En Hitler, takk. Med Quislingsmak.

Å drepe folk er ikke veldig god reklame. Du hører ikke markedsføringseksperter som anbefaler å skyte med skarpt på kundene. En greie er at kunder som dør får en markant nedgang i forbruk, en annen er at de som overlever ikke blir så veldig positivt innstilt til produktet.

Derfor, hvis Serbia skal eksportere en ny bilmodell i nabolandene, kommer de neppe til å kalle den Milosevic. USA pusher ikke Abu Graib pyramidesjokolade i Irak, Russland forsøker ikke å selge parfymen 'Eau de 1968' i Praha, og så videre.

Men et eller annet sted går krigene over i historien. Da Norge skulle arrangere vinter-OL ble maskotene to viking-unger. Vikingetiden er tusen år siden, så da spiller det ikke noen rolle at vikingene drepte og voldtok en del av OL-deltagernes forfedre. Vikinger anses nå for god markedsføring.

Det samme gjelder Napoleonskake, hvis tittel minner oss om en hærfører som slaktet ned for fote over halve Europa. Men kaken selger bra, napoleonskrigene er 200 år siden.

Spørsmålet jeg har lurt på er; hvor er punktet når krigen blir død historie? Når kan Serbia begynne å eksportere Milosevic'er? Jeg antok det måtte ta godt over hundre år. Men jeg kan ha tatt feil.

I dag oppdaget jeg kosmetikkmerket Vichy på apoteket. Vichy-regjeringen var Frankrikes Quislinger, en gjeng nazivennlige franske politikere som hjalp Hitler å styre det okkuperte landet. Bynavnet Vichy gir meg nazi-assosiasjoner. Likevel fungerer det tydeligvis nå også som eksportvare, 63 år etter krigen.

Ting tyder på at jeg i løpet av min levetid kan få gni inn håret med Mengelé, tørke klesvaksen i en Rommel og spille Sachsenhausenballaden på min Fender Holocauster.

--

Husk Gyldne Q-finale i kveld fra klokka 20.

La oss ta GODT vare på naboene våre

Sverige reduserer forsvarsbudsjettet, samtidig som politikerne har økte 'internasjonale ambisjoner'. Den svenske forsvarssjefen sier at det dermed ikke er mulig å forsvare Sverige. Danmark opplever samme utviklingen, og deres forsvarsüberpamp mener at om kuttene fortsetter i samme tempo vil ikke Danmark ha noe forsvar om noen år. Island har i praksis ikke forsvar og må for tiden ha hjelp av Frankrike for å skremme vekk russiske fly.

Det er da for galt at disse praktfulle folkeslagene skal være uten forsvar. Vi i Norge er stinne av oljepenger og kan godt avse noen unge menn fra arbeidsstokken uten å måtte suge på brødskalker av den grunn. La oss ta ansvar for forsvaret av Danmark, Sverige og Island! La våre soldater overta de nordiske kasernene og ta vare på broderfolkene slik at de kan sove trygt om natten.

Hva sa du, Sverige? Om vi verkligen är att stola på? Selvfølgelig er vi det. Hva? Om vi fortsatt er sure for unionstiden, du mener om vi husker de hundre årene som en marionettstat styrt fra Stockholm? Neineinei, det bor da ingen her som husker den tiden lenger. Du lurer på om nasjonen Norge er sår av å ligge på trynet i gørra og bli rævpult av maktsyk svensk adel om og om igjen? Neida, alle nordmennene dere drepte på 1600-tallet er matjord nå. Og at dere tok Bohuslän, Jamtland og Härjedalen skal dere ikke tenke på, alt er tilgitt. Vi har faktisk Sverige å takke for Norges slanke figur.

Hva sa du, Danmark? Om vi måske kunne tenke oss et lille land selv? Du mener om vi er bitre for fire hundre år som en lutfattig utarmet blindtarm styrt fra Köbenhavn, av konger som tok pengene våre og aldri ga noe tilbake? Neineinei. Hvorfor vi da kaller den tiden for firehundreårsnatta? Tja, det var vel mange solformørkelser i den perioden. Og nei, vi er ikke sinte fordi dere kaller oss fjellaber, det går da ikke an å bli sinte på dere som har så herlig humor.

Hva sa du, Island? Om vi vil hevnur oss fordi dere stjelur toskur fra smutthullur? Neineinei. Bare tusk til dere torskene der oppe, bestanden tar seg da lett opp igjen om et hundreår eller to. Det er jo fisk og dere er jo mennesker, det er klart vi holder med menneskene!

Så får vi forsvare Sverige, Danmark og Island, passe på trygt mens alle sover. Gutta våre får avtjene verneplikten på fortauskafeer i Köben, bli fotografert av turister foran skilderhusene i Gamla Stan i Stockholm og ta varme bad i Reykjavik, istedet for å fryse ballene av seg i skogen i Indre Troms. En vinn-vinn-situasjon for alle.

Og så...

en mørk natt...

mhmh...

MOHOHAHAHAHAHAHAHA

THE RISE OF A GREAT NATION

*gurgle* *fråde*


---

Hm. Dette tok av. Det jeg egentlig føler er at jeg er lei av å høre forsvarspamper gråte over at det blir mindre milliarder til å kjøpe drapsvåpen for. Ute, og hjemme.

Historiske bloggposter

Forskerne har endelig greid å gjenkonstruere deler av cybernett, altså det opprinnelige internettet som vi alle vet ble fullstendig ødelagt under andre verdenskrig. Mye interessant har kommet frem fra de antikvariske harddiskene. Her er noen av bloggpostene som ble funnet.

-------

Lykkeligst i Verden

Jeg har tenkt litt på å tatovere navnet til kjæresten min over ryggtavlen, slik som denne duden har gjort. Det ser fett ut.

OK, jeg vet hva du tenker, ingen kan være sikker på at kjærligheten varer. Men jeg vet inne i hjertet mitt at dette er for evig. Ingen kan skille oss. Jeg skal bestandig være sammen med kjæresten min. Vi skal gifte oss og flytte sammen og få barn og bli gamle sammen. Akkurat nå kan vi ikke gifte oss fordi hun er jødisk og ikke jeg, men det er ikke noe problem. Jeg tenker på å konvertere til jødedommen for å bli gift med henne. Hun er alt for meg.

Lagt inn av Adolf, 26/4/1919

----

Napoleonskake versjon 2.0

1 kg hvetemel
1 kg smør
5 dl vann
10 g salt
litt sitronsaft
100 g cannabisolje

Kaken tilberedes på samme måte som versjon 1.0, det eneste nye er cannabisoljen. Melet eltes godt med 100 g av smøret før cannabisoljen tilsettes som tredje ingrediens, altså før saltet. Vær forsiktig med kaken etter at den er stekt, den knekker lettere enn versjon 1.0.

Cannabisolje er noe nymotens greier vi fikk tak i her i Belgia. Den skal visstnok gi en helt ny dimensjon til bakverket. Vi tenkte å ha en skikkelig kakefest i teltleiren i kveld. Det skjer jo ingen verdens ting, dette er seriøst det kjedeligste felttoget jeg har vært med på. Ikke snev av fienden i noen retning, feige Wellington har gitt oss enda et land helt uten kamp. Når jeg ser meg rundt her er det nesten så jeg forstår ham, her er det bare jorder og kuer og bønder og gjørme overalt. Deprimerende plass. Men i kveld blir det ihvertfall kake på alle mann.

Postpost: Artig stedsnavn på byen vi passerte nettopp. Waterloo. Nesten som vannklosett.

Lagt inn av Napoleon, 17/6/1815





Posten er inspirert av en gammel LordX-ide

Norges Tsjernobyl

Om en russisk atomubåt som fikk kjernefysisk nedsmelting midt i den norske fiskesonen.

Da Sovjetunionen revnet rundt 1990, tødde også hemmeligholdelsen rundt det russiske forsvaret opp. Takket være dette hevder amerikanske historikere at de vet mer om russiske ubåter enn om amerikanske. Sovjetsoldaten, det russiske svaret på Forsvarets Forum, brakte denne historien i nummer 3, 1990. I 1998 ble historien oversatt til amerikansk, og jeg kom over den i 2001 da jeg drev research til Blodføre. Jeg har aldri sett historien fortalt på norsk, og Dagbladet har den ikke med når de lister opp ubåtkatastrofer.

Tabloiden ville nok nevnt episoden hvis avisen kjente til den, siden den skjedde i Norges fiskesone.

Båten het K-19, og den var med på en øvelse som het Polarsirkel. Oppdraget var å simulere en amerikansk ubåt som skulle ta seg usett forbi russiske antiubåt-styrker. Den hadde altså retning gjennom Norskehavet på vei mot Kolahalvøya.

Vannet var rolig, det var ingen stormer i sikte, og mannskapet forberedte seg på å komme hjem etter lengre tid i sjøen.

4 juli 1961 klokken 4:15 om morgenen var båten seksten mil nord for Jan Mayen. Norges økonomiske sone rundt Jan Mayen er den som splitter Smutthullet fra Smutthavet, de to internasjonale havområdene hvor islendinger og andre ikke-nordmenn kan beskatte den "norske" torskebestanden lovlig. Dette er hjemstedet til mye av torsken vi spiser. Her gikk alarmen ombord i den russiske ubåten.

