10. februar 2008

Røldag: Haien

Si at livet mitt var en skute som gikk for full maskin fremover, solskinn, stille vann, idyl, plutselig tok en hånd roret og vred det hardt til babord. Jeg gikk rett på et skjær. Et hardt støt. Bom stille. Men fortsatt solskinn, når du er totalt fucked går det ikke opp for deg med en gang.

Stormene kom, himmelen ble svart, jeg kom ikke av flekken, jeg tæret på forsyningene, jeg så hvilken vei det bar og fant ikke noen måte å stoppe det på. Legen nektet for at jeg var syk. Jeg måtte til sosialen for å få penger, men var knapt i stand til å komme meg ut av huset, jeg kunne nå kveldsåpne butikker i nærområdet, men sosialen var helt nede i byen, jeg levde om nettene og sosialen var åpen på dagtid. Jeg satt på en bitteliten hybel, klemt inn mellom en seng, et bord, en datamaskin, en TV og en stol, med mitt havarerte liv i hendene.

En mann kan begynne å drikke av mindre. Men fylla er ikke verdt bakrusen, ikke for meg, jeg har bakrus i en uke. Narkotika har jeg ikke prøvd, jeg vet ikke hvor jeg skulle fått tak i det. Røyking ligger ikke for meg, heller. Jeg er stolt av at jeg ikke har avhengigheter. Jeg tar slagene mine ubedøvd.

Alene på hybelen, natt etter natt, manøvrerende mellom de kjipe sendingene som TV-kanalene setter på når ingen mennesker er tilstede, fant jeg iblant ungdommer som snakket inn i et kamera, det var min krisetelefon, det å ha et annet menneske som også var våken midt på natten, selv om mennesket bare var opptatt av å få meg til å bruke kroner via telefon.

Andre kanaler var menneskefrie, men konseptet var det samme, lure penger ut av seeren. Jeg ble godt kjent på disse kanalene. En kanal hadde en evigvarende spørrekonkurranse. Spørsmål kom opp på skjermen hele natten, man kunne ringe inn og svare ved hjelp av tastene på telefonen, mens kanalen melket kontoen for penger.

Men kanalen ga ut pengepremier, ikke gavekort og annet tull, men store beløp i kald hard valuta. Akkurat hva jeg trengte. En ensom natt ringte jeg kanalen. Oppgaven var å svare fortest mulig på de sju neste spørsmålene som dukket opp på skjermen. Jeg gjorde mitt beste, trykket tast 1 om jeg syntes alternativ 1 hørtes fornuftig ut, trykket tast 2 om det var krevet, masserte tastene på telefonen min så kjapt jeg kunne.

Det gikk skapelig. Jeg var nær high-score-listen på første forsøk. Jeg prøvde noen ganger til. Omsider klarte jeg alle sju spørsmålene riktig. Navnet mitt havnet på toppen av listen. Jeg var nominert til en hel mengde kroner, en hel månedslønn. Det føltes fornuftig å gå bananas inne på den lille hybelen. Endelig skjedde noe bra.

De neste dagene tenkte jeg ikke på annet enn spillet. Rekorden min var nødt til å overleve ut uken for at jeg skulle få pengepremien. En tykk neglebitersk stemning knuget meg hver gang jeg klikket meg inn på kanalen. Rekorden overlevde resten av mangdagen. Den stod seg gjennom tirsdagen. På onsdag kom utfordrere som var nære, jeg så på mens de spilte, de slikket etter poengsummen min som tidevannsbølger, men de nådde meg ikke. Torsdagen og fredagen var rolig, jeg mindre og mindre. Jeg trengte disse pengene.

Da lørdagsnatten gikk uten at noen slo meg begynte jeg å ane gull og grønne skoger. Frekvensen på TV-sjekkingen nådde nye høyder, på søndags kveld stod TV-en på kontinuerlig, det var bare timer igjen av uka, jeg var timer ifra å være reddet. I hodet mitt hadde jeg begynt å bruke penger.

Dette er ikke noe jeg finner på for å skape dramatikk. Dette er nøyaktig det som hendte. Under to timer før jeg var i mål, kom en god spiller innom. Jeg så det med en gang, etter ett spørsmål, at denne karen var noe helt annet enn de amatørene jeg hadde slått. Poengsummen han scoret for hvert riktige spørsmål var på et helt annet nivå, ingen kunne tenke så fort, han måtte gjette, og jeg satt og håpet at han skulle gjette feil.

Han gjettet ikke feil. Han greide alle sju spørsmålene i en umenneskelig fart, han gruset poengsummen min. Pengene var ikke helt borte, men de var solid redusert, det var ikke lenger snakk om månedslønn.

Jeg omstilte meg til å kunne glede meg over det nye, mindre beløpet. Som en kvinne du ikke ville valgt først, men godt kan ta til takke med. Da entret nok en superspiller ringen. Han holdt samme grusomme nivå som den forrige, svarte uhyggelig lynraskt, og klin riktig på sju spørsmål. Han dyttet meg ned på tredje.

Jeg ble så sint at jeg måtte gå en runde i nabolaget for å roe meg. Da jeg kom tilbake var situasjonen yttreligere forverret. I løpet av de få minuttene jeg var ute, hadde jeg falt fra tredje til femte. Og enda en superspiller var godt i gang med å dytte meg ut av listen. Jeg hadde ligget pal på samme plassering i hundreogfemti timer, nå var jeg plutselig i fritt fall. Det var en time igjen av uka da jeg så siste rest av pengehåp forsvinne.

"Ukens vinner: Jan Egil Storhaug" blinket det på skjermen. Og det demret for meg. Det var ikke fem superspillere som tilfeldigvis hadde ringt inn omtrent samtidig. Det var samme person som hadde ringt inn fem ganger, i fem forskjellige navn. Reglene sa at man bare kunne vinne en premie, men jeg hadde sett vinnerlistene før på slike spill, det krydde av like postnumre og like etternavn i toppen. Ble man først god i et slikt spill melket man det i navnet til familien, vennene, postbudet og kassadama på super'n. Jan Egil Storhaug var selvfølgelig bare ett av de fem navnene han brukte. Jeg ga min motstander et annet navn. Jeg kalte ham Haien.


Den neste uka beklagde jeg meg til venner og kjente over måten Haien grisebanket meg på. Min god evenn Gjeller'n hadde vært borti Haien før.
- En som spiller på søndagene? sa Gjeller'n.
- Ja?
- Søndagskveldene?
- Ja.
- Jøss. Holder han på ennå? Han må ha holdt på i over ett år.
- Men du er jo god på sånt. Prøvde du ikke å slå ham?
- Nei, det var ingen vits. Han var alt for langt foran.

Haien var altså en dreven fisk. Han hadde sopet med seg alle premiene, en drøy månedslønn per uke, i over ett års tid, en årslønn verdig en direktør på bare noen minutters arbeid hver søndags aften. Haien hadde ordnet seg riktig så greit. Min drøm i livet var aldri raske penger, å spille TV-spill brakte ikke verden videre, pengene man vant ville noien andre vunnet. Men nå satt jeg her havarert på skjæret mitt mens bankkontoen langsomt ble årelatet, og å bli rik av TV-spill lignet på drømmen.

Fornuften tilsa at jeg burde gi opp
dette spillet, Gjeller'n hadde rett, distansen opp til Haien var for stor, det fantes andre spill på TV-nettene hvor jeg lå lengre ned på listen men var mye nærmere premie-poengsum.

Men Haien var FOR suveren. Han var umenneskelig. Det måtte være et triks. Og jeg ville finne det trikset. En blanding av såret stolthet og nysgjerrighet sendte meg inn i skylappmodus. Alt som eksisterte var meg og TV-spillet. Jeg misbrukte mine evner og universitetskunnskap til å forske på spillet.

Den første oppdagelsen var at spørsmålene kom alltid fem sekunder før alternativene. For eksempel stod det "Hva er hovedstaden i Tyskland?" på skjermen i fem sekunder, deretter kom alternativene, "1. Paris 2. Berlin 3. Wien". Synkront med at alternativene kom, hørtes pipetonen i telefonen som betød at nå kunne du svare. For å svare like fort som Haien, var det helt umulig å lese alternativene på skjermen. Ingen mennesker kunne greie det, det var utelukket. Bare når jeg trykket på måfå og traff rett kunne jeg matche poengene hans på enkeltspørsmål. Å gjette rett sju ganger på rad kunne ingen leve av. Ergo måtte Haien vite hva som var riktig alternativ før
alternativene kom opp på skjermen.

Det kunne bare gå an hvis svaralternativene til hvert spørsmål kom i samme rekkefølge hver gang. Berlin måtte være alternativ 2 hver gang spillet spurte om hovedstaden i Tyskland. Jeg noterte en del spørsmål og svar for å sjekke om det stemte. Og ganske riktig, etter en tid kunne jeg fastslå at alternativene alltid kom i samme rekkefølge. Men likevel. Det måtte være flere tusen spørsmål, hvordan kunne Haien huske så mye? Verdensmesteren i
hukommelse har pugget alle svarene i Trivial Pursuit, det er omtrent like mange. Men her skulle man i tillegg huske hvert svar i form av et tall, da hjelper barnelærdom og logikk lite. Og man måtte huske svarene innen fem
sekunder. Haiens hukommelse lå på grensen av det menneskelig mulige, og hans reaksjonshastighet lå langt over.

Mest trolig brukte Haien datamaskin. Kanskje burde jeg bruke det også. Jeg hadde kvaler. Det var riktignok ikke noen regel mot bruk av datamaskin. Men folk forventer at de konkurrerer mot mennesker når de deltar i spill. Jeg trodde konkurrenten min drev med humbug, men det er samme logikk som får idrettsutøvere til å dope seg. Og likevel. En kveld kontoen føltes ekstra tom hev jeg fair play over bord og gikk over til datakraft.

Å legge inn svarene på maskinen, lage en stor database over hva som var riktig tallsvar på hvert spørsmål, burde være mulig. Problemet var å få riktig tall ut av maskinen på de fem sekundene jeg hadde til rådighet, tiden fra spørsmålet kom på skjermen og til svarene dukket opp. Jeg kunne ikke rekke å skrive hele spørsmålet på fem
sekunder. Men fire bokstaver burde jeg klare. For eksempel den første bokstaven
i hvert ord. De fleste spørsmål starter på H, for at fire bokstaver skulle være
nok til å skille noen tusen spørsmål fra hverandre begynte jeg bakfra. "Hva er
hovedstaden i Tyskland?" ble da til "TIHE".

Jeg lagret "TIHE 2" i datamaskinen. Deretter koder som MEHI 3, TOBG 2, YRHH 1 og så videre. Neste gang spørsmålet om Tysklands hovedstad dukket opp kom kunne jeg skrive inn "TIHE" kjapt, og få frem tallet
2 på datamaskinen før "1. Paris 2. Berlin 3. Wien" kom på TV-skjermen. Jeg testet. Det funket. Nå visste også jeg riktig svaralternativ før alternativene kom på skjermen, jeg kunne trykke rett tall uten å bruke tid på å lese. Hvis jeg hadde sett spørsmålet fra før.

Det var ingen vei utenom, jeg måtte legge inn dyriske mengder spørsmål i databasen. Jeg satt oppe natt etter natt og skrev inn spørsmål. det lignet på en vanlig jobb. Døgnrytmen min kunne endelig brukes til noe fornuftig, på dagene, mens jeg sov, sendte TV'en vanlige programmer. Det kostet ikke penger, siden jeg slapp å
ringe i denne fasen, men det kostet tid.

Etter et par uker var databasen blitt så bra at jeg i blant greide sju spørsmål på rad. Denne gangen skulle jeg ikke være den jagede, jeg skulle være jegeren. Jeg ventet i skyggene til sent søndags kveld, og så Haien kjøre sin ukentlige tilsmussing av high-score listen. Utstyret var ferdig rigget, klokken passerte elleve. Nå skulle Haien få kjørt seg.

