Gjensyn

Det er en praktfull solskinnsdag på Ranheim, med blå himmel, grønt gress og sjøen i bakgrunnen. Jeg stanser bilen på parkeringsplassen, jeg har knapt kjørt så langt som dette hittil i århundret. Men det går bra, jeg tåler lengre og lengre turer.

Jeg tar stokken og karrer meg ut, jeg må gå et stykke fra parkeringsplassen. Jeg er her for å besøke bestemoren min. Det er åtte år siden sist jeg besøkte henne, jeg bodde på samme siden av byen som henne i et par år, men besøkte henne bare en gang. Den ene gangen kunne jeg bare være der en kort stund. Sånn var det alltid, festmiddager og sammenkomster ble forlatt for eksamener som skulle leses på og oppgaver som måtte løses. Begravelsen for tante, datteren hennes, stakk jeg tidlig av fra for å løpe orientering.

Men bestemor var alltid der, en stille, beskjeden kvinne som var flink med hendene. Hun har strikket det meste av ullsokkene mine, og hun snekret en brevhylle med navnet mitt på. Hyllen hang rett over hodet mitt i de sju årene jeg var sengeliggende. Jeg tenkte en del på bestemor da. Jeg har vært et dårlig barnebarn, men nå er jeg frisk nok, nå er jeg kommet for å gjøre det godt igjen.

Jeg har klart mye i ukene som har gått siden jeg kom meg ut. Det begynner å gå rutine i å gjøre nye ting, kickene blir mindre. Jeg har vært på grillparty, jeg har hørt vennene mine snakke sammen. Det er et savn man kanskje ikke forstår, men hvis det i det hele tatt forekom samtale i løpet av årene i kjelleren var jeg en del av den, for å høre jevnaldrende snakke sammen måtte jeg se reality-TV. Jeg kunne ikke se venner på fem år, i den perioden var jeg bitter på vennene mine fordi ikke en eneste av dem kunne karre seg på TV.

Jeg har fått en dragning mot barer. Hvis jeg drar dit sammen med venner og må prate er det hyggelig, men slitsomt. Hvis jeg går dit alene slipper jeg å prate og kan nyte besøket. Derfor blir det en del aleneturer på bar for tiden. Det er ikke kultur for det i Trondheim. I begynnelsen så jeg med jevne mellomrom på klokka og utgangsdøra, lot som om jeg ventet på noen for å slippe å bli oppfattet som en loner. Nå gir jeg blanke. Jeg sitter i et hjørne og ser på folk, føler på stemningen, bare det å være ute blant mennesker er en nytelse.

Jeg har sett igjen det meste av byen min siden jeg kom ut, ihvertfall av det man kan se fra inni bil. Hvis jeg stikker innom et solarium under kjøreturen får jeg ligget, og dermed kan jeg komme lenger hjemmefra. Jeg begynner å bli brun.

Ute på Ranheim surrer jeg rundt på gressplenene, jeg finner ikke frem. Bestemor bor ikke lenger der hun bodde for åtte år siden, ingen gjør det, og mamma har sagt jeg skal styre mot en tuja, men jeg vet ikke hva en tuja er, jeg kan ikke skille en tuja fra et vanlig grantre. Jeg bekymrer meg for om gåkapasiteten min snart er oppbrukt og at jeg må dra med uforrettet sak.

Da jeg ble liggende og oppdaget at jeg var ute av stand til å tåle lys og lyd, kjente jeg på kroppen at det kom til å ta lang tid å bli bra. I beste fall. Jeg ble redd for at jeg hadde sett en del mennesker for siste gang. Særlig en gammel mann jeg var blitt glad i og som hadde kreft. Nå sju år senere har han fortsatt kreft, han har dessuten skaffet seg parkinsons og gule stafylokokker, men han lever. De kan gi ham alle sykdommene i verden, han gir ikke opp. Han er gammel bokser. Som de sa i den siste Rocky-filmen: Det handler ikke om hvor hardt du slår, det handler om hvor mye juling du kan ta og fortsatt kjempe videre.

Når han ikke er smittsom lenger håper jeg å se ham. Men i dag er det bestemor.

Jeg finner gravstenen som ligger ved siden av tujaen. Den har blomster foran, noen har lagt en rekke runde stener på den. Jeg ser bestemors navn innrisset i granitt og føler meg fortsatt mest av alt som et dårlig barnebarn.

Da hun døde var jeg ute av stand til å snakke med noen, jeg tok sorgen kort og hardt og fortsatte kampen mot min egen sykdom. Jeg arvet en bibel av henne, bibelen bestefar pleide å lese juleevangeliet fra på julaften.

Dette skulle være min versjon av begravelsen jeg aldri kunne gå i. Men det er ingen begravelse, jeg føler meg alene her. Graven oppleves som stenen og blomstene jeg ser, og ikke noe mer. Kanskje er det en bra ting. Hodet er kaotisk, jeg forsøker å få tak i hva jeg føler. Prøver å få fatt i fortiden som forsvant.




---

Flere ut av mørket-historier:
Som en tidsreise
Rider igjen