En av reaktorene, de små atomanleggene som driver ubåtene, sluttet å virke. Et rør hadde gått i stykker, pumpen stoppet, kjølesystemet virket ikke lenger og det var ingenting som kunne stoppe den kjernefysiske nedsmeltingen. Brenselsstavene inne i reaktorens kjerne ble raskt varmere og varmere. Det er dette som kalles kinasyndromet, når brenselsstavene blir varme nok kan ingenting stoppe dem, i følge myten kan de lage hull tvers gjennom jorda og komme ut i Kina.

Da brenselsstavene nådde tusen grader begynte malingen å brenne på utsiden av reaktoren. Det var liten tid igjen. I full fart lagde mannskapet et nytt kjølesystem av båtens drikkevannsreserve. Det gikk an fordi en atomubåt har mye drikkevann, reaktoren produserer rent vann.

Men for å få installert det nye kjølesystemet måtte noen frivillig gå inn i reaktoren. Der inne var det nå en radioaktiv stråling som ville bety døden for den som gikk inn. Samtidig ville alle dø hvis ingen gikk inn. Da leker du ikke dilemma.

Den første som meldte seg frivillig til å dø var Løytnant Boris Korchilov. Han var på sitt første ubåt-tokt. Men det trengtes flere for å få kjølesystemet på plass. I alt åtte unge menn, eller gutter, gikk inn i reaktoren og ble inne i den intense varmen i to timer mens de mottok hundre ganger dødelig dose radioaktiv stråling.

Da de kom ut igjen var de i følge Ivan Kulakov, en 22-år gammel offiser som ventet utenfor, knapt i stand til å bevege seg, ikke i stand til å snakke, og ansiktene deres var forandret til det ugjenkjennelige. Likevel lyktes ikke innsatsen deres, det nye kjølesystemet falt fra hverandre, og noen måtte gå inn i armageddon og rette det opp igjen.

Kulakov meldte seg frivillig. Han var sikker på at han kunne gjøre jobben raskest av de som var igjen. Inne i reaktoren vasset han gjennom en sjø av radioaktivt vann i ankelhøyde, vannet brant seg gjennom lærskoene og begynte å lage brannsår på føttene hans. Både vannet og veggene var lett selvlysende.

Med brente hender åpnet han ventiler for å trekke damp vekk fra reaktoren, han kunne knapt se og knapt puste, og var mest redd for å falle ned i det selvlysende vannet og få samme type stadig voksende brannsår som han hadde på føttene over hele kroppen.
Da han gikk ut hadde han tatt fem ganger dødelig dose stråling. De åtte første reaktor-reparatørene var nå knapt i live, han var sikker på å dø selv. Men ventilen klappet sammen, og han måtte inn igjen.

Da brenselsstavene nådde 1470 grader begynte endelig det nye kjølesystemet å virke.

De første åtte mennene som gikk inn døde før uken var over. De ble begravet i blykister. Kapteinen selv overlevde i tre uker. Andre medlemmer av mannskapet som hadde kommet for nære den ytre døren til reaktoren varte en måned, noen litt lengre, før de også døde.

Kulakov, den siste mannen som var inne i reaktoren, måtte transplantere benmargen og amputere hender og føtter, men han overlevde. Det er han som har fortalt historien.

Til tross for nedsmeltingen ble ikke K-19 skrotet. Den ble satt i stand og sendt på flere oppdrag. Båten var for ettertiden kjent under kallenavnet Hiroshima.

----

På nittitallet økte den radioaktive strålingen utenfor norskekysten. Vi skyldte på renseanlegget Sellafield på den britiske kysten, og Børge Brende bidro som kjent til å stenge anlegget. Det som slår meg er at hvis Sellafield økte strålingen langs norsk kyst til plagsomme nivåer, og norsk kyst lå tusenvis av kilometer unna, hvorfor ville et sivilisert land som Storbritannia drive det på sin egen kyst?

Historien om K-19 minner oss om at når det skjer en katastrofe i en atomubåt utenfor kysten vår, får vi ikke høre om det. Arkivene viser at russiske atomubåter trafikkerte den norske kysten jevnlig fra slutten av femtitallet til Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Det er sannsynlig at turene fortsatt eksisterer. Båtene som skal øve mot USA går nord om Jan Mayen, båtene som skal til Europa går nærmere norskekysten.

Kanskje er tragedien ombord i K-19 den eneste kjernenedsmeltingen som har skjedd i norske farvann. Men, kanskje ikke.

Slik dør norske sivilisasjoner ut

For litt over tusen år siden levde en jærbu som het Eirik Raude. Han var ikke så verst rik og mektig, men hadde en beklagelig tendens til å drepe folk. Først fikk drepingen hans ham utvist fra Norge til Island, deretter fra sentrale Island til Islands Gokk, og til slutt var han utvist fra alt kjent, fiendefritt land.

Eirik satset da på et gammelt rykte om land lenger nord, og oppdaget Grønland, hvor han bosatte seg med gjengen sin. Dette utviklet seg med hundreårene til en norskættet sivilisasjon på Grønland.

Den norske sivilisasjonen spredte seg i en kort periode til Amerika. Her ble det ubeboelig på grunn av for mange og for fiendlige indianere. Da nordmennene kom til Amerika var indianerne fiendtlige, da europeerne kom dit noen hundre år senere lot det seg gjøre å bosette seg og handle med indianerne. Det kan ha litt med viking attitude å gjøre. Det første møtet, med en gruppe med ni indianere i Vinland, gikk først greit. Til en viking drepte en av indianerne på mistanke om tyveri. Det ble det konflikt av, og det endte med at vikingene slaktet åtte av de ni. Den siste stakk av.

Problemet med å forholde seg til fremmede satte altså stopp for Vinlandsivilisasjonen, og også etterhvert for den på Grønland. Svartedauen kom ikke til Grønland, men ga likevel grønlendingene problemer, fordi handelen med Norge praktisk talt sluttet. Og grønlendingene lå i konflikt med eskimoene helt fra starten. Kildene er sparsomme om hva som har foregått av konflikter på Grønland, men det fins slagrapporter som tyder på at blodige oppgjør eskimoer-norske var vanlige. En rapport fra vikingen som oppdaget eskimoene sier mye. Han beskriver hvordan denne nye rasen ser ut, de er lave, har stritt svart hår, bla bla bla, når man stikker dem med kniv blør de lite og såret blir raskt hvitt, men hvis man sårer dem dødelig blør de mye, bla bla bla.

Det var en helt naturlig ting for den første vikingen som traff den første eskimoen å skjære ham opp med kniv for å se hvor mye han blødde.

Forholdet mellom eskimoer og norske etterkommere skiftet mellom krig og ikke-eksisterende forhold i de nesten fem hundre årene sivilisasjonen overlevde. Det fins knapt tegn i Grønlandsruinene på tegn til handel mellom eskimoer og norskættede grønlendere. Eskimoene var dyktige på selfangst, de kunne fisketeknikker, ikke noe av denne kunnskapen greide de norske etterkommerne å tilegne seg. Den norske kolonien på Grønland bestod av to 'byer', den ene ser ut til å ha blitt svekket og deretter erobret av eskimoene. Den andre sultet ihjel. Det manglet ikke på mat på Grønland, men de norske etterkommerne ville ikke lære seg å fiske eller ete sel, det var mat som tilhørte de barbariske eskimoene. Grønlands religion hadde forbud mot å spise sel og fisk.

Hovedårsaken til at de norske sivilisasjonene i Vinland og på Grønland døde ut, var fremmedfiendlighet og klønete opptreden i møte med andre kulturer.




EDIT: Innlegget inneholdt opprinnelig parentesen: (Jeg trodde før at eskimoene var Grønlands urinnvånere, men de innvandret fra Canada etter de norske vikingene.)

Etter å ha sjekket flere kilder, ut fra tips fra kommentatoren tilfeldig forbipasserende, antar jeg at dette er feil og at eskimoene var først til selve øya.

Når David gruser Goliat

Jeg har lyst til å teste om du har hørt om dette lille stykket historie.

Du skal finne ut hvem Fienden er. Målet mitt er å lure deg og lære deg, så det blir ikke gitt ved dørene, det blir ikke vist noen nåde, du skal ha max et par poeng. Poengene du får når du klarer det, står foran opplysningen.

10. Fienden er en selvstendig nasjon. Siden opplysningene kan virke smått utrolige etterhvert, presiserer jeg at de tre krigene vi skal snakke om ikke skjedde i cyberspace, verdensrommet eller litteraturen, men at de foregikk på overflaten av planeten Jorden, og at Fienden er et FN-medlem som du bør ha hørt om.


9. Krigen startet da Fienden annekterte et område omtrent på størrelse med Israel.



8. Storbritannia satte først inn Royal Navy (dvs marinen). Ressurssterke land som Frankrike, Belgia, Tyskland, Danmark og Nederland og Spania tok alle Storbritannias side i konflikten. Fienden på sin side var en gang så fattig at nasjonen måtte oppgi sin suverenitet og be om å bli styrt av et annet land. Fiendens kolonitid var over 14 år før krigen startet.






