Er det etisk av oljefondet å være etisk?

Zaga var en livlig og høyrøstet nordlandsdame. Gio var en sjenert kar med et godt hjerte. Jeg ble kjent med dem på nett, på en irc-kanal. Som med de fleste her i bloggsfæren kjente jeg dem gjennom nicket. De egentlige navnene deres har jeg bare lest en gang. På en liste over 118 navn.

Jeg møtte Zaga og Gio to ganger In Real Life, på treff i Trondheim for IRC-kanalen vår, #quiz-show. (som også Iversen og Tine ED hang på).

Zaga og Gio ble kjærester etter et av #quiz-show-treffene. De dro på ferie sammen til Italia, hvor de ferierte sammen med en kompis av Gio som bodde der. De skulle fly hjem igjen med SAS. Da flyet var i god fart bortover rullebanen, kom et småfly inn fra siden. SAS-flyet måtte svinge, og kolliderte i en bygning. Zaga, Gio og 116 andre mennesker døde.

R.I.P.

Overgangen fra denne historien til å snakke om aksjer føles brutal. Men denne posten handler om aksjer og etikk.

Da Zaga og Gio døde var jeg ganske aktiv på børsen. På det verste drev jeg daytrading, kjøpte og solgte samme dag eller med få dagers mellomrom. Jeg hadde nettopp vært en tur innom eiersiden i SAS da ulykken skjedde, og voktet kursen nøye. Jeg regnet med at flystyrten ville sende aksjen ned.

Istedet gikk aksjen opp 10%. Flyet var godt forsikret, SAS slet med overkapasitet, et flykræsj passet, som Mr. Burns ville sagt det, excellent. Zaga og Gio døde i SAS-flyet mens eierne tjente penger.

Denne og andre hendelser, som at jeg tjente penger på terrorpanikk etter 11.september, ga meg samme budskap: penger har ikke noe hjerte.

Noen kan være på børsen uten å ta skade på sin sjel, men personlig opplevde jeg det vanskelig å både bevare et godt hjertelag og gjøre rasjonelle børsvalg. Jeg ville ikke styres av grådighet. Så jeg solgte meg ut av børsen. Siden har jeg ikke hatt et øre i aksjer.

(Samme effekt gjorde at jeg nylig fant ut at jeg helst vil holde meg unna den uendelige bloggekonkurransen ratix. Mitt konkurranseinstinkt overtar, og lesertallgrådighet over tid går utover bloggens hjerte.)

Nå i 2008, etter børskrakket, lekte jeg med tanken på å kjøpe aksjefond. Det måtte i så fall bli et etisk fond, som holder seg unna klasebomber og ikke bidrar til verdens ondskap. Et fond som styres på samme måte som oljefondet vårt.

Da slo det meg. Tanken bak etiske fond baseres på at aksjekursene dannes ut fra tilbud og etterspørsel. Hvis færre vil ha uetiske aksjer blir kursen på de uetiske lavere. Klasebombefabrikkeierne blir fattigere.

Men aksjer er ikke kolakorker eller pins, hvis verdi kun styres av hvor mange som ønsker å eie dem. Hvis pins-miljøet bestemmer seg for at pins fra nazi-OL i 1936 er verdiløse, synker verdien, og det går an å le av de som brenner inne med dem.

Aksjer har reell verdi, de er eierandeler i bedrifter som tjener penger, og pengene får eierne tilgang til gjennom utbytte og andel i egenkapital. Etiske aksjefond er ikke som en gjeng som boikotter pins, det er som en gjeng som boikotter hundrelapper. De må selge hundrelappene sine, og er de mange nok øker tilbudet mens etterspørselen synker, da kan de bli nødt til å selge hundre kroner for nitti kroner. Nå går det ikke an å le av de som brenner inne med boikottobjektet, for hundrelappene er fortsatt verdt hundre kroner hos Norges Bank.

I rene ord: Hvis få vil ha klasebombefabrikker, vil de gjenværende svina som faktisk ønsker å eie bombefabrikken få den på billigsalg.

De uetiske vil da nyte godt av fordeler som lavere formuesskatt og en permanent høyere utbytteratio enn de som satser på etiske fond.

Dette er bare noen faktorer i et komplisert regnestykke, men jeg føler meg ikke trygg på at etiske fond ikke kan medføre at de uetiske menneskene vil bli fortere rike enn de etiske. Og all den tid penger gir makt, at de kan overføre makt fra de etiske til de uetiske.

For penger har ikke noe hjerte.

Hvem leder egentlig det amerikanske valget?

USA velger president i høst. Presidenten kommer fra et av de to partiene republikanerne eller demokratene, sånn har det vært siden borgerkrigen for 150 år siden. For tiden velger de to partiene hver sin kandidat til dette valget. Det er altså semifinalen som pågår.

