14. juli 2008

Hare gra

Jeg har det med å mumle.

Ikke sånn uforståelig babbel som professoraktige typer med et snev av autisme går rundt og mumler for seg selv. Jeg mumler når jeg snakker med andre.

Det er ikke med vilje. Selvsagt er det ikke det. Jeg er bare født litt lat og med en lav stemme. Det er som om munnen ikke vil ta seg mer arbeid enn nødvendig. Som om stemmebåndene ikke vil ta seg arbeidet med å forme ordene. Og som om pusten ikke vil bry seg med å gi noe ekstra for å skape høyere lyd. Jeg lever i min egen lykkelige lille verden, og det gjør de nevnte kroppsfunksjonene også.

Oftest hører nok ikke folk hva jeg sier.

Hemmeligheten bak å mumle på denne måten er å si noe vettugt, men la ordene dø hen før de har kommet ordentlig ut av munnen. La konsonantene flyte sammen til en suppe, og la de late vokalene dominere lydbildet. De som lytter til meg hører noen lave lyder. Antakelig – hvis de er interessert i det – må de gjette seg til hva jeg sier. Og jeg er for lat til å gjøre noe med det.

Når jeg sier noe, velger munnen minste motstands vei. Det betyr at enkelte konsonanter etter hverandre ikke blir uttalt riktig. Et eksempel på dette er når noen spør meg hvordan jeg har det… og jeg skal svare ”bare bra”.

Kjenn litt på den.

”Bare Bra”. Spesielt B nummer to er litt ekstra anstrengende for munnen å uttale. Etter det første ordet står munnen åpen. Klar til nye bokstaver med åpen munn, men en B starter med lukket munn. Det er stress.

Munnen min velger enkleste utvei. Den sier ”Bare Gra” i stedet for ”Bare Bra”: Slik sparer den noen kalorier. I tillegg prater den lavt nok til at få hører feilen. Og de som faktisk lytter, ”perseptuerer” ”Bare Bra”, siden det var det de forventet å høre.

Egentlig er det genialt.

Men det stopper ikke der.

Den første delen av ordet kan også være litt anstrengende. Ofte blir det til at jeg sier ”Hare Gra” i stedet. Da slipper jeg også den første B-en. Enda flere kalorier spart.

Ordene jeg ender opp med er til forveksling lik ”Hare Gra”, som jeg sier når jeg skal ta farvel med folk. De sier ”Ha det bra”, og jeg gjentar ”Hare Gra” på en så mumlende måte at de tror jeg også sier ”Ha det bra”.

Jeg har også et problem med å lytte. Jeg går riktignok for å være en god lytter, men hørselen er ikke helt på topp. I forsvaret scoret jeg bare 2 på en skala fra 0 til 9, hvor 9 var best og 0 var døv. Jeg fikk beskjed om at jeg hørte de høye og de lave lydene, men at jeg ikke helt fikk med meg de i midten. Ørene mine er altså late, de også.

Ofte fører dette til at jeg svarer på det jeg tror folk spør om, uten at jeg helt har hørt hva de sier. Ofte tar jeg meg heller ikke tid til å tro, men svarer instinktivt. Det er det enkleste. Det blir veldig mye ”Hare Gra” av sånt. For når man tenker på det.. ”Bare bra”, ”Ha det bra”, ”Har det bra”, ”Det går bra”. Statistisk sett vil jeg tro at jeg får stor treffprosent hvis jeg svarer dette. Det tror i hvert fall instinktene mine.

Ofte er instinktene så på hugget at jeg nærmest er i ferd med å svare før jeg blir spurt. Typisk skjer dette i sosiale sammenhenger, hvor instinktene er vant til at folk spør meg hvordan jeg har det. Mange ganger går det bra.

Når den jeg håndhilser på derimot ikke spør om hvordan jeg har det, men spør om noe annet, så kan det føles litt merkelig med den ”Hare Gra” som allerede er på vei ut av munnen. Et ”Hare Gra” som jeg ikke får stoppet siden refleksene mine er for late til å reagere tidsnok når mitt late øre hører et annet spørsmål enn det jeg svarer på.

I ettertid skjønner jeg det. Ca. 5 sekunder senere. Piken på festen strakk ut hånden og sa ”Elisabeth”, og jeg var rask med å mumle ”Hare Gra” tilbake. Det skjer hele tiden.

Der og da kunne jeg korrigert meg selv, og sagt navnet mitt. Kanskje til og med et ”Unnskyld,,, jeg heter Truls”, for å være høflig. For jeg er da tross alt høflig. Men det blir sjelden til at jeg gjør det. Har munnen min gjort en feil tror den det er best å ikke grave for mye i det i ettertid. Den håper heller på at den jeg snakker med skal overse feilen. Kanskje til og med bli forledet til å tro at jeg ikke sa noe feil, men at de bare hørte feil. Som regel går det bra.

Om piken på festen mot formodning ønsker å videreføre samtalen, vil som regel noen nikk og et par hm og m-m gjøre nytten. Munnen trenger ikke engang å åpne. Hm uttaler jeg strengt tatt bare som h, med en innestengt gryntelyd etterpå uten at munnen åpnes. Men i blant ser jeg på min samtalepartner at hun venter på et litt fyldigere svar. Da er ”Hare Gra” lett å ty til. Instinktene velger for meg.

Jeg aner ikke på det tidspunktet om ”Hare Gra” er et godt svar. I grunnen vet jeg sjelden hva det har blitt spurt om. Men jeg sier det på en så mumlende måte at hun lett kan tro at jeg egentlig sa noe annet. Så jeg lar det stå til.

Ørene mine lytter. Absolutt, de lytter. De jobber bare litt sent. Først noen sekunder etter at mine lynraske instinkter har svart ”Hare Gra”, får ørene formidlet til hjernen hva samtalen dreier seg om. Og mens piken stirrer intenst på meg og lurer på hva jeg sa for noe, jobber hjernen på spreng for å vurdere om jeg skal korrigere det jeg sa. På en måte utdype det, for å være litt sofistikert. Eller om jeg skal stirre intenst tilbake og late som jeg egentlig sa noe fornuftig. Som regel blir det til det siste.

Når kvelden er omme, og hun sier noe sånt som at det var hyggelig å treffes, og lurer på om vi kanskje kommer til å ses igjen noen gang, svarer jeg gjerne ”Hare gra”… siden instinktene mine antar at hun sier ”Ha det bra”. For å avverge en merkelig situasjon griper jeg med en gang inn og svarer meg selv. ”Bare hyggelig”, svarer jeg. Eller ”Var yglig”, som det blir når det kommer ut av munnen min. Og så prøver jeg å smile meg ut av situasjonen. Enda mine smilemuskler er for late til å gjøre noen stor anstrengelse. For å unngå å komme enda mer ut på glattisen, velger jeg å forlate åstedet uten ytterligere kommentar.

Dette skjer noen ganger på jobb også. Jeg blir uventet spurt om noen ting, og svarer instinktivt ”Hare Gra”. Deretter retter jeg opp situasjonen ved å legge til ”var yglig” og forlater rommet. Slik redder jeg på en måte ansikt.

Er det noen som har det på lignende måte?

10 kommentarer:

beamer sa...

Kanskje dette er naturens måte å lage balanse på? En oppveining for de skriftlige formuleringsevnene du har fått utdelt?

Og det finnes langt mer ekstreme tilfeller enn deg, det er jeg sikker på... Ett av de (kommunikasjonsmessig) mest sosialt handicappede mennesker jeg noen sinne har møtt, skriver nydelig formulerte lærebøker om kommunikasjon. Rollefiguren Øystein i Lillelørdag er basert på denne mannen, det sier vel sitt... Totalt umulig å føre en samtale med mannen, men bøkene er lette å forstå.

Truls sa...

beamer: Det er nok satt litt på spissen for humorens del. Spesielt mot slutten. Men jeg har nå ihvertfall lagt merke til at jeg har en underlig tendens til å uttale B som G i en del sammenhenger, og har filosofert meg frem til at det er fordi G er mindre anstrengende å uttale. Det samme fenomenet har jeg oppdaget ved andre bokstaver også.

Det er ikke noen ordblindhet eller noe sånt, for jeg har ingen som helst problemer med å snakke rent når jeg går inn for det. Det er bare det at når jeg skal snakke raskt eller på impuls, så henger ikke munnen alltid med i svingene ;)

Jeg har også en teori om at det er fordi jeg er så stille av natur, er mye alene med meg selv og snakker så lite med folk... at jeg rett og slett mangler trening :)

beamer sa...

Hehe, ser kommentaren min ble litt "goddag mann økseskaft" i forhold til det du skriver... Tankene mine spant videre på det du skrev og jeg havna nok litt utenfor tema ;-)

Ljarl sa...

Hvis jeg er i en sosialt ukomfortabel situasjon og plutselig må si noe kan jeg ha problemer med volumkontrollen. Det som kommer ut er liksom altfor høyt og brått eller så svakt og mumlende at ingen hører. Har blitt litt bedre med årene heldigvis :-)

Sonja Dadam sa...

Kan du ikke bare skifte navn til Hare Gra? Folk heter jo alt mulig rart i disse dager, og det virker som om det hadde vært praktisk for deg.

Anonym sa...

Det er ingenting som er så usexy som menn som mumler.

Esquil sa...

det er ikke sikkert det ser slik ut på utsiden som det føles innenfra. jeg trodde jeg mumlet, når jeg ble usikker på det jeg skulle si og dempet lyden før den nådde leppene. men en gang skjedde det i et TV-studio, og da jeg så programmet var det umulig å se eller høre at jeg prøvde å si noe som helst der jeg trodde jeg hadde mumlet. mumlingen var bare inni hodet mitt.

Anonym sa...

Huff, nå angrer jeg på fyllekommentaren min over. Ikke ment å såre noen, det var ment som et godt råd. Ikke ment å være anonym og kaste dritt heller - pysete.

Truls sa...

beamer: Det var jo ikke helt utenfor tema... Men jeg tror nok at det først og fremst er som Esquil sier i en litt senere kommentar. Jeg legger merke til det selv, men ingen andre legger spesielt merke til det. Folk som kjenner meg i RL ville sikkert vært uenige i at jeg mumler, men enige i at jeg har en lav stemme og prater lite. Og litt sosialt handicappet håper jeg jo at jeg er :)

ljarl: Du er ihvertfall ikke alene om det :)

Sonja Dadam: Forsåvidt en god idé, men jeg tror nok ikke det ville vært veldig velkomment blant slekten..

anonym: Hehe... Du skulle bare visst... Det er ting med meg som er laaangt mindre sexy enn mumling, så det bekymrer meg ikke et sekund ;)

Esquil: Du er nok inne på noe. Selv når jeg sier ting høyt er det ikke alle som hører hva jeg sier. Men jeg synes det er artig når jeg uten hensikt gjør de samme talefeilene gang etter gang... selv om ingen hører det. Jeg sitter og flirer for meg selv i blant når jeg tenker på det.

Thomas sa...

Jeg kjenner meg litt for mye igjen i de late ørene. Jeg hører gjerne hva som er sagt et par minutter etter at jeg har svart "Hæ!?"