Hvordan skrive bok, del 2

Trygdesnylterboken er ute, og 'solgte' 107 eksemplarer de første 5 dagene. Det er bra.

Det har vært lite tung presse. Lite "hvordan skal dette verket tolkes i et mykologisk perspektiv", "Hva er trygdesnylterbokens budskap til polske jordbærplukkere i det 21. århundre" og "Hva føler du nå". Men tilbakemeldingene jeg har fått har varmet hjertet. F.eks:

Nå har jeg bare lest 57 sider av ei bok med en begynnelse som er aldeles storslått. Jeg snakker om Trygdesnylterboken. Jeg er bergtatt. Jeg vet ikke: Jeg burde kanskje holde meg for god til å si det, men dette minner meg om Douglas Adams på sitt beste.

(Sitat Magne Karlsen)

Så muligens er jeg likevel skikket til å lære folk å skrive bok. Vi skal derfor fortsette på kurset i Hvordan skrive bok.

2. Arbeidsverktøy

Nå som det er åpenbart at du skal skrive en rasistisk bok (se del 1), trenger du noe å skrive på og noe å skrive med. Igjen tar vi popularitetsperspektivet og sjekker hva folk flest bruker til å skrive per 2010.

De fleste bruker en datamaskin og et skriveprogram:

For å teste skriveprogrammet trenger vi en testsetning. Vi prøver å starte boken med denne innledningen:

I kjøleskapet hadde jeg øl. På skjermen hadde jeg OL.

Ikke stor kunst, men den setter en stemning, den tjener en primitiv form for hensikt. Vi trykker setningen inn i skriveprogrammet:

Det går helt bra, tastene gjør jobben, alt kommer vakkert opp på skjermen, engler synger og spiller trekkbasun i bakgrunnen, jeg er på vei mot tidenes kioskvelter, i det jeg skriver det siste ordet ...

Skriveprogrammet tolker at jeg med OL ikke sikter til de olympiske leker, men mener å brøle OG LIGNENDE av mine majusklers fulle kraft. Skriveprogrammet vet bedre enn meg.

Hvis jeg ønsker å opponere mot skriveprogrammets tolkning, tilbys jeg hundrevis av knapper som jeg kan trykke på.

Tusenvis. Jeg trykker og trykker.

Etter noen timers kamp har jeg greid det, det står OL. Nå står teksten inni en tabell, kapitteloverskriften har blitt underskrift, og tabellen blånekter å flytte seg fra toppen av arket.

På dette punktet oppgir jeg min drøm om å få lov å skrive "OL". Jeg antar at skriveprogrammet vet hva det gjør, og fortsetter med boken. Teksten skal inn i dialog.

Etter dialogen vil jeg tilbake til mer stemningsbeskrivelse.

Det går ikke. Skriveprogrammet mener at jeg har lagd en liste, ikke en dialog. Skriveprogrammet mener at beskrivelsen er et underpunkt av den siste replikken.

Fortsatt har jeg hundrevis av knapper som jeg kan trykke på.

Tusenvis.

Fingrene danser rundt, kaver, drukner.

Etter noen flere timer er vi her ...

Å skrive bok med skriveprogram kan fort bli dyrt, både i tid og penger.

Men vi har bare sett på den mest populære løsningen akkurat nå. Hamsun, Ibsen og Bjørnson klarte seg fint uten Microsoft Word. Så for å sammenligne må vi gå gjennom historien for å se på hva skrivende mennesker har brukt oftest. Da kommer vi til ...

... hammer, meisel og stein.

En sammenligning viser at å skrive testsetningen

I kjøleskapet hadde jeg øl. På skjermen hadde jeg OL

... korrekt, vil ta i gjennomsnitt
5 timer og 59 minutter med skriveprogram.
5 timer og 30 minutter med hammer, stein og meisel.

Til nå i kurset har vi altså kommet frem til at du skal skrive en rasistisk bok med hammer, stein og meisel. En stemme hvisker svakt i bakhodet at boken kan bli tungsolgt, no pun intended. I kapittel 3 skal vi derfor se på alternative mål for boken vi skriver, utover det å selge mye.

Hvordan skrive bok, del 1

Hvordan skrive bok er et kurs i 4 deler, basert på kurset jeg holdt under lanseringen av Trygdesnylterboken

1. Idé

Hvis man vil skrive bok, bør man først ha en ide, eller et tema. Forskning viser at nesten alle bøker er basert på en eller annen form for ide. Den som har studert pedagogikk vet at det fins unntak, men nesten alle bøker handler om noe.

