Tre av mine beste (verste?) o-prestasjoner

Esquil har hatt en serie hvor han har presentert sine dårligste prestasjoner med kart og kompass. Siden jeg en gang i min ungdom også var o-løper, kan jeg ikke være dårligere. Så jeg presenterer dem her i usortert rekkefølge:

1
En gang for lenge, lenge siden deltok jeg i et NM i nattorientering på Stord. Det er mange hardføre og veltrente o-løpere som kommer fra Stord, og jeg skulle etter hvert forstå hvorfor. Det er einerbusker overalt. I hvert fall føltes det sånn om natten. Man måtte kjempe seg gjennom kratt etter kratt.
Når du har begynt å klatre gjennom et einerkratt og har kommet halvveis… da er du rimelig stuck. Det var i hvert fall det som hendte med meg. Jeg kom halvveis inn i krattet, men ikke lenger. Jeg prøvde å snu, men kom ikke bakover heller. Jeg prøvde å sette foten i bakken, men jeg hang for høyt oppe i krattet. Lyset gikk selvsagt, siden ledningen på hodelykten hang fast i krattet… Og det var stummende mørkt. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan jeg kom meg ut derfra, men det tok laaang tid. 5-10 minutter. Slikt føles som en evighet når du er ute og løper.
Men det som var den virkelige prestasjonen denne dagen, skjedde noen strekk tidligere. Jeg skulle løpe et helt vanlig strekk.. på kompasskurs. Skulle passere en vei og så en kjerrevei. Eller omvendt. Og jeg løp, og løp, og løp. I mange minutter. Kartet stemte bare sånn passe, men jeg passerte i hvert fall den ene veien, og så den andre, og så holdt jeg så stødig kurs jeg kunne. Avstandene var mye større enn jeg hadde trodd, men jeg klarte fortsatt å få kartet til å stemme sånn noenlunde. Og så endelig… så jeg posten. En refleksbrikke i det fjerne. Og jeg spurtet bort dit. På den tiden fantes ikke noe slikt som elektroniske strekktider, så det var postmannskap der som satt og noterte tider. Mens jeg tar ut veivalg til neste strekk, hører jeg litt humring fra postmannskapet. Så jeg sjekker koden.
Kan du gjette hvor jeg var kommet?
Riktig, jeg hadde løpt spik i den posten jeg hadde løpt ut fra. Et eller annet sted på strekket, mellom de to veiene jeg skulle passere, hadde jeg snudd kartet opp-ned, og holdt stødig kompasskurs samme vei tilbake som jeg kom.
Jeg tror jeg kom sist i det løpet. Eller nest sist. Etter å ha mistet lyset mitt snublet jeg meg videre i mørket inntil jeg traff en hyggelig konkurrent som tilbød meg lykten sin mot at han fikk henge på meg. ”Good choice”, tenkte jeg…

2
En gang for enda lenger siden deltok jeg i et lokalt løp i Oslo. Alle som har deltatt på o-løp kjenner konseptet med merking fra sistepost til mål. Det henger plastbånd som viser deg veien, slik at du kan spurte uten å måtte tenke på å finne frem.
Innløpet i dette løpet var ganske langt. Først var det merket ut på en vei, og så fulgte man veien noen hundre meter før man tok av til høyre og inn på samlingsplassen.
Jeg hadde tatt igjen en konkurrent som hang seg på 20 meter bak meg, og jeg prøvde å løpe ytterligere fra ham. I innløpet løp jeg det jeg kunne, og han likeså. Så fort at ingen av oss merket at plastbåndene tok av til høyre, mens vi fortsatte rett frem langs veien. Og vi løp. Løp. Løp. Nesten to kilometer. Først da skjønte vi at noe måtte være galt. Jeg snudde hodet og ropte til ham: ”Innmari langt innløp”. Vi fortsatte å løpe. Litt senere: ”Hvor ble det av merkebåndene”. Men vi fortsatte å løpe. Jeg ville ikke la ham ta meg igjen. ”Jeg vet ikke – jeg bare fulgte etter deg” fikk jeg som svar. Vi fortsatte å løpe, men var litt mer usikre. Fortsatt ingen merkebånd. Til slutt begynte vi å nøle. ”Jeg tror kanskje vi har mistet merkingen”. Så nølte vi så mye at vi stoppet opp. Studerte kartet sammen, og fant ut hva som hadde skjedd.
Deretter snudde vi, fant en snarvei, og luntet inn i målområdet fra helt feil retning. ”Har dere brutt”, husker jeg de spurte. Nei, svarte jeg selvsagt. For det var jo et rankingløp og jeg ville sanke de poengene jeg kunne… selv om jeg hadde løpt to kilometer for langt i innløpet og nesten to kilometer tilbake igjen. Det er faktisk ganske mye i denne sammenhengen.

