Bloggrevolusjonens første triumf

Radiohode surmuler fordi "eliten", bl.a. jeg, ikke linker til ham. (Vel, det kommer IKKE til å skje på den måten). Maren oppfordrer til boikott av "elitens", bl.a. mitt, kommentarfelt. Jeg oppfatter henne ikke helt seriøs, men kanskje gjør andre det, Betty følger opp med:

Så dukker kremen opp og kommenterer/forsvarer seg og så forsvinner de igjen, og det er jo greit det, fordi alle kan ikke følge med på alt. Jeg leser ikke blogger hver dag jeg helder. Men det er noe med den interne greia kjernen har. "Koser" ihverandres kommentarfelt og driter gjerne ut andre med "read between the lines". Så er det denne kommentar ignoreringen deres.

Peter Andrej fortsetter bloggrevolusjonen med å trakassere Vampus fordi han har falt ut av linkelisten hennes. Anja47 og til en viss grad Sexy Sadie støtter Bettys tanker. Både Anja og Betty teller nå kommentarene i kommentarfeltet mitt.

---

Jeg følger debatten nesten vantro, dette er jo folk jeg liker, jeg tenker vær så snill da kjære mennesker ikke drit dere sånn ut, ikke gjør dere selv så små, ikke vær så grisepatetiske.

Å være "bloggelite" må være like digert som "Lagerbaron" og "Fusakonge". Som å krone noen til keisere av dassrullen. Blogging er frivillig ubetalt arbeid som ikke gir makt, penger eller posisjoner. Sorry, men vi er skrivingens tredjedivisjon. Du snakker ikke om en elite i tredjedivisjon.

Selv om majoriteten beholder fornuften ligger debatten i bakhodet. Hva vil folk tenke hvis jeg sier noe hyggelig til Iversen? Bør jeg være småslem i denne kommentaren til Tine så ingen tar oss for fraterniserende arrogant elite? Kommentarene i bloggen min har jeg plutselig plikt til å svare på, ellers "ignorerer" jeg folk. Jeg ante ikke at mennesker tenkte på denne måten. Jeg kan få uvenner av å gjøre ingenting, og det passer meg fantastisk dårlig.

(Vedrørende kommentarer er sjakktrekket, både her og hos andre, å kommentere postene mens de er så unge som mulig, hvis du kommenterer med eneste mål å få svar fra bloggeren. Selv finner jeg nytteverdi i å kommentere selv om jeg ikke får respons hver gang.)

Jeg setter veldig pris på kommentarene jeg får, mange av dere lyser opp dagen min. Men fra midnatt stenger jeg for kommentarer i en periode. Jeg har levd uten kommentarer i store deler av min tid som blogger, jeg klarer fint noen dager til. Samtidig oppfordrer jeg til å besøke disse menneskene som føler seg neglisjert, gi dem en sjanse og prat hyggelig med dem, slik at de kanskje kan utvikle varmere følelser i forhold til verden rundt seg.