Dopingsak eller avisand?

Nå er det dopingsak i langrenn igjen. Jeg elsker dopingsaker. Det øker helt klart min langrennsinteresse.

En statoilpose med russiske og italienske preparater ble funnet ved Kemijärvi 14 mil nordvest for Kuusamo, hvor langrennsverdenscupen var i helga.

Media har fokusert mest på hvor remediene er fra. Finsk politi sier at posen er norsk. Russisk og italiensk skrift på preparatene betyr at må være kjøpt fra russiske og italienske apoteker. Ikke noe av det som er funnet kan kjøpes i Finland, de har ikke Statoil-stasjoner.

Jeg er mest opptatt av hvor Kemijärvi faktisk ligger. Fjorten mil er et par timer kjøring unna, og Kuusamo har flyplass, løperne hadde ikke noe i Kemijärvi å gjøre. Det ligger i nord-vestlig retning, å reise i den retningen ut av Finland fra Kuusamo er bare et fornuftig veivalg hvis du skal til Finnmark. Det norske landslaget sier at de ikke har vært i Kemijärvi, og er nå i Gålå i Sør-Norge.

Finnmarkinger i verdenscupen begrenser seg til Kristin Størmer Steira, pluss at Vegard Ulvang er på en del renn som pamp. Men Steira dro altså til Gålå. Alt peker mot at Vegard Ulvang aldri greide å slutte.

Neida.

Jeg skulle gjerne visst mer om bevegelsene til de forskjellige lagene. Men funnstedet taler mer imot at posen har noe med konkurransen å gjøre enn media later som. Og ellers fornuftige Atle Kvålsvoll er på paranoid bærtur når han tror posen er plantet 140 kilometer unna løpene i den hensikt å sverte Norge.

Kartet: Kuusamo er den nederste store røde prikken, Kemijärvi den øverste. Den tykke røde streken er russergrensa. Klikk på kartet for å se bedre.

Mine ti dårligste prestasjoner: Plass 1

Nei har jeg sagt, jeg nekter å kåre ekteskapet mitt til nummer en.

Min dårligste prestasjon er dermed min første kjøretur. Hos de fleste unge menn vokser det frem et behov for å legge et ratt under sine pubertale fingre, gjerne i god tid før onkel blå sier det er lov. Men jeg er ikke bonde, faren min eide ikke noen traktor jeg kunne rægge rundt i fra bleiealderen, jeg var tvunget til å smugkjøre inne i boligfeltet mens naboene skulte bak gardinene.

Som moralsk støtte tok jeg med min venn Loe på jomfruturen. Hva vi snakket om på veien til moderens bil husker jeg ikke, men kanskje var det skigåing. Som sagt gikk min gode venn Loe ræva av norgestoppen i langrenn på den tiden, og det nærmet seg et mesterskap hvor Loe hadde seriøse vinnersjanser. Så jeg tipper han var fokusert på det i dagene rett før det store løpet.

Mammas Honda stod rett bak pappas nye BMW i vår trange oppkjørsel. Pappa prioriterte bil høyt den gangen, vi hadde billig hus og en fantastisk bil som jeg knapt hadde lov å puste på. BMWen var parkert inn, og jeg måtte starte kjørekarrieren med å rygge. På girspaken fant jeg tallene fra en til fem og en R. Skarp som jeg var skjønte jeg uten videre seremoni at R var revers. Enkelt, tenkte jeg, ingen vits i å ta førerutdanning for dette. Jeg trykte bilen i gir og vred om tenningsnøkkelen.

Å holde inn clutchen under oppstart var et ukjent konsept. Å trykke girspaken NED for å sette bilen i revers, var like ukjent. Ergo stod Hondaen i første gir. Da jeg vred om nøkkelen gjorde den et froskehopp fremover i retning pappas beamer. Konebilen ble heldigvis kvalt i tide, støtfangeren stoppet ti centimeter fra det hellige tyske vidunderet foran oss.

