For noen år siden opplevde jeg at bilen min var borte. Det har for øvrig skjedd flere ganger, men den gangen jeg skal fortelle om nå førte med seg litt mer plunder enn vanlig.
Jeg hadde vært på jobb, og skulle hjem. Jeg gikk til den parkeringsplassen hvor jeg normalt parkerte. Men bilen min var ikke der.
Normalt når sånt skjer står bilen trygt hjemme i garasjen, og jeg kommer på at jeg ikke kjørte bil til jobb i dag likevel. Eller motsatt: Jeg kjører bil til jobb, og tar bussen hjem fordi jeg glemmer at jeg har bil. Det skjer fryktelig ofte. Men denne gang var jeg helt sikker på at jeg hadde kjørt bil. I hvert fall nesten helt sikker.
Jeg tok bussen hjem den dagen, mens jeg lurte på hvor i all verden bilen min kunne være. Kanskje jeg hadde parkert et annet sted? Det hadde jo hendt før.
Neste dag, da jeg skulle kjøre til jobb, ble jeg igjen påminnet på at jeg ikke hadde funnet bilen. Det var nemlig ingen bil i garasjen, og jeg ble nødt til å ta buss til jobb. Buss er fint nok det, men det nærmet seg en helg hvor jeg hadde behov for bilen. Derfor iverksatte jeg en brainstorm med meg selv for å finne ut hvor i all verden jeg kunne ha satt bilen. Uten resultat. Skjønt… jeg ble bare mer og mer sikker på at jeg faktisk hadde parkert bilen på den faste parkeringsplassen. Ikke var det parkering forbudt der heller, så den kunne ikke ha vært tauet vekk.
Etter hvert så jeg meg nødt til å gå til politistasjonen. Samtalen med politimannen foregikk omtrent slik:
- Eh... jeg tror bilen min kanskje kan være stjålet...
- Stjålet?
- Ja, jeg vet ikke hvor den er...
- Hmm… Da er det nok lurt om du melder den som stjålet, ja. Men så må du si ifra med én gang om den kommer til rette…
- OK, takk. Akkurat som med passet jeg ikke finner, altså…?
- Ja, omtrent slik.
Der og da fikk jeg registrert bilen som stjålet.
Etter at det hadde gått noen dager, begynte jeg å få noen indikasjoner på hvor bilen min kunne være. Jeg begynte nemlig å få en del brev i posten som fortalte meg at jeg hadde kjørt uanstendig fort forbi fartskontroller på E18 mellom Oslo og Stavanger. Dersom det hadde vært meg som hadde kjørt der, hadde jeg nok husket det, for jeg pleier å ha god kontroll på hvilken by jeg nylig har vært i. Da var nok bilen stjålet, ja, og biltyven brukte bilen flittig.
På en måte var det godt å vite at bilen virkelig var stjålet, og at det ikke var jeg som hadde rotet den vekk. Jeg hadde litt bedre samvittighet for politianmeldelsen da. Men det skulle vise seg at å bli frastjålet en bil medførte mer plunder enn jeg trodde på forhånd.
Fortsettelse følger...
29. juni 2008
25. juni 2008
En lang ferd mot bussholdeplassen
Dette er en sann historie.
Trine hadde jobbet sent den dagen, og måtte gå hjem i mørket. Hun skulle ikke gå langt. Bare noen hundre meter nedover hovedgaten før hun kom til bussholdeplassen. Bussene som gikk hver halvtime på kvelden ville frakte henne trygt hjem.
Trine gledet seg ikke. Hun hadde gått hjem i mørket før, og visste hva som ventet henne. På en kveld som denne, når klokken nærmet seg midnatt, visste hun at hun kom til å treffe på mange av dem. Ti, tyve, tretti… Kanskje flere. Men hjem måtte hun.
Hun hadde bare så vidt svingt inn på hovedgaten da den første av dem dukket opp. Hun så flere av dem, men det var en som henvendte seg til henne.
”Hey…” sa han. Trine prøvde å overse ham.
”Hey…” sa han igjen og lagde kysselyder med munnen. ”Sweetie…” la han til.
Trine gikk bare videre i det samme tempoet. Hun ville ikke gi ham blod på tann. Men mannen ga seg ikke.
”Hey…” sa han på nytt. Nå gikk han etter henne. Tett. Hun kunne nesten kjenne pusten hans i nakken. ”Hey, come on…” sa mannen, ”where are you going? Won’t you come with me?”.
Trine snudde seg ikke. Hun ville ikke gi ham øyekontakt. Hun økte tempoet litt, og prøvde å riste ham av seg.
Flaks. En annen single kvinne kom motsatt vei. Mannen stoppet opp, og fulgte ikke etter Trine lenger. ”Hey…” sa han. Nye kysselyder. Men denne gangen var kysselydene rettet mot den andre møtende kvinnen. Han begynte å følge etter henne i stedet.
Trine snudde seg og så hvordan den litt slitne, smålubne mannen elget seg inn på sitt nye offer. Hun måtte dra litt på smilebåndene. I grunnen var det ganske komisk.
Men så sto han der. Nestemann. Da hun hadde snudd seg hadde hun senket tempoet nok til å være fritt vilt for alle de andre mennene som sto tett nedover hovedgaten.
”Hi, sweetie”, sa mannen og gliste tomt til henne. Han sto foran henne og sperret veien. Og enda verre: Han hadde fått øyekontakt.
Trine hadde lyst til å brøyte seg vei og komme seg videre. Det hadde vært det mest fornuftige. Hun visste hva mannen var ute etter, og ville ikke prate med ham. Men var for godt oppdratt til å bare skjære igjennom. Hun var ikke kynisk nok. Han hadde fått øyekontakt, og hun klarte ikke å la være å svare.
”Hi”, svarte hun, og viste at hun ville komme seg videre.
”Sweetie… where are you going?” spurte mannen.
”Home”, svarte hun kort. Hun ville ikke innby til noen lang samtale.
”Won’t you come with me?” sa mannen. Den samme klisjéen hadde hun hørt et halvt minutt tidligere.
“No”, svarte Trine kort igjen. Hun prøvde å se vekk. Mannen hadde nå tatt tak i jakken hennes, så hun kom seg ikke videre.
”Do you like sex?” spurte mannen. Trine ble perpleks. Hva svarer man på et sånt spørsmål? Hun burde svart nei, men det ville være å lyve. Trine likte sex, bare ikke med tilfeldige lugubre typer på hovedgaten som elget seg innpå i mørket. Trine var for godt oppdratt til å lyve… så hun svarte ikke.
“You can come with me… Won’t you come with me?” sa mannen. “No”, sa Trine igjen. Mannen holdt fortsatt fast i jakken hennes.
”I can lick your pussy…” sa han. ”I looove to lick pussy”. Hun hadde bare ventet på at noe sånt ville komme. Hun hadde vært utsatt for dette før. Hun bare ristet på hodet.
”I lick pussy so good…” sa mannen, og viste med tungen hvordan han gjorde nettopp det. ”Come”, sa han… og prøvde å dra i henne.
Men Trine strittet imot. Hun var på vei hjem, og hadde definitivt ikke lyst til å bli besudlet av denne mannen.
Hun så på ham. Han var en av våre nye landsmenn. Øynene hans var tomme og uttrykksløse. Han hadde noen tatoveringer. Noen valker på siden var synlige selv om han hadde boblejakke på, men han var ikke feit. Han så sliten ut, men huden i ansiktet avslørte at han fortsatt var i tyveårene. Glatt hud. Sårene i munnviken var dekket over av… var det en slags dekkstift? Håret var fullt av stylingprodukter, og rundt halsen hadde han de obligatoriske gullkjedene. Han hadde gigolo-looken.
