28. april 2006

Sjåføren og vitnet

Jeg er Vitnet.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.

På Elverum har de lyskryss. Jeg har aldri sett et lyskryss. Jeg var alltid hjemme på gården for å passe på mor. Men en dag da jeg var seksten var det ingen hjemme jeg kunne passe på. Da bestemte jeg meg for å haike til Elverum og se lyskrysset.
Jeg smurte meg niste, la den i sekken, tok den på ryggen og gikk ned til riksveien. Det var tidlig om morgenen. Jeg stod i veikanten og holdt tommelen opp, men først kom det ingen biler. Og etterpå kom det biler som ikke stoppet. Jeg tenkte på å gå hjem igjen.
Da møtte jeg Sjåføren.

Sjåføren hadde sølvgrå trailer. Han stoppet traileren foran meg så det hylte i bremsene. Han lente seg ut og spurte hvor jeg skulle.
- Jeg skal til Elverum, sa jeg.
- Hopp inn, sa Sjåføren og åpnet døra. Jeg klatret opp i traileren, og Sjåføren satte den i bevegelse. Den var stor. Det var stort.
- Fint vær i dag, sa Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Og tørr asfalt. Det liker jeg.
- Det var fint vær i går også, sa jeg.
- Ja, sa han. Vi sa ikke mer på en stund, vi satt og så skogen suse forbi på begge sider av veien.
- Vil du høre en historie? spurte Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Har du hørt om Fridtjof Nansen?
- Ja, sa jeg, for jeg hadde ikke hørt om Fridtjof Nansen. Men hvis jeg sa nei ville Sjåføren kanskje tro at jeg var dum, og jeg er ikke dum, jeg har bare ikke hatt like mye skole som de andre ungene. Derfor var det riktig av meg å svare ja.
Og Sjåføren fortalte.
- En gang for over hundre år siden ville Fridtjof Nansen nå Nordpolen. Han reiste med en solid skute opp til der isen rundt Nordpolen begynner. Og så lot han skuta fryse fast i isen. Da var han rett nord for Russland. Skuta sto bom fast i isen i tre år, og da isen rundt den tinte igjen, var ikke skuta nord for Russland, den var mellom Island og Grønland. De hadde bevegd seg nesten tvers over nordpolisen.
- Ja, sa jeg.
- Jeg ljuger ikke. Skuta fins ennå, den står i et museum i Oslo.
- Jeg tror ikke du ljuger.
- Så hva sier historien deg?
- Vet ikke.
- Den sier deg at hele nordpolisen er et enormt samlebånd. Ikke sant? Hvis du plasserer noe der oppe, beveger det seg akkurat som når du plasserer noe på et samlebånd.
- Ja, sa jeg.
- Og jeg spør, n; Når de klarer å bygge et så digert samlebånd under Nordpolen, hvordan kan vi vite at det ikke finnes andre samlebånd?
- Vet ikke.
- Helt riktig! Vi kan ikke vite det. Du er ikke så dum, du! sa Sjåføren. Jeg ble glad. Han fortsatte å snakke.
- Jeg mener at det fins samlebånd under sjøen. Hva ser du når du legger fra land? Du ser landet bak deg bli mindre og mindre, så ser du hav overalt, og så ser du et nytt land bli større og større. Alt det kan de klare med filmtriks nå til dags. Båten står på et samlebånd, og når båten går fremover, flytter samlebåndet båten tilbake, slik at båten egentlig er på samme sted hele tiden. Det er samme prinsippet som på løpemaskinene de har på helsestudioer. Tredemøller, heter de. Du tror du beveger deg, men du står stille.
- Kanskje det, sa jeg. Jeg hadde aldri tenkt sånn før.
- Og det samme gjelder på veiene. Vi er på en tredemølle nå. Ser du skogen som fyker forbi, se hvor likt alt ser ut. Filmtriks, spør du meg.
Jeg så på skogen. Trestammene flagret så fort forbi oss at jeg ikke fikk sett ordentlig på hvert tre. Skogen så nesten likedan ut hele tiden. Ikke helt lik, men ganske nære.
- Jøss, utbrøt jeg.
- De er flinke, nikket Sjåføren.
- Så vi står egentlig stille nå, og så er det veien som beveger seg?
- Akkurat! Det er som jeg sier, du er ikke så dum!
- Men hvem er det som har bygd alt dette?
- Det vet jeg ikke. De vil ikke at vi skal finne det ut. Jeg tror at hvis du står stille på en vei lenge nok, vil du havne et helt annet sted, sånn som Nansen gjorde på nordpolisen. Men hvis du prøver å stå helt stille på veien veldig lenge, kommer politiet og jager deg. Jeg har prøvd.
- Oi.
- Og jeg tenker, dette store samlebåndet som veien ligger på, må ha en toppfart. Hvis du kjører fortere enn samlebåndet greier å flytte veien tilbake, så vil du fortsette fremover, ikke sant? Da kommer du til slutt til å kjøre gjennom filmlerretene, eller hva det er de har satt opp rundt oss, og da får du se hva som skjuler seg bak. Derfor har vi fartsgrenser. Hvis du prøver å kjøre for fort, hvem er det som stopper deg da? Jo, nettopp, politiet.