Det fins to tilnærminger til hvor man henter denne ideen fra:

- Du kan skrive om noe som interesserer deg
- Du kan skrive om noe som interesserer andre

Den første er det kunstnerisk korrekte. Ved å skrive om det som ligger ditt hjerte nærmest vil du oppleve at det er lettere å skrive boka. Samtidig risikerer du å lage noe som ikke er veldig salgbart. Ikke alle er nødvendigvis interessert i det samme som deg.



Da har man den andre muligheten, man kan skrive om det som interesserer andre. Mange følger denne strategien. Etter Harry Potters suksess kom det mange bøker om unge trollmenn og magi. Etter DaVincikoden fulgte en bølge av bøker med gåter som skulle løses.

Men hva er folk interesserte i per i dag? Dette er bestselgerlisten akkurat nå:

Min kamp på første, andre, sjuende og niende. Dette et et veldig klart signal fra leserne.

Og da må vi til med research. Du har sikkert hørt forfattere snakke om at de driver research. Research går stort sett ut på at forfatteren åpner Wikipedia og søker for å finne ut hva den bestselgende boka handler om.

Det wikipedia kan fortelle om temaet i "Min Kamp", er:

• Kommunismen må utryddes gjennom en erobringskrig, kalt «rasekrig».
• Menneskene består av kulturbyggende raser, kulturoppholdende raser og kulturødeleggende raser. De siste bør utryddes.
• Klassekampen er død, rasekampen lever

Du kan like det eller ikke, men research viser at folk i dag vil ha beinhard rasisme.

(fortsettes med del 2: rett arbeidsverktøy)

Trygdesnylterboken

Da er releasefesten over, og Trygdesnylterboken sluppet.

Du får boken i gratisversjon for PC og lesebrett hos Askehaug.

Du får boken i papirversjon hos lulu.com.

Fra lanseringen, foto: Torstein Viddal

En dag igjen ...

I morgen er det boklansering. Og jeg tenkte ikke jeg skulle snakke særlig om boka, for da går folk derfra og føler de allerede har lest den. Så jeg snekrer heller sammen et lite kurs i hvordan man skriver bok.

Jeg er mest vant til å skrive for bloggen. Men jeg lurer på om humoren kan være like grov og skitten som i bloggen når man snakker til en forsamling. Det kan jo bli veldig pinlig stillhet.

Akkurat nå lager jeg powerpointer med boktitler som kanskje ikke vil selge så veldig bra ...

Det kan bli en vond og vanskelig kveld i morra ...

Du er invitert til releaseparty

Tittelen på min første bloggpost var 'Release party'.

I årene jeg lå i kjelleren til mamma, var dette et konsept jeg tenkte mye på. Jeg drømte om et releaseparty for å markere min egen frigjøring når jeg var sluppet ut av kjelleren.

Men fremgangen kom for gradvis, den manglet et punkt det var naturlig å feire på. Man vil ikke se ned når man klatrer opp en fjellvegg. Det ville også vært altfor Bush å feire seieren over sykdommen og deretter måtte fortsette kampen i mange år. Så jeg fikk ikke noe releaseparty.

Men den skjebnen unner jeg ikke Trygdesnylterboken:

Fredagen før påske blir det slippfest for Trygdesnylterboken. Vi har booket The Times Bar på Vålerenga i Oslo. Først skal forlegger Viddal introdusere. (Hvis ikke Aschehoug får kastet ham i fengsel først, han har en seriøs forlagskrangel på nakken.)

Deretter skal jeg snakke om boka og hvordan den ble til. Jeg har ikke planlagt hva jeg skal si, men det blir vel den vanlige rølingen. Deretter blir det litt høytlesning. Og så setter vi ut noen pizzaer. Baren har øl og vin, sannsynligvis er det en hel del bloggere og andre fine folk i rommet, så det kan oppstå god stemning.


Og kanskje, skjult av skyggene, sniker en fyr i seg en øl for å feire en annen slags release.

Pressemelding

I 1986 skulle Norges dengang største kjøpesenter åpnes. Pampen som holdt åpningstalen hadde plukket ut en kvinne i rullestol som skulle bli første kunde. Trodde han. For før rullestolbrukeren nådde inngangen, ble publikumssperringene fjernet. Den gemene hop styrtet mot døra i vill spurt.

Jeg vant. Fytterakkern som jeg gruste de suckerne.

Jeg har behov for å presisere følgende:

1. Jeg er den første til å beklage at min fine spurt kan ha tatt bort noe av glansen fra rullestolbrukerens historiske første besøk i kjøpesenteret. Det var aldri meningen.