Han var ikke blant de mest attraktive beilerne på hovedgaten, men heller ikke blant de verste. Under andre omstendigheter kunne kanskje Trine ha blitt tiltrukket av en av disse, men ikke på denne måten. Ikke her. Ikke ham. Og ikke med denne type henvendelse.
”Won’t you come with me?” sa mannen igjen. ”It’s only a few blocks”. Han holdt fortsatt tak i jakken hennes.
“No”, sa Trine bestemt. Igjen. Hun var utålmodig etter å komme videre, og prøvde å løsne seg fra grepet.
Mannen dro hånden oppover og befølte brystene hennes. ”Ooohh, nice titties… I looove big titties.” Trine visste det ville komme. Han fortsatte å beføle henne – nå i skrittet: ”Are you horny? I think you are a horny girl…”
”No”, sa Trine igjen. Dette begynte å bli ubehagelig.
”You come with me?” sa han igjen. “I can lick you and fuck you all night. Only 1000 kroner because you are so sweet girl… Special price for you. I looove to fuck”
“No”, sa Trine. Hun visste det ville komme.
”Are you sure?” sa mannen.
“Yes,” sa Trine. “I will not pay for… that!”
“How about 800?” sa mannen… “I lick pussy really good.” Igjen prøvde han å vise med tungen hvor flink han var.
”How much money do you have?” sa mannen. “We can do it in the park for only 500.”
“No” sa Trine igjen. “I don’t have any money… and I won’t pay for…that.” Nå slet hun seg løs, og prøvde å komme videre.
”Sweetie… ” sa mannen, og fulgte etter henne noen meter. ”Come on…Don’t you think I’m sexy? I know you want to…”
Trine svarte ikke. Hun bare fortsatte. Ville ikke oppnå øyekontakt igjen. Etter noen flere ”Hey” og ”Sweetie” skjønte mannen at det ikke ble noen nattlige eventyr for ham med Trine.
”Well, that’s your loss”… ropte mannen. “You fucking bitch!” Mer sa han ikke til Trine. Han fant seg umiddelbart et nytt offer, og begynte på nytt igjen.
Trine var lettet, og fortsatte videre. Men etter ti-tyve meter dukket tilropene opp igjen. ”Hey… ”, ”Sweetie” og kysselyder. En ny mann fulgte etter henne.
”Hey, sweetie… where are you going? Won’t you come with me?”
Mannen fulgte henne. Tett. “Do you like sex?”
Trine økte tempoet. Stirret stivt rett frem. Ville ikke la ham oppnå øyekontakt.
Det var fortsatt et par hundre meter igjen til bussholdeplassen. Nok til å bli forfulgt av et titalls beilere som ham.
Etterord:
Som sagt i innledningen: Dette er en sann historie. Med unntak av at Trine var en mann, og at beilerne var prostituerte afrikanske jenter på Karl Johans Gate i Oslo. Er du mann, og går alene nedover hovedgaten, så får du mange tilbud du ikke vil ha. Slik var det i hvert fall inntil forrige uke.
Jeg er en av de som jobber i sentrum, og som jobber sent. Før jobbet jeg ved Stortorvet. Jeg har mange ganger gått alene nedover Karl Johans Gate i mørket, og har selv opplevd hvor aggressive de prostituerte kan være. Det er ikke like ille nå som for et par år siden. Den gang fulgte de etter meg, grep tak i ”juvelene” og skjelte meg ut fordi jeg ikke ville kjøpe noe. Nå nøyer de seg med ”Hey”, ”Sweetie” og kysselyder, og lar meg fortsette så lenge jeg ser en annen vei.
På en tilfeldig kveld tidligere i år telte en kamerat av meg antall prostituerte på den 300 meter lange strekningen fra Oslo S til Egertorget. Tallet var 42. Det er nesten én for hver niende meter. Dette er Oslos hovedgate.
I forrige uke hadde politiet en razzia hvor de tiltalte en rekke involverte i prostitusjonsmiljøet. Dagen etter var gatene nesten renset for prostituerte. Det er ikke sikkert det vil vare så lenge, men det er tydelig at bakmennene (bakkvinnene) som er arrestert trakk i tråder for mange av kvinnene som vanket i sentrum.
Jeg er ikke tilhenger av å moralisere mot kjøp og salg av sex, men jeg er tilhenger av at bakmenn/halliker skal forhindres fra å tvinge piker til prostitusjon. Og jeg er tilhenger av at Oslos hovedgate skal være et sted man skal kunne gå uten å bli ”angrepet” av desperate prostituerte.
Jeg synes politiet skal ha honnør for at de gjør en innsats. Uansett om motivet er edelt eller bare for å tekkes sommerturistene.
Neste steg er det politikerne som må ta. Mitt råd ville vært å opprette offentlige eller offentlig regulerte tjenester som kan utkonkurrere gateprostitusjonen. Fordi de prostituerte da ville fått ordnede arbeidsforhold med normale arbeidstakerrettigheter og lovfestet jobbsikkerhet. Bakmennene (hallikene) ville på grunn av konkurransesituasjonen ikke lenger kunne tjene penger her, og ville dermed slutte å tvinge unge piker til å prostituere seg her. Cash is king for dem. Og ikke minst: De prostituerte ville være innendørs. Ikke i en så desperat situasjon at de ser seg nødt til å plage folk på gaten.
Men dette er et følsomt tema for mange. Det ligger i ryggmargen vår at prostitusjon er fy-fy og at det aldri bør legaliseres på noen måte. Det er et verdivalg.
Trine hadde jobbet sent den dagen, og måtte gå hjem i mørket. Hun skulle ikke gå langt. Bare noen hundre meter nedover hovedgaten før hun kom til bussholdeplassen. Bussene som gikk hver halvtime på kvelden ville frakte henne trygt hjem.
Trine gledet seg ikke. Hun hadde gått hjem i mørket før, og visste hva som ventet henne. På en kveld som denne, når klokken nærmet seg midnatt, visste hun at hun kom til å treffe på mange av dem. Ti, tyve, tretti… Kanskje flere. Men hjem måtte hun.
Hun hadde bare så vidt svingt inn på hovedgaten da den første av dem dukket opp. Hun så flere av dem, men det var en som henvendte seg til henne.
”Hey…” sa han. Trine prøvde å overse ham.
”Hey…” sa han igjen og lagde kysselyder med munnen. ”Sweetie…” la han til.
Trine gikk bare videre i det samme tempoet. Hun ville ikke gi ham blod på tann. Men mannen ga seg ikke.
”Hey…” sa han på nytt. Nå gikk han etter henne. Tett. Hun kunne nesten kjenne pusten hans i nakken. ”Hey, come on…” sa mannen, ”where are you going? Won’t you come with me?”.
Trine snudde seg ikke. Hun ville ikke gi ham øyekontakt. Hun økte tempoet litt, og prøvde å riste ham av seg.
Flaks. En annen single kvinne kom motsatt vei. Mannen stoppet opp, og fulgte ikke etter Trine lenger. ”Hey…” sa han. Nye kysselyder. Men denne gangen var kysselydene rettet mot den andre møtende kvinnen. Han begynte å følge etter henne i stedet.
Trine snudde seg og så hvordan den litt slitne, smålubne mannen elget seg inn på sitt nye offer. Hun måtte dra litt på smilebåndene. I grunnen var det ganske komisk.
Men så sto han der. Nestemann. Da hun hadde snudd seg hadde hun senket tempoet nok til å være fritt vilt for alle de andre mennene som sto tett nedover hovedgaten.
