21. mai 2006

Jeg var forelsket i deg

- Jeg var forelsket i deg. Merket du det? spurte jeg henne.
Et brøkdels sekund senere registrerte hjernen hva munnen hadde sagt. Red alert. Alt blodet til hodet. Idiot idiot idiot idiot idiot idiot idiot idiot idiot.

Hver gang en setning dukker opp som vil få konsekvenser, en det-må-du-ikke-si, så ramler den ut av kjeften før jeg får stoppet den. Som om jeg er en sosial basehopper, disse vanlige samtalene om vær og unger gir meg ikke nok spenning lenger, hver gang jeg kjenner suget fra fallhøyden må jeg bare hoppe for å se hva som skjer.

Kanskje tenkte jeg at det vil være en hyggelig ting for henne å vite. Kanskje tenkte jeg at en slik opplysning ikke spilte mye rolle nå ti år etter, nå som vi likevel tilbringer tiden i hvert vårt hus i denne ganske store byen sammen med hver vår kjæreste, nå som vi ikke går ut mer og ikke treffes.

Eller kanskje tenkte jeg ikke. Knowing me, mest sannsynlig det siste.

Jeg røpet denne gamle forelskelsen på ti-års-gjenforeningen for ungdomsskolen. Ingen av vennene mine hadde blitt med, jeg gikk dit alene av sosialantropologisk nysgjerrighet, for å se hvordan de største dustene hadde utviklet seg. Planen var å sitte i et mørkt hjørne med en drink, betrakte spillet, kontrollere det.
Men jeg er ikke Morgan Kane. Øl inn, kjeften går av seg selv og hele verden er min venn. Jeg havnet ved et bord med to jenter. Vi satt i mørket i en sliten gymsal med noen plaststoler og plastbord, magene fulle av billig lapskaus spist med plastbestikk, ørene fulle av alt for høy musikk fra en overivrig innleid amatør-DJ.
Og jeg tilsto at jeg hadde vært forelsket i henne. Og spurte om hun hadde merket noe til det.
- Nei! Det merket jeg aldri. Når da? sa hun. Hanne smilte bredt, ikke noen sjenerthet. Hun tok det på strak arm, det skulle hun ha.
- I sjuende.
Jeg følte behov for å ro meg ut av situasjonen, senke trykket som hadde oppstått. Min ølsmurte hjerne lette febrilsk etter en genial løsning, og den fant ut at en ketsjupflekk kan fjernes ved å dekke den med mer ketsjup.
- Jeg var forelsket i de fleste jentene i klassen i løpet av skoletida. Jeg var forelsket i deg også, sa jeg til den andre jenta ved bordet.
Hun reagerte helt motsatt av Hanne. Hun ble pinlig berørt og vred på seg. To jenter, samme input, to helt forskjellige reaksjoner. Der og da tolket jeg det som at Hanne var brisen og hun andre edru.
OK. Alle katter ut av sekken, alle gullegg lagt, ingen ting igjen å tape. Jeg vendte meg mot Hanne igjen.
- Husker du at bussbilletter med tverrsum 21 betød "du har draget på meg?"
- Ja!
- Jeg la en sånn i lomma di. På heimkunnskapen, jeg la den i jakken din mens den hang i gangen. Følte meg som en omvendt lommetjuv. Fant du den?
- Nei ... jeg fikk aldri en sånn bussbillett.
- Jeg tegnet et hjerte med pil igjennom for at du ikke skulle kaste den.
- Jeg må ha gjort det likevel.
- Nesten synd.
- Skrev du navnet ditt på den?
- Nei.
Skrive navnet på den? Er du gal? Da jeg var fjorten var jentene et uløselig mysterium. Det holdt lenge å være avstandsforelsket. Jeg hadde lett rundt bussholdeplassene, men jeg fant ikke noen bussbillett med tverrsum 21. Jeg måtte låne en av Frank for å fullføre idéen. Og Frank var stor i kjeften, så jeg kunne ikke fortelle ham hvilken jente jeg skulle gi den til.
Frank var også veldig nysgjerrig. I tiden som fulgte forhørte han jentene i klassen om de hadde fått en slik billett, han sirklet meg inn som en privatdetektiv. Den en gang så gode bussbillett-planen føltes nå som en bombe som bare ventet på å gå av.
Men Frank avslørte meg aldri, og forklaringen hadde jeg nå fått. Hanne så aldri lappen.

I gymsalen ble Hanne mer interessert i å prate med meg. Hanne jobbet i samme bygg som en kompis av meg, og hun ville at jeg skulle stikke innom neste gang jeg var i området. Det hørtes ut som en glimrende idé da hun sa det, hun var allerede gift, jeg var forlovet og med bryllupsplaner, klart vi måtte møtes og fortsette denne samtalen.

Neste morgen var verden en annen. Og jeg visste det. Der har du en dame jeg aldri igjen kan se i øynene.

15 kommentarer:

Elisabeth sa...

Et meget bra innlegg. Denne likte jeg!! *toooot*

Sorgenfri sa...

Veldig bra skrevet! :o)
Jeg blir litt nostalgisk, og lurer på om billig lappskaus og øl i plastkrus kan føre til foreldede komplimenter når jeg selv skal på gjenforening med ungdomsskolen. Ikke for det - jeg hadde gått uansett, vi snakker tross alt øl og lappskaus. :o)

Kristin Storrusten sa...