2. Allerede flere uker før åpningen innså jeg at asfalten utenfor kjøpesenteret var nylagt og utestet i forkant av den offisielle åpningen. Med et splitter nytt prestisjeanlegg, som betydde så mye for Trondheim, Heimdal og shopping generelt, skulle det bare mangle om ikke absolutt alt var testet, timet og tilrettelagt før man slipper første kunde innenfor. Jeg er genuint stolt av å ha bidratt til dette, slik at den offisielle åpningen ble en historisk, velsmurt milepæl som var Trondheim verdig.

3. I ettertid er jeg grisestolt over at jeg fikk karret meg først inn angrer jeg likevel at jeg ikke sørget for at en annen kunde løp inn først. Samtidig ser jeg poenget med å sende en erfaren orienteringsløper først over helt nylagt asfalt. Jeg har tross alt i mange år konkurrert på høyt nivå over ujevnt underlag.

4. Personlig har jeg ikke angret en dag føler jeg veldig liten triumf eller glede over å ha vært førstemann inn i kjøpesenteret.

Veien tilbake fra uførhet

Det er nå ti måneder siden jeg gikk fra 100% uførhet og ut i full jobb. Jeg tenkte jeg skulle si litt om hvordan tilpasningen til arbeidslivet har vært.

Først en oppsummering til glede for nye lesere:

Jeg ble sjuk i 1993 med ME. Da var ikke ME kjent i norsk helsevesen, så jeg fikk seks år i psykiatrien. Det har jeg snakket om blant annet i Leger Uten Grenser.

På slutten av 1999 kollapset jeg helt av ME'en, og jeg ble liggende i kjelleren til mine foreldre i en del år, uten å kunne gå ut av senga. Det har jeg blant annet skrevet om i Annus Horriblis. NRK Faktor lagde TV-program om den tiden.

Så fulgte en langsom bedringsprosess, dekt i bloggeserien Ut Av Mørket. I august 2008 tok jeg Lightning Process, og deretter gikk det veldig fort fremover en periode. Jeg sa opp hjemmehjelpen, flyttet til Oslo, skaffet leilighet og begynte å søke jobber. Det var ikke så lett, så i mars 2009 blogget jeg ut frustrasjonen til dere lesere. Dere ga meg fem 'leads'. Fra 1.mai 2009 har jeg jobbet som manual-forfatter i et IT-selskap.

Jeg begynte i 100% stilling. Jeg trodde det skulle gå bra, for jeg hadde test-jobbet om vinteren, ved å skrive Trygdesnylterbok på Litteraturhuset og på min brors jobb, og da klarte jeg å jobbe opp mot seks timer daglig på en god dag. Jeg var vant til at alt gikk veldig fort fremover etter LP-kuren, så jeg ekstrapolerte* og beregnet at åtte timer daglig arbeid skulle gå bra i mai.

*Fancy matematikkuttrykk inkorporert i teksten for å få deg til å føle deg ... eh ... for å gjøre verden til et bedre ... hm ... for å vise at jeg kan et vanskelig ord. Det er sånt man gjør som surrogat siden det er sosialt uakseptabelt å klaske et langt kjønnsorgan i bordet eller kjøre SUV.

De første ukene var beinharde, det handlet mest om å holde ut åtte timer på jobben, jeg kunne ikke jobbe i åtte timer. Jeg klarte 100% i de sju ukene frem til ferien. I juli skulle jeg jobbe noen uker midt i fellesferien, jeg trodde det skulle være behageligere med få folk på jobben. Men da kom knekken. Antagelig fordi jeg havnet i min internettkonflikt nummer ørten, og jeg allerede lå på ytegrensa.

Først, da jeg kjente knekken nærmet seg, gikk jeg ned til 90% stilling. Deretter ble det full stopp, og jeg brukte dagene på å sitte ved rolige vann inne i Nord- og Østmarka. Så gikk jeg til lege, noe jeg hadde lovt meg selv å unngå, helsevesenet har herjet nok med meg for ett liv.

Legen ga meg 50% sykemelding. Det ble altså 50% jobbing i noen måneder, deretter 60%, og i de siste tre månedene har jeg jobbet 70%. Det går greit nå, jeg er ikke noen energibunt, men jeg har det bra på jobben og bra hjemme. Jeg bruker fortsatt Lightning Process en hel del, mer jo dårligere jeg føler meg.