Demokratenes semifinale har kokt ned til:
Barack Obama (svart) - Hillary Clinton (dame)

Republikanernes er
John McCain (gammel) - Mitt Romney (rik)

En av disse fire blir verdens mektigste person i årene 2009-2012. Men hvem?

På demokratisk siden har Clinton vunnet fire delstatsvalg og Obama to. Så da leder vel Clinton?

Tja. Demokratene kjemper om delegater, og fem av valgene har vært enten ikke tellende eller praktisk talt uavgjorte. For eksempel kaller man det Clinton-seier i Nevada, fordi hun fikk flest stemmer, selv om Obama som fikk flest delegater (13 mot 12). Hillary Clinton vant altså Nevada på samme måte som Al Gore vant presidentvalget i år 2000. Det eneste valget som har skilt, var valget i den svarte staten Sør-Carolina, hvor Obama vant 26-14.

Obama har altså vunnet flest delegater av de to til nå. Så da leder vel Obama?

Tja. I Norge er det en samling partifolk som nominerer stortingskandidater, partipamper som stemmer ut fra eget hjerte. Og dette utgjør også 20% av delegatene som velger demokratenes presidentkandidat, de er "superdelegater". For å vurdere hvem som ligger best an må man vite hva superdelegatene skal stemme. Det er en unøyaktig business, mange superdelegater er mindre åpne om hvem de liker best. Men Clinton står sterkere enn Obama her, og CNN's analyse tyder på at medregnet superdelegater leder Clinton akkurat nå såpass klart som 232-158.

Så da Eier vel Hillary?

Tja. John Edwards har sikret seg 62 delegater, og han har nå trukket seg. Hvis han ber sine menn og kvinner stemme på Obama, vil kappløpet være praktisk talt likt. Og ut fra debatter jeg har sett har Edwards en bedre tone med Obama enn med Clinton. Superdelegater kan også ombestemme seg, hvis Obama fortsetter fremgangen. Støtten fra en tung demokrat som Ted Kennedy er et tegn på dette.

Meningsmålingene i statene som gjenstår peker på Hillary, men de er ofte gamle, og Obama har hatt stor fremgang nylig.

Jo mer jeg har satt meg inn i dette, jo vanskeligere er det å spå. Clinton leder, Obama har fremgang. Oddssetterne sier rundt 2/3 sjanse for Clinton, men blant annet etter at Kennedyklanen støttet Obama føler jeg at de to står rimelig likt. Plutselig kan en av dem tilte, brøle inn i en mikrofon og ødelegge alt, slik Howard Dean gjorde i 2004. Mye kan skje.

På republikansk side er stillingen i delegater McCain - Romney 97 - 74. De har vunnet tre stater hver (hvor Florida teller usaklig mye mer enn de andre (57-0), så man kan forstå at Guiliani bare satset der.) Følelsen min er tydelig på at McCain vinner dette. Hans største problem er at han vil bli den eldste presidenten gjennom tidene, så alle de tre mest aktuelle kandidatene har et "drawback" som en del særinger vil diskvalifisere dem på. Særlig er amerikanerne opptatt av hudfarge, dessverre. Mange hvite skyr Obama, og svarte fattige stemmer heller på den svarte kandidaten enn på kandidaten som vil fattige best. Det ligner på at norske fattige stemmer FrP. Det er kanskje sånt som gjør at fattige er fattige.

I meningsmålinger for finalen har akkurat nå de demokratiske kandidatene en liten ledelse, størrelsesorden 47%-43%, men den kan det skje mye med. Amerikansk opinion ser ut til å svinge raskere enn norsk. Som grovt anslag tipper jeg at kandidatene har cirka denne sjansen til å bli president:

Hillary Clinton 30%
John McCain 30%
Barack Obama 30%
Mitt Romney 10%

Heia Obama. Subsidiært Clinton.

21. Century Sámiid Ædnan

Dette er min tolkning av grand-prix-slageren Sámiid Ædnan. Teksten er tatt fra originalen, resten har jeg lagd selv.

Den opprinnelige Samiid Ædnan ble lagd i forbindelse med Alta-aksjonen i 1980, da samene prøvde Ghandi-metoden, i form av passiv motstand mot vannkraftverk. Kan et krav få mjukar form.

Bloggidol-frister

Minner om at fristen til å delta i Bloggidol, kategorien politikk og samfunn, går ut mandag klokken 12, altså om noen timer. Vi har i underkant av ti bidrag så langt. Fristen i kategorien Mote går ut torsdag klokken 12, vi har 2 bidrag så langt. Fristen i Kultur/TV/Sport/Film går ut søndag om en uke, vi har ett bidrag så langt.

