Røldag: Festivalminne

- Det er en stund siden de hendelsene som du nå skal fortelle om fant sted. Hvorfor har du valgt å gå ut med dem først nå?

- Jeg føler at jeg må dele mine erfaringer med andre for å hindre at flere må lide seg igjennom det samme som meg. Det har tatt lang tid å komme over disse tingene, men nå som jeg har fått det på såpass avstand føler jeg at jeg kan se tilbake på hendelsene og trekke svakt på smilebåndet. Det er denne selvironien som har hjulpet meg gjennom den harde tiden.

- Hva var det egentlig som hendte der borte i Sverige denne sommeren?

- Det er en lang historie. Sammen med to venner skulle jeg delta i svenske 5-dagers-festivalen i orientering. Vi dro ned med tog en stund i forveien. Ung og uerfaren som jeg var, trodde jeg at også svensker spiser brød, og tok derfor ikke med mors hjembakte. Da vi inntok den første livsmedel-forretningen fant vi imidlertid bare loff, samt grovbrød med gråsteinskonsistens og ditto farge, ingen mellomting. Gråsteinenes priser og utseende innba ikke til utstrakte investeringer, altså ble det loff. Og mer loff. Og forstoppelse. Og mer loff. Og mer forstoppelse. Etter fire dager på loffen klarte jeg ikke mer. Jeg hadde foretatt mange besøk på de svenske toalettene, men ingen hadde hittil blitt kronet med suksess. Jeg følte meg tyngre og tyngre i underlivet, og neste dag skulle konkurransene begynne. Som den vandrende drittsekken jeg var blitt, hadde jeg redusert sjansene mine betraktelig. Drevet til vanvidd av smerter og forventningspress oppsøkte jeg siste utvei: et svensk apotek. Jeg stod forresten bak Verdensmesteren i køa. Han skulle ha middel mot løs mage - heldiggrisen! Vel, selv kjøpte jeg to engangsklyster og tredve avføringstabletter, hvorpå jeg oppsøkte nærmeste herrtoa. Klysteret holdt hva det lovet, og den påfølgende blow-out'en var kanskje min eneste lykkelige stund denne ferien. Men det var i denne rusen at jeg også gjorde noe jeg kanskje ikke burde ha gjort: Jeg feiret suksessen med en dobbelt dose avføringspiller for å hindre mer trøbbel. Deretter svevde jeg - noen kilo lettere - tilbake til teltet.

- Men det var ikke over ennå?

- Akk, nei, det hadde knapt begynt. Neste morgen dro jeg glad og fornøyd til løpet. Da jeg kom til arenaen hadde jeg selvsagt glemt å ta med meg jakka mi av bussen. I den lå lommeboka med alle pengene, bankkortene, førerkortet, identifikasjonene mine og returbillettene hjem til Norge. Oppladninga ble dermed ikke den beste, jeg jaget rundt og satte klagebu, polis, himmel og jord i bevegelse, helt til det var i seneste laget å gå til start. Jeg løp derfor. Ca. halvveis til start var det på tide å presse ut nerveskvetten. Da jeg er hankjønn er det forsåvidt ganske enkelt, man tar oppstilling 5-10 meter fra veikanten med ryggen vendt mot de forbipasserende. Dem var det forøvrig ganske mange av i Svensk 5-dagers på denne tiden. Vel, jeg satte i gang, men midt under seansen fant gårsdagens avføringspiller ut at det var på tide å vise verden at de var vel så effektive som klysteret.

- Uffda...

- Ja, det kan du si. Jeg tipper at det nå sitter et tresifret antall svensker rundt om i broderlandet og forteller sine venner og bekjente om det bisarre synet de fikk se den morgenen. Og venner og bekjente ler godt og forteller historien videre til andre. Historien om nordmannen som løp baklengs/sidelengs inn i skogen med buksa på knærne og åpen kran i begge ender.

- Vi kan forstå at det har tatt lang tid å komme over dette. Men hvordan gikk det i løpet?

- Joda, jeg måtte i skogen ytterligere to ganger på vei til start, men takket være høyt trykk og hurtig løping imellom kom jeg akkurat tidsnok. Og løpet gikk veldig bra i begynnelsen. Etter fem poster hadde jeg null tidstap, og både tenningen og løpsformen var på topp. Da kom det beskjed fra tarmsystemet igjen. Jeg ville imidlertid ikke tape mer tid enn nødvendig, så da jeg var ferdig somlet jeg ikke bort tid med å lete etter blader og mose - oppvasken fikk jeg ta etter løpet. Etter den fine starten kjente jeg nemlig lukten av laubær og edle metaller. Nå kunne jeg svakt ane lukten av noe annet også, uten at vi skal gå nærmere inn på det. Vel, på neste post bommet jeg et anseelig antall minutter, og bommingen forplantet seg som den så ofte gjør også videre til resten av løypa. Dermed ble det svært gunstige etableringsvilkår for det jeg ikke fjernet uti skogen. Resultatet var at jeg fikk en ganske spesiell gangart til dusjen. Hvor jeg foretok oppvasken som varte i over en halvtime. Det var forferdelig.

- Hvorfor var det forferdelig? Det må da ha vært godt å bli kvitt dritten?

- Det var forferdelig av to grunner. For det første er dusjene i svensk 5-dagers enorme fellesdusjer, hvor du står oppå en slags scene når du dusjer deg. Jeg følte at jeg etterhvert hadde fanget oppmerksomheten til de fleste rundt meg. Man lurte nok på hva jeg hadde baki der å gjøre så lenge. Naturligvis satte jeg opp mitt mest lidende ansiktsuttrykk for å ikke forlede publikum til å tro at jeg nøt det, men allikevel. For det andre ble jeg ikke kvitt plagene. Om ikke ganglaget inn i dusjen hadde kvalifisert til bevilgning fra "Silly Walks Department", så hadde garantert det ut fra dusjen gjort det. Og plagene ble bare verre utover dagen. Nok en gang ble jeg drevet til det svenske apoteket.

- Hva er så galt med det da?

- Har du prøvd å stå inne på et svensk apotek i disse AIDS-tider, blant eldre svenske damer og herrer, og bestille "salve mot sårhet i endetarmen"?

- Neei..

- Men det har jeg! De så ikke spesielt pent på meg. Damen bak disken spurte "Har Ni hemorroider?", og jeg svarte "Nei, jeg er bare så forferdelig sår der". Blikkene mørknet, og jeg fikk tilslutt kjøpt en salve som skulle vise seg å ha det edle formål å fordoble smertene mine. Egentlig skulle jeg ha lett etter jakka mi etterpå, men nå var det blitt så forferdelig å gå at jeg resten av dagen bare kunne ligge på magen inne i teltet. Jeg kunne altså nesten ikke bevege meg, og det var fire løp igjen av festivalen! Og jeg var raka fant, åtti mil hjemmefra og med århundrets sjuttu!! Etter dette skal ingen komme og snakke til meg om hjemlengsel!



------
Som den seriøse idrettsutøveren jeg engang var, har jeg deltatt på få musikkfestivaler om sommeren. Men jeg har sjekket med Hjorthemannen, og begrepet "festival" kan tolkes vidt. Dermed er dette mitt innlegg i Sonitus' Sommerkonkurranse.