”Hi, sweetie”, sa mannen og gliste tomt til henne. Han sto foran henne og sperret veien. Og enda verre: Han hadde fått øyekontakt.
Trine hadde lyst til å brøyte seg vei og komme seg videre. Det hadde vært det mest fornuftige. Hun visste hva mannen var ute etter, og ville ikke prate med ham. Men var for godt oppdratt til å bare skjære igjennom. Hun var ikke kynisk nok. Han hadde fått øyekontakt, og hun klarte ikke å la være å svare.
”Hi”, svarte hun, og viste at hun ville komme seg videre.
”Sweetie… where are you going?” spurte mannen.
”Home”, svarte hun kort. Hun ville ikke innby til noen lang samtale.
”Won’t you come with me?” sa mannen. Den samme klisjéen hadde hun hørt et halvt minutt tidligere.
“No”, svarte Trine kort igjen. Hun prøvde å se vekk. Mannen hadde nå tatt tak i jakken hennes, så hun kom seg ikke videre.
”Do you like sex?” spurte mannen. Trine ble perpleks. Hva svarer man på et sånt spørsmål? Hun burde svart nei, men det ville være å lyve. Trine likte sex, bare ikke med tilfeldige lugubre typer på hovedgaten som elget seg innpå i mørket. Trine var for godt oppdratt til å lyve… så hun svarte ikke.
“You can come with me… Won’t you come with me?” sa mannen. “No”, sa Trine igjen. Mannen holdt fortsatt fast i jakken hennes.
”I can lick your pussy…” sa han. ”I looove to lick pussy”. Hun hadde bare ventet på at noe sånt ville komme. Hun hadde vært utsatt for dette før. Hun bare ristet på hodet.
”I lick pussy so good…” sa mannen, og viste med tungen hvordan han gjorde nettopp det. ”Come”, sa han… og prøvde å dra i henne.
Men Trine strittet imot. Hun var på vei hjem, og hadde definitivt ikke lyst til å bli besudlet av denne mannen.
Hun så på ham. Han var en av våre nye landsmenn. Øynene hans var tomme og uttrykksløse. Han hadde noen tatoveringer. Noen valker på siden var synlige selv om han hadde boblejakke på, men han var ikke feit. Han så sliten ut, men huden i ansiktet avslørte at han fortsatt var i tyveårene. Glatt hud. Sårene i munnviken var dekket over av… var det en slags dekkstift? Håret var fullt av stylingprodukter, og rundt halsen hadde han de obligatoriske gullkjedene. Han hadde gigolo-looken.
Han var ikke blant de mest attraktive beilerne på hovedgaten, men heller ikke blant de verste. Under andre omstendigheter kunne kanskje Trine ha blitt tiltrukket av en av disse, men ikke på denne måten. Ikke her. Ikke ham. Og ikke med denne type henvendelse.
”Won’t you come with me?” sa mannen igjen. ”It’s only a few blocks”. Han holdt fortsatt tak i jakken hennes.
“No”, sa Trine bestemt. Igjen. Hun var utålmodig etter å komme videre, og prøvde å løsne seg fra grepet.
Mannen dro hånden oppover og befølte brystene hennes. ”Ooohh, nice titties… I looove big titties.” Trine visste det ville komme. Han fortsatte å beføle henne – nå i skrittet: ”Are you horny? I think you are a horny girl…”
”No”, sa Trine igjen. Dette begynte å bli ubehagelig.
”You come with me?” sa han igjen. “I can lick you and fuck you all night. Only 1000 kroner because you are so sweet girl… Special price for you. I looove to fuck”
“No”, sa Trine. Hun visste det ville komme.
”Are you sure?” sa mannen.
“Yes,” sa Trine. “I will not pay for… that!”
“How about 800?” sa mannen… “I lick pussy really good.” Igjen prøvde han å vise med tungen hvor flink han var.
”How much money do you have?” sa mannen. “We can do it in the park for only 500.”
“No” sa Trine igjen. “I don’t have any money… and I won’t pay for…that.” Nå slet hun seg løs, og prøvde å komme videre.
”Sweetie… ” sa mannen, og fulgte etter henne noen meter. ”Come on…Don’t you think I’m sexy? I know you want to…”
Trine svarte ikke. Hun bare fortsatte. Ville ikke oppnå øyekontakt igjen. Etter noen flere ”Hey” og ”Sweetie” skjønte mannen at det ikke ble noen nattlige eventyr for ham med Trine.
”Well, that’s your loss”… ropte mannen. “You fucking bitch!” Mer sa han ikke til Trine. Han fant seg umiddelbart et nytt offer, og begynte på nytt igjen.
Trine var lettet, og fortsatte videre. Men etter ti-tyve meter dukket tilropene opp igjen. ”Hey… ”, ”Sweetie” og kysselyder. En ny mann fulgte etter henne.
”Hey, sweetie… where are you going? Won’t you come with me?”
Mannen fulgte henne. Tett. “Do you like sex?”
Trine økte tempoet. Stirret stivt rett frem. Ville ikke la ham oppnå øyekontakt.
Det var fortsatt et par hundre meter igjen til bussholdeplassen. Nok til å bli forfulgt av et titalls beilere som ham.
Etterord:
Som sagt i innledningen: Dette er en sann historie. Med unntak av at Trine var en mann, og at beilerne var prostituerte afrikanske jenter på Karl Johans Gate i Oslo. Er du mann, og går alene nedover hovedgaten, så får du mange tilbud du ikke vil ha. Slik var det i hvert fall inntil forrige uke.
Jeg er en av de som jobber i sentrum, og som jobber sent. Før jobbet jeg ved Stortorvet. Jeg har mange ganger gått alene nedover Karl Johans Gate i mørket, og har selv opplevd hvor aggressive de prostituerte kan være. Det er ikke like ille nå som for et par år siden. Den gang fulgte de etter meg, grep tak i ”juvelene” og skjelte meg ut fordi jeg ikke ville kjøpe noe. Nå nøyer de seg med ”Hey”, ”Sweetie” og kysselyder, og lar meg fortsette så lenge jeg ser en annen vei.
På en tilfeldig kveld tidligere i år telte en kamerat av meg antall prostituerte på den 300 meter lange strekningen fra Oslo S til Egertorget. Tallet var 42. Det er nesten én for hver niende meter. Dette er Oslos hovedgate.
I forrige uke hadde politiet en razzia hvor de tiltalte en rekke involverte i prostitusjonsmiljøet. Dagen etter var gatene nesten renset for prostituerte. Det er ikke sikkert det vil vare så lenge, men det er tydelig at bakmennene (bakkvinnene) som er arrestert trakk i tråder for mange av kvinnene som vanket i sentrum.
Jeg er ikke tilhenger av å moralisere mot kjøp og salg av sex, men jeg er tilhenger av at bakmenn/halliker skal forhindres fra å tvinge piker til prostitusjon. Og jeg er tilhenger av at Oslos hovedgate skal være et sted man skal kunne gå uten å bli ”angrepet” av desperate prostituerte.
Jeg synes politiet skal ha honnør for at de gjør en innsats. Uansett om motivet er edelt eller bare for å tekkes sommerturistene.
Neste steg er det politikerne som må ta. Mitt råd ville vært å opprette offentlige eller offentlig regulerte tjenester som kan utkonkurrere gateprostitusjonen. Fordi de prostituerte da ville fått ordnede arbeidsforhold med normale arbeidstakerrettigheter og lovfestet jobbsikkerhet. Bakmennene (hallikene) ville på grunn av konkurransesituasjonen ikke lenger kunne tjene penger her, og ville dermed slutte å tvinge unge piker til å prostituere seg her. Cash is king for dem. Og ikke minst: De prostituerte ville være innendørs. Ikke i en så desperat situasjon at de ser seg nødt til å plage folk på gaten.