Ikke vær redd for å prøve deg, og lykke til!

Nattengel

Ingenting mørkere enn mørket inni
ingenting skumlere enn mørket inni
ingen steder jeg mindre vil gå
Det klorer kliper biter sliter
river meg ned
dypere ned
jeg klamrer meg til restene av livet
til fingrene glipper
for mørke stormer
kraftige som om
luften var olje
jeg slukes
parteres
pulveriseres
så hardt
så vondt
så lenge
med tårer
lengsel
smerte
anger
sorg


betales gammel gjeld


lys stiger
fra innerst
i meg
sart
mykt
skjørt
med lys ut av øynene
lys ut av hendene
møter jeg mørket uten frykt
mørket skriker

jeg lyser
min vei
ut

Musikk for lang mørk etappe

Beamer sa i kommentarfeltet mitt

Noen strofer av suppelåten Feel med Robbie Williams har funnet vegen til min bevissthet når sykdommen står på på det heftigste et par ganger. Syns de første to versene har passa bra til situasjonen:

"Come on hold my hand,
I wanna contact the living.
Not sure I understand,
This role I’ve been given.

I sit and talk to god
And he just laughs at my plans,
My head speaks a language, I don’t understand."

I årene jeg lå i mørket og ikke hadde andre inntrykk enn mine egne tanker, hadde også jeg sanger jeg gjentok og messet og terpet. Jeg tenkte å blogge noen av de.

Natural blues - Moby

Teksten sier:
Oh, lordy,MY troubles so hard
Don't nobody know my troubles but God

Det visste ikke jeg, jeg lå og suggeserte meg selv med:
Oh, lordy, my troubles are gone
Don't nobody know my troubles are gone

Gorillaz - Clint Eastwood

I'm happy, I'm feeling glad
I've got sunshine in a bag
I'm useless but not for long
The future is coming on

Chicane Feat. Bryan Adams - Don't Give Up

Don't worry if the sun don't shine
you've seen it before
you don't have to worry
everyday's an uphill climb
nothing is changed
believe in me when I tell you
Don't. Give. Up.

Bobby Mcferrin - Don't Worry, Be Happy

Vegetarmat i Trondheim III: Jeg slakter fine restauranter

Tidligere i vegetarserien har jeg besøkt to bensinstasjoner. Nå skal vi se på den andre enden av prisskalaen, det vil si to av Trondheims aller ypperste restauranter, C r e d o og Restaurant F e m B o r d.

Konseptet med så fine restauranter er at man skal føle seg spesiell, man skal føle seg hevet over almuen, og i en tid hvor vanlige mennesker på mange måter har tilgang til mer luksus enn Solkongen i Versailles hadde under enevoldstiden, er ikke dette lett å få til. Toalettet på Restaurant F e m B o r d var derfor et nydelig rom utført i blankpolert blått, en severdighet i seg selv, de kunne solgt billetter. Det var blomsteroppsatser og dempet belysning, jeg hadde en hvit rose foran nesa når jeg pisset. Her kan gjestene lukte på hvite roser mens de miger og tenke javel, OK, så må også jeg slå lens, men jeg har en hvit rose foran nesen, jeg er jaggu mye bedre enn andre.

På en slik restaurant er man for fin for å tørke hendene på papir, etter endt seanse med den hvite rosen møter gjestene stabler med hvite vaskekluter som de tørker puselankene med og deretter slenger i skittentøyskurven etter en gangs bruk. Begge restaurantene fulgte denne løsningen.

Og når middelklasserestaurantene også booster vaskepulverbudsjettet må de finne på noe nytt. Snart står menn i smoking klar for å tørke gjestene bak med parfymerte hender, smokingen er kritthvit så du kan se at mannen ikke er brukt før, og når oppdraget er utført får mannen sparken slik at gjestene slipper å bli tørket bak av hender som har tørket andre.

Nok om det. Vi skulle snakke om mat.

Konseptet på Credo og Restaurant F e m B o r d er at man ikke har hovedretter, man følger en gastronomisk løype med mange småretter, restauranten bestemmer i praksis hva du spiser. (Vegetarmat er altså ute av spørsmålet. Etter fire restauranter i vegetarmatserien har jeg ennå ikke spist vegetar. Dette er som forventet.) På C r e d o gikk selskapet mitt for fem-seks retter, på F e m B o r d ble det åtteretters middag.

På C r e d o startet måltidet for min del med torskeskinn. Jepp. Jeg spiste huden på en torsk og betalte for det. Antagelig lo de seg kvartfordervet inne på kjøkkenet, men alle ansatte jeg observerte virket alvorlige. Torskeskinnet var crispy og potetgullaktig, kokken fikk vist at han kunne få fiskeslo til å smake skapelig, kokkeonani er nok mye av konseptet på disse stedene. Men jeg så frem til neste rett siden jeg gjerne ville ha noe jeg forbandt med mat.

