Tre av mine beste (verste?) o-prestasjoner

Esquil har hatt en serie hvor han har presentert sine dårligste prestasjoner med kart og kompass. Siden jeg en gang i min ungdom også var o-løper, kan jeg ikke være dårligere. Så jeg presenterer dem her i usortert rekkefølge:

1
En gang for lenge, lenge siden deltok jeg i et NM i nattorientering på Stord. Det er mange hardføre og veltrente o-løpere som kommer fra Stord, og jeg skulle etter hvert forstå hvorfor. Det er einerbusker overalt. I hvert fall føltes det sånn om natten. Man måtte kjempe seg gjennom kratt etter kratt.
Når du har begynt å klatre gjennom et einerkratt og har kommet halvveis… da er du rimelig stuck. Det var i hvert fall det som hendte med meg. Jeg kom halvveis inn i krattet, men ikke lenger. Jeg prøvde å snu, men kom ikke bakover heller. Jeg prøvde å sette foten i bakken, men jeg hang for høyt oppe i krattet. Lyset gikk selvsagt, siden ledningen på hodelykten hang fast i krattet… Og det var stummende mørkt. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan jeg kom meg ut derfra, men det tok laaang tid. 5-10 minutter. Slikt føles som en evighet når du er ute og løper.
Men det som var den virkelige prestasjonen denne dagen, skjedde noen strekk tidligere. Jeg skulle løpe et helt vanlig strekk.. på kompasskurs. Skulle passere en vei og så en kjerrevei. Eller omvendt. Og jeg løp, og løp, og løp. I mange minutter. Kartet stemte bare sånn passe, men jeg passerte i hvert fall den ene veien, og så den andre, og så holdt jeg så stødig kurs jeg kunne. Avstandene var mye større enn jeg hadde trodd, men jeg klarte fortsatt å få kartet til å stemme sånn noenlunde. Og så endelig… så jeg posten. En refleksbrikke i det fjerne. Og jeg spurtet bort dit. På den tiden fantes ikke noe slikt som elektroniske strekktider, så det var postmannskap der som satt og noterte tider. Mens jeg tar ut veivalg til neste strekk, hører jeg litt humring fra postmannskapet. Så jeg sjekker koden.
Kan du gjette hvor jeg var kommet?
Riktig, jeg hadde løpt spik i den posten jeg hadde løpt ut fra. Et eller annet sted på strekket, mellom de to veiene jeg skulle passere, hadde jeg snudd kartet opp-ned, og holdt stødig kompasskurs samme vei tilbake som jeg kom.
Jeg tror jeg kom sist i det løpet. Eller nest sist. Etter å ha mistet lyset mitt snublet jeg meg videre i mørket inntil jeg traff en hyggelig konkurrent som tilbød meg lykten sin mot at han fikk henge på meg. ”Good choice”, tenkte jeg…

2
En gang for enda lenger siden deltok jeg i et lokalt løp i Oslo. Alle som har deltatt på o-løp kjenner konseptet med merking fra sistepost til mål. Det henger plastbånd som viser deg veien, slik at du kan spurte uten å måtte tenke på å finne frem.
Innløpet i dette løpet var ganske langt. Først var det merket ut på en vei, og så fulgte man veien noen hundre meter før man tok av til høyre og inn på samlingsplassen.
Jeg hadde tatt igjen en konkurrent som hang seg på 20 meter bak meg, og jeg prøvde å løpe ytterligere fra ham. I innløpet løp jeg det jeg kunne, og han likeså. Så fort at ingen av oss merket at plastbåndene tok av til høyre, mens vi fortsatte rett frem langs veien. Og vi løp. Løp. Løp. Nesten to kilometer. Først da skjønte vi at noe måtte være galt. Jeg snudde hodet og ropte til ham: ”Innmari langt innløp”. Vi fortsatte å løpe. Litt senere: ”Hvor ble det av merkebåndene”. Men vi fortsatte å løpe. Jeg ville ikke la ham ta meg igjen. ”Jeg vet ikke – jeg bare fulgte etter deg” fikk jeg som svar. Vi fortsatte å løpe, men var litt mer usikre. Fortsatt ingen merkebånd. Til slutt begynte vi å nøle. ”Jeg tror kanskje vi har mistet merkingen”. Så nølte vi så mye at vi stoppet opp. Studerte kartet sammen, og fant ut hva som hadde skjedd.
Deretter snudde vi, fant en snarvei, og luntet inn i målområdet fra helt feil retning. ”Har dere brutt”, husker jeg de spurte. Nei, svarte jeg selvsagt. For det var jo et rankingløp og jeg ville sanke de poengene jeg kunne… selv om jeg hadde løpt to kilometer for langt i innløpet og nesten to kilometer tilbake igjen. Det er faktisk ganske mye i denne sammenhengen.

3
OBS… For sarte sjeler: Dette punktet inneholder omtale av menneskelig avføring… ja… altså… jeg snakker om bæsj. Om du ikke tåler å lese slikt, anbefaler jeg at du hopper over dette punktet.
Maratonløpere kjenner selvsagt til uttrykket ”å ta en Grete Waitz”. I skogen har man uendelig med muligheter til det samme, all den tid det verken er tilskuere eller andre hindringer. Nok av busker å sette seg bak. Nok av mose å tørke seg med.
En gang karte jeg å drite meg ut… av pallen. Jeg hadde fått NM-medalje i nattorientering om det ikke hadde vært for at jeg måtte sette meg ned og gjøre fra meg noen kilometer før mål. Strekktidene viste det. I stedet havnet jeg helt nede på 7.plass, siden det var tett mellom 3. og 7.plass. Men slik er livet. Må man, så må man. Har man løs mage, har man rett og slett ikke noe valg.
Men nok om det. Dette handler om noe helt annet. Noe som skjedde for rundt 20 år siden. Jeg deltok i et løp i Oslo – og hadde løs mage. Jeg hadde løpt veldig bra, så jeg ville helst ikke ta meg tid til å sette meg ned. Men som sagt: Må man, så må man. Løpssteget ble trangere og trangere, og jeg regnet raskt ut i hodet at de 30-40 sekundene jeg ville bruke på å slippe ut litt, raskt ville bli tjent inn igjen ved å kunne lange ut ordentlig på de siste kilometerne. Jeg valgte derfor lynløsningen. Å sette meg raskt ned bak en busk, buksa på knærne, sprutbæsj ut, noen tørk og så løpe videre.
Som sagt, så gjort. Deilig.
Men hørte jeg noe bak meg?
Jo da… mens jeg sitter på huk og leter etter litt mose, snur jeg meg. Bak meg var en hel familie på landtur. Jeg vet ikke hvem som ble mest overrasket – dem eller jeg.
Jeg håper ikke jeg ødela appetitten helt for dem. Skjønt…noe forteller meg at det var nettopp det jeg gjorde.
Jeg kom meg i hvert fall raskt videre… Svært raskt. Sa ikke et ord. Bare løp.