På tide med selkritikk

Det blir stadig mindre torsk i nordområdene. Og vi skylder på klimaforandringer og russiske tjuvfiskere. Men antagelig er det selen som står bak. Disse sleipe spekksaccosekkene som kynisk kjørte frem ungene sine i media, slik at selkidsa kunne sette de store, bedende øynene sine i amerikanerne, slik at 'internasjonalt press' fikk oss til å slutte å drepe dem, slik at de istedet kunne drepe torsken. Og nå mangler både menneske og sel torsk, men hvem er det som sulter, hæ, hvem er det? Idioter ...

HM. OK da. Det var selvkritikk jeg skulle ta. Jeg beklager at jeg slo av kommentarfeltet. Jeg gjorde det for å stoppe stemmen i bakhodet som sier "må sjekke om det har kommet ny kommentar". Filosofen Elisabeth har sagt at hensikten med livet er å kjede seg mest mulig, og siden hun har forfatterambisjoner forstår jeg hva hun mener. Kjedsomhet er kreativitetens bensin. Så det er det jeg har prøvd disse to ukene, å kjede meg mest mulig. Det kan skje igjen, så det kan jeg strengt tatt ikke ta selvkritikk på. Det jeg tar selvkritikk på er at jeg slo av kommentarfeltet på en slik måte at det kunne oppfattes som om jeg skyldte på andre. Me so sorry.

Kan samtidig forhåndsvarsle at den neste teite tingen jeg skal gjøre med bloggen er å gjøre den passordbeskyttet i noen uker (om noen uker). Da blir den seende slik ut. Samtidig vil jeg blogge videre i en anonym blogg, med kommentarer og hele pakka. Poenget er at jeg trenger å gjøre en del førsteinntrykk i den perioden, og siden bloggen både er søkbar på navnet mitt og et par hakk mer hårete enn jeg ville opptrått i jobbintervju, på date, i slektsstevner etc. må jeg gjøre det slik.

Du kan få tilgang til den passordbeskyttede bloggen ved å sende meg en tom mail, da legger jeg inn mailadressa di blant de som har tilgang. Skal ikke bruke adressen til spam, stalking eller gi den videre. Jeg er grei sånn. Men altså, jeg blogger videre i en blogg du ikke trenger passord for å lese. Hvis livet går som planlagt. Noe det alt for sjelden gjør.