Etter noen forsøk hadde jeg endelig flaks nok til å få sju spørsmål som lå i databasen. Jeg smadret min egen personlige rekord. Men det gikk ikke bra nok. I blant trykket jeg foran pipetonen, da måtte jeg løfte tommelen fra
tasten og trykke på nytt. Disse bommene kostet noen tidels sekunder og ødela alt. Jeg masserte telefontastene, trykket frenetisk ut og inn i håp om at ett av trykkene skulle treffe rett etter pipetonen, men til ingen nytte. Tross i ukene foran skjermen med punching til soloppgang, vant Haien femdobbelt enda en uke.

Jeg var dypt inni spillet nå, jeg hadde forlatt jordens overflate, jeg tenkte Haien, jeg pustet Haien, Haien svømte i blodet mitt. Jeg var kaptein Akab i kamp mot Moby Dick. Hjernen kvernet på problemet hver natt. Det var ikke mulig å treffe så nær pipetonen som Haien gjorde sju ganger på rad. Min motstander var uten snev av menneskelighet. Kunne han bruke datamaskin til å ringe i telefonen også?

Jeg måtte klatre til toppen av fjellet og finne den vise mannen. Jeg tok meg opp på universitetet, fant Institutt for Telematikk, og valgte en dør med en tung akademisk tittel på. Der inne fant jeg en kjempenerd. Vår tids orakel. Jeg trengte ikke ofre røkelse og myrra, oraklene våre er glemt og statusløse, de er glade til hvis noen vil høre på dem. Orakelet lærte meg at hvis man sendte en tostemt tone inn i telefonledningen, var det identisk med å trykke på knappene på telefonen. Orakelet ga meg også listen over hvilke toner som tilsvarte hvilke tall. Og det var bare å komme igjen.

Jeg prøvde, men fikk dataproblemer. Min PC kunne ikke spille flerstemte toner samtidig som den kjørte programmet som svarte på spørsmålene. Min gamle spillmaskin fra åttitallet kunne spille flerstemte toner, men ikke kjøre programmet. Jeg kunne ikke komme videre med utstyret jeg hadde. Men jeg hadde Haien under huden. Jeg så Haien svømme i øynenen mine når jeg så meg i speilet. Jeg masjerte gjennom ruinene av min bankkonto og sikret meg en ekstra PC på avbetaling. Nå var det enten suksess eller inkassokrav.

Jeg koblet mine to PC'er sammen så de kunne dele på byrden. Deretter skapte jeg de tostemte lydene som skulle inn i telefonledningen. Jeg delte lydene i bittesmå intervaller, den ble min telematiske tolkning av en rabiat mann som trykket lynfort inn og ut på telefonknappen. Jeg forsket mye på hvor tett jeg kunne legge disse små bippene før televerket ikke oppfattet det som to trykk men som ett sammenhengende. åtte hundredelers sekund ble for tett for telenettet, men ni hundredels sekund holødt akkurat. Lyden hørtes nå ut som en sammenhengende lyd for meg. Jeg smilte jokersmilet. En maksimal reakjsonstid på ni hundredels sekund skulle holde til å slå de fleste konkurrenter av kjøtt og blod.

Jeg tok et overblikk. Mange meter sammenhengende elektronikk lå fra meg til telefonstøpselet. Jeg hadde to datamaskiner koblet sammen med en spaghetti av ledninger. Ved den ene maskinen satt jeg og fulgte med på TV. Den andre var koblet til telenettet via en ombygd hodetelefon som var festet til et analogt telefonrør med sportstape. På min kommando pumpet den små bipp rett inn i teleledningen, som injeksjoner rett i en blodåre. Kveilene av leddninger og tape var gripende stygge. Jeg hadde bygd et monster. Og det var klart for å slippe det løs.

Ny søndags kveld. Haien hadde gjort sine ting og ledet som alltid femdobbelt klokken elleve. Midnattstimen var min time. Jeg satte strøm i systemet. Maskinen pumpet femti like svar på hvert spørsmål inn i telefonrøret, ni hundredels intervaller mellom svarene. Nå kunne pipetonen fra TV-spillet komme når den ville inne i skuren av riktige svar. Jeg entret listen på første forsøk. Tredjeplass. Deretter fulgte flere spontanaborter, det var fortsatt spørsmål i TV-spillet som ikke lå i databasen.

På det femte forsøket hadde jeg tur. Høye poengsummer på de tidlige spørsmålemne, jeg skalv da det siste spørsmålet kom, jeg visste at sjansen var der. Og jeg traff. Haien ble slått med minste mulige margin. Jeg ristet, jeg jublet, jeg spontandanset, naboene banket i veggene. Jeg talte ned minuttene til midnatt i blanding av fryjkt og ekstase, Haien kunne komme tilbake før midnatt og slå meg, det ville jeg gjort hvis jeg var ham.

Men ingenting skjedde. Haien sov nok søtt, vant til å være ubeseiret. Han kom til å våkne til et saftig sjokk på mandagen.

Jeg var i skyene og ante gull og grønne skoger. Dette kunne jeg gjenta hver søndag, jeg kunne leve av dette, jeg kom til å bli rik uten å jobbe! Den smellfeite førstepremien var min og navnet mitt rullet over skjermen hele
neste uke som forrige ukes vinner.

En ny søndag opprant. Haien kom som vanlig innom Lokal-TV klokken tjueto og jafset etter gevinstene. Jeg hadde ventet at han skulle endre strategi og komme nærmere midnatt enn han pleide, men nei. Haien reagerte ikke på nederlaget, han strenet frem som før. Han spilte sine fem spill og forsvant.

Denne uka greide jeg ikke å ta førsteplassen. Selv for monsteret mitt var Haien fortsatt en jevnbyrdig motstander. Men jeg levde bra på de mindre premiene. Slik fortsatte det de neste ukene, Haien og jeg delte på
pengene, tilfeldighetene avgjorde hvem som vant. Jeg levde godt med denne
situasjonen, med lik fordeling gikk det mot en akseptabel årslønn. Denne byen var stor nok for oss begge.

Etter fire uker med gevinster hadde det fortsatt ikke kommet et rødt øre fra TV-selskapet. Jeg tenkte først å ringe selskapet. Men jeg hadde lenge hatt lyst til å snakke med Haien. Dels ut fra beundring, dels for å suge til meg hemmelighetene hans. Jeg lurte på om han også hadde bygd et monster, eller om han brukte en annen metode. Mye kunne tyde på det siste, for det så ikke likt ut når vi spilte. Haien var mer stabil, jeg svarte oftere feil og måtte ringe inn flere ganger for hvert gode resultat.

Dette var et godt påskudd til å ta kontakt. Hvis jeg ikke fikk pengene mine, regnet jeg med at Haien heller ikke fått noe. Kanskje kunne vi gjøre felles sak mot selskapet.

Jeg husket to av aliasene Haien hadde brukt. Jan Egil Storhaug og Gerd Søraa. Jeg søkte opp navnene i telefonkatalogen. Det var overraskende at ingen av navnene stod i lista. Godt gjort å vinne i et innringingsspill når man ikke eier telefon.

Det kunne være andre forklaringer, det kunne være navnene på unger, det kunne være hemmelige telefonnummer. Jeg skrev derfor brev til Jan Egil Storhaug. Posten er ram på å finne folk.

Etter sju uker hadde ingenting skjedd. Ingen penger, og ingen svar fra Haien. Hvis Haien fikk brevet sitt var han ikke interessert i kontakt.

Jeg søkte internettet, Jan Egil Storhaug var ikke representert, han var som en ånd. Men jeg fant en Gerd Søraa,
som bodde i nabokommunen, og jeg greide endelig å spore opp telefonnummeret hennes.
Jeg følte at tampen brant. Kaptein Akab skulle ringe Moby Dick. Spent som få ringte jeg til
Gerd Søraa.