Men dette er et følsomt tema for mange. Det ligger i ryggmargen vår at prostitusjon er fy-fy og at det aldri bør legaliseres på noen måte. Det er et verdivalg.
23. juni 2008
Nytt design
Nytt design, ja...
Denne gangen blir ikke Rølerbloggen rosa, og logoen blir ikke endret. Faktisk er det ingenting som endres i Rølerbloggens design. Derimot er det Lerums Eplejus som i år har fått nytt design - i følge emballasjen deres.
At "Lerums eplejus" trolig blir lest som "Luremus" av landets dyslektikere, er ikke noe jeg skal harselere med nå. La oss heller se på designet.
Internt i Lerum kan jeg tenke meg at det var en stor sak å få et nytt design. Vel verdt å annonsere på deres eget intranett. Kanskje til og med noen kunder velger å kjøpe jusen på grunn av det fine bildet på pappkartongen. Folk liker fin emballasje, og denne er finere enn den forrige. Det skal de ha.
...men at man skal annonsere "Nytt Design" på kartongen, og dermed fremheve at designet skal være den store grunnen til å kjøpe billigjusen...? " Da fornærmer man nesten kundene. At designet er nytt klarer vi å se på egen hånd.
Nå venter jeg bare på:
- "Shell - nå med batikkmønstrede bensinpumper!"
- "PC fra Dell - nå emballert i pappesker med fire farger!!"
eller denne som ville vært noenlunde i samme gate:
- "Kjøp en bolig til overpris - for vi har varme boller i ovnen på visningen"
(Boller er flittig brukt, men jeg skulle likt å se det presentert på denne ærlige måten)
21. juni 2008
Evaluering av BloggeUngkaren
I april fikk leserne mine velge mellom Ungkarenprosjektet og Matematikkuke. 55% valgte Ungkaren.
Truls ble spurt om å være ungkar, men takket nei, så jeg (Esquil) tok jobben selv. I mai ble både menn og damer, opptatte og single, invitert til å delta. Premien var en middag med Ungkaren, som kunne aksepteres eller avslås. Den første oppgaven var 'hvem ville du delt en middag med, og hvorfor'. Førti deltagere svarte, under nick. Nå vet vi hvem 24 av dem var:
Ida (Iversen)
EmblaIsabelle (Drea)
Spurvi (Ann-Helen, bloggleser)
Vilje (?)
Sara (?)
Tara (Jorunn)
Frodige Frida (frikke)
Marija (?)
Rødhette (?)
Silenia (?)
Amanda (Lill)
Carmen (?)
Astrid (Arvid)
hemmelig damenick (røverdatter)
Anonym 1X (?)
Fergie (?)
Susana (?)
Prinsessen (Sandra, bloggleser)
Willow (Guri)
Lilja (bloggleser)
Lakrisfe (?)
Too Late (Bloodymary)
Trisha (?)
Kristine Kochanski (Sonja)
Dina-Nina (Virrvarr)
Mona (bloggleser)
Ågot (tina)
Thea (?)
Hanna-Anna (?)
Ylva (Prinsesse Lea)
Sofie (?)
Juno (Thomas)
H (?)
Marina (Sigurd)
Marilyn (Beamer, bloggleser)
Linda Å (Avil)
Mona (bloggleser)
Askepott (mirakel)
Talicia Jones (Minneapolise)
Kamikaze (studinen, bloggleser)
Athina (bloggleser)
Tjue av disse gikk videre til runde to, duell mot duell, i det som antagelig er den lengste posten i denne bloggen. Ungkarstradisjonen tro var valgene selvfølgelig vanskelige, men mest fordi informasjonen om deltagerne var så liten. Blant de jeg presterte å hive ut tidlig var flere jeg kjenner, som Bloodymary, Røverdatter og Guri. Pluss Norges kommende blondinebella, Drea. Tara og Ida trakk seg. Jeg ble heldigvis også kvitt noen gutter, pluss mange som aldri røpte hvem de var.
I andre runde var en av oppgavene 'hva er et bra kyss'. Det kom mange vakre, poetiske og romantiske svar. Forhåndsfavoritter som Sonja og Virrvarr røk i denne runden. Etter roseutvelgelsen i to deler, og etter at Sofie trakk seg og Mona fikk plassen, var ti deltagere igjen. To av disse var menn, fem var opptatte damer, to var single damer og en (H) vet vi fortsatt ikke noe om.
I tredje runde ble det spurt om utseende, orden, fotball og kvinnekamp. I utvelgelsen forsvant både Thomas og Sigurd, de mennene som kom lengst i konkurransen. Også mystiske H forsvant. Nå var det bare damer igjen, men bare to av sju var single.
Fjerde runde var andra chansen. To nye skulle inn i konkurransen. 25 prøvde seg, selv om Ungkaren fisket etter hvor mange sexpartnere damene hadde hatt:
Alexandra (?)
Anastasia (?)
Scarlett (Guri)
Maria (Maria)
Theodora (?)
Lilja (bloggleser)
Virgo: (Bloodymary)
Ariel (Lill)
Rose (?)
Ylva (Prinsesse Lea)
Iamyourpeach (?)
H (?)
Evangeline Lilly (?)
Dolly Duck (?)
Thea (?)
Shakira (Truls)
Bellatrix (?)
Soria Moria (Jorunn)
Silenia (?)
Marija (?)
Madonnan i hagen (?)
Juno (Thomas)
Fruktfat (?)
Sola di (?)
Lille Persille (?)
(Hvis du kan hjelpe oss nysgjerrige menneskene på jorden å bytte ut noen av spørsmålstegnene i deltagerlistene, er det selvfølgelig bare hyggelig :)
Favoritten i jentehuset var Truls. Men vinnerne ble Lilja og Jorunn. Jorunn, som var Soria Moria, takket først ja til rosen hvorpå hun trakk seg, ganske likt det hun gjorde i første runde som Tara. Prinsesse Lea ble dermed tatt inn igjen, etter å ha stått over runde tre. Singletallet forble konstant, siden Athina forsvant.
I den nest siste runden fikk de åtte deltagerne et mini-meme. Nå var det fire bloggere og fire ikke-bloggere igjen. De fire bloggerne røk ut, mye fordi de ble gjenkjent. Avil og Minneapolise forsvant, sammen med de to siste single, Mirakel og Prinsesse Lea. Altså var bare opptatte damer igjen, og Ungkaren var allerede før finalen dømt til å bli avvist på den siste roseseremonien.
Finalistene var Mona, Marilyn, Lilja og Kamikaze. Finalespørsmålet handlet om å møte familien til finalistene. Finalen ble jevn, men Kamikaze hadde gjort en solid innsats i rundene før finalen, og ble kåret til vinner.
Selv hadde jeg det gøy. Jeg var nervøs for å få null deltagere, men slik det ble følte jeg meg direkte omsvermet. Ihvertfall inntil jeg fant ut at det ikke var noen i finalen som var der for premien. Lesertallene var gode på ungkarsdagene, men dårlige utenfor, som tydet på at jeg skremte vekk noen vanlige lesere og endret leserskaren i denne perioden.
Som den av de single som hang med i flest runder var det bare naturlig at Mirakel tok opp tråden. Hun er nå bachelorette i Date My Friend, som fortsatt pågår.
