Tirsdag 2009

Tirsdag. Dagen har startet som vanlig, med dusj, barbering, klissklass i håret, og børste i kjeften, et morgenrituale jeg adopterte av min bror da jeg ble frisk nok til å gjøre det. Deretter setter jeg opp laget for dagen. Jeg satser på tredjebuksen, men balanserer med en av mine bedre t-skjorter, en kul sak jeg fant på Strøget i Køben.
Winston og jeg spiser frokost, det vil si et par blingser med gjestekaviar og hovedstadens nyklorede springvann. Trikk tretten.

.. og du vet hvor veien går UT MOT SLOTTET ...

På plass på litteraturhuset igjen for å lære mer java. Jeg lærer java fordi jeg søker jobber i softwarebransjen, jeg har jobbintervju i morra og trenger å komme inn i tankegangen igjen etter ti år utenfor.
Såvidt jeg kan se har ikke feministbloggeren i hjørnet med seg rusten hekksaks i dag heller, men man kan ikke føle seg for trygg. Hvis internett er en motorvei, og en PC er en bil, tilsvarer en PC på litteraturhuset en romersk oksekjerre som blir trukket av gråspurv gjennom et tynt kloakkrør. Mennesker kan ikke lære seg java gjennom litteraturhusets labile nett. Jeg må ut og finne en lærebok.Jeg svir av hele dagsinntekten min på et kvarter. Etter bokkjøpet havner jeg nemlig på en sushibule. Grisebillig og glimrende sushi, et sted mellom Høgskolen og Slottsparken. Se etter grelt grønt inventar.

Tilbake på Litteraturhuset møter jeg feministbloggeren. Lindkvist. Hun virker alt for trivelig. Jeg sitter ikke i konstant angst for genitialene mine lenger. Arbeidsdagen har blitt betydelig kjedeligere.

Boka hennes er forresten overraskende bra og ikke så eksplisitt feministisk som jeg forventet.


Skal du kjapt fra Litteraurhuset til Løkka, er det smarteste å stille seg midt mellom to trikkeholdeplasser som begge heter Welhaven, følge med i begge retninger, og så kjappe seg over rett fotgjengerovergang når den første trikken kommer.


Jeg er hjemme og sklir ut i hemningsløs nerding på ordspill.no. Merk at el-gitarhalsen som stikker opp i bildets venstre kant, er hel.
Middagen tas foran PC'en. Hvitløksbrød og fiskegrateng.


Jeg skal på gitarkurs, og velter el-gitaren. Den blir en todelt opplevelse. Men det var den i sin struktur egentlig allerede, siden den lekte synkebombe ned trappeoppgangen forrige gang jeg skulle på kurs. Det føles muy Rock&Roll å knuse en gitar.

Jeg bor på østkanten, men gitarkurset er på vestkanten. Det vil si tohundre meters gange hjemmefra. For å komme fra øst til vest i Oslo krysser man denne søte lille bekken, som osloenserne kaller Akerselva. De er litt sånn i Oslo. Det gule huset til kongen kaller de Slott. Vi trøndere kaller katedralen vår for kirke.

På vestkanten er alt så meget fiinere. Vi er i Brennerigata, hvor AKKS holder til.


Vestkantgrafittiene er kule.Det skal de ha.
Gitarlærer Hedvig prøver å lære oss seks sanger på to timer.
Meg, Stine og Lise jobber med riffet i Splitter Pine. Hvis DumDum hørte oss nå, ville Kjartan satt et tungt skudd, og Prebble ville banket oss.
Gitarkurset er over, mørket har lagt seg over Akersbekken ...
... vår helt kommer hjem til brukne gitarer, hybelkaniner og plakater av Elvis,
... og sklir tilbake ut på nettet for å la dagen sakte dø.

Denne serien, om mitt hverdagsliv i en uke, er dels inspirert av boken om Shakespeare som kan skimtes på det første bildet i serien. Greia er at historikerne vet praktisk talt ingenting om Shakespeare, bortsett fra skuespillene han skrev og en del fakta fra offentlige arkiver. Man vet ikke hvordan han så ut, hva han følte, eller hvordan livet hans var. For Shakespeare var ikke konge eller adelig, han var i sin samtid et vanlig menneske, og tiden blir et stort viskelær over vanlige menneskers liv. Alt vi gjør og sier blir borte.

Dette livet er trivielt, det er et helt vanlig menneskeliv i Oslo år twothousandzerozeropartynine. Jeg føler behov for å juge inn noen spøkelser, UFO'er og tyrannosauruser. Eller i det minste nerde mindre. Men dette er slik det er, dette er den usminkede sannhet, og en gang om lenge kan det være jeg har behov for å huske det.