Hva gjør at man liker et dikt?

Prinsesse Lea arrangerer en konkurranse hvor hun vil at vi skal sende henne sitt favorittdikt. Og det fikk meg til å tenke, hva gjør at man liker et dikt?

Diktene jeg liker er de som snakker til noe inni meg. Som om ordene i verden er millioner av solstråler som slynges ut fra en stjerne, og mange treffer ingenting, mange treffer andre, og noen absolutt få treffer akkurat meg. (Metafor med fotoner som passerer gjennom et atom uten å treffe kjernen forkastet pga nerdethet.)

Og det pinlige er at mange av disse ordene som treffer meg er det ikke noe spesielt genialt med. De er ikke fra anerkjente store diktere, heller fra popkultur. Et tidlig dikt (og under dikt regner jeg sangtekster) som fant resonnans i min sjel var Love Comes Quickly av Pet Shop Boys. Jeg var fjortis da den kom, jenter var fra en annen planet, og jeg begynte å stresse med tanken på at jeg kanskje aldri fant noen kjæreste. Da var det mye trøst i:

I know it sounds ridiculous, but speaking from experience
It may seem romantic, and thats no defense
Love will always get to you

Sooner or later, sooner or later, this happens to everyone
To everyone

Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)

Mannen sier budskapet sitt snorrett ut. Jeg kan ikke stå på en litteraturkonferanse og forsvare med fagtermer at dette er verdens beste dikt. Men i noen år var det det for meg.

Charles Bukowski er en dikter jeg liker veldig godt. Men det er vanskelig å koke ned kvaliteten hans i noen linjer, sitere dem og få deg til å tenke "jøss så ufattelig bra". Kvaliteten til Bukowski er at han er en skitten gammel alkis som puler horer og skriver om det. Hvorfor treffer det meg? Hvordan ble jeg så forkvaklet at jeg begynte å kicke på røff ordbruk? Jeg vet ikke. Men det er en del av meg, og jeg vil ikke skamme meg over det mer.

It was a couple of days later
I got even: I fucked his
girl.

Then I went down and knocked on his door

well, Alabam, I fucked your woman and now I'm going to
kick you all the way to
h*ll

the poor guy started crying, he put his hands over his face and just cried

I stood there and watched him

I said, I'm sorry,
Alabam.

Egeland har mer Bukowski.

Det svenske rockebandet Kent utsonderer mye bra lyrikk. Det første fra Kent som fikk de rette strengene inni meg til å vibrere var Dom Andra.

Och vi kommer inte längre
Vi är tillbaks på noll
Men ingen kommer sörja
Vi har spelat ut vår roll
Vi glömmer hela skiten
Det betyder ingenting
Vi skulle kommit längre
Men räckte inte till

Det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg lå på trynet i en seng og hadde sluttet å telle årene som bare passerte. Jeg hadde evner og talent, men hadde forvaltet det så dårlig at jeg knapt hadde noe å vise til i livet. Kent satte ord på smerte jeg hadde inni meg, og når smerten får ord kommer den lettere ut.

Da depresjonene mine begynte, i militæret, var det The Cure som traff best med å sette soundtracket til smerten. A Night Like This var en sang som betydde mye for meg på nittitallet. Men mye av tekstkvaliteten går på bruken av triste enkeltord (goodbye, dark, darker still), det kan neppe vinne pris for stor poesi. Men nede i det mørke hullet jeg var, ble dette strålen som traff akkurat meg.

I want it to be perfect
Like before
I want to change it all

I want to change

---

Hvis du speeder opp rekker du kanskje å sende inn ditt favorittdikt til Leas sommerkonkurranse. Dine dikt er helt sikkert ikke dårligere enn mine.