7. Etter tre år av krigen innså England at de, som i den amerikanske uavhengighetskrigen, hadde undervurdert kampviljen og kompromissløsheten til en fersk nasjon. Engelskmennene kapitulerte og trakk seg ut. Fredsforhandlingene foregikk i London, Paris og Fiendens hovedstad.






6. Den neste krigen startet fjorten år etter den første. Fienden annekterte nå et over dobbelt så stort område. Dette nye området var på størrelse med land som Sveits, Nederland eller Danmark. Storbritannia kjempet denne gangen sammen med Tyskland. Siden forrige krig hadde Fienden utviklet et nytt våpen, primitivt men effektivt, som tyskerne og engelskmennene ikke var forberedte på. Tapstallene ble fire ganger større hos britene enn hos tyskerne. Fienden hadde ikke kjente tap.



5 1/2. Den første krigen skjedde i mine foreldres levetid, den andre i min egen.



5. Britenes sjefsforhandler uttalte, "(Fienden) are by any standards very difficult to deal with". Jeg vil gjette at også du anser Fienden som et tøft og hardbarket folkeferd. Også den andre krigen endte med engelsk nederlag og retrett fra det annekterte området.






4. Fienden, som altså sopet gulvet med stormaktene fra andre verdenskrig, er et land med færre innbyggere enn Trøndelag.






3. Den tredje krigen startet i 1975 da Fienden annekterte et område fire ganger større enn det de hadde tatt til nå, det vil si et område over halve Norges størrelse. Dette blir beskrevet som den korteste og mest brutale av de tre krigene, i løpet av fem måneder skjedde 35 konfrontasjoner, men fordi stormaktene nå hadde lært, og kapitulerte tidligere, ble tapene redusert med ca 30% på britisk side og 40% på den tyske i forhold til forrige krig. Fienden vant igjen uten tap.





2. Fienden er en tidligere norsk koloni.




1,9 Konfrontasjonene bestod av krigsskip og kystvaktsfartøy som bumpet inn i hverandre med vilje.

1,8 Det nye våpenet het trålkutter.

1,7 Tapstallene refererer ikke til mennesker, men til trål.

1,6 Det engelske navnet på krigene var "the cold war" minus en L,

1,5 .. altså the cod wars

1,4 .. altså torskekrigene.

1,3 Den første krigen skjedde 1958-61,

1,2 .. den andre i 1972,

1,1 .. den tredje i 1975.

1 Det er Fiendens kamp som gjør at også Norge i dag har 200-mils-sone til sjøs.

Gir ateisme fred? Del 1: Krigene

I bloggen dere har kåret til Norges beste kom jeg nylig over denne amerikanske tegneseriestripen om landet vårt (trykk på den for å se tydelig):

OK da, skitne menneske, jeg kom ikke over den, det får være måte på nasjonalisme. Jeg fant den.

Temaene tegneserien tar opp er interessante. Når det kommer til levestandard vet jeg ikke om for eksempel Nord-Korea, hvor folk sulter, er et spesielt religiøst samfunn. Men den delen av debatten får noen andre ta. Det som interesserer meg er om det er en sammenheng mellom grad av ateisme og grad av fredelighet i et samfunn.

Jeg starter med å se på krigene:

Mange påpeker at religion er den fremste drivkraften bak krig. Det er et poeng, men historikeren i meg har lyst til å gå i dybden.

Religioner følger ofte kulturskiller, slik at en krig mellom folk av forskjellig tro kan dypere sett handle om krig mellom folk av forskjellig kultur. Jøder og palestinere har for eksempel forskjellig religion. Men om de hadde hatt lik religion, ville de antagelig fortsatt slåss, det dreier seg om to folk som vil bo på samme landområde.

Det fins kriger og det fins Kriger. 185.200 døde på slagmarken i Hundreårskrigen. Med den dødsraten måtte hundreårskrigen ha vart i over ti tusen år for å nå opp til antallet soldater antallet Andre Verdenskrig drepte på seks år. Pluss ytterligere ti tusen år for å matche konsentrasjonsleirdrapene under samme krig.

Andre Verdenskrig er det suverent blodigste menneskeheten har foretatt seg. Krigen hadde lite med religion å gjøre, mer om en strid mellom to ateistiske ideologier. Går man i dybden finner man kravet om Lebensraum, territoriell makt. Veldig mange av krigene, religiøse og ikke-religiøse, koker ned til maktsyke fyrster som vil ha større skatteinntekter.

Selv om de virker å være mange må man ned til syttendeplass på listen over store kriger for å finne en religionskrig: Tredveårskrigen. La oss se nærmere på den.

Tredveårskrigen stod mellom katolikker og protestanter og raste over hele Europa, med tyngdepunkt i Tyskland. Selv om denne brannen herjet kontinentet i 1618-48, varte glørne videre og de har fortsatt ikke slukket helt i Nord-Irland.

Samfunnene i denne tiden var så hierarkisk oppbygde at de bare kan sammelignes med dagens militærorganisasjon. Toppsjefen hadde all makt. Før middelalderen var ikke statsstrukturene sterke nok til at en upopulær konge kunne beholde makten, men på sekstenhundretallet kunne en kukskalle arve tronen og stort sett slippe unna med det. Kongens inntekt var skatt, skatten avhang av folketallet, folketallet avhang av størrelsen på landområdet, landområdet kunne økes med krig, freden avhang av at kongen tok mer hensyn til folket enn sin egen lommebok. Norge ble styrt av danske konger som var lite tyrannisk anlagte (med mulig unntak for Christian 2, som aldri fikk gjort større skade.) Men på kontinentet oppstod en kultur blant fyrstene som ligner den mellom finansfyrster i dag, hvor meningsløst rike folk konkurrerer om å bli enda mer meningsløst rike.

Om et land ble katolsk eller protestantisk berodde mye på om det tjente fyrsten å spille på lag med paven i Roma eller ikke. Katolsk eller protestantisk tilsvarte på mange måter etterkrigstidens alliansevalg mellom Warszawapakt eller NATO. Vi i Norge er i dag protestantiske fordi kongen av Danmark sendte tropper hit (dvs Trondheim) og drepte de katolske biskopene, prestene og munkene som ikke ville underlegge seg tronen.

Konklusjonen er at hvis du ser under overflaten på årsakene til krig, kan det bli lite religion igjen.

På den annen side er det lett å skjønne at religion er en kraftig drivkraft til konflikt. Mange mennesker retter livet sitt inn etter en religion, de går i tempelet/synagogen/kirken hver helg, ber bønner flere ganger om dagen, religionen blir det viktigste. Men religionene har sine medlemsskapsfordeler, kristendommen mener for eksempel at kravet for å komme til himmelen er å tro på Jesus (joh 3:16). Muslimer kan altså ligge med bakenden opp på mattene sine så mye de vil, de skal uansett brenne.

Å høre at alle ens bestrebelser for å leve riktig er fånyttes, og at ens moral er verdiløs i etterlivet, er mye mer provoserende for en som tror på et liv etter døden, enn for en som ikke gjør det. At andre anser ens tro for hedenskap og blasfemi kan bare såre de som har en tro. Det kan gjøre det lettere for religiøse å terge opp andre religiøse enn å terge opp ateister.

Konklusjonen kommer i del 2, som tar for seg de gode og de onde menneskene i historien.

Om demokrati

Et samfunn kryr av konflikter. Kanskje er to naboer uenige om et tre som lager for mye skygge. Hvis det ikke er større konflikter i området, kan nabokrangelen bli alvorlig. Men flytter det inn en MC-gjeng i huset ved siden av, og disse bedriver ville fester om lørdagsnettene, vil de to første naboene bli forent i kampen mot MC-gjengen. Kanskje driver alle tre forretningsvirksomhet, og det dukker opp en mafia som vil ha penger av alle tre. Ny felles fiende, og festene til MC-gjengen er lettere å tilgi. Så bryter borgerkrigen løs, og plutselig kjemper mafia, MC-gjeng og naboer på samme side.

Mønsteret er at det normalt vil være to parter som står mot hverandre i den store konflikten. Er det tre, vil typisk to av dem alliere seg mot den tredje. De underliggende konfliktene blir skyvd til side så lenge den store konflikten ikke er løst.

I historien er krig det mest typiske utløpet for den store konflikten. Av og til borgerkrig (eks. birkebeinere mot baglere), av og til mellom land (Norge-Danmark mot Sverige), av og til etter religiøse skiller (katolikker mot protestanter), av og til også etter etniske (jøder mot palestinere), av og til etter ideologier (1. og 2. verdenskrig).

I Vesten lyktes vi i å temme den store konflikten og legge den inn under partisystemet. Røde partier mot blå er vår erstatning for borgerkrigen. Skulle eksempelvis de røde partiene vinne hovedkonflikten trår konfliktene på neste nivå frem, for eksempel Ap/SP mot SV. Hvis hovedkonflikten ikke vinnes er naturloven at de to stridende parter med tid blir jevnsterke, fordi de i utkanten av den ledende part, som syns de får minst igjen for å være på lag, går over til opposisjonen. (En effekt som akkurat nå styrker høyrepartiene i norge, venstrepartiene i sverige, Taliban, etc.)

Den andre, og historisk sett den normale, måten å temme konflikten på er diktatur. Den regjerende part holder så stramt grep på opposisjonen, med for eksempel fengslinger, henrettelser og manglende pressefrihet, at konflikten ikke blir varm. Dette er naturlig når konflikten er så sterk at krig er alternativet.

