Livet er en langsom forråtnelse

For seks år siden hadde jeg en 'moralsk oppvåkning'. Jeg så lyset, og følte sterkt at man bør leve etter visse idealer. Jeg ble kanskje ikke helt bibelkristen, men blant idealene var å følge de ti bud, og å unngå de syv dødssyndene.

En del av den moralske oppvåkningen var å slutte å skryte. Selvskryt er fort hovmod, mener jeg, og det er en av dødssyndene. De første årene lå jeg bare i en seng i en kjeller, så da gikk det jo bra å være moralsk. Når jeg kom meg ut på nett forsøkte jeg å fremstille meg selv beskjedent når jeg møtte nye mennesker, og å la det være opp til dem å finne ut bra ting om meg. (Jeg tror ikke mange av dem gjorde det.) På veggen over PC'en hang ordene "Den største triumfen er den du ikke forteller til andre."

Med årene har moralen sakte forfalt. Eller blitt doblet. Som muligens kjent har vi banneforbud i denne bloggen, men nå tar jeg meg selv stadig oftere i å banne. Jeg sensurerer deres banning, mens jeg selv utgyter besvergelser. Ikke bra.

Og skrytingen ...

Langrennsløperen Petter Northug er kjent for å være relativt lite ydmyk. Når han går over mål etter en spurtseier, kan han brøle "DET E SÅ LÆTT", eller "BARNESKIRENN". Altså håning av konkurrenter etter en seier.

Northug er oppdratt i det samme trønderske langrennsmiljøet som var en del av min egen oppvekst. I epoken jeg refererer til som Idiot Days, gikk jeg skiklassen på Heimdal VGS. Vi var Northuger hele gjengen, eller rettere, han har blitt slik vi var. Etter enhver type seier var det lov å hovere. Jeg husker eksempelvis da jeg fikk 6 på en vanskelig matteprøve. Ingen av de andre hadde fått 6. I friminuttet, da læreren gikk ut, overtok jeg tavlen og holdt et lengre foredrag til klassen om hvordan jeg i fremtiden kom til å kjøre fet svart bil med privatsjåfør til viktige møter, mens de andre ville sitte i rennesteinen og tigge penger.
(Og publikum forsøkte å bruke kalkulatorene som fjernkontroller for å slå meg av.)

Hovmod stod for fall. Nå har de fete jobber, og jeg har tilbrakt århundret som trygdet pleiepasient.

Skryte-sjargongen er mer tull og teater enn det er vondt ment, både fra meg og Northug, men jeg tror ikke humoren oppfattes like godt utenfor miljøet.

Etter den moralske oppvåkningen hadde jeg et ideal om å ikke konkurrere for mye, fordi det å forsøke å gruse mennesker i en konkurranse interfererer med ønsket om å gjøre godt for andre. Jeg tror ikke konkurrering er sunt for meg hvis jeg vil holde sjelen ren. Men likevel har jeg gradvis konkurrert mer og mer, mens jeg lager meg unnskyldninger om at det ikke er så farlig. Og de gamle cocky greiene begynner å komme tilbake i personligheten min. Ydmykheten er gått rett i dass, før konkurranser kan jeg finne på å opplyse folk om at jeg skal gruse dem, fordi det gir mer spenning i situasjonen. Jeg skryter også igjen, og jeg får flau smak av det. Derfor slettet jeg skryteposten jeg postet tidligere i uka.

Moralsk sett går det nedover, og jeg greier ikke bremse. Hovmod ser kanskje ut som et moralsk luksusproblem, men man skal kunne forvente mer av meg enn av noen som lever f.eks. i fattigdom eller med dårlige mennesker rundt seg. Uansett er det en vanskelig verden å bevare idealer i.

Gudmund Skjeldal hadde også moralsk oppvåkning, sterk nok til at han sluttet med konkurranselangrenn. Jeg har trøstet meg med en bisetning han sa om den tiden, en del år etterpå: "Da jeg var på mitt mest idealistiske, ...". Implisitt, han er heller ikke like idealistisk lenger. Kanskje er vi alle slik, at idealene falmer med tid etter vi fikk dem. Kanskje er det en del av livet.

Farvel ydmykhet. Om noen år brenner jeg vel kirker.