16. august 2007

Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 4

Jeg hadde sisteetappe i stafett. Bror min hadde nest siste, og jeg forventet at han kom til å bruke minst tjue minutter. Andre i klubben påstod at det var mulig for ham å løpe etappen på femten. Men tjue minutter etter teten gikk ut hadde ennå ingen lag kommet inn. Alt tydet på en vanskelig nok etappe, og jeg hadde kjent bror min siden han gikk i bleier og var sikker på at jeg ikke hadde det travelt.

Bror min løp ikke på tjue. Han løp ikke engang på femten, han tok løypa på fjorten minutter, løp tvers gjennom feltet og kom inn ensom i tet. Der fant han ingen å veksle med. Jeg satt i bare sokkelesten og glante på gutten som om han var et spøkelse.

Det tok et minutt å få på seg skoene, finne kompasset og karre seg bort til veksling. Likevel ledet vi fortsatt da jeg løp ut i skogen. Jeg holdt unna til slutten av stafetten, da ble jeg hentet inn og passert av to lag i innløpet. Vi endte som nummer tre. Ti sekunder fra seieren.

Moralen er; det gir ikke alltid best info å ha kjent noen siden de gikk i bleier. Det er nok derfor pappa fortsatt ikke lar meg låne bilen.

12 kommentarer:

røverdatter sa...

En veldig bra historie! Enda bedre hvis den er sann!

Esquil sa...

takk :) dette er ikke noveller, så her snakker jeg sant ja. vi tapte stafetten fordi jeg satt og kledde om meg da vekslingen skjedde.

Mia sa...

Aiai... Tenker du får høre den hver bidige gang anledningen byr seg...

kristin sa...

Åh, så fantastisk nydelig. Jeg blir så glad at det bare blir en slik applaus-kommentar.

røverdatter sa...

Det er virkelig en glimrende historie å kunne fortelle!

Esquil sa...

mia, når du sier det har jeg sluppet billig unna. min bror er for snill. jeg hadde nok ikke latt han slippe like billig.

det er ikke bare bare det, kristin. selv om jeg aner at det er glede på min bekostning :)

takk igjen rd :) positivt overrasket over mottagelsen. trodde disse historiene var sære og bare interessante for orienteringsløpere.

Sindre sa...

Uff, jeg kjenner meg igjen.
Fjorten år og første hovedløp i Fredrikstad. Jeg var på Buskeruds 5. lag eller noe, og trodde ikke etappen foran meg ville komme inn spesielt raskt (han var jo også tross alt på 5. laget), så jeg dro på en lang oppvarmingsrunde, langt bort fra vekslingsfeltet. På vei tilbake møter jeg en spurtende i min retning som mellom heftige innåndinger forteller at min kar har kommet inn sammen med teten som vekslet ut for noen minutter siden...
Jeg har heldigvis også slippet billig i fra...

Esquil sa...

oida. I know how you feel...

kanskje det er noe med lagmoral og oppbacking som gjør det unaturlig å disse lagkamerater. pluss at man fort kan drite seg ut selv i neste stafett...

Solveig sa...

Jeg er helt enig med Røverdatter! Det er en morsom historie, selv om jeg ikke har peiling på orientering. :P

Truls sa...

:) Jge har også gjort det samme. I tiomila.

Sto ved publikumspost og ventet på "vår" mann, men han må ha løpt forbi uten at jeg merket det. Plutselig hører jeg noen skrike navnet mitt, og der i vekslingsfeltet står en illsint lagkamerat som har ventet et kort minutt. Jeg drar av meg overtrekksejakken i fart på vei til startposten, og fullfører løpet med overtrekksbuksen på.....som i tillegg var på vranga siden jeg hadde kledd meg i mørket.

Men jeg løp bra og tapte bare fem minutter :)

Marit sa...

Dette tror jeg det er mange som har opplevd i stafett... Broren min holdt på å gjøre det, men heldigvis var parkeringsplassen han varmet opp på like i nærheten av vekslingsområdet, så han rakk vekslingen akkurat og løp ut i tet i jr.NM stafett og klarte dermed å holde teten hele veien.

Og ja, min kjære far fikk krans og greier på 5-dagers. Har sett bilder av det, man ser nesten ikke hvor kråkereiret av hår han hadde på hodet (dette var vel sent 70-tall) slutter og hvor kransen starter...

Marina sa...

Vel, det høres da iallefall ut som om faren din har litt peiling, enten han har kjent deg siden du gikk i bleier eller ikke!