Jeg ligger i åttende etasje og lytter til taket. Dunk Dunk Dunk.
Naboen i niende pumper tusen watt trancemusikk inn i betongstrukturen, lyden er krydret med menneskestemmer, i frekvent ekstatisk hyling, tre meter over hodet mitt er verden overmåte festlig, inni hodet er stemningen diamentralt motsatt. Øreplugger hjelper ikke i natt, lyden forplanter seg via materien og setter kraniet i rytmisk bevegelse.
Dunk Dunk Dunk. Ikke mulig å sove. Jeg kler på meg og går ut i trappeoppgangen. Den femten år yngre Meg ville pilt opp trappene for å delta, den femten år eldre Meg ville slept seg opp trappene for å kjefte. Jeg tar meg heller ned åtte trapper, siger ut i natteluften og senker meg på nærmeste benk. En sigarett blir flammerov mot leppene mine. Tobakksrøyken blander seg med frostrøyken.
- Det er et slit, sier blokka.
- Ja, sier jeg.
- Et sabla slit å ha den lyden inni hodet hele kvelden, fortsetter hun, og beveger knapt ytterdøren mens hun snakker. Blokka kunne blitt en god buktaler.
- Ja, svarer jeg igjen.
- Kan få migrene av sånt vettu.
- Det tror jeg ikke, jeg har sjelden hodepine.
- Snakker ikke om deg. Snakker om meg. Tror ikke jeg klarer mer.
Først nå oppdager jeg det, ytterveggen går ikke snorrett til værs som den pleier, blokka krummer over meg, krumningen øker foran øynene mine, vinduet i niende etasje nærmer seg horisontal stilling. Menneskene der inne faller mot vindusruten, festen er en mølje av møbler, planter og folk som kaver mot glass.
En gedigen oppkastlyd i dyp bass forplanter seg gjennom natten i det vinduene i niende slår seg åpne. Festdeltagere drysser ned i dypsnøen, fortsatt hylende, men ikke lenger ekstatiske.
Stereoanlegget følger i andre spyrie, veggkjeftene forstummer i luften og synker ned i sin hvite grav. Trommehinnene mine slapper endelig av.
Blokka puster tungt. En ny, svakere buldring høres mens de siste stolene faller ut.
Blokka kommer seg, gradvis retter den seg opp.
- Bedre nå? spør jeg.
- Bedre nå.
Jeg ligger i åttende etasje og lytter til taket. Dunk Dunk Dunk.
19 kommentarer:
I en del hus er sikringskapet til hver leilighet plassert i gangen. Det kan være kjekt.
Jeg skulle ønske at studentblokka jeg bor i kunne spy ut folk og fe. Ellers så var Beate sin tanke noe å huske på...
Jeg opplevde det samme og utviklet meg raskt til en sånn psyko-nabo som ringte politiet anonymt og ba de komme og sjekke fordi blokka snart ville ramle ned hvis ikke.
Sikringsskapet, ja, det er viktig. Før jeg flytter inn sørger jeg alltid for å finne ut om det, og hvis det ikke er tilgjengelig finner jeg et annet sted å bo!
I rest my case:)
Ikke det at det er noe galt i det da, men.
beate: ikke så dum idé ...
røvis: if you can't beat them join them. jeg hadde en illegal studentbar rett under gulvet. vi fikk pizza av dem for å ikke anmelde dem. men det gikk egentlig helt greit.
cathrine: det hadde jeg faktisk ikke gjettet om deg. men det kommer selvsagt an på hva du har blitt utsatt for.
marina: seriøst? jeg har ikke hørt det stuntet utført, så det kan ikke være for vanlig.
tine: altså tolker du en historie hvor en boligblokk bøyer seg 90 grader og spyr, som selvbiografisk. nylig vokst fra barne-TV, eller? :) Ikke at det er noe galt i det.
