naken. Nå er det Katrine Søland som er så vennlig å sende nasjonen ut på nettsøk. Jeg vet ikke med dere, men jeg sier ikke nei takk til besøk. Jeg må jo pushe min porno for bokelskere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)