3
OBS… For sarte sjeler: Dette punktet inneholder omtale av menneskelig avføring… ja… altså… jeg snakker om bæsj. Om du ikke tåler å lese slikt, anbefaler jeg at du hopper over dette punktet.
Maratonløpere kjenner selvsagt til uttrykket ”å ta en Grete Waitz”. I skogen har man uendelig med muligheter til det samme, all den tid det verken er tilskuere eller andre hindringer. Nok av busker å sette seg bak. Nok av mose å tørke seg med.
En gang karte jeg å drite meg ut… av pallen. Jeg hadde fått NM-medalje i nattorientering om det ikke hadde vært for at jeg måtte sette meg ned og gjøre fra meg noen kilometer før mål. Strekktidene viste det. I stedet havnet jeg helt nede på 7.plass, siden det var tett mellom 3. og 7.plass. Men slik er livet. Må man, så må man. Har man løs mage, har man rett og slett ikke noe valg.
Men nok om det. Dette handler om noe helt annet. Noe som skjedde for rundt 20 år siden. Jeg deltok i et løp i Oslo – og hadde løs mage. Jeg hadde løpt veldig bra, så jeg ville helst ikke ta meg tid til å sette meg ned. Men som sagt: Må man, så må man. Løpssteget ble trangere og trangere, og jeg regnet raskt ut i hodet at de 30-40 sekundene jeg ville bruke på å slippe ut litt, raskt ville bli tjent inn igjen ved å kunne lange ut ordentlig på de siste kilometerne. Jeg valgte derfor lynløsningen. Å sette meg raskt ned bak en busk, buksa på knærne, sprutbæsj ut, noen tørk og så løpe videre.
Som sagt, så gjort. Deilig.
Men hørte jeg noe bak meg?
Jo da… mens jeg sitter på huk og leter etter litt mose, snur jeg meg. Bak meg var en hel familie på landtur. Jeg vet ikke hvem som ble mest overrasket – dem eller jeg.
Jeg håper ikke jeg ødela appetitten helt for dem. Skjønt…noe forteller meg at det var nettopp det jeg gjorde.
Jeg kom meg i hvert fall raskt videre… Svært raskt. Sa ikke et ord. Bare løp.

Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 1

Du er tent men ikke anspent. Du er viljesterk og motivert. Du er konsentrert og ladet. Willy Railos selvsuggesjonsbok "Best når det gjelder" var en hit i idrettsmiljøet, og jeg hev meg på bølgen. Du er lett i kroppen. Du er sterk og har stor selvtillit. Jeg gjentok Railo-setninger om og om igjen før et viktig løp i Asker. Du våger å satse. Du er offensiv. Hjernen din er krystallklar. Da jeg stod på startstrek hadde jeg suggesert meg inn i eufori, jeg var sikker på at jeg var født for denne konkurransen, jeg følte en nærmest overnaturlig overbevisning om at dette var min dag.

Jeg fløt ut i skogen og Eide den, jeg var totalt konge, jeg var sikker, fri og glad, og hevet over jordiske ting som kart og kompass. Jeg løp styggfort mot første post. Den var ikke der den skulle være. Jeg var aktiv, leken og trygg på meg selv mens jeg rotet rundt i et område med savannehøyt gress på jakt etter posten. Jeg var konsentrert, skjerpet og motarbeidet negative impulser mens minuttene gikk og jeg ikke ante hvor jeg var. Jeg var skeptisk da jeg ennå ikke hadde funnet en post og så en løper som startet førti minutter etter meg passere synsfeltet mitt på tvers. Førti minutters bommer i eliteklassen skjer ikke hvert år, motstand var nytteløst, slaget var tapt. Jeg var bitter da jeg pælmet kartet og kompasset inn i klubbteltet, jeg var dritforbannet mens jeg rasket med meg klærne, jeg var eitrende spik hakke pisslei da jeg uten å skifte gikk ned på riksveien og haiket vekk fra hele dustekonkurransen.

Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 2

Jeg hadde landet en topplassering i et stort løp, og forbundet lurte på om jeg var en mann for junior-VM. For å finne ut det tok de meg ut til VM-testløp. Det ble en ikke budsjettert ekstrautgift for klubben min å sende meg dit, men med bittert tonefall i stemmen påstod kassereren at det var sånne ekstrautgifter klubben ville ha.

Til vanlig konkurrerte jeg mot 17-18-åringer, mens junior-VM helst var en greie for 19- og 20- åringer. Jeg gjorde det best i grisetungt terreng og bratte løyper, men dette var et østlandsløp hvor bunnen var fast og flat og det ville gå fort unna. Jeg var ikke god nok til å lese kart når det gikk fort unna. Dessuten hadde jeg en solid tradisjon for å underprestere i de største løpene. Det var altså mulig å tenke seg en del argumenter for at jeg kom til å gjøre det dårlig i VM-testløpet.

Før start varmet jeg opp sammen med en kar som valgte å fremlegge disse argumentene for meg, mest for å psyke opp seg selv siden det motsatte gjaldt for ham. At han kjørte denne "jeg kommer til å vinne og du kommer til å drite deg ut"-monologen rett før jeg skulle starte gjorde meg skikkelig eitrende forbannet. Humøret på startstrek ville funket bra i boksing og sprint, jeg var så tent at jeg måtte holdes igjen, jeg var klar for å knuse mannen. Jeg dundret ut i et vanvittig tempo gjennom det lettløpte terrenget. Da blodtåka la seg og jeg vagt erindret at det var noe som het kart og kompass, og som ikke leste seg selv, var jeg Lost. Starten var det siste og eneste stedet jeg visste hvor jeg var. De andre brukte drøyt ett minutt på å finne første post, jeg brukte seksten. En bunnplassering var allerede garantert, halvannen times gamping for å underskrive resultatlisten fristet ikke. Slik startet årets dyreste bærtur.

Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 3

Jeg kjente henne ikke. Hun var en Babe. Vi satt ved et langbord og åt lunsj, hun snakket om østlandsmesterskapet forrige helg, og hun snakket med akkurat meg fordi vi var plukket ut til å løpe stafett på samme lag dagen etterpå.
- Og du da, løp du østlandsmesterskapet? sa hun.
- Nei, jeg løp midt-norsk mesterskap, svarte jeg.
- Gikk det bra?
- Ja, jeg vant.
- Vant du? Stafetten eller individuelt?
- Begge.
- Oi, du er jo god! Nå blir jeg nesten nervøs av å løpe på lag med deg, sa hun.
Jeg leste beundring i øynene hennes. For meg som o-løper, et sjelden syn.

Alt hun visste om meg var de to løpene. De var like representative som om hun hadde skrapt to flaxlodd og åpnet hovedgevinsten. Jeg kunne ha beroliget henne med at stafettløpingen min var like pålitelig som Tsjernobyl, at kartlesningen min var stødig som Sandra Lyng Haugen på skøyter, og at morgendagens terreng passet meg som sukker i bensin. Men beundring kunne jeg ikke si nei takk til, jeg ville heller holde henne i illusjonen. Akkurat nå fantes det et menneske i verden som trodde jeg var god.

Dagen for stafetten opprant. Jeg hadde første etappe, Babe hadde andre. Hun spøkte med at hun risikerte å bli sendt ut helt først. Jeg lot som om det var realistisk, selv om det var 130 lag med og mange av de beste løperne i landet løp første etappe.