Hjertet mitt startet opp igjen etter nestenkatastrofen, jeg gjenoppdaget pustingens kunst, og kommanderte Loe ut av bilen for å dytte den lenger vekk fra BMW'en. Det ville gi oss sikkerhetsmargin til et nytt forsøk. Mens Loe skviste seg inn mellom bilene befølte jeg girspaken. Jeg oppdaget at girstanga ikke skulle bomme mange centimetrene før det gled inn i sporet nest lengst til venstre. Det var selvfølgelig det jeg hadde gjort feil, fort gjort å bomme på giret, sånt kan hende i de beste familier.

Jeg la muskelkraft i oppgaven og trykte giret lenger inn i metallet til venstre enn det noensinne hadde vært, deretter frem. Nå var jeg så sikker på at Hondaen stod i revers at det var lite å vente med. Loe slet med hendene på panseret og jeg ville lette byrden hans med motorkraft.

Jeg vridde om tenninga en gang til.

Bilen gjorde samme patetiske sprang fremover som sist. Og denne gang med utgangspunkt nærmere BMW'en.

Loe vant ikke mesterskapet sitt den helgen. Han kunne ikke en gang delta. Det eneste som hindret bilene fra å klinke sammen var de to seige langrennsleggene som ble most mellom støtfangerne.

---

Oppsummert:

2.plass: Da jeg låste av meg selv med hengelås
3.plass: Griseknust i skirenn
4.plass: Stridsøvelse militæret
5.plass: Dårligste prøve på videregående
6.plass: Veddemål som bakfyrte
7.plass: Karaoke
8.plass: Selvmål
9.plass: Stryk på C-trenerkurs langrenn
10.plass: Min dårligste ungdomsskoleprøve

Kan vi tro på ByBeBo?

ByBeBo når nye høyder for tiden, da den følger et break-up blogget av begge parter pluss 'tilskuer'. Kommentarfeltet i ByBeBo viser at få av leserne tror på at bloggen er genuin. Man kan henger seg opp i detaljer som:

- Gunn Sam's profilbilde er av ei berte fra the 70's show, Åshilds av et anonymt akterspeil
- Opprinnelig var bildet på siden to tegneseriefigurer, nå er det byttet ut med øynene til Åshild og Gunn Sam, hvorav Åshilds øyne har en påfallende likhet med Britney Spears' (diverse teorier sirkulerer om hvem som låner øyne til Gunn Sam).
- De forteller om samlivsbrudd tilsynelatende mens de skjer, noe selv hardbarkede kjendiser som lever av publisitet kvier seg for.
- Damene går inn og ut av forhold i såpeoperatempo
- Gunn Samantha er et usannsynlig navn
- Tonen mellom damene passer dårlig med det faktum at de frivillig har flyttet sammen.
- Folk som heter noe på Ås- vil naturlig motkjempe samfunnets tendens til å gjøre om forstavelsen til 'ass', ikke frivillig kalle seg Asshild.
- Språket og refleksjonene vitner om godt voksne 23-åringer
- Åshild ligner i sine mer promiskuøse øyeblikk mer på en mannlig sex-fantasi enn om en ekte jente
- Et bilde nylig postet i bloggen, som viser et utklipp fra natur og ungdoms blad, viser også en mannefinger.

Og sånn kan man holde på til man er lei. Jeg har lansert LordX som mulig forfatter, selv har jeg også blitt mistenkt (takk for komplimenten!), kanskje fordi ByBeBo startet omtrent samtidig som jeg la ned "Livet Bak Murene", og fordi jeg var første leser som kommenterte i bloggen.