Jeg ble rent romantisk her jeg satt, jeg! (og tverrsummer i syvende klasse? Var vi så matematisk avanserte da?)

Esquil sa...

Tusen takk IC, evil giraffe, kristin!

Nå er du ihvertfall advart, giraffe.. forsiktig med lapskausinntaket..

Vi brukte sikkert ikke ordet tverrsum da vi var snørrunger. Men bussbillettene hadde et firesifret tall i hjørnet, forskjellig tall på hver billett, og sifrene skulle til sammen bli 21. Som 4566 blir, for eksempel. Eller 2397.

Nissemann sa...

Slutter meg til hyllesten, godt skrevet om et følsomt tema. Jeg har en tendens til å gi kraftige komplimenter til jenter jeg syntes var pene (les: var forelsket i) når jeg ser noen igjen etter lang tid. Det er mange ulike reaksjoner på setninger av typen "Wow, du har vanvittig flotte øyne!"

(Hvor blir det av det lange innlegget om Grand Prix som vi venter på?)

Esquil sa...

Hei sometimes, det er mulig det var noe av grunnen til at jeg satset så defensivt ja. tror jeg vokste opp i åttende eller niende.

Takk, nissemann!
Vanskelig å vite hvordan man skal tolke sånne reaksjoner. Betyr aktiv positiv reaksjon "jeg liker deg" eller "jeg er en man-eater", betyr passiv "jeg liker deg ikke" eller "jeg er sjenert"? Sånt vet man aldri.

I følge mine notater har jeg oppfylt mine grand-prix-forpliktelser. jeg lovte et innlegg om forskning, og det kom i går... :)
Det gikk til og med an å tjene penger på tjene penger-innlegget. 14.plass stod til over 20 i odds.

Rambukk sa...

Neste morgen er som regel verden en ganske annen, ja...

Ellers må vel dette kalles svært selektiv sjekking med grovmasket trål. For å få snøret i bånn med denne metoden, forutsettes det at den utkårede både har lommer, sorterer lommerusket, kan kodene OG er matematikk-kyndig!

VamPus sa...

Altså - å få høre sånt så lenge etter er da rimelig ufarlig. Jeg tror jeg bare hadde blitt glad! De fleste sliter seg jo gjennom ungdomsskolen med dårlig selvtillitt - det er da hyggelig å få vite at man ble lagt merke til...

Anonym sa...

Jeg planlegger å fortelle det til en gutt til sommeren, for da møter jeg han igjen for første gang på noen år. Er egentlig veldig mange jeg kan si det til, men det er ikke alle jeg syns er verdt å fortelle det til nå i etterkant. Jeg tror det er koselig å høre..

Tine sa...

Akk.. Det er nesten så jeg blir nostalgisk [Å vent, det var det noen som hadde skrevet, ok glem det. Fyll inn et bedre ord selv, hjernen min er sliten i dag.], bare at jeg i grunn ikke kan bli så altfor nostalgisk. Ungdomskolen er liksom ikke så altfor langt unna når jeg skal være helt ærlig. Ehem.. Greit. Tine begynner på nytt:

Applaus. Punktum. Ferdig.

Anonym sa...

Sånt er virkelig en perle å få noen år etter, og du hadde jo god tidsmargin.

Jeg har et par sånne som jeg husker på innimellom, det er hyggelig å tenke på, og hvis han ikke hadde sagt det så hadde jeg jo ikke visst det!

Jeg merker meg ellers uttrykket sosial basehopper, jeg gjør noen sånne hopp innimellom selv.

Av og til fordi jeg snakker før jeg tenker, av og til planlagte jump hvis jeg blir tvunget inn i flislegging- og pris-pr-kvm-samtaler..

Det er mye som er morsommere, sex og forelskelse er et supert tema.

Anonym sa...

Første gong eg var forelska var eg 14-15 år gammal (eg er ikkje i tvil om kva tid det var, det vare berre så lenge).
Han eg var forelska i var visst forelska i andre, eg sa sjølvsagt aldri noko, berre sørga for å vere tilfeldig i nærleiken på rusfri konsertar og i skulegarden og slikt. Eg hadde kronisk vondt i magen og jolebrus i hoveduet i halvanna år. Ca midt i det heile møtte eg han ein laurdagskveld medan eg gjekk tur med hunden og han var full og på veg til fest. Han lo og kyste meg og gjekk vidare. Det er kanskje det finaste som skjedde heile ungdomstida. Eg fortalde han det 20 år seinare, og han lo og sa at han hadde då vore veldig forelska i meg og.
Eg visste ikkje om eg skulle grine eller le.
Men slik var det.

Esquil sa...

forsyn deg med min medfølelse, men samtidig er det er jo en helt nydelig historie. akkurat sånn jeg liker dem, lett melankolsk. kanskje jeg lar meg inspirere.

Anonym sa...

Det er fint å kunne forføre ukjende bloggarar med historia om den første eg ikkje kunne forføre (fordi eg faktisk ikkje visste noko som helst om forførarkunst og heller aldri ville tore å prøve).

No, sånn litt nærare midt i livet, er eg ganske forførerisk. Men framleis nærast stum av skrekk når eg kjem i kontakt med kjensla av at nokon kanskje verkeleg er til å elske litt.

Godt eg er gift.

;-)

Zava sa...

Søt story! 21-billett var et viktig moment på ungdomsskolen, men jeg hadde sannelig glemt fenomenet helt til jeg leste om det her. Selv turde jeg aldri gi bort noen, og fikk heller ingen selv..