Trygdesnylterboken

Kjære leser. Jeg har pratet en del med deg i kommentarfeltet, og du virker som en intelligent person. Ofte tenker du smartere enn meg og kan ting som jeg ikke kan. Det er på tide å ta forholdet vårt videre.

Jeg skriver bøker. Akkurat nå jobber jeg med Trygdesnylterboken. Det er en roman om et par trygdesnyltere, Ærlige Roger og Trygdesnyltermann.

Første del er skrevet for noen år siden, og kan bli ganske surrealistisk, som du ser i avsnittet i forrige post. Jeg synes det er morsomt, men forlagsfolka sliter med mangelen på realisme. Det er kanskje vanskelig å leve seg inn i karakterene når de oppfører seg tullete.

I desember har jeg lagd et nytt midtparti i romanen, hvor settingen fortsatt er lett absurd. Trygdesnylterne må rømme fra Staten, og gjemmer seg mellom innertaket og yttertaket på et kjøpesenter, hvor de lever av å fiske varer fra butikkene. Greia er at jeg følte at jeg i dette midtpartiet kom nærmere realisme, altså at karakterene handler mer realistisk i situasjonene, og jeg tror at det tilførte boka noe som den første delen ikke har.

Altså, litt som Harry Potter, ingen tror at du kan ta spor 9 og 3/4 på togstasjonen og komme til en trolldomsskole, men fordi karakterene selv tar verden sin på alvor, blir det likevel kick-ass-litteratur.

Nå ender jeg nok med å hive ut de tidlige kapitlene, deriblant kapittelet i forrige post. Starten av boka er åpen for remodellering. Vi skal presentere Ærlige Roger og Trygdesnyltermann, og vise litt av livet deres, før Staten etterhvert begynner å jage dem.

Ærlige Roger lever av å fortelle konspirasjonsteorier til en psykiater, og det må han fortsette med. Men hva Trygdesnyltermann gjør er mer åpent. Jeg ser ham som en super-trygdesnylter, en som hjelper andre trygdesnyltere, men hvordan han gjør det har jeg ikke spikret. Kanskje han driver en slags undergroundskole for trygdesnyltere, hvor de trener seg på sløve blikk og slappe håndtrykk under jobbintervjuer, etc.

Kanskje er han litt mer batmanish, og rykker ut til trygdesnyltere i nød, hvis noen for eksempel er i ferd med å få jobb.

Moralen i boka er ikke at man skal snylte, men en utfording er å få trygdesnylterne til å fremstå sympatiske trass det usympatiske tidsfordrivet. Det fins jo folk i norge som ikke får trygd men som burde hatt det. (Jeg har kjent mennesker med ME som knapt nok var i stand til å gå ut av huset, men som ikke fikk diagose og dermed ble henvist til sosialen for å få penger, hvor man fysisk må møte opp. Innvandrere må være friske og arbeidsføre i tre år før de kan få trygd, så syke mennesker som søker asyl her får ikke noe. Etc.)

Så, kjære leser. Vær min muse og hjelp meg litt. Hvis du har ideer til kreative måter elevene på snylteskolen kan snylte trygd på, si ifra. Hvis du har ideer om 'heltedåder' Trygdesnyltermann kan gjøre, si fra. Gi meg alt du tenker, really.