Både hun og andre kan ha nytte av at vi evaluerer Ungkaren-prosjektet. Hvis Rølerbloggen fins neste vår kan det jo være også vi gjentar det. Det siste spørsmålet til deltagerne er derfor, hva fungerte bra, og hva kan gjøres bedre?
Postpost: Denne bloggen pleier å ligge brakk i tre uker på sommeren, men i år har Truls sagt seg villig til å holde butikken åpen. Det setter jeg pris på, håper dere gjør det samme.
Truls ble spurt om å være ungkar, men takket nei, så jeg (Esquil) tok jobben selv. I mai ble både menn og damer, opptatte og single, invitert til å delta. Premien var en middag med Ungkaren, som kunne aksepteres eller avslås. Den første oppgaven var 'hvem ville du delt en middag med, og hvorfor'. Førti deltagere svarte, under nick. Nå vet vi hvem 24 av dem var:
Ida (Iversen)
EmblaIsabelle (Drea)
Spurvi (Ann-Helen, bloggleser)
Vilje (?)
Sara (?)
Tara (Jorunn)
Frodige Frida (frikke)
Marija (?)
Rødhette (?)
Silenia (?)
Amanda (Lill)
Carmen (?)
Astrid (Arvid)
hemmelig damenick (røverdatter)
Anonym 1X (?)
Fergie (?)
Susana (?)
Prinsessen (Sandra, bloggleser)
Willow (Guri)
Lilja (bloggleser)
Lakrisfe (?)
Too Late (Bloodymary)
Trisha (?)
Kristine Kochanski (Sonja)
Dina-Nina (Virrvarr)
Mona (bloggleser)
Ågot (tina)
Thea (?)
Hanna-Anna (?)
Ylva (Prinsesse Lea)
Sofie (?)
Juno (Thomas)
H (?)
Marina (Sigurd)
Marilyn (Beamer, bloggleser)
Linda Å (Avil)
Mona (bloggleser)
Askepott (mirakel)
Talicia Jones (Minneapolise)
Kamikaze (studinen, bloggleser)
Athina (bloggleser)
Tjue av disse gikk videre til runde to, duell mot duell, i det som antagelig er den lengste posten i denne bloggen. Ungkarstradisjonen tro var valgene selvfølgelig vanskelige, men mest fordi informasjonen om deltagerne var så liten. Blant de jeg presterte å hive ut tidlig var flere jeg kjenner, som Bloodymary, Røverdatter og Guri. Pluss Norges kommende blondinebella, Drea. Tara og Ida trakk seg. Jeg ble heldigvis også kvitt noen gutter, pluss mange som aldri røpte hvem de var.
I andre runde var en av oppgavene 'hva er et bra kyss'. Det kom mange vakre, poetiske og romantiske svar. Forhåndsfavoritter som Sonja og Virrvarr røk i denne runden. Etter roseutvelgelsen i to deler, og etter at Sofie trakk seg og Mona fikk plassen, var ti deltagere igjen. To av disse var menn, fem var opptatte damer, to var single damer og en (H) vet vi fortsatt ikke noe om.
I tredje runde ble det spurt om utseende, orden, fotball og kvinnekamp. I utvelgelsen forsvant både Thomas og Sigurd, de mennene som kom lengst i konkurransen. Også mystiske H forsvant. Nå var det bare damer igjen, men bare to av sju var single.
Fjerde runde var andra chansen. To nye skulle inn i konkurransen. 25 prøvde seg, selv om Ungkaren fisket etter hvor mange sexpartnere damene hadde hatt:
Alexandra (?)
Anastasia (?)
Scarlett (Guri)
Maria (Maria)
Theodora (?)
Lilja (bloggleser)
Virgo: (Bloodymary)
Ariel (Lill)
Rose (?)
Ylva (Prinsesse Lea)
Iamyourpeach (?)
H (?)
Evangeline Lilly (?)
Dolly Duck (?)
Thea (?)
Shakira (Truls)
Bellatrix (?)
Soria Moria (Jorunn)
Silenia (?)
Marija (?)
Madonnan i hagen (?)
Juno (Thomas)
Fruktfat (?)
Sola di (?)
Lille Persille (?)
(Hvis du kan hjelpe oss nysgjerrige menneskene på jorden å bytte ut noen av spørsmålstegnene i deltagerlistene, er det selvfølgelig bare hyggelig :)
Favoritten i jentehuset var Truls. Men vinnerne ble Lilja og Jorunn. Jorunn, som var Soria Moria, takket først ja til rosen hvorpå hun trakk seg, ganske likt det hun gjorde i første runde som Tara. Prinsesse Lea ble dermed tatt inn igjen, etter å ha stått over runde tre. Singletallet forble konstant, siden Athina forsvant.
I den nest siste runden fikk de åtte deltagerne et mini-meme. Nå var det fire bloggere og fire ikke-bloggere igjen. De fire bloggerne røk ut, mye fordi de ble gjenkjent. Avil og Minneapolise forsvant, sammen med de to siste single, Mirakel og Prinsesse Lea. Altså var bare opptatte damer igjen, og Ungkaren var allerede før finalen dømt til å bli avvist på den siste roseseremonien.
Finalistene var Mona, Marilyn, Lilja og Kamikaze. Finalespørsmålet handlet om å møte familien til finalistene. Finalen ble jevn, men Kamikaze hadde gjort en solid innsats i rundene før finalen, og ble kåret til vinner.
Selv hadde jeg det gøy. Jeg var nervøs for å få null deltagere, men slik det ble følte jeg meg direkte omsvermet. Ihvertfall inntil jeg fant ut at det ikke var noen i finalen som var der for premien. Lesertallene var gode på ungkarsdagene, men dårlige utenfor, som tydet på at jeg skremte vekk noen vanlige lesere og endret leserskaren i denne perioden.
Som den av de single som hang med i flest runder var det bare naturlig at Mirakel tok opp tråden. Hun er nå bachelorette i Date My Friend, som fortsatt pågår.
Både hun og andre kan ha nytte av at vi evaluerer Ungkaren-prosjektet. Hvis Rølerbloggen fins neste vår kan det jo være også vi gjentar det. Det siste spørsmålet til deltagerne er derfor, hva fungerte bra, og hva kan gjøres bedre?
Postpost: Denne bloggen pleier å ligge brakk i tre uker på sommeren, men i år har Truls sagt seg villig til å holde butikken åpen. Det setter jeg pris på, håper dere gjør det samme.
Så hva har byggetillatelser i Ås å si for livet mitt?
Det er torsdag klokken fire, Åslaug Haga har gått av og middagen min er kald. Jeg har kjøpt spanske kjøttboller på Seven Eleven, de har en kjerne av is, men jeg er mann nok til å slite dem i meg mens bilradioen forteller om glemte søknader og uteblitt skatt. Det er selvfølgelig mannen til Åslaug som har snusket med papirene. Og Åslaug er jo nødt til å være lojal mot fyren, hun kan ikke godt stå foran pressen og kalle mannen sin en skattesnyter.
Men det er klart det blir en spesiell stemning i heimen etter dette, nå som Åslaug skal subbe rundt hjemme, ligge med bena på bordet, gi blanke og by gubben på små bitre stikk. Mannen kommer hjem og dialogen blir,
- Men Åslaug, har du ikke lagd middag?
- Men Bård, har du ikke levert ferdigstillelsesattest?
Og noen dager senere,
- Men Åslaug, har du ikke vasket gølvet?
- Men Bård, har du ikke betalt skatt?
Det må jo bare gå en vei med dette ekteskapet. En av dagene Bård kommer hjem fra jobb, hører han mystiske lyder fra soverommet. Han åpner døra og finner kona naken og stønnende under Per Olof Lundteigen. Bård begynner å sipe. Åslaug sier
- Næmen Bård da, glemte jeg å søke deg om tillatelse?
