7. juli 2008

Pass til besvær - del 1

Jeg mistet passet mitt i februar.

Eller tidligere.

Jeg merket det en dag jeg måtte vise legitimasjon.

Siden førerkortet mitt er rent og pent etter å ha vært i vaskemaskinen, kan jeg ikke lenger identifiseres med det. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er skitten, men at bildet ikke ligner så mye. Problemet er at det bare kan identifisere meg som den usynlige mannen. Det er helt hvitt, og man kan bare ane konturene av hårkanten som omkranser det punktet hvor ansiktet mitt en gang var. Riktignok er jeg blek, men ikke så blek. Tror jeg.

Uten førerkort, og uten bankkort, er det bare passet igjen som er gyldig legitimasjon.

En dag jeg ble stoppet av politiet for å ha kjørt med åpent bensinlokk, ble jeg bedt om å vise frem vognkort og førerkort. Jeg lette og lette i bilen - og fant omsider vognkortet. Førerkortet hadde jeg ikke med meg.

Neivel, sa politimannen. Har du noen annen legitimasjon?

Et vanskelig spørsmål. Jeg fant ikke passet heller. Jeg sa at jeg nettopp hadde vært ute og trent, og at jeg ikke hadde med meg noe som kunne identifisere hvem jeg var. Sånn er det jo som regel når man er ute og trener.

- Ikke bankkort eller pass?
- Nei.
- Lånekort på biblioteket? Medlemskort noe sted?
- Nei.

Politimannen ringte flittig til hovedkontoret.

"Ja... En Ford Sierra... Stasjonsvogn... Føreren sier han heter Truls .... i 30-årene..."

Jeg prøvde å tenke... Kanskje jeg hadde et visittkort et sted? Jeg hadde greid meg med visittkort sist gang jeg ble stoppet. Politiet stoler som regel på en mann som kan vise seg som velutdannet.

Men uten visittkort... og uten noe som helst annet... så fremsto jeg ikke som veldig velutdannet. Ikke som så dannet i det hele tatt, kan jeg tenke meg. Fem dager gammelt skjegg, bilen i sitt sedvanlige kaos med kart og plastposer og sko og matrester og klær spredt utover. Jeg så for meg at min eneste utvei var å bli eskortert til noen som kjenner meg og la dem gå god for at jeg er meg.

Men så kom jeg på noe. Jeg hadde jo på meg orienteringsdrakten min. Den fine drakten i gult og blått som luktet gammelt myrvann og svette. De nye modellene vi har hatt i Bækkelaget i noen år nå har navnet vårt på ryggen.

Det var løsningen.

Jeg snudde meg i bilen og viste frem baksiden av drakten min.

Se her, sa jeg. Navnet mitt står på baksiden av drakten. Det er all legitimasjon jeg har.

Politimannen trakk på det, og lot det holde.

- Egentlig kunne jeg gitt deg bot for å ikke ha med førerkort, men jeg skal la det gå for denne gang. Neste gang husker du det, ikke sant?

- Ja, klart det.

Da jeg kom hjem begynte jeg å lete etter passet mitt. Men fant det ikke. Jeg var sikker på at det lå ett eller annet sted i leiligheten. Det gjorde som regel det. Men jeg fikk ikke øye på det.

Det skulle vise seg at jeg gikk uten legitimasjon i lang tid.

Fortsettelse følger.

3 kommentarer:

abre sa...

Det er tydeligvis mye godt stoff i å være distré. Kanskje man kan basere en blogg på bare det? :)

Marina sa...

Orienteringsdrakt som legitimasjon? Det har jeg aldri hørt om før, men der er vel er særnorsk fenomen, går jeg ut fra?
Her borte virker ikke engang pass, bortsett fra på grenseoverganger og flyplasser. Folk andre steder vet ikke helt hva pass er engang.

Confiteor sa...

Wow, der var du utrolig heldig :)