For oss i Vesten, som har lykkes med demokrati, ser diktatur ut som noe svineri. Men som vi nå har sett i Irak, tar vi bort dikatoren, kommer alle de underliggende konfliktene opp i dagen. Frykten for dem var grunnen til at George senior ikke gikk inn i Bagdad i 1991 da USA hadde slått Saddam i Kuwaitkrigen.

Fjerner vi alle verdens diktatorer med våpen vil vi kanskje lykkes i å innføre demokrati enkelte steder, som USA lyktes med i Japan og Tyskland i krigstrettheten etter 2.verdenskrig. Men mitt inntrykk av historien er at en tyrannisk diktator er et tegn på at det ligger store uløste konflikter under overflaten. Også en diktator må ha solid støtte, og for å støtte en tyrann må alternativet være virkelig ille. Tommelfingerregel: Jo større tyrann, jo større sjanse for borgerkrig hvis man fjerner ham.

Demokrati er ikke det eneste saliggjørende styresettet. Romerriket vokste frem under diktatoriske keisere, selv om flere av dem har tilnavnet 'den gode' var alle våre vikingekonger diktatorer, renessansen og opplysningstiden som tok oss ut av middelalderen oppstod uten demokrati, på 1930-tallet var Sovjets planøkonomi mer vellykket enn demokratienes kapitalisme (noe som fikk tyskerne til å demokratisk velge vekk demokratiet). Og i dag har kineserne størst økonomisk fremgang. Kinas regjering har gjort mest av alle for å bekjempe fattigdom. Demokrati har over tid vist seg som best, jeg krangler ikke på det, men kanskje er Vestens tro på egen styreform oppblåst til uheldige proporsjoner når vi begynner å eksportere det til andre land med våpen i hånd.

Det er mulig å vente på en fredelig overgang fra diktatur til demokrati. Det skjedde i Norge og de fleste europeiske land (etter at England og Frankrike tok støyten ved revolusjoner og halshugging av kongene sine), i Vest-Europa skjedde det sist i Spania da Franco døde i 1973, med fratrekk for dødsfallene til elleve litauere og Ceaucescu skjedde det over hele Øst-Europa og i Sovjetunionen rundt 1990, det kan godt skje på Cuba snart, det kan også skje i Nord-Korea.

En holdning fra Vesten om at når menneskene i et land lider under lederen sin må de befris med kuler og bomber, vil i gjennomsnitt gjøre vondt verre.

Historieforvrengning

Historie er underlige greier. Vi finner noen flintspisser, skjeletter og hulemalerier, arkeologene koker noen forsiktige antagelser rundt det de ser, som med årene blir til Sannheter. Den eneste historieboken som er igjen fra vikingetiden, Snorre, starter med at guden Odin rir fra Aserbajdsjan til Sverige på den åttefotede hesten sin mens han snakker med det avkappede kloke hodet han har med i bagasjen. Den boken bygger vi kongerekka og mye av Norgeshistorien på.

Jeg lurer på hvordan vår historie blir seende ut i år tretusen. Det kan jo være rimelig tilfeldig hva som blir igjen fra vår tid. Kanskje ser kapittelet slik ut:

Verdenshistorien rundt år 2000

I det tjuende århundre var det en særlig ettertraktet egenskap å kunne lage bra musikk. De som greide det ble tilbedd av store menneskemengder på stadioner.

Statslederne ble også valgt for sin evne til å lage bra musikk. For eksempel ble duoen Bush og Blair statsledere i henholdsvis USA og England etter at de toppet hitlistene med "Everlasting Love". Mange har hevdet at det var Blairs uskyldige stil i denne videoen som gikk rett hjem hos velgerne:

Men så, etter en tid på toppen av de såkalte "hitlistene", fikk de hard konkurranse av denne sjelfulle artisten, Saddam Hussein, med "Imagine":

Kampen om å toppe hitlistene var knallhard. Bush og Blair gikk til krig i Irak for å drepe Saddam og gjenerobre førsteplassen på Billboardlisten. Det lyktes de i, samtidig som de ble upopulære på grunn av all drepingen. Men Bush ble likevel gjenvalgt da han senere skrev en sang om opplevelsen, "Sunday Bloody Sunday". Historikerne tror at vi her hører Bush's egentlige stemme, uten vodocer og andre knep som var vanlige i denne epoken:

Vi får håpe fremtiden ikke gjør Bush og Blair til popstjerner. Men historien glemmer lidelse lett. På konditoriet selges Napoleonskaker. Og da Norge sist arrangerte OL, hadde vi to søte vikingunger som maskoter.