Folk vet lite om meg på jobb, sånn sett er det en overgang fra et liv hvor alle jeg interagerte med kjente meg. Få vet om denne bloggen, få vet at jeg har utgitt bok, færre vet hvor sjuk jeg har vært og knapt noen har skjønt at jeg bare jobber 70%.

På jobben regnes jeg som produktiv. Jeg er et skippertaksmenneske, jeg veksler mellom å jobbe effektivt, eller ikke gjøre noe fornuftig. I starten skammet jeg meg noe fryktelig i ikke-periodene, når jeg f.eks. surfet på nett på jobb. (Selv om jeg vet at jeg ikke er alene, lesertallene til norske blogger går opp i arbeidstiden.) Nå har jeg innsett at de uproduktive periodene må være der for å holde kvaliteten oppe på de produktive. Men jeg plages fortsatt hvis noen finner meg med nesen i en nettavis.

Uka
Jeg er i best form mandags morgen, da kommer jeg meg opp tidlig. Så blir jeg slitnere utover uka, på torsdag er det hardt å stå opp. Bunnpunktet i uka har tradisjonelt vært torsdag ettermiddag. Helga bruker jeg på å komme meg igjen. Barnefedrene på jobben min sier at det er omvendt, de sliter seg ut hjemme og tar seg igjen på jobb. Jeg har litt igjen før jeg er der.

Sammenligner jeg med livet for ett år siden, er tiden min veldig omprioritert. Jobbingen har gått utover musikken, treningen, scrabblespillingen og den kreative skrivingen, heriblant bloggen. Hobbyen som overlevde var pub-quizzing.

Trening
Jeg er vant til å trene. Det var min plan å bruke trening til å restituere seg etter jobb. Men jeg har ikke overskuddet. Jeg liker å løpe orientering, men de gangene jeg løp orienteringsløp etter jobb svettet jeg meg gjennom natten og var nedbombet resten av uka. Legen sier at jeg skal bruke de 30% han gir meg på å trene, og det er også det jeg selv ønsker, men det går i liten grad utenom feriene.

Berg
At det har gått så bra skal ex-sjefen min ha mye ære for. For en ME'er er stress og press ganske farlig. Jeg har fått jobbe helt uten deadlines og tidskrav på meg, han stolte på at jeg kom til å produsere. Tilbakemeldinger fra sjefen var bare positive, jeg vet ikke om han kan kjefte. En bra sjef må ha mye å si for om man kan komme seg tilbake i arbeidslivet.

Om systemet
Det merkelige, viser det seg, er at 90% jobbing og 10% uførhet er en ugyldig kombinasjon. NAV ga meg avslag på det. Det er ikke noe som heter 10, 20 eller 30 prosent ufør, med unntak av forsøkskommuner må du være minst 50 prosent ufør i Norge for å få penger.

Jeg er friskere enn 50% ufør, men jeg er ikke supermann heller. Løsningen er at jeg går til legen hver måned og får ny sykemelding på fire uker. Det er økonomisk sett en bra løsning både for meg og for arbeidsgiveren. Jeg får penger som om jeg jobber 100%. Arbeidsgiveren slipper med å betale 70% av lønna, mens jeg helt klart yter mer enn 70% av det jeg gjorde da jeg jobbet fulltid. Jeg stryker den 7. og 8. timen som jeg er på jobben, og de er ikke veldig produktive.
Staten tjener også, de får mer penger av meg enn de gir arbeidsgiveren min, så jeg er nettoyter til samfunnet for første gang siden jeg fikk ME.

Det jeg ikke liker med løsningen er at jeg må gå til en lege hver måned og erklære meg 30% sjuk. Det er imot prinsippene bak LP, bak kuren min, å tenke på seg selv som sjuk. Første steg for å bli frisk er å tenke på seg selv som frisk. Jeg har ikke noe i sykemeldingsstatistikken å gjøre. Jeg er ex-ufør på vei tilbake.

Det er et merkelig paradoks: da jeg var så sjuk at jeg ikke kunne bevege meg, så jeg fastlegen min to ganger på sju år. Nå som jeg kan jobbe, ser jeg ham hver måned.

Jeg forstår godt at sykemeldingsstatistikken går i været i Norge når jeg, som det siste året har blitt så mye friskere, bidrar til å øke antallet sykemeldinger. Jeg antar at det er en del flere enn meg som burde hatt en liten uførhetsgrad, men som blir definert som fullt arbeidsføre og sjuke.

