15. august 2008

Tjue år siden. Åtte år siden. Nå.

August 1988

Esquil 1988 glir gjennom terrenget, han er nervøs, dette mesterskapet er viktig, og terrenget er vanskelig. Han pleier å bli nummer fjorten, og fjorten holder ikke. Han har bedt til Gud om å få lov til å gjøre det bra. Det gjør han en gang i året.

August 2000

Esquil 2000 er også nervøs. Han ligger i senga i mørket og venter på henne. Hun har besøkt ham regelmessig, men det er fire måneder siden de har kunnet snakke sammen. Den første måneden pleide hun å komme klokken 13 hver dag. Den andre måneden, annenhver dag. Den tredje måneden dro hun på ferie til England. Nå kommer hun bare tirsdager og torsdager.

August 2008

Esquil 2008 er mindre nervøs enn de to andre, men spent, det er han. Han parkerer bilen, det blå skiltet med rullestolen som forteller verden at han er invalid, er godt synlig i frontruta. Han gir det fingeren og snører på seg de gamle løpeskoene. De har ikke vært på foten på ni år. De gnager.

Esquil 1988 tar igjen landets 8.beste løper, som startet to minutter foran. Esquil 1988 har sikret seg ryggen til en dreven kartleser, han kan legge kartet i lomma og henge med inn til en god plassering. Kanskje en fjerde-femteplass. Men før Esquil 1988 rekker å gli inn i hengemodus gjør konkurrenten et valg som Esquil 1988 ikke er enig i. Mannen tar den øverste gressletten. Esquil 1988 vil løpe på den nederste.

Tiden nærmer seg. Esquil 2000 bikker seg over på siden, og lar armen falle slapt frem til sengekanten. Dagens arbeidsinnsats. Hun kommer inn i rommet. Selv om øynene er dekt av et bind, skjærer lyset i som laserstråler i hodet når døra åpner seg. Han har ikke kunnet se henne på fire måneder, bare føle henne. Hun setter seg på sengekanten og griper hånden, holder den, lydløst.

Esquil 2008 tar de første løpestegene. Føttene er som tømmerstokker, det finnes ikke fraspark, det finnes ikke styrke i leddene. Spenst og balanse tilsvarer å ha stylter som føtter. Men det går fremover. Han stabber inn blant trær han kjenner, men ikke har sett på ti år.
Også Esquil 2008 tar igjen løperen som startet foran. Mannen har vært på skovtur. Konkurranseinstinktet vekkes, Esquil 2008 forsøker å følge etter. Ideen dreper ham nesten. Motstanderen løper to meter for hver meter Esquil løper.

Esquil 1988 dundrer gjennom løypen i kjempetempo, han kjenner ingen slitenhet, han flyter. Han nærmer seg den vanskeligste posten i løypen, den vanskeligste i hele sesongen. Og går spikerrett i. Nervene kommer. Han skjønner at gullet er innen rekkevidde.

Esquil 2000 er bekymret for forholdet, men kan ikke spørre henne. Hun kommuniserer riktignok med ham, når hun er i huset skriver hun korte lapper, som han klarer å lese sent på kvelden. Lappene er søte og pyntet med hjerter. Det fins ikke faresignaler i dem.
Men selv uten ord, lyd og synsinntrykk føler han at noe er galt. Hånden hennes er kald. Og hun lukter parfyme. Hun får utslett av parfyme, hun har ikke parfymert seg for hans skyld på mange år.
Hun blir ikke lenge.

Esquil 2008 får lykkekick av å finne den første posten. På den neste er kicket erstattet med eksploderende pulsslag som truer med å sprenge skallen. Bakkene fortsetter, under seg har han manet-føtter, små myke tentakler som er mest til pynt. Kroppen har et vanvittig blodslit. Sjelen har det vanvittig herlig.

Esquil 2000 ligger igjen alene i mørket. Tankene durer som en kvern. Han kan ikke spørre noen om sin mistanke. På veggen, to meter unna, henger postkortene hun sendte ham fra England. Hans mor hang dem på veggen som oppmuntring, fordi han ikke var frisk nok til å lese i det hele tatt den måneden kortene kom. Nå vil han ha føtter som kan bære ham de to metrene bort til veggen, så han kan plukke ned postkortene og lete etter tegn. Men veggen er et fjernt, mytisk land.

Esquil 1988 tvinger seg selv til å løpe saktere enn kroppen vil. Han vil holde hodet konsentrert, livredd for å miste storløpet på en tabbe på slutten. Men han har en hjerne som liker å dra sangtekster ut fra assosiasjoner. I det han leser seg inn og skal finne et siktepunkt mot nest siste post drar den Kylie Minogue-hit'en den sommeren
I've got to be, got to be certain.
I've got to be so sure

Esquil 2000 leter etter sovepillen som en blind mann, hånden famler i mørket, hver bevegelse tar minutter, til han gir opp, slår på lyset og tar den svimle ekle følelsen som lys gir. Batteriet av pilleglass skjærer i øynene, hjernen synger.
I've lived my life in the valleys
I've lived my life on the hills
I've lived my life with a broken heart
I've lived my life on pills


Hun kom ikke neste uke. Hun spontanflyttet til en annen by. En måned senere var han skilt.

Åtte år har gått, fingrene hans sjekker ikke lenger automatisk etter gifteringen, han sier ikke lenger navnet hennes, det plager ham ikke lenger at stereoanlegget blinker 'single'. Flashbackene som slo inn når han så ting som minte ham om henne, har forstummet for mange år siden. Men i det Esquil 2008 kommer inn døra i orienteringsdrakten, kicker overraskende et minne inn. For det er ni år siden han hadde på seg disse klærne, men det er enda mye lengre siden han var single i dem.
Han husker at han pleide å fortelle om løpet. Hun var god til å late som om hun brød seg.
Han rister av seg følelsen, går inn i dusjen, oppdager lårmusklene. Hjernen er fortsatt syngende, men det triste soundtracket er borte.
Ja så har jeg fått lår. Så har jeg fått lår, i år. Lår. Tralala lår. Tralala lår. Tralala lår. I år.

Esquil 1988 kommer i mål, og går spent mot resultatveggen. Han makter ikke holde seg kul når navnet hans kommer opp, han må slippe et jubelrop. Det er ikke at han endelig er mester, det er ikke alle de store navnene han har slått. Det er differansen han har vunnet med. Prosentmessig som å vinne OL-finalen på 100 meter med ett sekund. De andre på ti, en mann på ni blank. Det perfekte løp.

Esquil 2000 sovner ikke, tross pillen. Han blir liggende våken enda en natt, kjenne på den totalhavarerte kroppen. Smerten forteller at det kommer til å ta tid. I beste fall. På naborommet står en rullestol han bare kan drømme om. Han plages av tanken på om han noen gang kommer til å gå igjen.

Esquil 2008 forsøker å tøye ut, som i gamle dager, og lærer at tømmerstokker ikke er spesielt tøyelige. I samme rom står den tjue år gamle pokalen. Han har til nå trodd at den markerer hans største triumf i denne idretten.
Han innser at han tok feil.

---

Background story:
Frykten for helbredelsen
Kort Melding

38 kommentarer:

Jan Kocbach sa...

Hei Eskil! Utrolig flott å høre at du har kommet deg ut i skogen igjen. Jeg håper vi etterhvert treffes på et o-løp igjen!

Tine - ED sa...

Eskil, det er noe av det sterkeste jeg har lest på lenge... Litt kjipt å få klump i halsen og tårer i øynene på jobb, men... Er så glad på dine vegne, at jeg ikke kan beskrive det. Og samtidig er jeg så trist...
Håper du får en fin helg, og jeg har fest imorgen om du vil komme og sjekke opp noen korps-babes ;)

Trine sa...

Jeg stemmer i med Tine. Dette var sterkt, vakkert og vemodig på en gang. Og jeg håper virkelig at dette er starten på et langt og aktivt liv! Gå ut og sjekk opp noen korps-babes nå! :)

beamer sa...

Første gang jeg hulk-gråt av et blogginnlegg var... nå.

Lilja sa...

Gratulerer så masse med å knuse dine tidligere prestasjoner. Det er så godt å lese dette, og også mine øyne er rimelig tåkelagte akkurat nå. Lykke til videre.

Sunny sa...

Vakker og rørende historie. Lykke, lykke til fremover!

Martin Bekkelund sa...

Utrolig moro å se navnet ditt øverst på Emits ellers så triste formatering av resultatlister.

Sonja sa...

Fint, trist, rørende, vakkert. Men mest av alt likte jeg lår-sangen. Den blir sittende i hjernen min en god stund nå.

Esquil sa...

håper jeg og, jan :)

tine, bra du sier fra. akkurat i morgen er jeg på fylla i oslo. (fylla er kanskje å overdrive. et par øl er fylla, ennå). men er jeg i byen er jeg jo med.

trine, beamer, sunny, lilja, takk for varme og fine kommentarer

martin: for meg som knapt fikk oppleve brikke-alderen funker emits formatering strålende. grafer og greier.
visste ikke da jeg skrev posten at jeg vant løpet. det er nesten pinlig at ingen slo meg. Forrige helg måtte gutta
sette seg på en annen bar en planlagt fordi esquil ikke klarte å gå de få hundre metrene fra solsiden til nordre gate.

sonja: jeg likte også lårsangen. den er den skjulte grunnen for at jeg skrev posten. okda. bare nesten.

tordenlill sa...

Så utrolig å høre!
Og så fint skrevet :-)

beamer sa...

akkurat i morgen er jeg på fylla i oslo.
...men her i byen kan du jo kikke etter Sunny istedenfor korpsjenter!

*nå dreper hun meg*

Ellers så håper jeg du snart skaffer deg ett par nye løpssko. De 9 år gamle kan umulig ha særlig futt igjen i dempingen?

Iversen sa...

Du er jo selvsagt invitert innom forlovelsesåpnedører på Tøyen om du vil på lørdag, men er du usjarmerende full avvises du ved døra. :p Gratulerer med seier, det var godt å lese dette!

Frøken Skavlan sa...

Dette er....ubeskrivelig.
Helt fantastisk!:)
Kos deg massemassemasse med livet:)

bza sa...

Deilig lesestoff, og utrolig flott formulert og formatert. Lykke til videre med opptreningen som matcher gammel storform!

Anathema sa...

Fantastisk godt skrevet - velkomponert og gripende! Så talentfull du er.

For øvrig er det utrolig fint å lese at du nå er i ferd med å bli frisk. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må føles å være deg akkurat nå. Jeg krysser fingrer og tær for deg og håper at den gode utviklingen vedvarer.

beamer sa...

Sunny er bare snill og god, altså. Ikke voldelig. Og ho er nok godt herda på slikt fra meg. Så det "værste" jeg kan vente meg er nok en litt hevet stemme når hun sier noe slikt som: "du altså!".

=Anja sa...

That`s the way to go:0)

Tine - ED sa...

Eskil: Om du sier ifra en dag du føler for det, kan jeg sikkert ha fest igjen, med masse hotte korps-babes :) Ellers kan du og jeg ta en øl og kose oss på Solsiden :) For det er vel ikke like gode muligheter for denslags på din kant av byen...? *knise*

SerendipityCat sa...

Umulig å ikke bli rørt av dette altså!!! Gratulerer Eskil!!

Maria Mytterist sa...

Jøss, Lobo...nå fikk til og med jeg klump i halsen...

Host. Kremt.

*manne seg opp, og se beinhard ut*

Sander sa...

Jeg har ikke ord.

Tornerose sa...

Det må være en utrolig deilig følelse

Sigurd sa...

Jeg trodde først det var fordi jeg hadde vært på byen at jeg fikk tårer i øynene. Men når jeg leser kommentarene skjønner jeg jo at jeg ikke er den eneste som har levd seg inn i ditt liv, og følger hvert eneste steg i utviklingen din.

Gleder meg til du tar OL-gull i 2012.

Kjærleik fra Sigurd

Milton Marx sa...

Enjoy! Svært mange har vel hatt noen lykke-øyeblikk eller perioder, som russetid, dimme fra militæret, ferdig på universitetet.

Det er neppe sammenlignbart. Du må ha det flott akkurat nå! Nyt det!

Rigmor sa...

Bittersweet.
Men veldig bra skrevet. Er glad du forsatt tar deg tid til det :)

Fugee sa...

er så glad, så glad for deg. Har ønsket dette for deg siden første gang jeg hørte om deg (NRK-programmet). ME er jævlig,det er en lykke for hver eneste person som stiger ut av elendigheten. Flott at du klarte det!! Jeg kommer forhåpentligvis snart etter:)

minneapolise sa...

Du formidler så fantastisk. Jeg stemmer igjen for en "ut av mørket" bok!

Frøken Makeløs sa...

ÅH ESKIL, DU HAR LØPT O-LØP! (unnskyld, jeg måtte bare rope litt)

Så stas! Så fantastisk! Selv om o-løp er temmelig langt unna toppen av lykke for min egen del så er jeg hoppende glad på dine vegne!

LillyCraft/LadyKeira sa...

Esquil! :D Er du på beina igjen! Grattis! Nå ble jeg skikkelig glad!

:D

Thomas sa...

Jeg har i flere timer tenkt på hvordan jeg skulle formidle min begeistring, men jeg også må nok melde meg inn i klubben blant de som ikke har ord. Likevel skal du vite at jeg feira med en pizza!

monica sa...

Har ikke vært så mye innpå her i det siste, men det var utrolig hyggelige poster å vende tilbake til... Dette unner jeg deg av HELE mitt hjerte!!!

Eirin sa...

Kongelig, Eskil. :) Dur i vei.

Esquil sa...

tusen takk for hyggelige kommentarer, alle sammen!

har ferie i eksotiske oslo denne uken, så bloggen blir litt lidende. trener på å bo for meg sjøl.

lothiane sa...

Wow... sterkt! Veldig sterkt...

Håper du koser deg i Oslo, Esquil! :)

alliene sa...

Så sterkt! Wow. Jeg har ikke ord... Klem.

bloody sa...

En gang sto jeg på slalåmski. Da sang jeg "touch me" (samantha). Det hjalp. Jeg har alltid vært en pyse.
Jeg blir veldig glad for å høre at du er på beina. Veldig. Litt uforholdsmessig.

Esquil sa...

hyggelig å høre fra dere, lothiane, alliene og bloody :)

uforholdsmessig glad, faktisk. det må jo være en bra ting :)

hagenpahytta sa...

Slike poster gir meg en voldsom inspirasjon. Den lårsangen skal jeg ta med meg neste gang jeg er ute og løper i skogen her og synes litt synd på meg sjøl fordi jeg blir sliten :)