Read my lips- videoene er lagd av et svensk firma som heter atmo.

Norges plass i verdenshistorien

Jeg har lest en tysk, en svensk, en norsk og en amerikansk verdenshistorie. Jeg registrerte interessante forskjeller, som dels sier noe om forfatteren og dels om folket. Den svenske var underholdende og nøytral. Den amerikanske var saklig og (overraskende) nøytral. Den tyske var (overraskende) underholdende og ekstremt selvkritisk. Den norske var saklig og navlebeskuende.

Vi fokuserer på vikingene som et sentralt fenomen i sin tidsepoke. Sannheten er at vikingene overhodet ikke er nevnt på over tusen sider med amerikansk og tysk verdenshistorie. Ingen nordmenn er nevnt, Norge som land er nevnt to ganger i den amerikanske: fordi vi ble invadert under 2.verdenskrig, og som eksempel på europeisk land med stor handelsflåte men som likevel ikke ble kolonimakt. Amerikaneren tror vi hadde evnen og manglet viljen, men jeg er stygt redd for at sannheten var den motsatte. (Vi ville ha Tanzania, med den gjennomtenkte begrunnelsen at de har fjell, heriblant Kilimanjaro, og det har vi også).

I den tyske verdenshistorien er vi nevnt en gang (i det minste en mer enn Finland), i en bisetning hvor Karl 12. blir skutt da han prøver å ta Norge. Også i denne hendelsen oppfatter ulike lands historikere verden ulikt, norske historikere hevder at en ukjent nordmann skjøt Karl 12, mens svenske historikere tror han ble snikmyrdet av sine egne krigstrette underoffiserer etter å ha holdt krigen varm i 18 år.

Å ikke være nevnt i verdenshistorien er ikke en negativ ting, den er befolket med tyranner og despoter. I den grad vi har et rykte i verden har det vært godt til nå. Men jeg registrerer at vi jobber med saken.


ACHTUNG! Nazipostung aber plötzlich

Jeg har en tendens til å havne i debatter med blaa mennesker som tolker Hitlers naziparti som et venstreparti, formodentlig villedet av at nazi er forkortelse for nasjonalsosialistisk.

Siden jeg nettopp har pløyd meg gjennom en tysk historiebok lager jeg en post jeg kan lenke til neste gang det skjer. Historieboken sier rett ut at nazistpartiet er ytterst på høyre fløy, men vi kan godt se nærmere på situasjonen.

Riksdagen hadde kommunister ute til venstre som ingen ville samarbeide med, og nazister ute til høyre som ingen ville samarbeide med. I midten var mange store og små partier som frem til 1930 hadde nok plasser til å danne flertall. I 1930 sprakk samarbeidet som følge av en kvart prosents uenighet om trygdebeløpene. Det var her tabben lå. De burde blitt enige, men de skrev ut nyvalg, og børskrakket i 1929 med påfølgende krise hadde ført til en misfornøyd og radikalisert befolkning som sendte så mange nazister og commier inn i riksdagen at en flertallsregjering var umulig uten å ta med en av partene.

Presidenten utnevnte en statsminister fra den fløyen som senere ble samlet til kristeligdemokratene, CDU (uten sammenligning forøvrig, CDU har en meget renhårig historie). Nærmere bestemt fra et parti for preussiske godseiere. Altså rike folk fra øst. I commiefrykt foreslo statsministeren en koalisjonsregjering med Hitler, men Hitler nektet, han mente at han som leder av det største partiet skulle styre alene. Nytt nyvalg ble følgen, hvor nazipariet gikk tilbake fra 37% til 33%. Nedgangen gjorde Hitler ydmyk nok(!) til å godta et samarbeid.

Hitler ble kansler, men måtte fortsatt forholde seg til godseierne. Deretter kom riksdagsbrannen, som han skyldte på kommunistene etter dette lyktes han i å forby kommunistpartiet, og uten disse hovedmotstanderne i riksdagen var det utrolig nok flertall for å gi Hitler full styring i fire år og oppløse riksdagen. "Trofaste mot sin egen idioti", som boken sier, stemte de tyske politikerne vekk sitt eget demokrati. Det eneste partiet som stemte mot å gjøre Hitler til Fører var SDP, sosialistpartiet.

Senere gikk Hitler til verdenskrig mot kommunismen, og i hver nye by tyskerne erobret i Øst-Europa ble kommunistiske funksjonærer henrettet på stedet mens de mer borgerlige fikk en mildere skjebne.

Venstreparti? Jeg tror Ikke. Men selvfølgelig har ikke nazipartiet noe som helst felles med dagens norske høyrepartier. I så måte er hele greia en tulledebatt.