Den gang ei. Jeg røpte at jeg ikke var så keen på sukker i maten. Dette tok de på alvor, og sa at de da ikke kunne påta seg ansvaret med å fore meg. Jeg var ikke tvunget til å forlate restauranten, jeg kunne bli sittende og se mine venner spise, men noe mer mat kunne jeg ikke få.

So that's it. Jeg dro fra C r e d o sultnere enn da jeg kom. Men fikk du ikke toskeskinn? sier du. Jo, men jeg måtte også vente en ørken av tid på maten. Jeg husker da jeg var liten og pappa lærte meg at jo finere restaurantene var, jo lenger måtte du vente på maten. Næhæi, tenkte jeg, det må da være omvendt.

Det samme tenkte jeg forøvrig også da pappa lærte meg om rente, jeg mente det kunne ikke stemme at rente fungerte slik at de som har mye får mer, og de som har lite får mindre. Det var jo urettferdig. Men pappa hadde rett. Som unger ser vi at det er en syk verden, men vi blir voksne, vi legges i samfunnets lenker, vi aksepterer rente, og vi aksepterer å vente i evigheter på mat som koster både det hvite i øyet, det gule i øret og det grønne i nesen.

Etter opplevelsen på C r e d o var jeg blitt klokere av skade, på Restaurant F e m B o r d understreket jeg at jeg ikke var allergisk mot sukker, bare intolerant, slik at de ikke skulle nekte meg servering. Det gikk bra, servitrisen var hyggelig, grei og tilpasningsvillig.

Siden jeg har ME kan jeg ikke være mer enn ca en time på restaurant. Så borddamen og jeg sluttet oss til mine venner en halv time uti måltidet, i håp om å treffe forretten presis. Da hadde ikke etegildet begynt, kokken satt antagelig fortsatt i lotusstilling og samlet inspirasjon. Etter lengre tids venting åpenbarte seg den minste tallerkenen jeg har sett i praktisk bruk, mye mindre enn askebeger og tefat, det var dukkeservice møter fingerbøl. Oppi lå det bittesmå biter av skate, fisken som drepte Steve Irwin (bildet). Denne symbolske hevnen smakte provoserende godt. Provoserende fordi det var så lite av den. Jeg har som regel mer mat mellom tennene.

Nye flak av tid løsnet og forsvant i evigheten. Da klokken tikket opp mot timen uten at det hadde kommet noe egentlig mat på bordet, og nå snakker vi nærmere en og en halv time for mine venner, måtte borddamen og jeg takke pent for oss. Den til da hyggelige kelnerdamen opplyste at det tok tid å spise på denne restauranten. No shit, Sherlock. Nok en gang måtte jeg gå sultnere enn da jeg kom.

For femti år siden fikk man mat på restaurantene og ikke på bensinstasjonene. Nå får man mat på bensinstasjonene og ikke på restaurantene.

Men avtredet til Restaurant F e m B o r d skal ha poeng. Da har vi foreløpige terningkast i matspalten:

Statoil Nidarvoll 4
Restaurant F e m B o r d 2
Shell Tiller 1
C r e d o 1

Kari slår til igjen?

Noen husker kanskje at Mika Myllylä, Harri Kirvisniemi, Jari Isomätse, Virpi Kuitunen og noen til på det finske langrennslandslaget ble tatt for doping i 2001, og at treneren som hadde kjøpt dopet het Kari Pekka Kyrö.

To år senere ble Kari Pekka Kyrös kjæreste, Kaisa Varis, også tatt for doping. En telefax avslørte at Kari Pekka Kyrö stod bak nok en gang.

Nå går Kaisa ned for doping igjen. Hun har brukt samme stoff som sist, og VG spekulerer i om Kari Pekka Kyrö også denne gangen har med saken å gjøre. Kari Pekka Kyrö kunne benektet, men vil ikke snakke om det.

Jeg har den personlighetsbristen at jeg ser på dopingsaker som glimrende underholdning. Jeg mangler sympati for synderne. Og ofrene for jukset er idrettsmennesker i verdenstoppen, som jeg ikke unner å bli frarøvet medaljer, men som jeg ikke kan tyne ut tårer for i en verden hvor mange har større problemer. Jeg ser heller ikke noe til at dopingsaker i en idrett skaffer idretten mindre interesse. Jeg skjønner ikke at ansiktene på TV legger seg i de samme foldene som i kriminalsaker med voldtekts- og mordofre. It's just a game.

Det er på tide med reprise av min *host* største YouTube-hit. Kari Pekka Kyrö: