Vi er innvandrere, vi er paria, vi er husløse og vandrer gatelangs, venter utenfor stengte byporter i timesvis, puster inn støv og eksos, dynkes av regnet, mens huseierne og meglerne koser seg andre steder.
Vi som står i klyngen på fortauet burde hate hverandre, klore ut øynene på hverandre, vi er konkurrenter. Men vår dystre felles skjebne binder oss sammen, vi finner toner på svorsk, araborsk, polsk-urdisk og svensk-trøndersk mens tungtrafikk dundrer forbi i "stille og rolige" gater og avlyst visning nummer ørtiørte langsomt renner ut i asfaltstøvet.
Det er ingen av oss som røyker. Hvis du spør kan vi ikke navnet på et eneste sigarettmerke. Det er heller ingen av oss som aner hva kjæledyr er. Unger? Er du gal. Festing? Sånt kunne ikke falle oss inn. Vi er stille, forsagte mennesker som har som eneste hobby å betale regninger punktlig.
En sjelden gang, når leiligheten ikke er utleid før visningen, kommer det en skapning med husnøkler og slipper oss inn. Vi traver inn i et annet menneskes hjem, betrakter dusjløsninger og varmtvannstanker som om vi var på museum, trenger oss sammen på den "romslige" stuen og lovpriser alt det vakre vi ser. Iblant er det med en fersking som ikke har skjønt det, en som stiller kritiske spørsmål og ikke lar seg imponere. Som om han skal kjøpe en bruktbil og forsøker å få eieren til å forstå at den ikke er verdt prisen. Det er greit for oss. En konkurrent mindre.
Vi kan ikke prute, vi kan ikke klage, vi er vingestekket. Mange av oss kommer til å melde sin interesse for leiligheten, og da vil utleier velge den av oss som faller mest i smak. Valutaen heter Magefølelse. Vi har rensket mellomrommet mellom øyenbrynene og nappet nesehår.
Utleieren jobber hos ACME. En av oss husløse kjenner også en som jobber hos ACME. Det viser seg at de har en felles bekjent. Vi bivåner dette vakre øyeblikket når huseier og leietager finner hverandre, når huseier har noen hun kan spørre og forsikre seg om at leietager ikke foretar rituelle dyreofringer på stueteppet.
Sånt kan man aldri vite med sånne som meg. Jeg innser at slaget er tapt og glir tilbake ut på gaten.
Mens jeg trasker den endeløse "kort vei til t-banen", piper mobilen. Det er Geir som har funnet en leietager. Geir har dumpet meg. Og jeg som trodde jeg hadde draget på Geir. Jeg kjenner panikken bre seg. Ikke enda en uke. Skoene gnager, asfalten er en ørken, et hamsterhjul.
Fortsetter dette må jeg kjøpe slips. Og legge bloggen med dom smutsiga overskrifterna under passord.
----
Postpost: Husk å nominere dine favorittblogger til Den Gyldne Q
Viser innlegg med etiketten samfunn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten samfunn. Vis alle innlegg
15. september 2008
23. mai 2008
Rølerbloggen sensurert på Gardermoen
Dronningen av det aller meste, Sonja, var på Gardermoen sist uke. Mens hun ventet på den store stålfuglen tok hun en surfetur på en netterminal. Hun forteller selv:
Jeg tok en runde på yndlingsbloggene. Det gikk fint helt til jeg kom til din Rølerblogg. Den var nemlig sperret på flyplassen fordi innholdet var upassende for barn
Rølerbloggen så slik ut:
Sonja forteller videre:
Jeg som vet, ser at varselen er "forbidden keyword fucke", og i et lyst øyeblikk skjønte jeg nå at det ikke var snakk om noe keyword som var fucka, men det tydeligvis står "fucke" et sted i bloggen din, og det er forbudt.
Et raskt søk viste at det stemte. Ordet 'fucke' eksisterte på bloggens forside, i denne konteksten:"Vi skulle snakke om det som forente oss, og fucke alt det andre. Vi skulle gi hverandre nye sjanser og nye dager. Som livet."
Dette ble skrevet av BloggeUngkaren-deltager Tara i den første runden av showet, og er for sterk lesning for norske barn, i følge hovedflyplassen vår.
Vi gir ordet til Sonja igjen:
Jeg var så skuffet! Her har jeg trodd at du var en skikkelig fyr, og så dette? Hva med de stakkars barna? Tenker du i det hele tatt på dem? Jeg gråt meg i søvn den kvelden og jeg skal aldri mer besøke bloggen din.
OK da. Akkurat det fant jeg på selv. Det ble for lite drama uten.
Spørsmålene som reiser seg er:
1. Er dette stappteit av Gardermoen, eller bare smålamt?
2. Hvis de gjør dette med min blogg, som på visse områder har strengere sensurregler enn avisene som selges på Gardermoen, hva gjør de da med LordX? Legger de bloggen hans i en sementsarkofag av typen som ble brukt ved Tsjernobyl?
3. Skjønner ikke Gardermoen at hvis de nekter folk å blogge smussord faller ryggraden ut av konseptet med blogging? Vet ikke Gardermoen hva folket vil ha? Dette er noen av de nyeste søkene som ledet gode lesere til denne bloggen:
rune rudberg + naked
hva skal man forvente date med thai dame sex
bilder av horer i oslo
tissefanten til david backham
jeg liker dametruse
4. men ikke minst: Hva er poenget med å sensurere en nettside på grunn av ordbruk, når man siterer det forbudte ordet i advarselen?
4. mars 2008
Norges Tsjernobyl
Om en russisk atomubåt som fikk kjernefysisk nedsmelting midt i den norske fiskesonen.
Da Sovjetunionen revnet rundt 1990, tødde også hemmeligholdelsen rundt det russiske forsvaret opp. Takket være dette hevder amerikanske historikere at de vet mer om russiske ubåter enn om amerikanske. Sovjetsoldaten, det russiske svaret på Forsvarets Forum, brakte denne historien i nummer 3, 1990. I 1998 ble historien oversatt til amerikansk, og jeg kom over den i 2001 da jeg drev research til Blodføre. Jeg har aldri sett historien fortalt på norsk, og Dagbladet har den ikke med når de lister opp ubåtkatastrofer.
Tabloiden ville nok nevnt episoden hvis avisen kjente til den, siden den skjedde i Norges fiskesone.
Båten het K-19, og den var med på en øvelse som het Polarsirkel. Oppdraget var å simulere en amerikansk ubåt som skulle ta seg usett forbi russiske antiubåt-styrker. Den hadde altså retning gjennom Norskehavet på vei mot Kolahalvøya.
Vannet var rolig, det var ingen stormer i sikte, og mannskapet forberedte seg på å komme hjem etter lengre tid i sjøen.
4 juli 1961 klokken 4:15 om morgenen var båten seksten mil nord for Jan Mayen. Norges økonomiske sone rundt Jan Mayen er den som splitter Smutthullet fra Smutthavet, de to internasjonale havområdene hvor islendinger og andre ikke-nordmenn kan beskatte den "norske" torskebestanden lovlig. Dette er hjemstedet til mye av torsken vi spiser. Her gikk alarmen ombord i den russiske ubåten.
En av reaktorene, de små atomanleggene som driver ubåtene, sluttet å virke. Et rør hadde gått i stykker, pumpen stoppet, kjølesystemet virket ikke lenger og det var ingenting som kunne stoppe den kjernefysiske nedsmeltingen. Brenselsstavene inne i reaktorens kjerne ble raskt varmere og varmere. Det er dette som kalles kinasyndromet, når brenselsstavene blir varme nok kan ingenting stoppe dem, i følge myten kan de lage hull tvers gjennom jorda og komme ut i Kina.
Da brenselsstavene nådde tusen grader begynte malingen å brenne på utsiden av reaktoren. Det var liten tid igjen. I full fart lagde mannskapet et nytt kjølesystem av båtens drikkevannsreserve. Det gikk an fordi en atomubåt har mye drikkevann, reaktoren produserer rent vann.
Men for å få installert det nye kjølesystemet måtte noen frivillig gå inn i reaktoren. Der inne var det nå en radioaktiv stråling som ville bety døden for den som gikk inn. Samtidig ville alle dø hvis ingen gikk inn. Da leker du ikke dilemma.
Den første som meldte seg frivillig til å dø var Løytnant Boris Korchilov. Han var på sitt første ubåt-tokt. Men det trengtes flere for å få kjølesystemet på plass. I alt åtte unge menn, eller gutter, gikk inn i reaktoren og ble inne i den intense varmen i to timer mens de mottok hundre ganger dødelig dose radioaktiv stråling.
Da de kom ut igjen var de i følge Ivan Kulakov, en 22-år gammel offiser som ventet utenfor, knapt i stand til å bevege seg, ikke i stand til å snakke, og ansiktene deres var forandret til det ugjenkjennelige. Likevel lyktes ikke innsatsen deres, det nye kjølesystemet falt fra hverandre, og noen måtte gå inn i armageddon og rette det opp igjen.
Kulakov meldte seg frivillig. Han var sikker på at han kunne gjøre jobben raskest av de som var igjen. Inne i reaktoren vasset han gjennom en sjø av radioaktivt vann i ankelhøyde, vannet brant seg gjennom lærskoene og begynte å lage brannsår på føttene hans. Både vannet og veggene var lett selvlysende.
Med brente hender åpnet han ventiler for å trekke damp vekk fra reaktoren, han kunne knapt se og knapt puste, og var mest redd for å falle ned i det selvlysende vannet og få samme type stadig voksende brannsår som han hadde på føttene over hele kroppen.
Da han gikk ut hadde han tatt fem ganger dødelig dose stråling. De åtte første reaktor-reparatørene var nå knapt i live, han var sikker på å dø selv. Men ventilen klappet sammen, og han måtte inn igjen.
Da brenselsstavene nådde 1470 grader begynte endelig det nye kjølesystemet å virke.
De første åtte mennene som gikk inn døde før uken var over. De ble begravet i blykister. Kapteinen selv overlevde i tre uker. Andre medlemmer av mannskapet som hadde kommet for nære den ytre døren til reaktoren varte en måned, noen litt lengre, før de også døde.
Kulakov, den siste mannen som var inne i reaktoren, måtte transplantere benmargen og amputere hender og føtter, men han overlevde. Det er han som har fortalt historien.
Til tross for nedsmeltingen ble ikke K-19 skrotet. Den ble satt i stand og sendt på flere oppdrag. Båten var for ettertiden kjent under kallenavnet Hiroshima.
----
På nittitallet økte den radioaktive strålingen utenfor norskekysten. Vi skyldte på renseanlegget Sellafield på den britiske kysten, og Børge Brende bidro som kjent til å stenge anlegget. Det som slår meg er at hvis Sellafield økte strålingen langs norsk kyst til plagsomme nivåer, og norsk kyst lå tusenvis av kilometer unna, hvorfor ville et sivilisert land som Storbritannia drive det på sin egen kyst?
Historien om K-19 minner oss om at når det skjer en katastrofe i en atomubåt utenfor kysten vår, får vi ikke høre om det. Arkivene viser at russiske atomubåter trafikkerte den norske kysten jevnlig fra slutten av femtitallet til Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Det er sannsynlig at turene fortsatt eksisterer. Båtene som skal øve mot USA går nord om Jan Mayen, båtene som skal til Europa går nærmere norskekysten.
Kanskje er tragedien ombord i K-19 den eneste kjernenedsmeltingen som har skjedd i norske farvann. Men, kanskje ikke.
Da Sovjetunionen revnet rundt 1990, tødde også hemmeligholdelsen rundt det russiske forsvaret opp. Takket være dette hevder amerikanske historikere at de vet mer om russiske ubåter enn om amerikanske. Sovjetsoldaten, det russiske svaret på Forsvarets Forum, brakte denne historien i nummer 3, 1990. I 1998 ble historien oversatt til amerikansk, og jeg kom over den i 2001 da jeg drev research til Blodføre. Jeg har aldri sett historien fortalt på norsk, og Dagbladet har den ikke med når de lister opp ubåtkatastrofer.
Tabloiden ville nok nevnt episoden hvis avisen kjente til den, siden den skjedde i Norges fiskesone.
Båten het K-19, og den var med på en øvelse som het Polarsirkel. Oppdraget var å simulere en amerikansk ubåt som skulle ta seg usett forbi russiske antiubåt-styrker. Den hadde altså retning gjennom Norskehavet på vei mot Kolahalvøya.
Vannet var rolig, det var ingen stormer i sikte, og mannskapet forberedte seg på å komme hjem etter lengre tid i sjøen.
4 juli 1961 klokken 4:15 om morgenen var båten seksten mil nord for Jan Mayen. Norges økonomiske sone rundt Jan Mayen er den som splitter Smutthullet fra Smutthavet, de to internasjonale havområdene hvor islendinger og andre ikke-nordmenn kan beskatte den "norske" torskebestanden lovlig. Dette er hjemstedet til mye av torsken vi spiser. Her gikk alarmen ombord i den russiske ubåten.
En av reaktorene, de små atomanleggene som driver ubåtene, sluttet å virke. Et rør hadde gått i stykker, pumpen stoppet, kjølesystemet virket ikke lenger og det var ingenting som kunne stoppe den kjernefysiske nedsmeltingen. Brenselsstavene inne i reaktorens kjerne ble raskt varmere og varmere. Det er dette som kalles kinasyndromet, når brenselsstavene blir varme nok kan ingenting stoppe dem, i følge myten kan de lage hull tvers gjennom jorda og komme ut i Kina.
Da brenselsstavene nådde tusen grader begynte malingen å brenne på utsiden av reaktoren. Det var liten tid igjen. I full fart lagde mannskapet et nytt kjølesystem av båtens drikkevannsreserve. Det gikk an fordi en atomubåt har mye drikkevann, reaktoren produserer rent vann.
Men for å få installert det nye kjølesystemet måtte noen frivillig gå inn i reaktoren. Der inne var det nå en radioaktiv stråling som ville bety døden for den som gikk inn. Samtidig ville alle dø hvis ingen gikk inn. Da leker du ikke dilemma.
Den første som meldte seg frivillig til å dø var Løytnant Boris Korchilov. Han var på sitt første ubåt-tokt. Men det trengtes flere for å få kjølesystemet på plass. I alt åtte unge menn, eller gutter, gikk inn i reaktoren og ble inne i den intense varmen i to timer mens de mottok hundre ganger dødelig dose radioaktiv stråling.
Da de kom ut igjen var de i følge Ivan Kulakov, en 22-år gammel offiser som ventet utenfor, knapt i stand til å bevege seg, ikke i stand til å snakke, og ansiktene deres var forandret til det ugjenkjennelige. Likevel lyktes ikke innsatsen deres, det nye kjølesystemet falt fra hverandre, og noen måtte gå inn i armageddon og rette det opp igjen.
Kulakov meldte seg frivillig. Han var sikker på at han kunne gjøre jobben raskest av de som var igjen. Inne i reaktoren vasset han gjennom en sjø av radioaktivt vann i ankelhøyde, vannet brant seg gjennom lærskoene og begynte å lage brannsår på føttene hans. Både vannet og veggene var lett selvlysende.
Med brente hender åpnet han ventiler for å trekke damp vekk fra reaktoren, han kunne knapt se og knapt puste, og var mest redd for å falle ned i det selvlysende vannet og få samme type stadig voksende brannsår som han hadde på føttene over hele kroppen.
Da han gikk ut hadde han tatt fem ganger dødelig dose stråling. De åtte første reaktor-reparatørene var nå knapt i live, han var sikker på å dø selv. Men ventilen klappet sammen, og han måtte inn igjen.
Da brenselsstavene nådde 1470 grader begynte endelig det nye kjølesystemet å virke.
De første åtte mennene som gikk inn døde før uken var over. De ble begravet i blykister. Kapteinen selv overlevde i tre uker. Andre medlemmer av mannskapet som hadde kommet for nære den ytre døren til reaktoren varte en måned, noen litt lengre, før de også døde.
Kulakov, den siste mannen som var inne i reaktoren, måtte transplantere benmargen og amputere hender og føtter, men han overlevde. Det er han som har fortalt historien.
Til tross for nedsmeltingen ble ikke K-19 skrotet. Den ble satt i stand og sendt på flere oppdrag. Båten var for ettertiden kjent under kallenavnet Hiroshima.
----
På nittitallet økte den radioaktive strålingen utenfor norskekysten. Vi skyldte på renseanlegget Sellafield på den britiske kysten, og Børge Brende bidro som kjent til å stenge anlegget. Det som slår meg er at hvis Sellafield økte strålingen langs norsk kyst til plagsomme nivåer, og norsk kyst lå tusenvis av kilometer unna, hvorfor ville et sivilisert land som Storbritannia drive det på sin egen kyst?
Historien om K-19 minner oss om at når det skjer en katastrofe i en atomubåt utenfor kysten vår, får vi ikke høre om det. Arkivene viser at russiske atomubåter trafikkerte den norske kysten jevnlig fra slutten av femtitallet til Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Det er sannsynlig at turene fortsatt eksisterer. Båtene som skal øve mot USA går nord om Jan Mayen, båtene som skal til Europa går nærmere norskekysten.
Kanskje er tragedien ombord i K-19 den eneste kjernenedsmeltingen som har skjedd i norske farvann. Men, kanskje ikke.
21. februar 2008
Unionen av Mobbere tar kampen for ytringsfriheten
Knuffing oppstod mellom demonstrerende grupper på Norgesverftet i dag. På den ene siden stod demonstrerende kvinner, som protesterte på tegninger av sin kollega Helga Sofie Hansen (38). Tegningene fremstilte blant annet Hansen som et dyr av den typen man får skinke fra. Helga Hansen greide ikke uttale seg, da hun sliter med stamming, men talsperson for kvinnene, Anne Pedersen, kommenterer saken:
- Mobbingen av Helga har pågått i en årrekke, og med disse tegningene ble det mer enn vi kunne finne oss i.
Mot de demonstrerende kvinnene stod medlemmer av den nydannede organisasjonen Unionen av Mobbere. Arne Olsen, som tegnet tegningene av Hansen, forklarer:
- Helga er etter mitt skjønn en smellfeit bondehore. Men det er ikke derfor vi demonstrerer. Problemet er at jeg og de andre gutta blir forsøkt kneblet hver eneste gang vi forsøker å påpeke hvor grisefeit og kvalmende sjøstøgg Helga er. Vår ytringsfrihet er truet.
- Mobbing av denne typen har vel ingen verdi?
- Selvfølgelig har fedmeytringer verdi. Verdens helseorganisasjon bruker milliarder av kroner på kampanjer mot fedme og overvekt, de forskjellige statsapparatene like mye. Men innsatsen har vist seg ineffektiv. Jeg mener, se så skamløst feit Helga er, se som det glinser i spekket. Det som hjelper er god gammeldags mobbing. En tegning av Helga som overvektig purke er mer effektivt mot hennes overvekt enn tusen statlige formaninger. Men Helga må gjerne beholde sin rett til å være så mye matvrak hun vil, så lenge jeg får beholde min rett til å påpeke det.
- Er det virkelig nødvendig for mobbere å organisere seg?
- Ja. Mobbingen i Norge er truet. Det startet på mange måter under prestestyret, med statsminister Bondeviks kampanje mot mobbing. Sammen med kampanjer som MOT har han skylden for at mobbingen i Norge avtar, og mobbing er et viktig redskap for å forme samfunnet etter gode verdier. Mobbing skal sørge for å gi oss korreksjoner når utseendet vårt er på vei ut av rammene for det som kan regnes for reproduserbart. Men først og fremst handler saken om ytringsfrihet.