- Hallo, er det Gerd Søraa, sa jeg.
- Ja, sa en blid stemme.
- Jeg lurte på om du har fått pengene fra Network.
- Hva?
- Network. TV-spillet som du vant.
- Hva er det du selger?
- Jeg selger ingenting, det er ikke ... altså ... navnet ditt står på TV-skjermen min. Alle kan jo se at du har vunnet.
- Jeg begriper ikke hva du snakker om. Hvem er det som ringer?

Gerd og jeg fikk oss en skikkelig "God dag mann økseskaft"-samtale. Jeg lærte følgende:

Gerd Søraa var i sekstiårsalderen og var redaktør for en lokalavis.
Hun kjente ingen som spilte på TV-spill i hennes navn.
Hun hadde aldri hørt om denne typen spill.
Hun hadde aldri hørt om TV-kanalen.
Hun hadde bare NRK og TV2.
Hun likte ikke å få navnet sitt misbrukt.

Enten var Gerd Søraa en ekstremt god skuespiller, eller så var hun rett og slett ikke Haien.

Når hun sa det med lokalavis kom jeg på at jeg hadde hørt navnet hennes før. Eller lest. Gerd Søraa var et av de mange journalistnavnene som fyker forbi når man leser en avis, og som man ikke fester seg særlig ved. Kanskje går disse navnene inn i underbevisstheten på folk, og dukker opp igjen når man skal dikte opp fiktive navn. Det kunne være det som hadde skjedd. Uansett. Haien lot seg ikke finne. Han kom hver søndag på TV og loppet meg i en brutal kamp om tusenlapper, men i den virkelige verden var han som et spøkelse.

Jeg gjorde det normale folk ville ha gjort med en gang, jeg ringte TV-selskapet for å purre på pengene. Der ble det full forvirring og flere runder med "Da må du snakke med...", som om det var selveste kommunebyråkratiet jeg gikk løs på. Det virket knapt som om kanalen var klar over sitt eget TV-spill. Etter noen dagers mas og kaos fikk
jeg endelig sirklet inn rette mann.

- Du er hansen?
- De sier at du har med TV-spillet å gjøre.
- Ja.
- Jeg har vunnet en del uker på rad nå, men ikke fått noen premier.
- Ja. Vi skal se på det. Du skal få pengene.
- Det er bra.
- Bare gi meg kontonummeret.
Jeg ga ham kontonummeret og trodde samtalen var over. Men nei.
- Vi skal forresten slutte med det spillet, sa han.
- Skal dere slutte med spillet? sa jeg fortvilet. Han kunne ikke mene alvor. Alt arbeidet, all kampen, byggingen av monsteret, bare for noen ukers glorie? Hva med den lukurative årslønnen min? Det var som å få sparken, hardt, i mellomgulvet..
- Ja, vi tar det av lufta ganske snart. Vi skal teste ut en del endringer i sendeplanen.

Han holdt begge løftene. Pengene mine kom. Men skjermen gikk i svart kort tid etter samtalen. Endringene i sendeplanen var å sende nattemørke istedet. Levebrødet mitt ble brutalt revet vekk før jeg hadde smakt skikkelig.
De glade dagene var over og jeg kunne lage sluttregnskap. Jeg hadde vunnet nok til å betale telefonregningene og den ekstra PC'en. Etter det satt jeg igjen med vekslepenger. Det var ikke en timelønn å rope hurra for. TV- spillet var borte. Og Haien fant jeg aldri ut noe om.

Tiden gikk, det kom aldri noe nytt spill, og etter et halvår var hele kanalen tatt av lufta. Uten at jeg noengang stilte meg spørsmålet: Hvis Haien brukte alias på mennesker som ikke fantes, hvordan fikk han da pengene sine?
Alt tydet på at det var null Jan Egil Storhaug i Norge. Det var en Gerd Søraa, og hun har ikke fått noen penger. Hvis en vanlig spiller hadde brukt fiktive navn ville han ikke fått pengene sine. De ville blitt igjen hos TV-stasjonen. En spiller ville aldri i verden brukt fiktive navn, hun ville brukt slekt og venner.