Jeg hadde noen naboer en gang som stadig vekk ramlet neddopet inn midt på natten og satt i gang med høy lyd både verbalt og på anlegget. Løsningen ble å ta sikringen deres fordi de var for rusa til å forstå hva som skjedde - Stereoanlegget ble stille og folkene reagerte som undulater når man skrur av lyset og sovnet de også.
Dagen etter hendte det jeg satt musikken min på full guffe, la høyttalerene ned mot gulvet og gikk meg en langt tur. Hevnen er søt.
Jeg hadde Noen naboer som det ikke var noe poeng i å krangle på volum med. Derimot var de veldig lydhøre på innspill og klager på valget av musikk. Da er det i og for seg greit
Utendørs sikringsbokser er kanskje litt vanligere her borte enn i Norge, men likevel er det ikke mange som vet om det. Det er jo derfor det virker!
Uff, jeg er nok en slik en som Cathrine. Jeg joiner ikke, men bedriver sabotasje i det skjulte...
Noen som vet hvor Bush har gjemt "sikringen" sin?
hehe anonym
jeg er redd den gikk for lenge siden...
Sikringstrikset har blitt brukt i mitt hus også (eller et sted jeg bodde før), men da var det naboen som brukte det på meg og ikke omvendt. Fair enough.
Et annet sted vi bodde var det en lodden pizzaplass i etasjen under. Som ferske studenter i guttekollektiv regnet vi med at det ville bli endel baluba, samtidig ønsket vi å unngå å være til sjenanse, så da vi flyttet inn ville vi gjerne teste grensene for hvor mye ståk det gikk an å lage uten at det skulle gå utover pizzahyggen der nede. Tre av gutta gikk ned for å benke seg med mat, mens jeg fikk i oppdrag å være igjen og starte spetakkel på et avtalt tidspunkt. Den valgte metoden for produksjon av bråk (hopping på gulvet) gjorde visst sitt til at måltidet der nede fikk en litt pinlig bismak. Dette var jo før mobilalderen da man bare kunne tatt en kjapp telefon opp og kommunisert at nok var nok. Men ting har en tendens til å ordne seg, og siden det ikke var noen skikkelig lås i dette huset kunne kokken bare vandre opp og skru ned musikken dersom det ble for høyt.
I halv tre-tiden i natt hørte jeg forresten høylydt hamring i oppgangen utenfor. Nysgjerrig som jeg er snek jeg meg bort for å spionere gjennom kikkehullet. Der sto hun fra etasjen over og forsøkte å forklare at hun har et lite barn som gjerne ville sove og om de vennligst kunne dempe musikken. De svarte på engelsk (de er utenlandske) at de skulle skru ned musikken og da samtalen var over sa de "thank you" hvorpå den trøtte damen i pysjamasen svarte "you're welcome". Høflig skal det visst være.
Eg har faktisk svært gode erfaringar med å ringe på og stå der med bustete hår og kvitraudsiinna fjes og spørje med anstrengt stemme om dei kan skru ned musikken og i det heile tatt dempe seg.
Så mange kommentarer, men ingen som har sagt noe om prosaen?
Jeg ville bare si at jeg likte det. Thank you and good bye.
takk, allikin :) fra trondheim til og med.
det var bra å høre, det blir generelt mindre og mindre ros. enten suger jeg hardere og hardere, ellers mener folk at all skamrosen jeg fikk i fjor skulle vare i to år.
Åh. Det at eg skriv kommentarar er jo fordi det du skriv engasjerer. Ja, og så er det kanskje slik at eg kjenner meg som så ny og forsiktig at eg ikkje skal tru eg har rett til å rose folk, liksom.
*går i meg sjølv*
jo jo, takk, men jeg har også gått i meg sjøl og innsett at jeg suger hardere. pluss jeg holder på å få vampussyndromet, bloggen er mer upersonlig og politisk enn den var før [fyll inn] vant kåringa. hmm.
Seint ute her, men ros er vel alltid velkommen? Eg ser blokka for meg, der den kastar ut menneska i snøen, nydelig :)
Legg inn en kommentar