- Tror du politiet samarbeider med dem som har laget samlebåndene?
- Jeg er sikker på at de gjør det.
- Men er ikke fartsgrensene der for at det ikke skal dø så mange folk i trafikken?
- Det er det de vil du skal tro. Men er du enig i at det dør færre folk i trafikken hvis det blir færre ulykker?
- Ja.
- Er du enig i at det blir færre ulykker hvis det blir mindre trafikk?
- Ja.
- Er du enig i at det ville bli mindre trafikk hvis alle bilene var kortere tid på veien?
- Ja.
- Og er du enig i at bilene ville være kortere tid på veien hvis de kjørte fortere?
- Ja.
- Der ser du. Fartsgrensene lager mer ulykker, ikke mindre. De er der bare for å beskytte samlebåndet fra å bli oppdaget.
Det var en a-ha-opplevelse for meg. Jeg hadde aldri tenkt så langt. Men noe skurret.
- Hvis det er samlebånd overalt, med filmlerreter rundt, hvorfor ser man ikke hva som er bak når man går opp i lufta med fly? spurte jeg.
- FLY?? Sjåføren spyttet ordet ut. - Fly er bare kinoer som rister. Jeg mener, et fly er av stål. Det veier mer enn denne traileren. Hvordan kan du tro at fly kan fly? Hvordan kan NOEN tro at fly kan fly?
Jeg rødmet av min egen lettlurthet. Sjåføren fortsatte.
- Flyet ble funnet opp rett etter polturen til Nansen. Det var ikke tilfeldig. De fant det opp da fordi de trengte det da. Når historien om Nansen fikk noen til å lure på om verden var full av samlebånd, kunne mange andre si at de hadde sett verden fra luften i et fly og at det ikke var slik.
- Ja, sa jeg.
- De har skrumpet inn hele verden med disse samlebåndene. Alle menneskene er samlet i bare noen få byer nå, resten av verden er stjålet. Jeg har vært ofte i både Oslo og Trondheim. Akkurat som trærne som fyker forbi her er husene i Oslo og Trondheim ikke helt like, men nesten. De er variasjoner over samme tema. Byene har de samme skiltene, fotgjengerovergangene og lyktestolpene. Både Trondheim og Oslo har Kongens gate, Dronningens gate, Prinsens gate og så videre. Jeg lover deg, gutt, Oslo og Trondheim er den samme byen.
Når jeg kjører ut fra Trondheim står jeg på samlebåndet i seks-sju timer og ser på filmer av grantrær. Samtidig bytter de om på bygningene. Deretter dreier de samlebåndet slik at jeg kjører inn i den byen jeg kom fra. Bare at nå står det Oslo på skiltene.
Jeg nikket på hodet. Sjåføren hadde levd lenge og sett en del. Hvis han sa det, var det nok sånn det hang sammen. Han svingte den digre traileren inn på en rasteplass og stoppet.
- Lurer du ikke på hva jeg har i traileren? sa han.
- Jo, sa jeg, - Hva har du i traileren?
- Nå skal du få se, sa han. Han gikk ut og bak traileren. Jeg fulgte etter og så på mens han åpnet tilhengeren. Inni stod en ekte racerbil. En skikkelig konkurransebil, lav og bred, med feite dekk.
- Det er en Formel 3000-bil. Noe av det raskeste som fins på hjul, sa Sjåføren.
- Hva skal du med den?
- Jeg skal avsløre hva som finnes utenfor. Jeg skal kjøre så fort nedover dalen at samlebåndet ikke henger med.
- Tøft!
- Da kan jeg garantere at politiet vil prøve å stoppe meg. Mange har prøvd å kjøre fra politiet før, og de som ikke stoppes på andre måter, ender alltid i en veisperring. Jeg tror den veisperringen står rett foran det siste filmlerretet. Kan du komme bare noen meter forbi veisperringen i samme fart, vil du greie det. Derfor har jeg et ess i ermet. Han pekte på setet i racerbilen.
- Vet du hva det er?
- Nei.
- Det er et katapultsete. Sjåføren smilte. - Like før jeg kræsjer i veisperringen skyter jeg meg ut. Da flyr jeg over den og fortsetter fremover et stykke.
- Men da ødelegger du racerbilen!
- Den må ofres. Sannheten er viktigere. Sjåføren satte seg i racerbilen og rullet den rolig ut av hengeren. Jeg var nesten lettet da jeg oppdaget at det ikke var noe passasjersete.
- Hva med meg nå, da?
- Du er Vitnet, gutt. Du må bli igjen for å fortelle menneskene sannheten. Sjåføren satte på seg hjelmen og manøvrerte bilen så den stod i riktig retning.
- Ønsk meg lykke til, ropte han.
- Lykke til, ropte jeg.
Han tok av med et enormt brøl, det luktet svidd gummi og alt støvet på rasteplassen ble til en grå sky. Jeg løp langs veien og så ham forsvinne mot horisonten. Han lå fint på asfalten.