Sakte demret det. Haien måtte være fra TV-stasjonen! Antagelig var Haien en del av selve spillet, programmert til å dukke opp hver søndags kveld klokken tjueto. Det forklarte hvorfor den spilte så sent i uka. For å lure flest mulig dødelige til å spille. Det forklarte hvordan en liten TV-kanal kunne holde så høye pengepremier. Det forklarte at Haien ikke endret opplegget selv om han fikk konkurranse.

Jeg tenkte mer over teorien. TV-kanalen hadde vel ikke oppdaget det da jeg slo Haien første gang. Hvis TV-spillet alltid vant sin egen konkurranse trengte de ikke sende ut penger, spillet kunne bare dure og gå og melke TV-seerne. Da jeg ringte sju uker etterpå ble det panikk, "Da må du snakke med" - leken, og spillet ble tatt av lufta nesten umiddelbart.

Det hender fortsatt jeg føler meg som et dårlig menneske fordi jeg aldri anmeldte TV-kanalen. Jeg var for konfliktsky, og jeg hadde fått det jeg skulle ha. I slike stunder er trøsten at uten meg ville Haien fortsatt vært der ute og jafset i seg pengene til folk. Jeg drepte Haien.

Dagene etter TV-spillet var som å vokne opp av narkose. Alt hadde rotert rundt dette spillet, jeg hadde ikke sett verden, jeg hadde flyktet fra det havarerte skipet som var mitt liv og bygd meg noe som føltes som meningsfylt tilværelse. Å komme tilbake til hverdagen føltes trist og tomt. Jeg kommer ikke til å bli røyker, jeg kommer ikke til å bli alkoholiker. Men spill er mitt narkotikum.

9 kommentarer:

Tordenlill sa...

Du skriver så spennede!
Og temaet i seg selv var også ganske interessant.
Bra du tok dem! Og synd de ikke fikk sin straff.
De slapp billig unna.

Men takk for historien, verden blir mindre og mindre naiv for hver dag som en lever. Eller er det kanskje jeg som blir mindre og mindre naiv, hehe:-)

anderfo sa...

fantastisk bra!

Esquil sa...

takk tordenlill :)
ja. kanalen forsvant jo, da, så kanskje de på en eller annen måte fikk som fortjent. dessuten skal jeg ikke dømme på indisier.

anderfo: takk :)

virrvarr sa...

Shit!

Det her var en spennende lesning på morgenkvisten. Du er klar over at selv når livet ditt havarerer har du de galeste, mest fantastiske prosjekter ingen har tenkt på før?

Jeg tror jeg ville mistenkt TV-kanalen lenge før, dog. Jeg stoler ikke på dem for alt i verden. Boten deres som vant alt hadde vel alle svarene på forhånd (c;

Esquil-fan sa...

Underholdende! Men syns kanskje sluttpoenget ble litt for åpebart denne gangen. Satt egentlig og ventet på at det ikke var TV-stasjonen som sto bak. Da hadde vi snakket inertier, for dette var spennende:)

Esquil sa...

takk virr :)
nei, boten hadde ikke alle svarene, den kunne også svare feil en sjelden gang. dessuten var poengsummene den oppnådde forskjellige hver uke. kanskje jeg bør nevne det i novellen.

takk, vakkert nick.
jeg tror nok du er skarpere enn meg, siden jeg ikke spottet det selv. men det har nok også noe med måten historien fortelles å gjøre, kanskje jeg skal menneskeliggjøre haien noe.

beamer sa...

Hehe, dette befester mitt inntrykk av deg som en kreativ og nerdete person med overutvikla konkurranseinstinkt ;-)Artig at alle de tre elementene var så til stede i en enkelt historie.

Som vanlig veldig godt skrevet, men enig i kommentarene over om at man ikke sitter med så mange andre alternativ enn tv-kanalen selv som Haien.

lothiane sa...

Dette var som å lese en spennende bok. For en utrolig opplevelse! Død over haien! :)

kvitveis sa...

Klarte ikkje lausriva meg før siste punktum var satt. Takk for spennande lesning.