Da Al Quaida veltet World Trade Center i 2001 var Bush raskt frempå med å definere angrepet som en "act of war", en krigshandling. Et gjennomtenkt trekk, siden Atlanterhavspakten da forplikter andre NATO-land til å delta i motangrepet.
Jeg skjønte ikke da, og jeg skjønner ikke nå, hvordan verden kunne godta denne definisjonen. Når du etter god rettspraksis tar vekk konsekvensene den 11.september og ser på selve handlingen, står du igjen med atten mann med papirkniver, besluttsomhet og flaks. Selv NOKAS-ranerne utgjorde en mektigere invasjonsstyrke.
Vi gikk ikke inn i NATO av frykt for papirkniver. Vi gikk inn i NATO av frykt for atombomber. Og vi burde ikke akseptert så lett at Bush brukte pakten på denne måten.
Jeg sier ikke at det nødvendigvis var feil av Norge å støtte Operasjon Enduring Bullshit. Men når USA i dagens situasjon drar på en offensiv i Sør-Afghanistan er det deres sak og ikke vår. Bush viste allerede før 11.september at han er en krigspresident, han har sagt rett ut at han er en krigspresident, denne mannen ønsker krig og vil fortsette å ønske seg krig. Det stinker at senterpartiet ville være med på dansen. Heldigvis vant den gode siden av kraften.
Atten menn med papirkniver er ikke en krig. Atten menn med papirkniver er ikke en krig. Atten menn med papirkniver er ikke en krig.
2 kommentarer:
Det kan også legges til at i ettertiden har amerikanske soldater i Afghanistan oppført seg meget annerledes enn soldater fra andre nasjoner (f.eks. britiske, franske, norske og nederlandske.) Det er en grunn til at det er mer bråk/opptøyer/uroligheter o.l. i de byene og landsdelene der de amerikanske soldatene har "ansvaret". Der hvor f.eks. britene er, har de ikke de samme problemene.
(Bare som et lite tillegg, liksom)
word baby
Legg inn en kommentar