Så, hva var ekte glede?
Ekte glede var uforbeholden, hundre prosent pur lykke som strakte seg ut i alle retninger, uten et "men", uten et "hvis", uten et "ikke ta av nå". Slik du følte glede som lite barn, for eksempel på julaften. Før du lærte hvor lett livet kan frata deg godene igjen.
Har jeg følt ekte glede siden jeg begynte på skolen? Jeg vet ikke.
Har noen?
Børt følger rett bak meg inn på toalettet, han er et par tre meter høy, han sier navnet mitt, jeg snur meg, spør, nei det var ikke noe, han stiller seg ved vasken, men gjør ikke noe der, bare står og ser i speilet, og ikke på seg selv, Tollefsson er på vei ut av toalettet og jeg går inn i et avlukke
Det kommer aldri fra dem du venter det fra, det kommer ikke fra pøblene, opprørerne, det kommer fra vennene dine, de som beundrer deg, og som kanskje har foreldre som slår, foreldre som har banket inn i dem at vold og kjærlighet ikke er motsetninger men to sider av samme sak, at den man tukter elsker man, og det kommer ikke fra de komplett talentløse, de gir blanke i hele greia, det kommer fra de som har noe talent og intenst ønsker seg ditt.
Det kommer aldri fra dem du venter det fra, tenker jeg og hører gjennom min egen påstand, stopper meg selv, den tanken er det perfekte utgangspunkt for komplett paranoia. Børt står fortsatt ved vasken, pusten min går for fort. Jeg kan ikke tillate meg å være redd for alle. Jeg er helt trygg, messer jeg. Jegerhelttrygg. Jegerhelttrygg. Jegerhelttrygg. Jeg jakter positive tanker, jakter et lykkelig minne. Julaften da jeg var fem? Nei. Geografiprøven.
Vi visste på forhånd hva prøven gikk ut på, vi fikk blanke kart over asia, afrika, amerika og oceania, og jobben var å fylle inn så mange navn som vi greide.
Jeg elsker å lese kart, jeg kan sitte i timevis og se på elveløp, se hvordan grensene følger vannskillet, lete frem hvor vanndråpene som faller ned en plass renner ut i havet, se hvordan vanndråpenes reise bestemmer landegrensene, se vanndråpene diktere hvilket språk menneskene i Sveits snakker, se hvor menneskene bosetter seg, oppdage snodige detaljer, som at den vestligste byen i to europeiske land bærer samme navn.
I tillegg hadde jeg pugget inn enda mer enn jeg kunne, helt til rett før prøven, de siste navnene leste jeg da jeg gikk inn, gjentok dem som en regle i hodet og skrev dem ned, jeg kunne de stedene i ett minutt men det var nok, av dem husker jeg bare Bata nå, den nest største byen i Ekvatorial-Guinea.
Jeg gikk løs på hovedstedene, jeg kan dem alle, jeg kan alle landene, men det er ren pugg, jeg liker bedre de viktige byene som ikke er hovedsteder, slik som Omdurman, som ligger der den hvite og den blå Nilen møtes, sagnomsuste ørkenbyer som Timbuktu og Alice Springs, Belém ved utløpet av Amazonas, men jeg er tynn på Kina, det fins millionbyer i Kina jeg ikke aner navnet på, likevel kunne jeg nok til bynavn at jeg hadde brukt opp det meste av tiden da jeg kom til elvene, jeg liker de fleste elvene, Orinoco, Zambesi, Okovango, elvenavn er herlige, men igjen liker jeg ikke de i fjerne østen, Yang-Tsekiang, Indus, Mekong, derimot kan jeg noen fjell der, Annapurna er et kult navn, verdens tiende høyeste fjell -
Da læreren stoppet klokka etter førtifem minutter hadde jeg mengder av fjell igjen, jeg hadde ikke begynt på havene og alt som hørte dem til, som buktene og nesene, Lille og Store Syrte, Kapp det Gode Håp som alle tror er sydspissen av Afrika, Kapp Agulhas som faktisk er sydspissen, jeg var så godt i gang at jeg tok et ark og skrev ned femti ekstra navn i friminuttet.
Surt å ikke ha fått vist hva jeg var god for, surt å ha blåst femti poeng på tidsbruk. Likevel. Jeg elsker geografi. Og jeg elsker slike prøver, av samme grunn som Maradona elsker fotball og Bjørn Dæhlie elsker skigåing.
Alle syvendeklassene hadde den samme prøven, både A-klassen og C-klassen fikk karakterene sine før oss. Det gikk rykter om at noen hadde skrevet ned over 200 navn, den beste summen var 215, og 215 ga selvfølgelig toppkarakter. Særdeles Godt. Børt i min klasse likte nyhetene, han visste at han hadde 225, han hadde rukket å telle sine navn, han lå i løypa for Særdeles og han holdt ikke kjeft om det.
Vi fikk tilbake prøvene våre. Ganske riktig hadde Børt 225. Men uten et snev av Særdeles, han hadde fått Meget. Børt protesterte lydsterkt til læreren. Læreren stresset at det ikke bare var antallet navn som telte, men også at man viste kunnskap på flere verdensdeler og flere fenomener, at man hadde med både elver, fjell og hav.
Argumentet var meningsløst svada. Børt hadde en jevn og fin fordeling på navnene. Det hadde ikke jeg. Jeg rakk ingen hav. Jaja, tenkte jeg.
Argumentet var svada, så Børt ga seg ikke med protestene. Læreren svarte ikke. Ikke med ord. Istedet bladde han gjennom bunken sin og hentet frem papirark, la dem litt for demonstrativt på pulten min, som om han spilte ut trumfen, prøven min lå naken og forsvarsløs for blikkene rundt seg. 390 poeng lyste i rød skrift, Særdeles godt. Og lærerens kommentar om at han var like imponert over skrivehastigheten som kunnskapene. Jeg hadde 165 poeng mer enn Børt, enda mer avstand til resten. Børt ble stille.
Børt er tre meter. Hvem er disse syke menneskene som lager syvendeklassinger på tre meter? Han rager over meg med sultne øyne, jeg har sett det blikket før, hos andre, de øynene vil se lidelse. Jeg ser etter en annen utgang, den eneste døren er bak ham, krype under føttene hans? slå ham ihjel? å Gud som jeg skulle ønske jeg kunne løse disse situasjonene med å lempe opp nevene og la dem jobbe vekk problemet, men jeg kan ikke, jeg er for liten, for veik, og han forsyner seg, griper rundt meg, jeg gjør meg stiv i kroppen, yter passiv motstand i ett sekund, den nytter ikke, Børt bruker kroppstyngden sin og velter meg ned på det skitne badegulvet, trykker meg sammen som et trekkspill. Han smører ansiktet mitt i dritt og gammel urin langs kanten av porselenet.
Det kommer aldri fra de du venter det fra, tenker jeg, mens neseborene blir kloakk distanserer jeg meg, jeg vil ikke være her og nå, jeg flykter til julaften da jeg var fem, jeg får akkurat den gaven jeg ønsker meg, jeg åpner gaver mens han åpner dolokket og panikk og angst henter meg tilbake, som en klo griper meg i nakken og trykker hodet mitt ned i cisternen.
Jeg ligger på flisene, alene, det nytter ikke å åpne luftgaver, jeg kan ikke gjenskape om så bare en flik av den gode følelsen. Lykken fra da en god ting bare var en god ting er frastjålet meg. Gi meg suksess og jeg venter på straffen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar