Dagens bok er "Ut av det blå, inn i det svarte" av Arne Hjorth Johansen. Boken er utgitt på www.lulu.com, hvor alle kan utgi bøker, den har altså ikke gått gjennom forlag. Jeg likte tittelen, passe mystisk, omslaget på paperback'en er glanset og lekkert, førsteinntrykket holder forlagsstandard.
Jeg oppdager her at det er noe annet å lese bok med tanke på å anmelde den. Man blir langt mer kritisk. Det føles lettere å finne intelligente argumenter mot enn for.
Starten på boken fungerer bra. Jeg-personen, Simen, og hans kamerater bryter seg inn på en fabrikk. Forfatteren er rask med å etablere en antagonist, altså heltens fiende; den skumle Sofagas som vokter fabrikken. Sofagas har evner utenom det vanlige. Mye av spenningen i innledningen hviler på hvor skummel Hjorth greier å gjøre Sofagas.
Ja visst var vi redde, men det var mer enn det. Jeg kan bare snakke for meg selv, men det jeg følte var ikke vanlig redsel. Det var en forutanelse, et svartsinn som omsluttet oss, en uforklarlig visshet om at denne gangen ville det gå oss ille.
Hovedhistorien er typisk for fantasysjangeren, mye ytre handling, mye bevegelse, hovedkarakteren flyttes til nye lokasjoner, nesten som film i bokform.
Mellom historien om fabrikkinnbruddet, pågripelsen, flukten og jakten som oppstår har Hjorth skutt inn kapitler hvor hovedpersonen behandler sitt forhold til Hilde. Disse kapitlene er mer preget av indre handling. Iblant er det vellykket
Jeg blir bare tung og klossete og til slutt snubler jeg i mine egne ben og faller på ryggen i gresset.... men i starten opplevde jeg disse kapitlene forstyrrende for flyten i den spenningsdrivende historien. Etterhvert tjener de sin hensikt.
Trekker henne etter meg.
Vi ler.
Det er hennes musikk, men hun synger den for meg.
Først da kan jeg høre den...
Skriftstørrelsen er mindre enn man er vant til fra bøker som har gått gjennom forlagsprosessen. Jeg merker aldri skrivefeil i Hjorth Johansens blogg, men kanskje fordi jeg skulle anmelde verket legger jeg i romanen merke til enkelte skrive- og kommafeil man ikke er vant til i bøker. Det er en vanesak og ikke noe stort problem, men sammen med at Hjorth Johansen iblant blir meta og snakker rett til leseren, danner disse små dryppene av manglende profesjonalitet en uheldig effekt:
Jeg er en enkel mann,(..) muligens vil du min kjære leser, som kanskje er en lærd mann med kunnskap om mye og mangt fnyse av min opplevelse og avfeie det som vrøvl fra en forteller som åpenbart aldri har åpnet en bok...Dette er hovedpersonens ord, men kan også tolkes som at forfatteren er usikker på sine egne kvaliteter. En leser trenger å føle at forfatteren har noe å si henne, trenger å føle at historien har noe stort i gjære, og stilen i meta-avsnittene skader denne illusjonen. Dette er ikke en hovedperson som har høye tanker om sine egne fortellerevner. En stil man kan kjenne igjen fra bylinen i Hjorth Johansens blogg ("uttaler seg om ting han ikke har greie på"), og som nok fungerer bedre i den sammenhengen, siden bloggere i større grad enn forfattere har nytte av å fremstå sympatiske.
Jeg ville anbefalt Arne Hjorth Johansen å fremstå mer selvsikker når han skriver litteratur. Han har nemlig ingenting å skjemmes over:
Etter en noe nølende fase tar boka seg opp fra og med der man får vite hva som ligger bak Sofagas' uvanlige evner, og hvor det trekkes linjer bakover i de mørkere delene av norsk historie. Herfra og ut er boken engasjerende og skaper en trolsk stemning som matcher godt med naturen i Telemark, hvor historien utspiller seg.
"Ut av det blå, inn i det svarte" åpner til terningkast fire, fortsetter med terningkast tre, men ligger i andre halvdel på en stødig femmer. Og hvis forlag leste ferdig bøker før de bedømte den ville du neppe kunnet kjøpe boken i Hjorthebloggen til en pris godt under det bokhandlerbøker koster.
4 kommentarer:
Klart jeg må se nærmere på Hjortens bok etter dette, visste ikke engang at han hadde gitt ut, til tross for at han visste mye om forlagsbransjen.
God anmeldelse
Leseren han henvender seg til er vel Jensen?
Ellers er det morsomt å lese denne anmeldelsen.
Jeg syntes begynnelsen hold til en femmer, og at innleggene tilbake i tid var ok der, men at det på slutten ble litt anmasende, og for korte skift.
takk, genese :)
jasså, du leser lettere fra papir enn fra skjerm du også skjønner jeg, beate? jeg skrev denne teksten underveis i boklesingen, så det har blitt med midlertidige misoppfatninger.
interessant at du har motsatt oppfatning av meg. lite poeng i å argumentere, det er vel smak og behag. men det var såpass spennende i siste halvdel at jeg hang meg mindre opp i detaljer, jeg husker ikke at innleggene var kortere, men merket meg at de fikk en spesiell stil preget av en-linjers avsnitt.
Gøyalt!
"men sammen med at Hjorth Johansen iblant blir meta og snakker rett til leseren, danner disse små dryppene av manglende profesjonalitet en uheldig effekt"
Jepp, det er vel først og fremst disse sekvensene jeg først og fremst er misfornøyd med i ettertid. Ihvertfall noen av dem.
Ellers så hadde jo dette bokskrivningsforsøket den effekten at jeg plutselig skjønte at jeg ikke egentlig hadde peiling på grammatikk. Det forbauser meg ikke at det fortsatt finnes skrive, g kommafeil i hopetall, selv etter flere runder i språkvaskemaskinen. Det er forøvrig flust med slike feil på bloggen også, men siden bloggsjangeren vel er mer muntlig enn det man bør forvente i bøker så slipper jeg vel unna med det der.
Ellers så er jeg godt fornøyd med terningkastene:-)
Legg inn en kommentar