Løsningen med repeterende sykemeldinger varer til juli, deretter må jeg velge mellom en 70% stilling uten trygd, eller jeg kan gå ned til 50% jobb og 50% trygd. Dette valget innebærer at jeg etter den fjerde timen hver dag vil få mer penger for å gå hjem enn for å jobbe.

Tiden vil vise hva som skjer.

Hvordan bruke penger

Penger er problematiske for oss som holder til på venstresiden. Vi kan jo ikke forbruke lønna, slenge rundt oss med penger, kjøpe sekshundrepar sko og sånt, det er slikt man gjør i Høire. Men sparer man lønna blir man kapitalistsvin når neste ligning kommer på nett.

Fortvil ikke, det fins en tredje vei. I de siste dagene har jeg helt naturlig utviklet teknikker for hvordan man bruker penger uten å få noe igjen for det. Jeg tenkte å dele dem med deg.

1. Skaff deg en Kindle

En Kindle, altså et lesebrett, er en forbausende deilig ting. Du kjøper de nyeste romanene ultrabillig, du kan lese dem overalt, selv mens du går, det er faktisk lettere å lese overalt med en Kindle enn med en bok. Du kan for eksempel ta den med på T-banen, og stå der og nyte oppbyggingen mot spenningshøydepunktet i den aller første Kindleboken din, mens en fyr som står på venstre side av deg bestemmer seg for at det ser koseligere ut å stå på høyre side av deg. I forflytningsprosessen kroppstakler han Kindlen din så den klasker inn i ruta. Du redder Kindlen fra å falle, i noen sekunder ser Kindlen uskadd ut. Til du prøver å bla om til neste side og innser at alt det artige i verden er over, at dingsen er ødelagt og at du ikke får vite hvordan boka slutter..

Å ta med en Kindle på T-banen er genialt, forbruksmessig sett, selv et kolibriegg tåler hardere trøkker.



(Kindle, kr 2118,-. Føkk, som jeg elsket den tingen. Ondt, det gör ondt.)

2. Skaff deg en Iversen.

Avtal aktiviteter med din Iversen. Før du bestiller billetter til aktivitetene, spør Iversen hva du skal bestille. Iversen vil da helt naturlig og uanstrengt gi feil opplysninger. Slik kan du anskaffe bunker av ubrukbare billetter.

(Iversen, kr 1800,-)

3. Skaff deg en bil

Ja, selvfølgelig, tenker du, en bil er jo et pengesluk. Men vent. Du er raud, så du kan ikke kjøre bilen, du skal reise kollektivt. Selvfølgelig er det årsavgift og forsikring, men utover det?

Jo. Du kan parkere den.

I dette eksperimentet valgte jeg å bosette meg på Grønland, mellom Mandalls gate og Platous gate. Først parkerte jeg i Mandalls gate. Det tok de lokale kun noen få kvelder før de kylte en brustein inn gjennom ruta.

(Brostensblink av glass, 3.000,-)

Logisk nok skiftet jeg til Platous gate. En lørdag var bilen borte. Jeg tenkte jo at dette var biltjuveri, og var egentlig ganske lettet. Men nei, nærmere undersøkelser viste seg at den var tauet inn. Noen hadde bestemt seg for å måke gata. Siden jeg tar buss til jobb ser jeg ikke innom bilen i ukedagene. Og da er regelen at de har lov å ta den.

Borttauingen koster 643,-. Administrasjonsgebyret er på 1447,- per inntauet bil. Parkeringsgebyret er på 500,- første natta, 360,- til hvis du lar den stå der en dag til, og slik baller det på seg med hundrelapper per dag. I tillegg har de lagd en regel om at hvis regningen ikke betales innen tre uker, legger de på femti prosent.

Jeg nøyde meg med å svi av to og et halvt laken her. Men du kan lett klare bedre. Min venn Knut jobbet offshore i sju uker, og kom hjem til en femsifret regning.

(Borttauing 2.590,-)

4. Skaff deg et videokamera

De to første bildene i posten, og de fleste andre i bloggen, er tatt med videokameraet mitt. I tiden mellom posten ble skrevet og publisert, fant Atlanterhavet veien inn i kameraet mitt. Nå vil ikke kameraet gjøre noe, annet enn å bli veldig veldig varmt når jeg prøver å lade det.

(Videokamera, 4.499,-)

Sum: ca 14.000.
For det får man: Et hull i bilens bakskjerm (etter det første forsøket på brostenskast.)

Veldig radikalt korrekt.

PS: Det ser ut som at Amazon sender meg en ny Kindle gratis. Det er jeg veldig happy for akkurat nå.