4. oktober 2008

Et oppsiktsvekkende eksperiment. Del 2

Da jeg var yngre løp jeg 1000-meters intervaller på tirsdagene. Langdistanseløpere gjør gjerne det. Ikke nødvendigvis på tirsdager, men intervaller på 1000 meter er kjent for de fleste. Det er så målbart. På mitt beste løp jeg dem ned mot 2.35. Hvis formen var dårlig løp jeg dem opp mot 3,25. Men som regel lå jeg i området 3,05-3,10.

Opp igjennom årene har jeg løpt fryktelig mange slike intervaller. Antallet er i hvert fall firesifret. Dette førte raskt til at jeg fikk en ”feeling” med tempoet. Om noen ba meg om å løpe på 3,14, kunne jeg time det ganske bra uten klokke. Jeg bare visste hvilket tempo det var.

Nylig, høsten 2008, tok jeg meg tid til å prøve 1000-meters intervaller igjen. Når du har blitt 37 år gammel er det noe rørende og nostalgisk over det å trene en økt som du også trente da du var ung. Og jeg må bare si det: Jeg har i perioder fått trent ganske bra i år, så formen er upåklagelig. Det føles likedan å løpe nå som den gang. Selv om jeg nå veier 90 kg, løper jeg like raskt.

Jeg skrudde på den gode ”feelingen” min, og stilte inn kroppsklokka på 3,20. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet på første drag.

Det gikk helt utmerket. Jeg duret av gårde i det eksakte tempoet som krevdes, og timet meg selv inn til ganske nøyaktig 3,20. Pluss minus to sekunder. Det er alltid litt usikkerhet inne i bildet, avhengig av vær, vind og andre ytre påvirkninger.

Det var på dét tidspunktet – allerede etter det første draget – at jeg skulle gjøre en oppsiktsvekkende oppdagelse. Jeg hadde nemlig på meg en digitalklokke, som jeg for moro skyld også tok tiden på. Og den viste noe helt annet enn de 3,20 jeg hadde timet meg inn på. Klokken min viste 4,34.

Dette var mystisk. Kunne klokken min virkelig gå så feil? Jeg antok at jeg hadde kommet borti en knapp på klokken, slik at tiden begynte å løpe et drøyt minutt for tidlig. Sånt skjer i blant.

Jeg bestemte meg for å prøve på nytt. Denne gang timet jeg meg inn til 3,10, siden det var drag nr. 2. Nok en gang løp jeg helt upåklagelig, og timet draget helt nøyaktig til 3,10 uten problemer.

Jeg løp som en klokke. Men det er kun billedlig talt. For klokken, den som jeg hadde på håndleddet, den viste 4,24. Den gjenspeilet slett ikke virkeligheten om det draget jeg nettopp hadde løpt på 3,10.

Lettere forvirret ga jeg på litt, og løp et drag på 3,00. Presis. Kanskje jeg til og med var et sekund under. Men klokken, den viste fortsatt feil tid. Den viste nå 4,12. For å gjøre en lang historie kort, så gjentok dette seg på hvert eneste drag i hele denne økten. Resultatet var oppsiktsvekkende. Klokken viste i underkant av 40% for mye på hvert eneste drag.

I ettertid har jeg fått verifisert at dette ikke kun gjaldt min egen klokke. Jeg har prøvd med flere klokker, og samtlige viser i underkant av 40% mer enn virkeligheten. Virkeligheten er at jeg har løpt dragene på 3,00-3,20. Det er det min egen indre klokke har vist, og den er ufeilbarlig.

Det var med andre ord tydelig at TIDEN går raskere nå enn for 20 år siden.

I morgen følger mer om disse oppsiktsvekkende resultatene, samt den tilhørende analysen.

5 kommentarer:

abre sa...

Artig at du her faktisk har greid å måle dette fenomenet på såpass korte intervaller. Men dette kan jo verifiseres ved hjelp av kalender også. Når jeg f.eks. føler at noe skjedde i fjor, så viser kalenderen at det skjedde for tre år siden. Og det jeg mener bestemt var i forrige uke, viser seg å være for en drøy måned siden, osv.

Jeg har skrevet om dette selv tidligere, men har manglet forskning å vise til. Godt jobba!

beamer sa...

*ler* fantastisk bra :-)

fr.martinsen sa...

Sånn er det, merkelig at det er så lite snakk om det? Hvis normaltiden er når man er 20, så går tiden tilsvarende saktere når man er ti år og når man er 5 år snegler den seg hyggelig av gårde.

Prosentandelen fravikelse av normaltid øker dessverre jevnt oppover. Etterhvert rekker man ikke rydde bort jula før adventen kommer tilbake. Man går på jobb på mandag, glad over å ta fatt, etter lunsj er det blitt fredagsvafler og så er det helg.

Anonym sa...

Kan det være noe tilsvarende jeg opplevde da laget mitt hadde comeback-fotballkamp etter 20 år? For sikkerhets skyld hadde vi fri innbytte av spillere og samtlige opplevde følgende: Da vi så på fra sidelinjen gikk alt som i sakte kino. Så fort vi kom utpå gikk alt i hurtig film. Uansett - en veldig merkelig opplevelse!

Truls sa...

abre: Jeg tror vi er inne på noe. Selv NSB har jo begynt å kjøre togene sine raskere for tiden.

beamer: :)

fr.martinsen: En arbeidsuke som består av lunsj og fredagsvafler høres jo ikke så ille ut, men så lenge helgen går enda raskere så er vi like langt....

anonym: Jeg tror du har oppfunnet tidsmaskinen ;)