Jeg fikk ikke sett lyskrysset på Elverum den dagen. Jeg hadde sett nok av verden for en dag. Hjem haiket jeg med en annen og mye kjedeligere mann. Det tok lang tid, og hele veien tenkte jeg på hvordan det gikk med Sjåføren.

Da jeg kom hjem var Sjåføren på nyhetene. Han hadde kjørt fra alle lensmennene og slettet alle fartsrekorder nedover dalen. Akkurat som Sjåføren spådde, endte turen i en politisperring. De viste bilder av to varevogner som lå veltet i veibanen. Racerbilen var blitt en utbrent metallklump, knøvlet inn i veggen på den ene varebilen. Veibanen var strødd med bildeler. Men jeg så det tydelig. Det var ikke noe sete der, verken i bilen eller på asfalten.

De sa at Sjåføren var død. Men de viste aldri noen bilder av hvordan det så ut bak politisperringen. Ikke noen bilder av katapultsetet. Ikke noen bilder av liket til Sjåføren.

Jeg er sikker på at Sjåføren er på den andre siden nå.

Jeg er Vitnet.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.

17 kommentarer:

Delirium sa...

...det der var bare sykt bra skrevet!...

André sa...

Utrolig bra skrevet. !!

iron_cow sa...

genial historie!

Martin Bekkelund sa...

Fascinerende historie. God retorikk om fartsgrenser.

Laila sa...

Kjempebra skrevet!

Nissemann sa...

Jeg slutter meg til hyldningskoret og bøyer meg i støvet...

Esquil sa...

tusen takk alle sammen!

en mann kan jo bli rørt av mindre :)

Rigmor sa...

Endelig

Kim sa...

Jeg lot meg fascinere - og ønsker mer!

Iversen sa...

Denne leste jeg sent, men godt. Jeg koste meg.

vikingoftoday sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Esquil sa...

Tusen takk for alle de hyggelige kommentarene!

Koselig å blogge når dere er sånn :=)

Nina sa...

Fantastisk bra historie... Skal definitivt inn hit å lese flere av dine ting... Legger deg til i favoritter :o)

Jørn sa...

inni han sinnsyke.... dæven du eie! fy fan ass! hakkje læst nåkka så bra sia.... aldri!

Anonym sa...

Wow. Du kan virkelig å fenge med bruk av språk og logiske fantasier!
Ord finnes ikke som kan beskrive det som skjer i hodet mitt når jeg leser denne historien... Sinnsykt bra!

Esquil sa...

tusen takk igjen, nina, jørn og anonym! Det har blitt mye kjeft på meg ellers i dag så dette var godt.

Anonym sa...

ajajaj, leste denne novellen for 2 år siden og har ikke fått den ut av hodet siden , og nå finner jeg ut at den er vekke . Noooooooooooo