De spanske kjøttbollene mine blir ikke varmere. Mannen på Seven Eleven stapper sikkert den samme maten inn i den samme mikrobølgeovnen hundre ganger på en dag, hvordan er det mulig å gjøre det så feil? Haga satt i en regjering som fikk Norge ut av Irak, automatene ut av supermarkedene og homsediskrimineringen ut av loven. Det bryr jeg meg faktisk om. OK, hun var bare en del av laget, kanskje ville jobben blitt gjort like bra uten henne, og kanskje hadde Norge slått Brasil i fotball-VM uten Myggen og Berg på laget. Men de var med, de spilte, selv om journalistene fersket dem i øldrikking og regelbrudd før kampen. De skal ha sin del av æren, som Haga skal ha sin.
Jeg kjenner etter om de utelatte bygningstillatelsene fyller meg med noen form for harme, men jeg kjenner bare de spanske kjøttbollene som ligger tungt i magen, og hvis jeg akkurat nå måtte sparke en av Åslaug Haga og mannen på Seven Eleven vet jeg hvem jeg ville valgt.
Men det er klart det blir en spesiell stemning i heimen etter dette, nå som Åslaug skal subbe rundt hjemme, ligge med bena på bordet, gi blanke og by gubben på små bitre stikk. Mannen kommer hjem og dialogen blir,
- Men Åslaug, har du ikke lagd middag?
- Men Bård, har du ikke levert ferdigstillelsesattest?
Og noen dager senere,
- Men Åslaug, har du ikke vasket gølvet?
- Men Bård, har du ikke betalt skatt?
Det må jo bare gå en vei med dette ekteskapet. En av dagene Bård kommer hjem fra jobb, hører han mystiske lyder fra soverommet. Han åpner døra og finner kona naken og stønnende under Per Olof Lundteigen. Bård begynner å sipe. Åslaug sier
- Næmen Bård da, glemte jeg å søke deg om tillatelse?
De spanske kjøttbollene mine blir ikke varmere. Mannen på Seven Eleven stapper sikkert den samme maten inn i den samme mikrobølgeovnen hundre ganger på en dag, hvordan er det mulig å gjøre det så feil? Haga satt i en regjering som fikk Norge ut av Irak, automatene ut av supermarkedene og homsediskrimineringen ut av loven. Det bryr jeg meg faktisk om. OK, hun var bare en del av laget, kanskje ville jobben blitt gjort like bra uten henne, og kanskje hadde Norge slått Brasil i fotball-VM uten Myggen og Berg på laget. Men de var med, de spilte, selv om journalistene fersket dem i øldrikking og regelbrudd før kampen. De skal ha sin del av æren, som Haga skal ha sin.
Jeg kjenner etter om de utelatte bygningstillatelsene fyller meg med noen form for harme, men jeg kjenner bare de spanske kjøttbollene som ligger tungt i magen, og hvis jeg akkurat nå måtte sparke en av Åslaug Haga og mannen på Seven Eleven vet jeg hvem jeg ville valgt.
17. juni 2008
Enda en forretningsidé
- Helmut Brummkreisel?
- Ja?
- Dette er Rølerbloggen som ringer.
- Rølerbloggen. *sukk*
- I november fortalte du oss om din forretningsidé om å konservere utgått mat til det 22. århundre.
- Stimmt.
- Og nå, et halvt år etterpå, tenkte vi å gjøre en oppfølgningshistorie. Hvordan går det med det nye fimaet?
- Alt er lagt på is.
- Maten?
- Nei, ideén. Jeg har en ny og bedre idé.
- Det skulle kanskje ikke så mye til.
- Jo, men denne er genial. Tenk på markedet innen leskedrikker, tyggegummier, sjokolader, alt man putter i munnen for fornøyelsens skyld. Et gigantisk marked. Og hva er de mest opptatte av? Hva handler jobben deres om?
- Gjøre folk feite?
- Nei, jo, men de utvikler nye smaker. De har ansatt hele hærer av smaksutviklere som lager kunstig bringebærsmak, pæresmak, ananassmak, vanilla coke, eucalyptustyggegummi, agurkpepsi, bare nevn det, uansett hva mennesker kan putte i munnen har sukkertøybransjen lagd en smak for det.
- Det skal de ha.
- Men de går på tomgang, det er lenge siden det kom noe nytt og revolusjonerende. Samtidig ligger det der, så åpenbart klart i dagen. Det gjenstår et klart misforhold mellom hva folk putter i munnen for fornøyelsens skyld, og de kunstige smakene som folk putter i munnen.
- Hva mener du?
- Det er en ting som folk putter i munnen når de skal hygge seg, over hele kloden, hver dag, som aldri har fått sin egen smak. Mens vi snakker har tusener på tusener av mennesker dette i kjeften. Dette er fullt lovlig, men de kan ikke gå i butikken og kjøpe brus med samme smak.
- Jeg gir opp. Hva snakker du om?
- Kuk.
- Kaller du meg en kuk?
- Nei. Mitt firma utvikler kunstig kuksmak. Vi kan gi verden brus med kuksmak, tyggegummi med kuksmak, sjokolade med kuksmak, for ikke å snakke om kondomer med kuksmak.
- Smaken av ... uggh ...
- Parallelt utvikler vi reklame for den nye smaken, for å selge den inn hos de store firmaene. Er det i orden for deg å publisere reklamen i bloggen sammen med intervjuet?
- Utrolig. Akkurat når man trodde du hadde nådd bunnen av de dårlige forretningsidéers grumsete dyp, greier du å finne et enda lavere nivå ...
- Dette er stempelet på genialitet, den blir aldri gjenkjent i sin samtid.
- Særlig. For det første, folk putter ikke kuk i munnen på grunn av smaken, de gjør det på tross av smaken.
- Det er forskjellen på meg og deg. Jeg er forsker og går systematisk til verks. Du smaker et par kuker og gjør deg opp en mening.
- Jeg har aldri smakt kuk! Det kunne ikke falle meg inn!
- Det beviser poenget mitt. Du har null kompetanse. Mens jeg har surfet på en god del nettsteder som er dedikert til den slags aktiviteter, og kan vise til hundrevis av sitater av typen "I just love the taste of your cock", "Your dick is sooo delicious", og så videre. De er dessuten oftest uttalt av kvinner, og alle vet at et produkt skal henvende seg til kvinner fordi det oftest er de som gjør innkjøpene i huset.
- Det er sitater fra pornoskuespillere.
- Profesjonelle kjennere.
- De leser fra dårlige manus. Hvis du faktisk tror på porno er du ute å kjøre.
- Noe annet er stigmatiseringen. De fleste jenter er opptatt av å ikke virke billige. Hvilke signaler tror du en jente sender hvis hun drikker brus med kuksmak?
- Du følger ikke med i motebildet. Generasjonen som er tenåringer nå er gjengen som gikk med sex-budskap på t-skjortene sine allerede da de var sju. Samfunnet er hyperseksualisert, man kan like det eller ikke, men brus med kuksmak ligger midt i leia for den naturlige utviklingen. Det kommer til å bli en kjempehit.
- Og hva med menn? Ser du for deg heterofile menn drikke brus med kuksmak?
- Det kommer til å bli trendy. Det er bare å la David Beckham drikke av en flaske.
- Det blir like trendy som håndveske for menn. Det sender mye de samme signalene.
- Ja?
- Dette er Rølerbloggen som ringer.