Skal man gå grundig til verks kan man sammenligne ordfrekvensen i ByBeBo med andre blogger, man kan sammenligne rimet i overskriften til denne teksten med gunn sams mandagsdikt, og innse at jeg er Gunn Sam, man kan sammenligne overskriften med Jahn Teigens grand-prix-bidrag Glasnost og konkludere via aparte logiske linjer at Jahn Teigen er Åshild, man kan lese inn hele ByBeBo på tape, spille den av langsomt baklengs og lytte etter skjulte beskjeder av typen "Gunn Samantha er død", man kan skrive ut bloggen på et langt ark, finne ordene "Åshild", "er", "Teigen" og påvise at ordene ligger på sidene i en perfekt pytagorisk trekant med sidelengder 3-4-5, (*) le en syk latter, få erlend loe med på et sjuhundresiders bokprosjekt om bybebos skjulte hemmeligheter, overfør den pythagoriske trekanten til et kart over Nova Scotia og reis dit for å grave opp levningene av Gunn Samantha.

Eller man kan velge en annen vei. Kanskje skjer ikke alt som skildres akkurat nå, og som bloggerne selv innrømmer er de satt på spissen. Men kanskje er ByBeBo mer ekte enn leserne tror:

- Åshild lar seg terge opp, hun ville neppe latt seg fornærme hvis Åshildkarakteren ikke ligner på den personen som skriver henne.
- Bloggen er såpass bra skildret at den enten må ha mye rot i sannheten, eller være skrevet av en profesjonell forfatter. Og en så god forfatter har bedre ting å gjøre.
- Vanlige mennesker kan også få såpeopera-liv i perioder. Tro meg..
- VamPus har mye av skylda for at ByBeBo har blitt mistenkeliggjørt siden starten.
- Gunnsam begynte å skrive dikt da hun slo opp med Aksel. Å skrive dikt er en typisk reaksjon i vanskelige perioder
- Gunnsam og Åshild har såpass forskjellig skrivestil at de neppe er samme person.

Man har valget mellom å ta bloggen på alvor og se ut som en sucker når Roffe (46) fra Drammen står frem som ByBeBos forfatter. Eller man kan flire folk som dumper og dumpes opp i fjeset og se ut som en usympatisk drittsekk når det viser seg at alt var reelt.

---


* Dette snakker vi om fordi trikset nylig ble fremvist på NRKs Store Studio for å bevise at Shakespeare ikke skrev Shakespeare. Det ser kanskje imponerende ut (?), men at tre ord ligger på sidene i en perfekt pytagorisk trekant med sidelengder 3-4-5 gjelder alltid for tre vilkårlige ord i en tekst. Bevis: Trekk en linje gjennom to av ordene, dolk det tredje ordet med en passer og konstruer en linje ned fra dette punktet som står normalt på den opprinnelige linja, mål linjene og forleng den ene slik at de får et 4:3 forhold, fullfør verket med å forbinde linjenes løse ender med en hypotenus som da automatisk får lengde 5.

Å bruke energi til ingen nytte

Nå som vi har satt en aktør i convenience bransjen i gapestokken, (hva er så convenient med hardt brød anyway?) har turen kommet til en av de mest velfortjent utskjelte bransjene på jordens overflate; energibransjen.

Energibransjen er som kjent full av kyniske spekulanter som selger unna strøm på billigsalg til reserveskandinaver i øst når vårbekkene kling så kløkt, slik at de ”uheldigvis” er tomme når vinteren kommer og gamlemor har kastet den siste flisen i peisen og har tatt på seg det trettende paret med raggsokker, men fortsatt fryser. Da koser strømspekulantene seg og tar ut feite bonuser som de kjøper seg SUV for og kanskje, hvis de føler seg ekstra snille, burner de når de kjører forbi gamlehjemmet slik at litt varme kan sive inn til de hutrende menneskene som bygde dette landet.

Derfor, i dag, i dette historiske øyeblikk skal vi sette dem på plass. Nedenunder følger en klage jeg skrev til en aktør i dette onde konglomeratet, og som jeg aldri har fått svar på. Sannsynligvis tok de klagebrevet mitt, kastet det i forbrenningsovnen sin, utvant energien av det og solgte energien tilbake til meg mens de sto i den glødende kullhaugen med neptungaffelen sin og lo sin hule latter.

Viken Energinett AS
0202 Oslo

Klage på ordning med tilbakebetaling på giroblankett

I oktober fikk jeg tilsendt en avregning som viste at jeg hadde betalt 17 kr for mye i nettleie i perioden. Med avregningen fulgte en giro utbetalingsblankett for heving av beløpet (17 kr) på bank eller post.

Dette oppfatter jeg som at Viken Energinett bevisst spekulerer i at folk ikke skal gidde å heve beløpet, da det ville vært mye enklere om beløpet hadde blitt trukket fra neste regning.

Jeg ville demonstrativt heve beløpet, men ønsket ikke å gå ens ærend for å gjøre det. Da jeg ikke er i banker eller postkontor så ofte, ble det januar 2001 før anledningene bød seg. På dette tidspunkt var utbetalingsblanketten ikke lenger gyldig, og jeg sitter med skjegget i postkassen, mens dere kan glede dere over 17 kr spart som er 17 kr tjent.


Med ønske om et fortjenestefullt nytt år
*Aksling*

7-eleven brød seg ikke

Som den ærede leser muligens har skjønt, så er jeg gjesteblogger for Esquil mens han er på ferie. Da jeg er relativt ubevandret i blogverdenen må den ærede leser tilgi eventuelle overtramp mot normer og uskrevne regler. Jeg kan da heller ikke forstå at det skulle være noen uskrevne regler i et medium som er så til de grader skrevet. Så dekk gjerne opp med salat, glødende kull eller hva det måtte være, jeg skal ut å tråkke.

Det hender at jeg irriterer meg over saker og ting. Det er jeg nok ikke alene om. Jeg føler kanskje i en sterkere grad enn andre at det er min forpliktelse å si fra om slike forhold. Hvis ikke kan selvfølgelig andre mennesker, bedrifter og andre instanser ikke vite at noe er galt, og fortsette i samme dur til irritasjon for mange. Derfor skriver jeg klager. Dette ser jeg på som en tjeneste til dem jeg klager til. For meg er det en byrde å måtte føre den iltre pennen, men jeg gjør det til samfunnets beste. Det er derfor ytterst irriterende når man ikke får svar på sine klager. Jeg forventer ikke at de skal forstå at jeg gjør dem og menneskeheten en tjeneste og overøser meg med takk og hyllest og blomster. Men et lite notat om at klagen er mottatt og vil bli tatt til etterretning, brent eller på annen måte behandlet ville vært et minimum av alminnelig høflighet.

Men endelig har jeg fått et maktmiddel i mine hender. Bloggen. Her kan jeg poste klagene til de som ikke har svart meg til allmenn spot og eventuell forlystelse. Jeg begynner med 7-eleven som i 2003 fikk denne e-posten av undertegnede:

Hei,

Jeg kjøpte et brød på 7-eleven i Trondheim sentrum (krysset th.angells gt-nordre) fre 6 juni ca kl 23. Da jeg kom hjem viste det seg at brødet var knallhardt og velegnet som slagvåpen. Jeg vil anbefale følgende tiltak for å unngå misfornøyde kunder som meg:

1. Sørg for alltid å ha ferskt brød. (stek ikke for mange om gangen, kast gamle brød, emballér brødene i hyllen osv. )

2. Hvis dere bare har gamle brød, må dere si fra til kunden! Jeg ville da ha kjøpt et brød et annet sted. Dere ville tapt salget av 1 brød, men nå har dere tapt alle fremtidig brød jeg ville ha kjøpt, samt skadet deres gode navn og rykte for meg og min omgangskrets.

Jeg trodde jeg kunne stole på 7-eleven, og det skuffer meg at jeg hadde feil.

Med vennlig hilsen
*Aksling*

Debut med følelser

Blog. Der var det gjort. Et lite ord for menneskeheten, et stort ord for meg. Jeg har aldri skrevet et ord på en blog før. Bortsett fra en patetisk hjemmeside jeg hadde som student mens verdensveven fortsatt lå på fødestuen har jeg aldri risset en så mye som en bokstav inn i vår kollektive steintavle.

Hadde jeg hatt en sportsjournalist her nå, så ville han spurt: hva føler du nå? Og jeg ville tørket snørr og slim fra ansiktet, renset halsen og sagt... jeg vet ikke. Fordi jeg nødvendigvis må skrive dette før jeg publiserer det vet jeg jo ikke hva jeg ville følt. Det blir som om sportsjournalisten skulle intervjue utøveren før rennet hva han føler om prestasjonen sin. Sportsjournalistikk er vel meningsløst nok uansett om man ikke skal snu tiden på hodet også.

Bror min

Bror min heter Asle og er 32 år gammel.

Da vi vokste opp hadde bror min langt hår, svarte skinnklær med nagler, han spilte gitar og hørte på heavyrock. Mens jeg stort sett så ut som folk. Nå som vi er voksne er rollene i stor grad byttet om. Han gikk befalsskole, deretter gikk han teknisk design på NTH, jobbet et par år i Los Angeles og nå bor han sånn cirka på Grünerløkka og lever av å designe de lysende skulpturene vi kaller lamper.

Grunnen til at vi snakker om bror min er at jeg skal ha ferie i tre uker fra mandag, og at han er aktuell som konstituert bloggbestyrer. Jeg vet ikke om det blir noe av, han sa nei sist, men hvis han dukker opp håper jeg dere er snille med ham :)

Nå er bror min altså en solid samfunnsstøtte, og jeg vet ikke om han er spesielt stolt av sine dager som frihetsforkjemper. Men det er jeg, derfor runder jeg av med en historie fra oppveksten hans:

Skolen vår (Heimdal Videregående) hadde felles kantine for 700 elever. De som jobbet i kantinen hadde Stalins brevkurs i kundebehandling, de så det mer som sin oppgave å oppdra elevene enn å tjene dem. De innførte ordningen med kantinevakt, en godt voksen mann gikk faktisk fra bord til bord i kantinen for å vokte elevenes bordskikk.

Tiltaket var lite populært blant elevene. Bror min ga mannen en klaps på ryggen og festet en lapp der i samme slengen. Dermed gikk kantinevakten rundt i et helt friminutt med en informasjonsplakat som opplyste elevene om hans seksuelle preferanser.

Dette skjerpet stemningen mellom kantinen og elever. Etter at elevenes oppførsel ikke ble til de kantineansattes behag, kom elevene en morgen til stengt kantinekiosk. Skyvedøren var trukket for, låst med hengelås og dandert med en lapp om at kantinepersonalet streiket i det første friminuttet i protest fordi elevene ikke ryddet bordene godt nok etter seg.

Da kantinepersonalet møtte til neste friminutt, var kantinen låst ikke bare med en hengelås, men to. En ny lapp fortalte at Elevene svarer med lock-out. Det ble kanskje lite skolebrød på elevene i det friminuttet, men de fikk underholdning i form av kantinepersonell som panisk slet med å knekke broderens lås.

Så til Idol-Alex, Idol-Vivian, Margaret Berger, Tommy Ingebrigtsen, Anette Sagen og alle dere andre som har gått på skolen etter bror min, hvis dere slapp å ha en gubbe som stirret over dere mens dere åt, husk da: This man sacrified himself for you, this man risked it all. To him you own your freedom.

Bilde: Bror min

Er bloggerne misunnelige på journalistene?

En av de første erfaringene mine med bloggmiljøet var da Anders Giæver i papir-VG hyllet bloggen til Bjørn Stærk. Gratisreklame i hundreogskitpængklassen. Senere så jeg at Stærk hadde svart med å bite Giæver i leggen i kommentarfeltet. "For en integritet", var det vel meningen vi skulle tenke. Jeg tenkte "For en utakknemlighet".