Starten gikk, sammen med resten av bølingen dundret jeg inn i skogen. Nå tror du sikkert at jeg rotet meg vill tvert. Men jeg fant de første postene. Etter noen strekk var jeg i tetpuljen, sammen med fire storkanoner. De løp sykt fort og jeg rakk knapt å lese kart, jeg bare hang med. Og nå tror du sikkert at jeg hang med til feil post. Men neida, for en gangs skyld hadde jeg flaks i en stor konkurranse. Vi plukket post etter post uten noe tidstap. Til slutt gjenstod bare en vanskelig post og en superlett. Den nest siste, og vanskelige, posten lå i en skråli. Vi løp langs lia uten helt å ha kontroll. Sliten som jeg var lå jeg lavere i lia enn de andre. Og nå tror du sikkert at de andre fant posten og ikke jeg. Men det var omvendt. Ved et vidunderlig sammentreff lå posten like lavt i lia. Dermed ledet jeg hele stafetten alene. Det var bare plankekjøring igjen, og inne på stadion ventet Babe.

Du må ha vært der for å skjønne hvor enkel den siste posten var. Den hang på brua som dannet inngangen til stadion, og stadionmastene var synlige over trærne. Jeg peilet meg inn på en av mastene og dundret villmann. Hodet kokte. Det lå an til ny personlig rekord i førsteinntrykk på dame.

Etter et par minutter sprint uten at jeg hørte noe mer fra forfølgerne, nådde jeg endelig frem til stadionmasten. Der hang det ingen post. Det var ikke engang et stadion der. Masten stod midt i svarte skauen og hadde den frekkhet å bære kraftledning. Ensom og forlatt stod jeg blant trærne mens de andre gutta sendte damer ut i teten.

Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 4

Jeg hadde sisteetappe i stafett. Bror min hadde nest siste, og jeg forventet at han kom til å bruke minst tjue minutter. Andre i klubben påstod at det var mulig for ham å løpe etappen på femten. Men tjue minutter etter teten gikk ut hadde ennå ingen lag kommet inn. Alt tydet på en vanskelig nok etappe, og jeg hadde kjent bror min siden han gikk i bleier og var sikker på at jeg ikke hadde det travelt.

Bror min løp ikke på tjue. Han løp ikke engang på femten, han tok løypa på fjorten minutter, løp tvers gjennom feltet og kom inn ensom i tet. Der fant han ingen å veksle med. Jeg satt i bare sokkelesten og glante på gutten som om han var et spøkelse.

Det tok et minutt å få på seg skoene, finne kompasset og karre seg bort til veksling. Likevel ledet vi fortsatt da jeg løp ut i skogen. Jeg holdt unna til slutten av stafetten, da ble jeg hentet inn og passert av to lag i innløpet. Vi endte som nummer tre. Ti sekunder fra seieren.

Moralen er; det gir ikke alltid best info å ha kjent noen siden de gikk i bleier. Det er nok derfor pappa fortsatt ikke lar meg låne bilen.

Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 5

Dette er en smal serie om orientering, og om innstillingens betydning for prestasjonen. Serien er en rip-off av Mine ti dårligste prestasjoner.


Dagen etter at jeg vant mitt første nasjonale løp, var det stafett. Jeg skulle ha første etappe. Etter seieren dagen før hadde jeg innsett at jeg var Uslåelig Subgud, og kunne ikke la meg påvirke av disse andre upålitelige menneskene, jeg måtte bare løpe fra dem før de besudlet min kartlesningskunst.

Det gikk etter planen, jeg sprengte startfeltet og ledet stafetten i to poster. På vei til tredje post løp jeg meg noe formidabelt vill. Da jeg snublet inn i posten etter lang tids surring var stemningen laber. Men jeg var på førstelaget, det kom gode løpere etter meg og vi kunne fortsatt vinne. Jeg prøvde mer av samme medisin og kjørte toppfart for å ta inn det tapte. Dermed kom det for en dag at kjempebommen på tredje post bare var den nyfødte datteren av bommen på fjerde. Jeg løp meg så vill som det er mulig for en mann som har både kart og kompass og mange års opplæring i å bruke det.

Da jeg nærmet meg mål hadde klubbens andre-, tredje- og fjerdelag forlengst vekslet, skiftet og dusjet, og teten nærmet seg veksling for tredje etappe. Men skjebnen hadde holdt igjen ett lag til meg. I innløpet avsluttet Uslåelig Subgud selvfornedrelsen med å bli griseknust i spurten av femtelaget.

---