- Rølerbloggen. *sukk*
- I november fortalte du oss om din forretningsidé om å konservere utgått mat til det 22. århundre.
- Stimmt.
- Og nå, et halvt år etterpå, tenkte vi å gjøre en oppfølgningshistorie. Hvordan går det med det nye fimaet?
- Alt er lagt på is.
- Maten?
- Nei, ideén. Jeg har en ny og bedre idé.
- Det skulle kanskje ikke så mye til.
- Jo, men denne er genial. Tenk på markedet innen leskedrikker, tyggegummier, sjokolader, alt man putter i munnen for fornøyelsens skyld. Et gigantisk marked. Og hva er de mest opptatte av? Hva handler jobben deres om?
- Gjøre folk feite?
- Nei, jo, men de utvikler nye smaker. De har ansatt hele hærer av smaksutviklere som lager kunstig bringebærsmak, pæresmak, ananassmak, vanilla coke, eucalyptustyggegummi, agurkpepsi, bare nevn det, uansett hva mennesker kan putte i munnen har sukkertøybransjen lagd en smak for det.
- Det skal de ha.
- Men de går på tomgang, det er lenge siden det kom noe nytt og revolusjonerende. Samtidig ligger det der, så åpenbart klart i dagen. Det gjenstår et klart misforhold mellom hva folk putter i munnen for fornøyelsens skyld, og de kunstige smakene som folk putter i munnen.
- Hva mener du?
- Det er en ting som folk putter i munnen når de skal hygge seg, over hele kloden, hver dag, som aldri har fått sin egen smak. Mens vi snakker har tusener på tusener av mennesker dette i kjeften. Dette er fullt lovlig, men de kan ikke gå i butikken og kjøpe brus med samme smak.
- Jeg gir opp. Hva snakker du om?
- Kuk.
- Kaller du meg en kuk?
- Nei. Mitt firma utvikler kunstig kuksmak. Vi kan gi verden brus med kuksmak, tyggegummi med kuksmak, sjokolade med kuksmak, for ikke å snakke om kondomer med kuksmak.
- Smaken av ... uggh ...
- Parallelt utvikler vi reklame for den nye smaken, for å selge den inn hos de store firmaene. Er det i orden for deg å publisere reklamen i bloggen sammen med intervjuet?
- Utrolig. Akkurat når man trodde du hadde nådd bunnen av de dårlige forretningsidéers grumsete dyp, greier du å finne et enda lavere nivå ...
- Dette er stempelet på genialitet, den blir aldri gjenkjent i sin samtid.
- Særlig. For det første, folk putter ikke kuk i munnen på grunn av smaken, de gjør det på tross av smaken.
- Det er forskjellen på meg og deg. Jeg er forsker og går systematisk til verks. Du smaker et par kuker og gjør deg opp en mening.
- Jeg har aldri smakt kuk! Det kunne ikke falle meg inn!
- Det beviser poenget mitt. Du har null kompetanse. Mens jeg har surfet på en god del nettsteder som er dedikert til den slags aktiviteter, og kan vise til hundrevis av sitater av typen "I just love the taste of your cock", "Your dick is sooo delicious", og så videre. De er dessuten oftest uttalt av kvinner, og alle vet at et produkt skal henvende seg til kvinner fordi det oftest er de som gjør innkjøpene i huset.
- Det er sitater fra pornoskuespillere.
- Profesjonelle kjennere.
- De leser fra dårlige manus. Hvis du faktisk tror på porno er du ute å kjøre.
- Noe annet er stigmatiseringen. De fleste jenter er opptatt av å ikke virke billige. Hvilke signaler tror du en jente sender hvis hun drikker brus med kuksmak?
- Du følger ikke med i motebildet. Generasjonen som er tenåringer nå er gjengen som gikk med sex-budskap på t-skjortene sine allerede da de var sju. Samfunnet er hyperseksualisert, man kan like det eller ikke, men brus med kuksmak ligger midt i leia for den naturlige utviklingen. Det kommer til å bli en kjempehit.
- Og hva med menn? Ser du for deg heterofile menn drikke brus med kuksmak?- Det kommer til å bli trendy. Det er bare å la David Beckham drikke av en flaske.
- Det blir like trendy som håndveske for menn. Det sender mye de samme signalene.
14. juni 2008
Hvem sprengte EGENTLIG Dødsstjernen?
Det er slutten på Star Wars. Luke Skywalker flyr den lille X-jageren sin inn mot, og deretter langs, den enorme Dødsstjernen.
Han dropper to protonbomber i en søppelsjakt, og vips eksploderer hele sulamitten.
Du har sett bildene før. Vi er alle vokst opp med denne historien, vi har fått den innprentet fra barnsben av. Du er sikkert ikke i tvil om at Luke Skywalker sprengte Dødsstjernen.
Men tenk en gang til på saken. Her har du universets sterkeste våpenanlegg, en romstasjon med styrke til å sprenge stjerner til pulver. Og så skulle et par skarve bomber i en søppelsjakt være nok til å detronisere hele greia?
Eksplosjonen er perfekt. En slik sprengning kunne ikke skjedd uten at det var plassert ut sprengladninger rundt om i hele Dødsstjernen. Det kan ikke opprørerne ha klart.
- For å stoppe Skywalker sendte ikke imperiet ut hele flåten, bare EN mann kom etter ham. Darth Vader, hans egen far. Og tross at Vader faktisk var faren til piloten som sprengte Dødsstjernen, ble det ikke satt i gang granskning.
- Opprøret ble ledet av datteren til den samme Darth Vader. Heller ingen granskning, ingen kommisjoner nedsatt.
- Hvorfor var tilfeldigvis både Vader og Keiser Palpatine ikke i Dødsstjernen da den sprengte? Visste de noe som stormtroppene ikke visste?
- Denne videoen viser hvordan eksplosjonen ikke sender ut en, men to skyer av partikler, som tyder på at det ikke var en, men to eksplosjoner.
- På tiden protonbombene trenger fra søppelsjakten til å sprenge stjernen, rekker romskipene å bevege seg minst lengden av tre dødsstjerner. Hva gjorde bombene på vei inn i Dødsstjernen? Stoppet de for å drikke kaffe?
- Keiser Palpatine leste for skolebarn da han fikk budskapet om at Dødsstjernen var sprengt. Han fortsatte å lese i flere minutter før han gikk.
Dødsstjernen ble åpenbart sprengt av Imperiet selv. Skylden ble lagt på opprørerne. Keiseren ville ha en ny og mer moderne Dødsstjerne, og han ville motivere folket til fortsatt krig. Han fikk det som han ville.
--
Posten er tungt inspirert av en rekke amerikanske websider om dødsstjernekonspirasjonen.
Han dropper to protonbomber i en søppelsjakt, og vips eksploderer hele sulamitten.
Du har sett bildene før. Vi er alle vokst opp med denne historien, vi har fått den innprentet fra barnsben av. Du er sikkert ikke i tvil om at Luke Skywalker sprengte Dødsstjernen.
Men tenk en gang til på saken. Her har du universets sterkeste våpenanlegg, en romstasjon med styrke til å sprenge stjerner til pulver. Og så skulle et par skarve bomber i en søppelsjakt være nok til å detronisere hele greia?
Eksplosjonen er perfekt. En slik sprengning kunne ikke skjedd uten at det var plassert ut sprengladninger rundt om i hele Dødsstjernen. Det kan ikke opprørerne ha klart.
- For å stoppe Skywalker sendte ikke imperiet ut hele flåten, bare EN mann kom etter ham. Darth Vader, hans egen far. Og tross at Vader faktisk var faren til piloten som sprengte Dødsstjernen, ble det ikke satt i gang granskning.