- Denne mobbingen er altså så ille at de andre kvinnene på verftet går i demonstrasjonstog.
- Jeg er imot ethvert forsøk på å innskrenke ytringsfriheten, både juridisk, ved skremsler, og ved å vise til krenkelser som gruppe. 1 Det er viktig for alle at jeg fritt kan si det jeg mener om Helga. Det er et økologisk problem når folk blir så seriøst pløsne som henne. En dyreart dør ut hver gang hun skal ha ny pelskåpe.
- Dette er da veldig intolerant av deg?
- Det er den som lytter som skal utvise toleranse, mens den som taler skal si hva vedkommende mener. Ytringsfriheten gir ingen mening hvis ytringen skal omformes så den passer til mottagerens ører. 2 Jeg må kunne beskrive eksakt hvor feit jeg mener Helga er, så du forstår det ekstreme i fettsituasjonen. Hun lukter fett, hun høres ut som fett, luften er fettete når hun har gått gjennom den. Blodtypen hennes er bearnaise.
- Vi har da ytringsfrihet i Norge. Den er ikke truet.
- Jo, her står et demonstrasjonstog av kvinner klare for å kneble meg. Det er skremmende. Å bare ha ytringsfrihet juridisk, eller på papiret, er ikke å ha ytringsfrihet. Så lenge vi er redde for å benytte oss av denne ytringsfriheten, så er den altså hemmet. Og vi vil vel ikke ha en funksjonshemmet ytringsfrihet? 3 Se på Helga, se hvilken motbydelig bleikfeit breirævva sofagris hun tillater seg å være. Hei Helga, jeg lurer på et par ting, må du gå ut av bilen hver gang du skal gire om? Blir føttene dine noengang våte når du dusjer?
- Burde ikke dette vært løst på en annen måte enn å fortsette mobbingen?
- Når ytringsfriheten trues, hvilke andre måter å forsvare den på har vi - bortsett fra å bruke den? 4 Sjekk hvordan flesket tyter ut over buksekanten. Rævva står rett ut, du kunne servert øl fra den. Og det blir ikke akkurat bedre lenger opp. Hei, Helga, du har misforstått, det er ikke armen som skal måle 90-60-90!
- Hva har du å si til de som har vanskelig for å skjønne at mobbing gjør verden bedre?
- Verden blir ikke et verre sted av at folk gir uttrykk for sine meninger, og definitivt ikke av at man insisterer på retten til å ytre seg. Disse tingene kan bare føre til at verden blir et bedre sted. Europeisk historie beviser det. 5 For eksempel, hvis Helga ikke får høre dette og fortsetter å holde seg med fettet tiltenkt en hel by, er det bare et tidsspørsmål før det fører til blodsutgytelse. Vi plukker til stadighet sinnslidende hvalfangere ut av buskene utenfor verftet. De ligger med harpun og venter på den store hvite hvalen. "Nei, gutter, hun er ikke en hval, hun er et menneske", sier jeg. "Det går ikke an", sier de. "Planet, kanskje, menneske, nei."
- Da sier vi takk til Arne Olsen ...
- Sånn ja, Helga, bare gråt, bare få det ut, da blir du ihvertfall noen gram lettere!
---
Arne Olsens prinsippielle påstander om ytringsfrihet er ordrett tatt fra debattanter som har forsvart publisering av muhammedtegninger de siste dagene:
1: abre, i denne bloggen
2: Nils, både her og hos Virrvarr
3: HvaHunSa hos Avil
4: Heidi Helene Sveen i Dagbladet
5: Calvin, hos abre
Jeg forsøker å vise at man kan ri de samme prinsippene tvers gjennom grov mobbing. Man kan også ri dem ut i benekting av holocost, rasisme, paparazzisme, nazisme og jødehets.
Beklager at jeg har sitert dere ut av sammenheng. Det har vært interessant å debattere denne saken med intelligente mennesker, og jeg håper ingen harde følelser ligger igjen. Jeg har sagt det jeg har å si i og under de tre siste postene i denne bloggen, så jeg avslutter med å sitere professor John Durham Peters: Dersom den nordeuropeiske ideen om ytringsfrihet er bedre enn andre, så bør det bevises ikke gjennom egoistisk mot, men gjennom kjærlighet og omsorg overfor den fremmede.
- Mobbingen av Helga har pågått i en årrekke, og med disse tegningene ble det mer enn vi kunne finne oss i.
Mot de demonstrerende kvinnene stod medlemmer av den nydannede organisasjonen Unionen av Mobbere. Arne Olsen, som tegnet tegningene av Hansen, forklarer:
- Helga er etter mitt skjønn en smellfeit bondehore. Men det er ikke derfor vi demonstrerer. Problemet er at jeg og de andre gutta blir forsøkt kneblet hver eneste gang vi forsøker å påpeke hvor grisefeit og kvalmende sjøstøgg Helga er. Vår ytringsfrihet er truet.
- Mobbing av denne typen har vel ingen verdi?
- Selvfølgelig har fedmeytringer verdi. Verdens helseorganisasjon bruker milliarder av kroner på kampanjer mot fedme og overvekt, de forskjellige statsapparatene like mye. Men innsatsen har vist seg ineffektiv. Jeg mener, se så skamløst feit Helga er, se som det glinser i spekket. Det som hjelper er god gammeldags mobbing. En tegning av Helga som overvektig purke er mer effektivt mot hennes overvekt enn tusen statlige formaninger. Men Helga må gjerne beholde sin rett til å være så mye matvrak hun vil, så lenge jeg får beholde min rett til å påpeke det.
- Er det virkelig nødvendig for mobbere å organisere seg?
- Ja. Mobbingen i Norge er truet. Det startet på mange måter under prestestyret, med statsminister Bondeviks kampanje mot mobbing. Sammen med kampanjer som MOT har han skylden for at mobbingen i Norge avtar, og mobbing er et viktig redskap for å forme samfunnet etter gode verdier. Mobbing skal sørge for å gi oss korreksjoner når utseendet vårt er på vei ut av rammene for det som kan regnes for reproduserbart. Men først og fremst handler saken om ytringsfrihet.
- Denne mobbingen er altså så ille at de andre kvinnene på verftet går i demonstrasjonstog.
- Jeg er imot ethvert forsøk på å innskrenke ytringsfriheten, både juridisk, ved skremsler, og ved å vise til krenkelser som gruppe. 1 Det er viktig for alle at jeg fritt kan si det jeg mener om Helga. Det er et økologisk problem når folk blir så seriøst pløsne som henne. En dyreart dør ut hver gang hun skal ha ny pelskåpe.
- Dette er da veldig intolerant av deg?
- Det er den som lytter som skal utvise toleranse, mens den som taler skal si hva vedkommende mener. Ytringsfriheten gir ingen mening hvis ytringen skal omformes så den passer til mottagerens ører. 2 Jeg må kunne beskrive eksakt hvor feit jeg mener Helga er, så du forstår det ekstreme i fettsituasjonen. Hun lukter fett, hun høres ut som fett, luften er fettete når hun har gått gjennom den. Blodtypen hennes er bearnaise.
- Vi har da ytringsfrihet i Norge. Den er ikke truet.
- Jo, her står et demonstrasjonstog av kvinner klare for å kneble meg. Det er skremmende. Å bare ha ytringsfrihet juridisk, eller på papiret, er ikke å ha ytringsfrihet. Så lenge vi er redde for å benytte oss av denne ytringsfriheten, så er den altså hemmet. Og vi vil vel ikke ha en funksjonshemmet ytringsfrihet? 3 Se på Helga, se hvilken motbydelig bleikfeit breirævva sofagris hun tillater seg å være. Hei Helga, jeg lurer på et par ting, må du gå ut av bilen hver gang du skal gire om? Blir føttene dine noengang våte når du dusjer?
- Burde ikke dette vært løst på en annen måte enn å fortsette mobbingen?
- Når ytringsfriheten trues, hvilke andre måter å forsvare den på har vi - bortsett fra å bruke den? 4 Sjekk hvordan flesket tyter ut over buksekanten. Rævva står rett ut, du kunne servert øl fra den. Og det blir ikke akkurat bedre lenger opp. Hei, Helga, du har misforstått, det er ikke armen som skal måle 90-60-90!
- Hva har du å si til de som har vanskelig for å skjønne at mobbing gjør verden bedre?
- Verden blir ikke et verre sted av at folk gir uttrykk for sine meninger, og definitivt ikke av at man insisterer på retten til å ytre seg. Disse tingene kan bare føre til at verden blir et bedre sted. Europeisk historie beviser det. 5 For eksempel, hvis Helga ikke får høre dette og fortsetter å holde seg med fettet tiltenkt en hel by, er det bare et tidsspørsmål før det fører til blodsutgytelse. Vi plukker til stadighet sinnslidende hvalfangere ut av buskene utenfor verftet. De ligger med harpun og venter på den store hvite hvalen. "Nei, gutter, hun er ikke en hval, hun er et menneske", sier jeg. "Det går ikke an", sier de. "Planet, kanskje, menneske, nei."
- Da sier vi takk til Arne Olsen ...
- Sånn ja, Helga, bare gråt, bare få det ut, da blir du ihvertfall noen gram lettere!
---
Arne Olsens prinsippielle påstander om ytringsfrihet er ordrett tatt fra debattanter som har forsvart publisering av muhammedtegninger de siste dagene:
1: abre, i denne bloggen
2: Nils, både her og hos Virrvarr
3: HvaHunSa hos Avil
4: Heidi Helene Sveen i Dagbladet
5: Calvin, hos abre
Jeg forsøker å vise at man kan ri de samme prinsippene tvers gjennom grov mobbing. Man kan også ri dem ut i benekting av holocost, rasisme, paparazzisme, nazisme og jødehets.
Beklager at jeg har sitert dere ut av sammenheng. Det har vært interessant å debattere denne saken med intelligente mennesker, og jeg håper ingen harde følelser ligger igjen. Jeg har sagt det jeg har å si i og under de tre siste postene i denne bloggen, så jeg avslutter med å sitere professor John Durham Peters: Dersom den nordeuropeiske ideen om ytringsfrihet er bedre enn andre, så bør det bevises ikke gjennom egoistisk mot, men gjennom kjærlighet og omsorg overfor den fremmede.
15. februar 2008
I disse ryktetider ...
Idrettskjendiser fra Nedre Buskerud som ikke er 32 år og derfor ikke har voldtatt unge gutter:
Håndballspiller Glenn Solberg (36) fra Drammen
Skiskytter Frode Andresen (35) fra Hønefoss
Håndballspiller Frode Hagen (34) fra Drammen
Bokser Kay Tverberg (30) fra Drammen
Skiskyttere fra Tyskland som ikke beskyldes for doping:
Magdalena Neuner
Kathrin Hitzer
Kati Wilhelm
Frank Luck
Andreas Birnbacher
Håndballspiller Glenn Solberg (36) fra Drammen
Skiskytter Frode Andresen (35) fra Hønefoss
Håndballspiller Frode Hagen (34) fra Drammen
Bokser Kay Tverberg (30) fra Drammen
Skiskyttere fra Tyskland som ikke beskyldes for doping:
Magdalena Neuner
Kathrin Hitzer
Kati Wilhelm
Frank Luck
Andreas Birnbacher
1. februar 2008
Er det etisk av oljefondet å være etisk?
Zaga var en livlig og høyrøstet nordlandsdame. Gio var en sjenert kar med et godt hjerte. Jeg ble kjent med dem på nett, på en irc-kanal. Som med de fleste her i bloggsfæren kjente jeg dem gjennom nicket. De egentlige navnene deres har jeg bare lest en gang. På en liste over 118 navn.
Jeg møtte Zaga og Gio to ganger In Real Life, på treff i Trondheim for IRC-kanalen vår, #quiz-show. (som også Iversen og Tine ED hang på).
Zaga og Gio ble kjærester etter et av #quiz-show-treffene. De dro på ferie sammen til Italia, hvor de ferierte sammen med en kompis av Gio som bodde der. De skulle fly hjem igjen med SAS. Da flyet var i god fart bortover rullebanen, kom et småfly inn fra siden. SAS-flyet måtte svinge, og kolliderte i en bygning. Zaga, Gio og 116 andre mennesker døde.
R.I.P.
Overgangen fra denne historien til å snakke om aksjer føles brutal. Men denne posten handler om aksjer og etikk.
Da Zaga og Gio døde var jeg ganske aktiv på børsen. På det verste drev jeg daytrading, kjøpte og solgte samme dag eller med få dagers mellomrom. Jeg hadde nettopp vært en tur innom eiersiden i SAS da ulykken skjedde, og voktet kursen nøye. Jeg regnet med at flystyrten ville sende aksjen ned.
Istedet gikk aksjen opp 10%. Flyet var godt forsikret, SAS slet med overkapasitet, et flykræsj passet, som Mr. Burns ville sagt det, excellent. Zaga og Gio døde i SAS-flyet mens eierne tjente penger.
Denne og andre hendelser, som at jeg tjente penger på terrorpanikk etter 11.september, ga meg samme budskap: penger har ikke noe hjerte.
Noen kan være på børsen uten å ta skade på sin sjel, men personlig opplevde jeg det vanskelig å både bevare et godt hjertelag og gjøre rasjonelle børsvalg. Jeg ville ikke styres av grådighet. Så jeg solgte meg ut av børsen. Siden har jeg ikke hatt et øre i aksjer.
(Samme effekt gjorde at jeg nylig fant ut at jeg helst vil holde meg unna den uendelige bloggekonkurransen ratix. Mitt konkurranseinstinkt overtar, og lesertallgrådighet over tid går utover bloggens hjerte.)
Nå i 2008, etter børskrakket, lekte jeg med tanken på å kjøpe aksjefond. Det måtte i så fall bli et etisk fond, som holder seg unna klasebomber og ikke bidrar til verdens ondskap. Et fond som styres på samme måte som oljefondet vårt.
Da slo det meg. Tanken bak etiske fond baseres på at aksjekursene dannes ut fra tilbud og etterspørsel. Hvis færre vil ha uetiske aksjer blir kursen på de uetiske lavere. Klasebombefabrikkeierne blir fattigere.
Men aksjer er ikke kolakorker eller pins, hvis verdi kun styres av hvor mange som ønsker å eie dem. Hvis pins-miljøet bestemmer seg for at pins fra nazi-OL i 1936 er verdiløse, synker verdien, og det går an å le av de som brenner inne med dem.
Aksjer har reell verdi, de er eierandeler i bedrifter som tjener penger, og pengene får eierne tilgang til gjennom utbytte og andel i egenkapital. Etiske aksjefond er ikke som en gjeng som boikotter pins, det er som en gjeng som boikotter hundrelapper. De må selge hundrelappene sine, og er de mange nok øker tilbudet mens etterspørselen synker, da kan de bli nødt til å selge hundre kroner for nitti kroner. Nå går det ikke an å le av de som brenner inne med boikottobjektet, for hundrelappene er fortsatt verdt hundre kroner hos Norges Bank.
I rene ord: Hvis få vil ha klasebombefabrikker, vil de gjenværende svina som faktisk ønsker å eie bombefabrikken få den på billigsalg.
De uetiske vil da nyte godt av fordeler som lavere formuesskatt og en permanent høyere utbytteratio enn de som satser på etiske fond.
Dette er bare noen faktorer i et komplisert regnestykke, men jeg føler meg ikke trygg på at etiske fond ikke kan medføre at de uetiske menneskene vil bli fortere rike enn de etiske. Og all den tid penger gir makt, at de kan overføre makt fra de etiske til de uetiske.
For penger har ikke noe hjerte.
Jeg møtte Zaga og Gio to ganger In Real Life, på treff i Trondheim for IRC-kanalen vår, #quiz-show. (som også Iversen og Tine ED hang på).
Zaga og Gio ble kjærester etter et av #quiz-show-treffene. De dro på ferie sammen til Italia, hvor de ferierte sammen med en kompis av Gio som bodde der. De skulle fly hjem igjen med SAS. Da flyet var i god fart bortover rullebanen, kom et småfly inn fra siden. SAS-flyet måtte svinge, og kolliderte i en bygning. Zaga, Gio og 116 andre mennesker døde.
R.I.P.
Overgangen fra denne historien til å snakke om aksjer føles brutal. Men denne posten handler om aksjer og etikk.
Da Zaga og Gio døde var jeg ganske aktiv på børsen. På det verste drev jeg daytrading, kjøpte og solgte samme dag eller med få dagers mellomrom. Jeg hadde nettopp vært en tur innom eiersiden i SAS da ulykken skjedde, og voktet kursen nøye. Jeg regnet med at flystyrten ville sende aksjen ned.
Istedet gikk aksjen opp 10%. Flyet var godt forsikret, SAS slet med overkapasitet, et flykræsj passet, som Mr. Burns ville sagt det, excellent. Zaga og Gio døde i SAS-flyet mens eierne tjente penger.
Denne og andre hendelser, som at jeg tjente penger på terrorpanikk etter 11.september, ga meg samme budskap: penger har ikke noe hjerte.
Noen kan være på børsen uten å ta skade på sin sjel, men personlig opplevde jeg det vanskelig å både bevare et godt hjertelag og gjøre rasjonelle børsvalg. Jeg ville ikke styres av grådighet. Så jeg solgte meg ut av børsen. Siden har jeg ikke hatt et øre i aksjer.
(Samme effekt gjorde at jeg nylig fant ut at jeg helst vil holde meg unna den uendelige bloggekonkurransen ratix. Mitt konkurranseinstinkt overtar, og lesertallgrådighet over tid går utover bloggens hjerte.)
Nå i 2008, etter børskrakket, lekte jeg med tanken på å kjøpe aksjefond. Det måtte i så fall bli et etisk fond, som holder seg unna klasebomber og ikke bidrar til verdens ondskap. Et fond som styres på samme måte som oljefondet vårt.
Da slo det meg. Tanken bak etiske fond baseres på at aksjekursene dannes ut fra tilbud og etterspørsel. Hvis færre vil ha uetiske aksjer blir kursen på de uetiske lavere. Klasebombefabrikkeierne blir fattigere.
Men aksjer er ikke kolakorker eller pins, hvis verdi kun styres av hvor mange som ønsker å eie dem. Hvis pins-miljøet bestemmer seg for at pins fra nazi-OL i 1936 er verdiløse, synker verdien, og det går an å le av de som brenner inne med dem.
Aksjer har reell verdi, de er eierandeler i bedrifter som tjener penger, og pengene får eierne tilgang til gjennom utbytte og andel i egenkapital. Etiske aksjefond er ikke som en gjeng som boikotter pins, det er som en gjeng som boikotter hundrelapper. De må selge hundrelappene sine, og er de mange nok øker tilbudet mens etterspørselen synker, da kan de bli nødt til å selge hundre kroner for nitti kroner. Nå går det ikke an å le av de som brenner inne med boikottobjektet, for hundrelappene er fortsatt verdt hundre kroner hos Norges Bank.
I rene ord: Hvis få vil ha klasebombefabrikker, vil de gjenværende svina som faktisk ønsker å eie bombefabrikken få den på billigsalg.
De uetiske vil da nyte godt av fordeler som lavere formuesskatt og en permanent høyere utbytteratio enn de som satser på etiske fond.
Dette er bare noen faktorer i et komplisert regnestykke, men jeg føler meg ikke trygg på at etiske fond ikke kan medføre at de uetiske menneskene vil bli fortere rike enn de etiske. Og all den tid penger gir makt, at de kan overføre makt fra de etiske til de uetiske.
For penger har ikke noe hjerte.
14. januar 2008
Mens den store "hvem er lommemannen"-leken ruller over nettet
Lommemannens identitet har jeg lest gjentatte ganger i dag, uten å lete, fordi søkemotorer og pingetjenester tar vare på injurier etter at de er slettet. Fr. Martinsen forklarer hvorfor man ikke skal oute forbrytere som ikke er dømt. Det var heldigvis ikke mitt navn som stod der.
Advokaten hans, Staff, forsøkte å formidle et ærlig poeng, lommemannen er ikke Marc Dutroux. Men Staff tok for hardt i. Lommetukling kan være ille nok, barns seksualitet kan vekkes alt for tidlig når de blir utsatt for overgrep, det kan bl.a. føre til at barna i sin tur tukler med andre barn. Lommemannen er notorisk, og poenget med straff skal ikke være hevn, men å holde samfunnsfiender av gatene. Man skal ikke forhåndsdømme, men mitt foreløpige inntrykk er at lommemannen bør bures vekk lenge.
Staff virvlet opp mye irritasjon i det norske samfunnet. Intensiteten hos lynsjemobben gjør meg trist, særlig når man ønsker livet av Staff. Nok folk har blitt skadd nå.
Advokaten hans, Staff, forsøkte å formidle et ærlig poeng, lommemannen er ikke Marc Dutroux. Men Staff tok for hardt i. Lommetukling kan være ille nok, barns seksualitet kan vekkes alt for tidlig når de blir utsatt for overgrep, det kan bl.a. føre til at barna i sin tur tukler med andre barn. Lommemannen er notorisk, og poenget med straff skal ikke være hevn, men å holde samfunnsfiender av gatene. Man skal ikke forhåndsdømme, men mitt foreløpige inntrykk er at lommemannen bør bures vekk lenge.
Staff virvlet opp mye irritasjon i det norske samfunnet. Intensiteten hos lynsjemobben gjør meg trist, særlig når man ønsker livet av Staff. Nok folk har blitt skadd nå.
5. januar 2008
Det teiteste Vampus har postet II
Etter at selv FrP har skjønt at verden blir varmere, og at CO2 spiller inn på dette, er det snart bare bloggekjendis Vampus igjen av organismer med formuleringsevne.
Å argumentere for at verden blir varmere burde være unødvendig. Siste nytt er gressbrannfare i Nord-Norge. Ja, det er januar.
Det som gjør inntrykk på meg er at vi hørte om drivhuseffekten på åttitallet, før verden ble merkbart varmere. Drivhuseffekten var tema i russerevyen min i 1991. Når teorien først sier at verden vil bli varmere, og dette deretter skjer, føles det overbevisende på meg.
Understående graf er blant det som domstolene ikke kunne bestride i Al Gores oscarbelønnede klimafilm An Inconvenient Truth. Den røde grafen er CO2-prosent i lufta gjennom historien, den blå er temperatur. De svinger i takt. Forskjellene i svigningene på den blå grafen er forkjellen på varme og kalde tider i jordens historie, det er forskjellen på at man kunne gro vinranker og at samme sted lå under hundre meter is. Nå har CO2-grafen tatt fullstendig av.
Hverken jeg eller Vampus vet hva den røde grafen vil gjøre med den blå grafen i årene fremover. Noen bruker usikkerheten som argument for å fortsette som før. Jeg syns vi er i gang med et farlig eksperiment, og ønsker at vi bremser.
PS: Vampus er ikke egentlig teit, hun er kul og dyktig. Og det er det som er problemet. Men jeg så en genuint teit karikaturtegning i en avis i sommer. Østlandssommeren regnet jo bort, på tegningen stod folk i høljregnet og lurte på hvor det ble av drivhuseffekten. Vel, drivhuseffekten gir ikke mer sol. Den gir varmere luft, ja, og kan gi lokal tørke, men også mer storm, og varmen gir økt fordampning av havvann slik at kloden som helhet kan forvente mindre sol, mer skyer og mer nedbør.
Å argumentere for at verden blir varmere burde være unødvendig. Siste nytt er gressbrannfare i Nord-Norge. Ja, det er januar.
Det som gjør inntrykk på meg er at vi hørte om drivhuseffekten på åttitallet, før verden ble merkbart varmere. Drivhuseffekten var tema i russerevyen min i 1991. Når teorien først sier at verden vil bli varmere, og dette deretter skjer, føles det overbevisende på meg.
Understående graf er blant det som domstolene ikke kunne bestride i Al Gores oscarbelønnede klimafilm An Inconvenient Truth. Den røde grafen er CO2-prosent i lufta gjennom historien, den blå er temperatur. De svinger i takt. Forskjellene i svigningene på den blå grafen er forkjellen på varme og kalde tider i jordens historie, det er forskjellen på at man kunne gro vinranker og at samme sted lå under hundre meter is. Nå har CO2-grafen tatt fullstendig av.
Hverken jeg eller Vampus vet hva den røde grafen vil gjøre med den blå grafen i årene fremover. Noen bruker usikkerheten som argument for å fortsette som før. Jeg syns vi er i gang med et farlig eksperiment, og ønsker at vi bremser.
PS: Vampus er ikke egentlig teit, hun er kul og dyktig. Og det er det som er problemet. Men jeg så en genuint teit karikaturtegning i en avis i sommer. Østlandssommeren regnet jo bort, på tegningen stod folk i høljregnet og lurte på hvor det ble av drivhuseffekten. Vel, drivhuseffekten gir ikke mer sol. Den gir varmere luft, ja, og kan gi lokal tørke, men også mer storm, og varmen gir økt fordampning av havvann slik at kloden som helhet kan forvente mindre sol, mer skyer og mer nedbør.
24. desember 2007
Nei til voldtekt
Det er to ting som opprører meg spesielt når jeg leser nyheter, det er at noen har dødd og at noen har blitt voldtatt (herunder også incestvoldtekter).
At voldtekt gjør sånt inntrykk er ikke noe jeg har resonnert meg logisk til, det er noe jeg føler. Det har kommet med alderen, nyheter gikk ikke inn på meg da jeg var tjue, og jeg er derfor ikke sikker på at alle menn føler det like sterkt. Voldtekt og incest er også de to forbrytelsene hvor jeg oftest reagerer på at en fengselsstraff er for mild.
Derfor reagerer jeg også hvis jeg føler at det insinueres at jeg er en del av problemet frodi jeg er mann. Det kan få meg til å kritisere kvinnesakskvinner som gjør voldtekt til kvinnesak, fordi uansett hvordan jeg ordlegger meg kan jeg i deres øyne ikke bli blant de to millionene norske borgere som har mest rett til å mene noe om voldtekt.
Jenter som har opplevd voldtekt eller frykt for det, reagerer på sin side selvfølgelig lett på menn som har innvendinger mot voldtektsinnlegg, uansett bakgrunn og motiv. Jeg beklager igjen om jeg såret noen i september. Mitt eneste formål var å debattere debatten, men det føltes som om den nyansen forsvant.
Som enda et bevis på alvorsgraden av voldtekt har en svensk studie nylig påvist at det hos kvinner er en sammenheng mellom langvarig magebesvær og at man har blitt utsatt for overgrep. Det samme har ikke latt seg påvise hos menn. Hvis menn lettere kan tåle overgrep, og menn tradisjonelt har bestemt lovene, er det ikke rart om overgrepet voldtekt har fått for lav strafferamme.
Nei til voldtekt. Veldig. Uansett.
At voldtekt gjør sånt inntrykk er ikke noe jeg har resonnert meg logisk til, det er noe jeg føler. Det har kommet med alderen, nyheter gikk ikke inn på meg da jeg var tjue, og jeg er derfor ikke sikker på at alle menn føler det like sterkt. Voldtekt og incest er også de to forbrytelsene hvor jeg oftest reagerer på at en fengselsstraff er for mild.
Derfor reagerer jeg også hvis jeg føler at det insinueres at jeg er en del av problemet frodi jeg er mann. Det kan få meg til å kritisere kvinnesakskvinner som gjør voldtekt til kvinnesak, fordi uansett hvordan jeg ordlegger meg kan jeg i deres øyne ikke bli blant de to millionene norske borgere som har mest rett til å mene noe om voldtekt.
Jenter som har opplevd voldtekt eller frykt for det, reagerer på sin side selvfølgelig lett på menn som har innvendinger mot voldtektsinnlegg, uansett bakgrunn og motiv. Jeg beklager igjen om jeg såret noen i september. Mitt eneste formål var å debattere debatten, men det føltes som om den nyansen forsvant.
Som enda et bevis på alvorsgraden av voldtekt har en svensk studie nylig påvist at det hos kvinner er en sammenheng mellom langvarig magebesvær og at man har blitt utsatt for overgrep. Det samme har ikke latt seg påvise hos menn. Hvis menn lettere kan tåle overgrep, og menn tradisjonelt har bestemt lovene, er det ikke rart om overgrepet voldtekt har fått for lav strafferamme.
Nei til voldtekt. Veldig. Uansett.
26. september 2007
Bite hodet av pikker
- Takk for kaffen. Det var et utmerket måltid, fru Johansen.
- Ta nå litt mer krumkake. Du ser jo så tynn ut.
- Nei, nå holder det.
- Bare forsyn deg. Ikke vær beskjeden.
- Jeg skal ikke være beskjeden, fru Johansen. Jeg tenkte å be deg om å ta en lite minutt og tenke igjennom dine holdninger til å bite hodet av pikker.
- Men nå har jeg aldri ...
- Det har du aldri tenkt over, nei. Så nå er det på høy tid.
- Men det kunne da aldri falle meg inn å bite hodet av en ... penis. Bare tanken frastøter meg.
- Greit nok. Men hva har du gjort som forebyggende arbeid for at dine venninner ikke skal bite hodet av pikker?
- Jeg har ingen venninner som biter hodet av den du vet. Hva har det med mine venninner å gjøre?
- Dine venninner er kvinner, ikke sant?
- Ja?
- Og statistikk viser at det praktisk talt BARE er kvinner som biter hodet av pikker.
- Men er ikke dette et voldsproblem? Bør det ikke tas tak i som man tar tak i mord og annen voldsproblematikk?
- Det også. Men det er kvinner som biter hodet av pikker. Ikke menn. Kvinner.
- Jo, men det er da virkelig ikke mange kvinnemiljøer som har feil holdninger rundt det å bite hodet av kjønnsorganer.
- Du tar det ikke alvorlig? Se på disse bildene av Arne. Han har fått bitt av halve penisen, du kan se bitemerkene lenger inne. Han lever hver dag, hver natt, med et åpent sår der manndommen hans har vært. Kan du tenke det hvordan dette føles?
- Jo, disse bildene opprører meg. Jeg føler med ham, men samtidig føler jeg at det er urettferdig at jeg skal ha mer ansvar for dette enn en gjennomsnitts mann. At du insinuerer det motsatte provoserer meg.
- Så SYND at du føler det på KROPPEN, så SYND at du synes det er URETTFERDIG, så SYND at du opplever KRENKELSE. *
- Hva mener du?
- Hva GJØR du for saken? Du føler deg krenket?
- Klart problemet skal bekjempes, men jeg mener at det er vold, og ikke en kamp kvinner mot menn.
- Og det tar seg heller ikke ut at du forsøker å vri pikkbiting ut av kjønnsdebatten. Dette er både en sak for likestillingen og en sak for alle.
- Så hva skal jeg gjøre da?
- Vi jobber med et forslag om at alle kvinner som jobber i offentlig sektor skal bære denne t-skjorten på arbeidsplassen sin. Jeg vil gjerne ha underskriften din til aksjonen.
- Bare kvinner? Hva med likestillingen?
- Men hører du ikke hva jeg sier? Dette er kjønnskamp! Det er dette som er likestilling!
- Hva står det?
- "Jeg biter IKKE hodet av pikker. Gjør du?"
- Men bare tanken på å bite hodet av en penis er jo helt fjern for meg og de jeg omgås.
- Nettopp. Så da burde det ikke være et problem å bære skjorten.
---
* en del av sitatene er inspirert fra debatten vår om voldtekt.
Jeg erkjenner at voldtekt er et større problem enn pikkhodebiting. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere voldtektsproblemet. Dette var et siste velment forsøk fra på å formidle hvordan det oppleves for normale menn når kampen mot voldtekt gjøres til en kamp kvinner mot menn.
Kommentarer er avslått. Kommenter heller dette.
- Ta nå litt mer krumkake. Du ser jo så tynn ut.
- Nei, nå holder det.
- Bare forsyn deg. Ikke vær beskjeden.
- Jeg skal ikke være beskjeden, fru Johansen. Jeg tenkte å be deg om å ta en lite minutt og tenke igjennom dine holdninger til å bite hodet av pikker.
- Men nå har jeg aldri ...
- Det har du aldri tenkt over, nei. Så nå er det på høy tid.
- Men det kunne da aldri falle meg inn å bite hodet av en ... penis. Bare tanken frastøter meg.
- Greit nok. Men hva har du gjort som forebyggende arbeid for at dine venninner ikke skal bite hodet av pikker?
- Jeg har ingen venninner som biter hodet av den du vet. Hva har det med mine venninner å gjøre?
- Dine venninner er kvinner, ikke sant?
- Ja?
- Og statistikk viser at det praktisk talt BARE er kvinner som biter hodet av pikker.
- Men er ikke dette et voldsproblem? Bør det ikke tas tak i som man tar tak i mord og annen voldsproblematikk?
- Det også. Men det er kvinner som biter hodet av pikker. Ikke menn. Kvinner.
- Jo, men det er da virkelig ikke mange kvinnemiljøer som har feil holdninger rundt det å bite hodet av kjønnsorganer.
- Du tar det ikke alvorlig? Se på disse bildene av Arne. Han har fått bitt av halve penisen, du kan se bitemerkene lenger inne. Han lever hver dag, hver natt, med et åpent sår der manndommen hans har vært. Kan du tenke det hvordan dette føles?
- Jo, disse bildene opprører meg. Jeg føler med ham, men samtidig føler jeg at det er urettferdig at jeg skal ha mer ansvar for dette enn en gjennomsnitts mann. At du insinuerer det motsatte provoserer meg.
- Så SYND at du føler det på KROPPEN, så SYND at du synes det er URETTFERDIG, så SYND at du opplever KRENKELSE. *
- Hva mener du?
- Hva GJØR du for saken? Du føler deg krenket?
- Klart problemet skal bekjempes, men jeg mener at det er vold, og ikke en kamp kvinner mot menn.
- Og det tar seg heller ikke ut at du forsøker å vri pikkbiting ut av kjønnsdebatten. Dette er både en sak for likestillingen og en sak for alle.
- Så hva skal jeg gjøre da?
- Vi jobber med et forslag om at alle kvinner som jobber i offentlig sektor skal bære denne t-skjorten på arbeidsplassen sin. Jeg vil gjerne ha underskriften din til aksjonen.
- Bare kvinner? Hva med likestillingen?
- Men hører du ikke hva jeg sier? Dette er kjønnskamp! Det er dette som er likestilling!
- Hva står det?
- "Jeg biter IKKE hodet av pikker. Gjør du?"
- Men bare tanken på å bite hodet av en penis er jo helt fjern for meg og de jeg omgås.
- Nettopp. Så da burde det ikke være et problem å bære skjorten.
---
* en del av sitatene er inspirert fra debatten vår om voldtekt.
Jeg erkjenner at voldtekt er et større problem enn pikkhodebiting. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere voldtektsproblemet. Dette var et siste velment forsøk fra på å formidle hvordan det oppleves for normale menn når kampen mot voldtekt gjøres til en kamp kvinner mot menn.
Kommentarer er avslått. Kommenter heller dette.
25. september 2007
Feminisme-Krig 112-3
Jeg skrev to innlegg. I samme blogg, i samme uke.
Det ene handlet om feministers retorikk. Det har fått 55 kommentarer til nå. Det utløste innlegg i andre blogger, som i skrivende stund har samlet hhv 36 kommentarer, mihoe, 6 kommentarer, Prinsesse Lea, 8 kommentarer, Fjordf*tte, og 7 kommentarer, Indregard. Jeg har debattert detaljformuleringene i innlegget mitt i flere døgn. Og nei, jeg hadde ikke planlagt oppstyret, jeg er overrasket.
Siterer Mihoe:
Sammenligner man antall kommentarer, som sier mye om debattens intensitet, får vi Feminisme - Krig 112-3. Og det er akkurat dette jeg snakker om når jeg undrer meg over det sterke feministfokuset i Bloggebyen. Jeg tror ikke noen mener at feminisme er så mye viktigere enn krig. Og jeg tror ikke det er intensjonene som mangler, jeg tror både på Leas forklaring, at feministene faktisk bryr seg om mer enn feminisme, og på Hjorthens, som mener bloggere snakker om feminisme fordi man kan dette best.
Men. Etter femtifire år sammenhengende fred og etter sekstifire år uten aggressive militæroperasjoner, tok det Stortinget en kjapp arbeidsdag å sende oss ut i krig i 1999. Det var knapt debatt på forhånd, hverken i media eller i stortingssalen, og Stortinget var enstemnig! Ikke fordi alle salen var for krig, men fordi USAs støttespillere hadde solgt inn tanken om at hvis det først var flertall for krig måtte man støtte troppene med enstemnighet. Alle representantene våre var nikkedukker for USA, og det er det pinligste øyeblikket i norsk parlamentarisme siden Vidkun Quisling satt i salen. Media var tause, folket var tause. Siden har vi glidd med i ytterligere to kriger, også for Afghanistans del uten debatt.
Alt tyder på at nordmenn ikke vet nok om utenriksforhold til å gjøre seg opp sterke meninger, og alt tyder på at Stortinget gjenspeiler folket. Dermed blir vi sårbare når Bushs menn kommer for å prate oss inn i enda en krig.
Hva som foregår i den pågående krigen i Afghanistan vet vi ikke. Offiserene våre tør ikke dele ut krigskorset fordi media da får navnet på soldaten, men at krigskorset vurderes utdelt betyr at det skjer krigshandlinger. Norge dreper mennesker. Du har blod på hendene.
Hvorfor? Afghanistan har ikke angrepet Norge. Vi er der fordi det lyktes George Bush å definere atten menn med papirkniver som en krigshandling istedet for en politisak, slik at NATO måtte delta i motangrep. I Afghanistan har NATO gradvis gått fra defensiv krigføring til offensiv, og de få rapportene som slipper ut tyder på at nå kjempes krigen med holdninger og metoder som vi ikke bør være stolte av. Samtidig sier Forsvarets egen rapport at NATO ikke kommer til å hjelpe oss i konflikter med Russland.
Jeg er redd historien gjentar seg her og nå. At Norge dilter bedøvd mot enda en krig mens de som har mental kapasitet diskuterer "viktigere" saker som hva man legger i ordet feminisme.
PS: Kvinnene på høyresiden bruker ikke mye tid på feminisme, og Vampus greier å blogge mer om utenrikspolitikk enn noen av de røde, intelligente feministbloggerne. Bare så synd at Vampus liker Bush.
Det ene handlet om feministers retorikk. Det har fått 55 kommentarer til nå. Det utløste innlegg i andre blogger, som i skrivende stund har samlet hhv 36 kommentarer, mihoe, 6 kommentarer, Prinsesse Lea, 8 kommentarer, Fjordf*tte, og 7 kommentarer, Indregard. Jeg har debattert detaljformuleringene i innlegget mitt i flere døgn. Og nei, jeg hadde ikke planlagt oppstyret, jeg er overrasket.
Siterer Mihoe:
Når han undrer seg over hvorfor feminisme er et slikt dominerende tema blant norske, kvinnelige blogger sier nok det noe om hvilket utvalg av blogger Esquil leser.Vel. Det andre innlegget jeg skrev handlet om TV-kanalen Fox' krigshissing mot Iran. Det fikk tre kommentarer, medregnet min egen. Shoaib fulgte opp saken, men har ikke fått kommentarer.
Sammenligner man antall kommentarer, som sier mye om debattens intensitet, får vi Feminisme - Krig 112-3. Og det er akkurat dette jeg snakker om når jeg undrer meg over det sterke feministfokuset i Bloggebyen. Jeg tror ikke noen mener at feminisme er så mye viktigere enn krig. Og jeg tror ikke det er intensjonene som mangler, jeg tror både på Leas forklaring, at feministene faktisk bryr seg om mer enn feminisme, og på Hjorthens, som mener bloggere snakker om feminisme fordi man kan dette best.
Men. Etter femtifire år sammenhengende fred og etter sekstifire år uten aggressive militæroperasjoner, tok det Stortinget en kjapp arbeidsdag å sende oss ut i krig i 1999. Det var knapt debatt på forhånd, hverken i media eller i stortingssalen, og Stortinget var enstemnig! Ikke fordi alle salen var for krig, men fordi USAs støttespillere hadde solgt inn tanken om at hvis det først var flertall for krig måtte man støtte troppene med enstemnighet. Alle representantene våre var nikkedukker for USA, og det er det pinligste øyeblikket i norsk parlamentarisme siden Vidkun Quisling satt i salen. Media var tause, folket var tause. Siden har vi glidd med i ytterligere to kriger, også for Afghanistans del uten debatt.
Alt tyder på at nordmenn ikke vet nok om utenriksforhold til å gjøre seg opp sterke meninger, og alt tyder på at Stortinget gjenspeiler folket. Dermed blir vi sårbare når Bushs menn kommer for å prate oss inn i enda en krig.
Hva som foregår i den pågående krigen i Afghanistan vet vi ikke. Offiserene våre tør ikke dele ut krigskorset fordi media da får navnet på soldaten, men at krigskorset vurderes utdelt betyr at det skjer krigshandlinger. Norge dreper mennesker. Du har blod på hendene.
Hvorfor? Afghanistan har ikke angrepet Norge. Vi er der fordi det lyktes George Bush å definere atten menn med papirkniver som en krigshandling istedet for en politisak, slik at NATO måtte delta i motangrep. I Afghanistan har NATO gradvis gått fra defensiv krigføring til offensiv, og de få rapportene som slipper ut tyder på at nå kjempes krigen med holdninger og metoder som vi ikke bør være stolte av. Samtidig sier Forsvarets egen rapport at NATO ikke kommer til å hjelpe oss i konflikter med Russland.
Jeg er redd historien gjentar seg her og nå. At Norge dilter bedøvd mot enda en krig mens de som har mental kapasitet diskuterer "viktigere" saker som hva man legger i ordet feminisme.
PS: Kvinnene på høyresiden bruker ikke mye tid på feminisme, og Vampus greier å blogge mer om utenrikspolitikk enn noen av de røde, intelligente feministbloggerne. Bare så synd at Vampus liker Bush.
21. september 2007
Logiske brister i likestillingskampen?
I min tid i Bloggebyen har jeg lest mer feministiske skrifter enn i resten av livet mitt. Feministene er enten overrepresenterte her, ellers så er hvite norske kvinners oppfatning av verdenssituasjonen oppriktig slik at det mest presserende er å bedre hvite norske kvinners kår.
Jeg er ikke motstander av likestilling. Men en likestillingsvennlig mann havner også i båsen 'mann' når feministene fyrer løs, og der er det ikke alltid like gøy å være. Når for eksempel voldtekt gjøres til kvinnesak. Jeg lurer på om feminister spotter den vesentlige forskjellen på disse to setningene:
Voldtektsforbrytere er menn.
Menn er voldtektsforbrytere.
Jeg har fått med meg at feminister ønsker at menn skal komme på banen i likestillingskampen. Jeg har også registrert at menn blir kalt for kuksure, sutregutter og kjerringer når de gjør det. Jeg lurer litt på hvordan det henger logisk sammen. Men mest lurer jeg på hvorfor feministene tar i bruk hersketeknikker som spiller på de kjønnsrollene de selv ønsker å avskaffe. Bruken av ord som sutregutt og kjerring insinuerer at mannen ikke er mandig når han uttrykker misnøye. Han er mann, ergo forventer likestillingsforkjemperne at han skal tåle mer enn damer.
Forklar meg logikken. Og sakte, husk jeg er mann.
Jeg er ikke motstander av likestilling. Men en likestillingsvennlig mann havner også i båsen 'mann' når feministene fyrer løs, og der er det ikke alltid like gøy å være. Når for eksempel voldtekt gjøres til kvinnesak. Jeg lurer på om feminister spotter den vesentlige forskjellen på disse to setningene:
Voldtektsforbrytere er menn.
Menn er voldtektsforbrytere.
Jeg har fått med meg at feminister ønsker at menn skal komme på banen i likestillingskampen. Jeg har også registrert at menn blir kalt for kuksure, sutregutter og kjerringer når de gjør det. Jeg lurer litt på hvordan det henger logisk sammen. Men mest lurer jeg på hvorfor feministene tar i bruk hersketeknikker som spiller på de kjønnsrollene de selv ønsker å avskaffe. Bruken av ord som sutregutt og kjerring insinuerer at mannen ikke er mandig når han uttrykker misnøye. Han er mann, ergo forventer likestillingsforkjemperne at han skal tåle mer enn damer.
Forklar meg logikken. Og sakte, husk jeg er mann.
9. september 2007
Om demokrati
Et samfunn kryr av konflikter. Kanskje er to naboer uenige om et tre som lager for mye skygge. Hvis det ikke er større konflikter i området, kan nabokrangelen bli alvorlig. Men flytter det inn en MC-gjeng i huset ved siden av, og disse bedriver ville fester om lørdagsnettene, vil de to første naboene bli forent i kampen mot MC-gjengen. Kanskje driver alle tre forretningsvirksomhet, og det dukker opp en mafia som vil ha penger av alle tre. Ny felles fiende, og festene til MC-gjengen er lettere å tilgi. Så bryter borgerkrigen løs, og plutselig kjemper mafia, MC-gjeng og naboer på samme side.
Mønsteret er at det normalt vil være to parter som står mot hverandre i den store konflikten. Er det tre, vil typisk to av dem alliere seg mot den tredje. De underliggende konfliktene blir skyvd til side så lenge den store konflikten ikke er løst.
I historien er krig det mest typiske utløpet for den store konflikten. Av og til borgerkrig (eks. birkebeinere mot baglere), av og til mellom land (Norge-Danmark mot Sverige), av og til etter religiøse skiller (katolikker mot protestanter), av og til også etter etniske (jøder mot palestinere), av og til etter ideologier (1. og 2. verdenskrig).
I Vesten lyktes vi i å temme den store konflikten og legge den inn under partisystemet. Røde partier mot blå er vår erstatning for borgerkrigen. Skulle eksempelvis de røde partiene vinne hovedkonflikten trår konfliktene på neste nivå frem, for eksempel Ap/SP mot SV. Hvis hovedkonflikten ikke vinnes er naturloven at de to stridende parter med tid blir jevnsterke, fordi de i utkanten av den ledende part, som syns de får minst igjen for å være på lag, går over til opposisjonen. (En effekt som akkurat nå styrker høyrepartiene i norge, venstrepartiene i sverige, Taliban, etc.)
Den andre, og historisk sett den normale, måten å temme konflikten på er diktatur. Den regjerende part holder så stramt grep på opposisjonen, med for eksempel fengslinger, henrettelser og manglende pressefrihet, at konflikten ikke blir varm. Dette er naturlig når konflikten er så sterk at krig er alternativet.
For oss i Vesten, som har lykkes med demokrati, ser diktatur ut som noe svineri. Men som vi nå har sett i Irak, tar vi bort dikatoren, kommer alle de underliggende konfliktene opp i dagen. Frykten for dem var grunnen til at George senior ikke gikk inn i Bagdad i 1991 da USA hadde slått Saddam i Kuwaitkrigen.
Fjerner vi alle verdens diktatorer med våpen vil vi kanskje lykkes i å innføre demokrati enkelte steder, som USA lyktes med i Japan og Tyskland i krigstrettheten etter 2.verdenskrig. Men mitt inntrykk av historien er at en tyrannisk diktator er et tegn på at det ligger store uløste konflikter under overflaten. Også en diktator må ha solid støtte, og for å støtte en tyrann må alternativet være virkelig ille. Tommelfingerregel: Jo større tyrann, jo større sjanse for borgerkrig hvis man fjerner ham.
Demokrati er ikke det eneste saliggjørende styresettet. Romerriket vokste frem under diktatoriske keisere, selv om flere av dem har tilnavnet 'den gode' var alle våre vikingekonger diktatorer, renessansen og opplysningstiden som tok oss ut av middelalderen oppstod uten demokrati, på 1930-tallet var Sovjets planøkonomi mer vellykket enn demokratienes kapitalisme (noe som fikk tyskerne til å demokratisk velge vekk demokratiet). Og i dag har kineserne størst økonomisk fremgang. Kinas regjering har gjort mest av alle for å bekjempe fattigdom. Demokrati har over tid vist seg som best, jeg krangler ikke på det, men kanskje er Vestens tro på egen styreform oppblåst til uheldige proporsjoner når vi begynner å eksportere det til andre land med våpen i hånd.
Det er mulig å vente på en fredelig overgang fra diktatur til demokrati. Det skjedde i Norge og de fleste europeiske land (etter at England og Frankrike tok støyten ved revolusjoner og halshugging av kongene sine), i Vest-Europa skjedde det sist i Spania da Franco døde i 1973, med fratrekk for dødsfallene til elleve litauere og Ceaucescu skjedde det over hele Øst-Europa og i Sovjetunionen rundt 1990, det kan godt skje på Cuba snart, det kan også skje i Nord-Korea.
En holdning fra Vesten om at når menneskene i et land lider under lederen sin må de befris med kuler og bomber, vil i gjennomsnitt gjøre vondt verre.
Mønsteret er at det normalt vil være to parter som står mot hverandre i den store konflikten. Er det tre, vil typisk to av dem alliere seg mot den tredje. De underliggende konfliktene blir skyvd til side så lenge den store konflikten ikke er løst.
I historien er krig det mest typiske utløpet for den store konflikten. Av og til borgerkrig (eks. birkebeinere mot baglere), av og til mellom land (Norge-Danmark mot Sverige), av og til etter religiøse skiller (katolikker mot protestanter), av og til også etter etniske (jøder mot palestinere), av og til etter ideologier (1. og 2. verdenskrig).
I Vesten lyktes vi i å temme den store konflikten og legge den inn under partisystemet. Røde partier mot blå er vår erstatning for borgerkrigen. Skulle eksempelvis de røde partiene vinne hovedkonflikten trår konfliktene på neste nivå frem, for eksempel Ap/SP mot SV. Hvis hovedkonflikten ikke vinnes er naturloven at de to stridende parter med tid blir jevnsterke, fordi de i utkanten av den ledende part, som syns de får minst igjen for å være på lag, går over til opposisjonen. (En effekt som akkurat nå styrker høyrepartiene i norge, venstrepartiene i sverige, Taliban, etc.)
Den andre, og historisk sett den normale, måten å temme konflikten på er diktatur. Den regjerende part holder så stramt grep på opposisjonen, med for eksempel fengslinger, henrettelser og manglende pressefrihet, at konflikten ikke blir varm. Dette er naturlig når konflikten er så sterk at krig er alternativet.
For oss i Vesten, som har lykkes med demokrati, ser diktatur ut som noe svineri. Men som vi nå har sett i Irak, tar vi bort dikatoren, kommer alle de underliggende konfliktene opp i dagen. Frykten for dem var grunnen til at George senior ikke gikk inn i Bagdad i 1991 da USA hadde slått Saddam i Kuwaitkrigen.
Fjerner vi alle verdens diktatorer med våpen vil vi kanskje lykkes i å innføre demokrati enkelte steder, som USA lyktes med i Japan og Tyskland i krigstrettheten etter 2.verdenskrig. Men mitt inntrykk av historien er at en tyrannisk diktator er et tegn på at det ligger store uløste konflikter under overflaten. Også en diktator må ha solid støtte, og for å støtte en tyrann må alternativet være virkelig ille. Tommelfingerregel: Jo større tyrann, jo større sjanse for borgerkrig hvis man fjerner ham.
Demokrati er ikke det eneste saliggjørende styresettet. Romerriket vokste frem under diktatoriske keisere, selv om flere av dem har tilnavnet 'den gode' var alle våre vikingekonger diktatorer, renessansen og opplysningstiden som tok oss ut av middelalderen oppstod uten demokrati, på 1930-tallet var Sovjets planøkonomi mer vellykket enn demokratienes kapitalisme (noe som fikk tyskerne til å demokratisk velge vekk demokratiet). Og i dag har kineserne størst økonomisk fremgang. Kinas regjering har gjort mest av alle for å bekjempe fattigdom. Demokrati har over tid vist seg som best, jeg krangler ikke på det, men kanskje er Vestens tro på egen styreform oppblåst til uheldige proporsjoner når vi begynner å eksportere det til andre land med våpen i hånd.
Det er mulig å vente på en fredelig overgang fra diktatur til demokrati. Det skjedde i Norge og de fleste europeiske land (etter at England og Frankrike tok støyten ved revolusjoner og halshugging av kongene sine), i Vest-Europa skjedde det sist i Spania da Franco døde i 1973, med fratrekk for dødsfallene til elleve litauere og Ceaucescu skjedde det over hele Øst-Europa og i Sovjetunionen rundt 1990, det kan godt skje på Cuba snart, det kan også skje i Nord-Korea.
En holdning fra Vesten om at når menneskene i et land lider under lederen sin må de befris med kuler og bomber, vil i gjennomsnitt gjøre vondt verre.
25. juni 2007
Operaen i Oslo
Operaen i Oslo koster 3,7 mrd. Det er 800 kroner fra hver nordmann, deg, meg og tiggerne på gata.
Jeg skulle gjerne vært med på å gi Oslo et monument, det var jo en monumentfattig hovedstad vi fikk oss når de nå engang valgte å flytte den ut fra de mer sentrale deler av landet. Men opera? Det nye operabygget er pent, men det er ikke et monument, det står ikke opp, det gjemmer seg.
Politikerne har vel registrert at operahuset i Sydney er det nyeste bygget som har fått verdensmonumentstatus, så har de tenkt, "se vi lager et hvitt operahus i strandkanten, det er nok trikset". Men å kopiere er definitivt ikke trikset. Operahuset i Sydney er fascinerende sært, og det er ikke ordet "opera" som har gjort bygningen berømt.
Man kunne holdt på pengene til det dukket opp et helt genialt arkitektonisk prosjekt, om det så var en moské. Det må en gal person til, en Utzon eller Gaudi. Om det ikke kom, og det gjorde det ikke, var ikke opera rett ting å blåse penger på, ikke for Norge. Man burde bygd en ordinær opera og brukt 3,7 milliarder på å utsmykke noe alle er innom, og som skåner miljøet hvis det blir bedre besøkt: T-banen.
Bilder: operaen i hhv. Oslo, Sydney og på Tenerife.
Jeg skulle gjerne vært med på å gi Oslo et monument, det var jo en monumentfattig hovedstad vi fikk oss når de nå engang valgte å flytte den ut fra de mer sentrale deler av landet. Men opera? Det nye operabygget er pent, men det er ikke et monument, det står ikke opp, det gjemmer seg.
Politikerne har vel registrert at operahuset i Sydney er det nyeste bygget som har fått verdensmonumentstatus, så har de tenkt, "se vi lager et hvitt operahus i strandkanten, det er nok trikset". Men å kopiere er definitivt ikke trikset. Operahuset i Sydney er fascinerende sært, og det er ikke ordet "opera" som har gjort bygningen berømt.
Man kunne holdt på pengene til det dukket opp et helt genialt arkitektonisk prosjekt, om det så var en moské. Det må en gal person til, en Utzon eller Gaudi. Om det ikke kom, og det gjorde det ikke, var ikke opera rett ting å blåse penger på, ikke for Norge. Man burde bygd en ordinær opera og brukt 3,7 milliarder på å utsmykke noe alle er innom, og som skåner miljøet hvis det blir bedre besøkt: T-banen.
Bilder: operaen i hhv. Oslo, Sydney og på Tenerife.
4. mai 2007
Opptak til morderhøgskolen
De første opptakene til den nye morderhøgskolen skjer 4. desember 2007.
Søkere som tas opp må oppfylle følgende formelle krav:
Norsk statsborger
Plettfri vandel
Førerkort klasse B
Fylt 20 år det året de tas opp
Svømmeferdighet
God helse
Bestått fysisk test fastsatt av Morderhøgskolen
Føler du indre trang til å avlive andre mennesker er Morderhøgskolen eneste godkjente utdanning. Rølerbloggen vil presisere at å drepe mennesker i utgangspunktet er forbudt, og derfor kan resultere i lang fengselsstraff om du ikke har avgangspapirer fra Morderhøgskolen.
Og hvis du også lurer på hva slags land du egentlig bor i, fins det demonstrasjonstog. Trondheim: tirsdag 8.mai fra Torget kl 19. Oslo: mandag 7. mai kl 1600 utenfor Justisdepartementet.
Søkere som tas opp må oppfylle følgende formelle krav:
Norsk statsborger
Plettfri vandel
Førerkort klasse B
Fylt 20 år det året de tas opp
Svømmeferdighet
God helse
Bestått fysisk test fastsatt av Morderhøgskolen
Føler du indre trang til å avlive andre mennesker er Morderhøgskolen eneste godkjente utdanning. Rølerbloggen vil presisere at å drepe mennesker i utgangspunktet er forbudt, og derfor kan resultere i lang fengselsstraff om du ikke har avgangspapirer fra Morderhøgskolen.
Og hvis du også lurer på hva slags land du egentlig bor i, fins det demonstrasjonstog. Trondheim: tirsdag 8.mai fra Torget kl 19. Oslo: mandag 7. mai kl 1600 utenfor Justisdepartementet.
2. mai 2007
Voldtekt og statistikk
Jeg ble som mange andre sjokkert over at nesten 50% mente at man er delvis ansvarlig i voldtekten hvis man "flørter åpenlyst". Jeg ble noe mindre sjokkert da jeg hos Iskwew fikk se spørsmålsstillingen.
Normale folk har valget mellom "delvis ansvarlig" og "overhode ikke ansvarlig". Nå, se for deg din barneskoleklasse, tenk på den tause majoriteten som aldri rakk opp hånden når læreren stilte spørsmål. Hvor sannsynlig er det at disse ville gitt et svar så bombastisk at det startet med "overhode ikke"?
Jeg hevder at hvis alternativene hadde vært:
Helt ansvarlig
Definitivt delvis ansvarlig
Ikke ansvarlig
...ville vi sett helt andre tall.
Normale folk har valget mellom "delvis ansvarlig" og "overhode ikke ansvarlig". Nå, se for deg din barneskoleklasse, tenk på den tause majoriteten som aldri rakk opp hånden når læreren stilte spørsmål. Hvor sannsynlig er det at disse ville gitt et svar så bombastisk at det startet med "overhode ikke"?
Jeg hevder at hvis alternativene hadde vært:
Helt ansvarlig
Definitivt delvis ansvarlig
Ikke ansvarlig
...ville vi sett helt andre tall.
Abonner på:
Innlegg (Atom)