La oss si at du er død.
Ikke nylig. Du døde for lenge siden.
Se for deg livet etter døden, hvordan du enn forestiller deg det, se for deg at du sitter på en sky og spiller harpe, står i en alt for varm kjeller og spar kull, ligger innesperret av jord og en morken kiste, er en sky av invertert energi i en annen dimensjon, eller noe annet, fritt valg.
Tenk deg deretter at din avdøde sjel får et glimt tilbake til livet den levde på planeten Jorden. At Døde Deg ser og føler Levende Deg akkurat her og nå, mens du sitter og leser Rølerbloggen. Jepp, tenker sjelen din, sånn var det, jeg kjenner igjen følelsen av den kroppen, de samme problemene, den samme gleden. Det var tider det, tenker sjelen, og glir inn i minner og melankoli.
Dette er livet ditt. Hvert sekund.
12 kommentarer:
Jeg tror det er farlig å tenke sånn også, i alle fall hvis det blir et livsmotto. Jeg tror man kan bli veldig rastløs og stresset av det. Det er sunt å kjede seg og å gjøre mindre betydningsfulle ting. Da får man mer glede av det betydningsfulle og det morsomme.
Men som et spark bak til å finne ut hva man vil med livet sitt, funker det bra. :)
Sant nok.
Perspektivet med å se seg selv utenfra fra etter døden var en tanke som nettopp slo meg, og som jeg prøvde å gjenskape her. Så må gjerne hver enkelt som leser gjøre seg sine egne tanker i den rammen. Mine tanker var de to siste linjene.
...to siste setningene.
Då vil eg kanskje tenke: Åh, sjå! Der sit eg og tullar bort tida som om den skulle vare evig, og tenk, sjølv om eg var litt trøytt og eigentleg skulle skrive noko jobbgreier eller gjort noko med at eg var tissetrengt, så hadde eg det jo fint og. For det å sitje ein heilt vanleg fredag, ha ein jobb og eit liv, ungar ein snart skal hente, vin ein snart skal drikke, ei mor ein snart skal vitje og ein blogg ein sjekkar i jobbtida: Det er fint. Eg vart nesten heilt lukkeleg. Tusen takk, Eskil!
Hvis jeg fikk se tilbake, ville jeg tenkt at den organiske klumpen der hadde jeg det mye gøy med, den kunne jeg løpe og sove og spise og pule og bæsje og le med, bl.a. Og så var jeg dritheldig som levde i fredstid og hadde ikke andre organiske plager enn hodepine og noen stive ledd innimellom. Det som foregikk i hodet mitt var stort sett banaliteter som kroppen dikterte, mest gikk det i primære behov, men jeg lærte og skjønte også noe om verden og menneskene og det hele var ganske interessant. Det kunne være ensomt å leve i perioder, til og med ganske meningsløst, men så lærte jeg meg å leve med det også. Not a complete waste of time, med andre ord.
bra kommentarer her nå :)
Hei Esquil-
Jeg vet jeg ville ha tenkt : Jepp- Jeg fulgte mitt hjertes lengsel - til sist-
Eller kanskje jeg ville tenkt : Var det ikke annet å bestille på jorderik enn å sitte å glane på den derre Rølerbloggen..... :o)
God post, dette her,Esquil- rettere sagt : Glmrende!
Kommer innom av og til-
Forøvrig : Var litt skuffa over at du i tidl. post tok meg til inntekt for Bettys tanker vedr. såkalt "bloggelite"
Skjønte overhode ikke hvorfor mitt navn plutselig bare dukka opp-
Vil bare at rett skal være rett j-
Ikke sur-Ikke bitter-Ikke nå (o:
MVH Anders Anja Hafsmo
Slutt
sorry anja.
Er det litt rart at jeg plutselig ble litt melankolsk nå?
Snakk om å poste et innlegg som treffer uskyldige folk med et brak tidlig en lørdagsmorra.
Forøvrig vil jeg påstå at om Døde Meg ser Levende Meg sitte med nytrukket kaffe foran PC'en på jobb en lørdag, og har en gulrotkake som venter på meg dagen etter ikke er av verste sorten. :o)
hørtes jo ikke ille ut cathrine :) rent bortsett fra at du må jobbe en lørdagsmorgen.
Thenk juu, Esquil!!! (o:
Slutt
Legg inn en kommentar