Etterhvert ble jeg vant med at bloggmiljøet har en attitude mot Main Stream Media (heretter kalt msm), omtrent som msm har attitude mot maktpersoner. Vi bloggere er langt mer kritiske til kvaliteten i msm enn vi er til andre blogger.

Mange av oss opptrer dessuten som om vi er likegyldige til om vi blir intervjuet, noen fremstår som om det er det siste de vil. Nå vet jo også jeg at å bli intervjuet av msm føles omtrent som å bli sugd av en kannibal: det kan bli vellykket, det kan gå fryktelig galt, og underveis har du ingen kontroll. Dessuten skjønner jeg at noen er mindre oppmerksomhetssøkende enn andre. Men hvis man skyr oppmerksomhet, hvorfor blogger man da?

Dette kommer opp i dag fordi en del bloggere, også jeg, ble nevnt i en Dagblad-reportasje, og i Bjørn Stærks ånd ser journalisten ut til å få mer pepper enn takk.
Litt synd, siden medieomtale øker statusen til blogging, det gir oss flere bloggere, flere lesere og et mer virilt miljø. Jeg sier ikke at vi bør logre, men vi forventer åpenbart mye mer av msm enn vi gjør for medbloggere. Er ikke det å spille fallitt?

Journalister er skriveføre mennesker som ikke er redde for oppmerksomhet. Bloggere er skriveføre mennesker som ikke redde for oppmerksomhet. Sånn sett kunne bloggerne vært journalister, men det er vi stort sett ikke. Er det da så usannsynlig at bloggerne er misunnelige på journalistene, som både får flere lesere og i tillegg får betalt?

Jeg er glatt med på å kritisere media, men overbevis meg først om at drivkraften bak ikke er misunnelse.

Vår nye toleranse

Det norske samfunnet har på et par-tre generasjoner blitt mer tolerante mot homofile, samboerskap, aborterende kvinner, lausunger etc. Vi liker nok å tro at toleransen i samfunnet har økt, men det går an å hevde at den er forskyvd. Blant annet er toleransen overfor konservative kristne helt klart blitt lavere i samme tidsrom, noe man eksempelvis kan ane på mengden kjeft kristenblogg får fra andre bloggere.

Også andre grupper vi sjelden tenker på opplever lite toleranse fra samfunnet. I dette klippet forsøker jeg å ta opp saken til en av det norske samfunns glemte pariakaster:

SOLratings avslørt

Tallene på SOLratings liste over største blogger har flere enn meg opplevd som mystiske. Blant annet nektet Depesjer å stå på lista fordi de ble grusomt bortdømt.

Enkelte blogger har påfallende få kommentarer i forhold til lesertallet på SOL-rankingen. Dette kranglet jeg med Peter Andrej om, han ble regnet som større enn Mihoe og LordX, trass i at både Mihoes kommentarfelt og leserstrøm hit antydet at hun var fem-ti ganger større.

Nå har denne bloggen vært gjennom to perioder med unormalt høye lesertall. Den første kom fordi jeg fikk et innlegg inn på googles ti på topp-liste over Norges mest vanlige søkeord. Det varte et par uker. Den neste toppen kom pga. Den Gyldne Q - kåringen av norges beste blogg. Den første toppen kom altså fra søkere på nettet, den andre kom fra bloggemiljøet. Statcounteren, som jeg stoler på, sa at den siste toppen var størst, og det samme indikerte kommentarfeltet. Men dette bloggemiljø-rushet ga nesten ikke utslag hos SOLratings, der fikk jeg istedet veldig god uttelling for google-rushet. Som er ganske verdiløst, slike lesere er easy come easy go.

Min teori er at SOLratings overpremierer treff fra søkemotorene. Det forklarer også Peter Andrejs suksess, siden han er flink til å lage innlegg med overskrifter av typen Ukens Kvinne: Sandra Lyng Haugen, som drar hauger av søketreff.