- Opprøret ble ledet av datteren til den samme Darth Vader. Heller ingen granskning, ingen kommisjoner nedsatt.
- Hvorfor var tilfeldigvis både Vader og Keiser Palpatine ikke i Dødsstjernen da den sprengte? Visste de noe som stormtroppene ikke visste?
- Denne videoen viser hvordan eksplosjonen ikke sender ut en, men to skyer av partikler, som tyder på at det ikke var en, men to eksplosjoner.
- På tiden protonbombene trenger fra søppelsjakten til å sprenge stjernen, rekker romskipene å bevege seg minst lengden av tre dødsstjerner. Hva gjorde bombene på vei inn i Dødsstjernen? Stoppet de for å drikke kaffe?
- Keiser Palpatine leste for skolebarn da han fikk budskapet om at Dødsstjernen var sprengt. Han fortsatte å lese i flere minutter før han gikk.
Dødsstjernen ble åpenbart sprengt av Imperiet selv. Skylden ble lagt på opprørerne. Keiseren ville ha en ny og mer moderne Dødsstjerne, og han ville motivere folket til fortsatt krig. Han fikk det som han ville.
--
Posten er tungt inspirert av en rekke amerikanske websider om dødsstjernekonspirasjonen.
13. juni 2008
Hva gjør at man liker et dikt?
Prinsesse Lea arrangerer en konkurranse hvor hun vil at vi skal sende henne sitt favorittdikt. Og det fikk meg til å tenke, hva gjør at man liker et dikt?
Diktene jeg liker er de som snakker til noe inni meg. Som om ordene i verden er millioner av solstråler som slynges ut fra en stjerne, og mange treffer ingenting, mange treffer andre, og noen absolutt få treffer akkurat meg. (Metafor med fotoner som passerer gjennom et atom uten å treffe kjernen forkastet pga nerdethet.)
Og det pinlige er at mange av disse ordene som treffer meg er det ikke noe spesielt genialt med. De er ikke fra anerkjente store diktere, heller fra popkultur. Et tidlig dikt (og under dikt regner jeg sangtekster) som fant resonnans i min sjel var Love Comes Quickly av Pet Shop Boys. Jeg var fjortis da den kom, jenter var fra en annen planet, og jeg begynte å stresse med tanken på at jeg kanskje aldri fant noen kjæreste. Da var det mye trøst i:
Mannen sier budskapet sitt snorrett ut. Jeg kan ikke stå på en litteraturkonferanse og forsvare med fagtermer at dette er verdens beste dikt. Men i noen år var det det for meg.
Charles Bukowski er en dikter jeg liker veldig godt. Men det er vanskelig å koke ned kvaliteten hans i noen linjer, sitere dem og få deg til å tenke "jøss så ufattelig bra". Kvaliteten til Bukowski er at han er en skitten gammel alkis som puler horer og skriver om det. Hvorfor treffer det meg? Hvordan ble jeg så forkvaklet at jeg begynte å kicke på røff ordbruk? Jeg vet ikke. Men det er en del av meg, og jeg vil ikke skamme meg over det mer.
Egeland har mer Bukowski.
Det svenske rockebandet Kent utsonderer mye bra lyrikk. Det første fra Kent som fikk de rette strengene inni meg til å vibrere var Dom Andra.
Det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg lå på trynet i en seng og hadde sluttet å telle årene som bare passerte. Jeg hadde evner og talent, men hadde forvaltet det så dårlig at jeg knapt hadde noe å vise til i livet. Kent satte ord på smerte jeg hadde inni meg, og når smerten får ord kommer den lettere ut.
Da depresjonene mine begynte, i militæret, var det The Cure som traff best med å sette soundtracket til smerten. A Night Like This var en sang som betydde mye for meg på nittitallet. Men mye av tekstkvaliteten går på bruken av triste enkeltord (goodbye, dark, darker still), det kan neppe vinne pris for stor poesi. Men nede i det mørke hullet jeg var, ble dette strålen som traff akkurat meg.
---
Hvis du speeder opp rekker du kanskje å sende inn ditt favorittdikt til Leas sommerkonkurranse. Dine dikt er helt sikkert ikke dårligere enn mine.
Diktene jeg liker er de som snakker til noe inni meg. Som om ordene i verden er millioner av solstråler som slynges ut fra en stjerne, og mange treffer ingenting, mange treffer andre, og noen absolutt få treffer akkurat meg. (Metafor med fotoner som passerer gjennom et atom uten å treffe kjernen forkastet pga nerdethet.)
Og det pinlige er at mange av disse ordene som treffer meg er det ikke noe spesielt genialt med. De er ikke fra anerkjente store diktere, heller fra popkultur. Et tidlig dikt (og under dikt regner jeg sangtekster) som fant resonnans i min sjel var Love Comes Quickly av Pet Shop Boys. Jeg var fjortis da den kom, jenter var fra en annen planet, og jeg begynte å stresse med tanken på at jeg kanskje aldri fant noen kjæreste. Da var det mye trøst i:
I know it sounds ridiculous, but speaking from experience
It may seem romantic, and thats no defense
Love will always get to you
Sooner or later, sooner or later, this happens to everyone
To everyone
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Mannen sier budskapet sitt snorrett ut. Jeg kan ikke stå på en litteraturkonferanse og forsvare med fagtermer at dette er verdens beste dikt. Men i noen år var det det for meg.
Charles Bukowski er en dikter jeg liker veldig godt. Men det er vanskelig å koke ned kvaliteten hans i noen linjer, sitere dem og få deg til å tenke "jøss så ufattelig bra". Kvaliteten til Bukowski er at han er en skitten gammel alkis som puler horer og skriver om det. Hvorfor treffer det meg? Hvordan ble jeg så forkvaklet at jeg begynte å kicke på røff ordbruk? Jeg vet ikke. Men det er en del av meg, og jeg vil ikke skamme meg over det mer.
It was a couple of days later
I got even: I fucked his
girl.
Then I went down and knocked on his door
well, Alabam, I fucked your woman and now I'm going to
kick you all the way to
h*ll
the poor guy started crying, he put his hands over his face and just cried
I stood there and watched him
I said, I'm sorry,
Alabam.
Egeland har mer Bukowski.
Det svenske rockebandet Kent utsonderer mye bra lyrikk. Det første fra Kent som fikk de rette strengene inni meg til å vibrere var Dom Andra.
Och vi kommer inte längre
Vi är tillbaks på noll
Men ingen kommer sörja
Vi har spelat ut vår roll
Vi glömmer hela skiten
Det betyder ingenting
Vi skulle kommit längre
Men räckte inte till
Det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg lå på trynet i en seng og hadde sluttet å telle årene som bare passerte. Jeg hadde evner og talent, men hadde forvaltet det så dårlig at jeg knapt hadde noe å vise til i livet. Kent satte ord på smerte jeg hadde inni meg, og når smerten får ord kommer den lettere ut.
Da depresjonene mine begynte, i militæret, var det The Cure som traff best med å sette soundtracket til smerten. A Night Like This var en sang som betydde mye for meg på nittitallet. Men mye av tekstkvaliteten går på bruken av triste enkeltord (goodbye, dark, darker still), det kan neppe vinne pris for stor poesi. Men nede i det mørke hullet jeg var, ble dette strålen som traff akkurat meg.
I want it to be perfect
Like before
I want to change it all
I want to change
---
Hvis du speeder opp rekker du kanskje å sende inn ditt favorittdikt til Leas sommerkonkurranse. Dine dikt er helt sikkert ikke dårligere enn mine.
Abonner på:
Innlegg (Atom)