Idiot Days 6: Mine beste kollisjoner

3. plass: Jeg var på vei hjem fra Vassfjellet Skisenter, alene. Bilen var min Peugeot stridsvogn, arvet fra farfar, tung som et fjell og nådd myndighetsalder (bilen ja). Dårlige biler er mitt kjennetegn, jeg har aldri skjønt folk som betaler sekssifret for fire hjul og ratt. Dermed får jeg biler som kan konke ut hvorsomhelst, og det gjør jo livet mer variert. Peugeoten kokte over for et godt ord og måtte bl.a. trilles gjennom bomringen i Oslo.
Veien var glatt og jeg fikk sladd. Jeg hadde flere nestenulykker med seriesladd bak meg, altså hvor man lager et mønster i veibanen ikke ulikt det Lund Svindal og gutta lager i slalomløypene. Denne dagen kjørte jeg ut i første port, krysset motsatt kjørefelt og gnidde bilen min mot rekkverket.


2. plass: Jeg var på vei på vei opp Flat Hill, trøtt etter lang kjemitime. Bilen var min Golf, billigste bilen i bruktsjappa og enda eldre enn peugeoten. Ergo nok en historisk møkkabil som blant annet døde på danskebåten og måtte trilles gjennom tollen.
Denne vinterdagen var veien griseglatt og damen i bilen foran stoppet fordi hun skulle svinge av til High Branch. Golfen min så ikke helt poenget. Stopping var bare så åttitallet, og man har årgangsdekk, må vite. Den var locked on target for å torpedere hekken på bilen foran, men jeg slapp bremsen litt etter siste liten, gjorde unnamanøver og dundret ut i snøfonna. På vei ut i winter wonderland krøstet jeg bakskjermen hennes for ni tusen kroner. Farten min holdt til å kjøre forbi hennes bil selv om jeg pløyde brøytekanten på langs, så hun burde være takknemlig for den unnamanøveren jeg tross alt fikk til. Men vet du hva? Hun sa veldig mye, og det hørtes påfallende lite takknemlig ut.


1.plass: i mammas Golf, på vei hjem fra Jonsvannet. Sommerføre og nygruset vei. Førerkortet mitt var knapt blitt kaldt etter trykkingen og jeg hadde oppdaget brekksvingenes vidunderlige verden. Altså nappe i brekket og dra seg gjennom svingen med rallysladd. Dette stuntet ville jeg vise min gode venn Sig, som var uheldig passasjer for dagen. Vi kom til en gunstig sving, jeg dro i brekket, bilen fikk sladd for alle penga og mer til, fronten styrte mot fjellveggen, og i vill panikk vred jeg rattet så langt andre veien at vi vendte 135 grader, dundret ut på skogtur og stoppet hardt i et tre. Slik investerte jeg konfirmasjonspengene.
Siden treet var på hans side fikk Sig seg en trøkk, men ble ikke skadet. Jeg merket mindre. Trøsten var at treet lagde en lekker bue inn i panseret på bilen, så hver gang jeg parkerte de neste ukene kunne jeg more meg med å finne trær eller stolper som passet inn i bulken.