Uavhengighetsdag

Det starter som regel med en dårlig periode.

Tanker som var helt nøytrale dagen før, føles triste. Et sosialt liv som var tilfredsstillende, blir over natten ikke det, jeg lager for eksempel et problem ut av at jeg mangler single venner, at ingen der ute trenger meg like mye som jeg trenger dem. Og hun som ikke svarer, svarer ikke på grunn av de årsakene hun oppgir, men på grunn av at hun ikke liker meg lenger. Regnværsskyer på den indre himmelen, kroppen er ubehagelig, man føler at man ikke er der man vil være, men aner ikke om det fins et sted man kan trives.

Denne historien har soundtrack.

Sykdommen ligner veldig på noen parti i Darudes Sandstorm, hvor temaet gjentar seg fortere og fortere og fortere til gjentagelsene knapt kan skjelnes fra hverandre. Temaet, musikken, tankene, symptomene, munner ut i et klimaks, et crescendo. Og så - er det ikke over. Det tar fullstendig av.

Det kan skje på neste kjøretur. Jeg vet hvor langt jeg kan kjøre før jeg må hjem og legge meg, jeg kjenner det i kroppen når grensen nærmer seg. Men plutselig uteblir symptomene og jeg bare fortsetter å kjøre. Det kan skje på neste gåtur. Plutselig vil kroppen bare ha mer og mer av det som dagen før ville gjort den syk. Fremgangen skjer ikke sakte, den skjer i store trappetrinn, plutselige doblinger av tidligere yteevne. Regnværsskyene smuldrer hen, det er fyrverkeri inni og jeg går rundt og gliser, jeg fylles av varme og glede. Som da jeg gikk inn i nattkupéen på min første tur til Oslo. Som da jeg plutselig gikk en kilometer lenger enn forventet og våknet av rusen ved bredden av et vann jeg hadde savnet. Eller som Uavhengighetsdag.

Uavhengighetsdag startet med en av disse dårlige periodene, påfulgt av det ville innfallet å kjøre til Støren. Denne husklyngen rundt en jernbanestasjon har jeg ikke noe annet forhold til enn at det akkurat da føltes passe langt å kjøre. Stedet ligger fem mil fra Trondheim, dobbelt så langt som kapasiteten min. Jeg kunne ikke kjøre både til Støren og tilbake uten pause imellom, altså var jeg avhengig av å enten finne et hotell eller ligge i bilen.

Herberget hadde rom. Så jeg slapp å sove i bilen. Og jeg slapp å sove enda en natt i den mørke kjelleren hvor jeg har opplevd tusen av mitt livs verste døgn. Lett forbauset tilbrakte jeg natten i en hotellseng.

Bortsett fra sykehus hadde jeg fra før to overnattinger hjemmefra dette århundret (den ene ble vist i NRKs program om meg). Begge disse var slitsomme opplevelser som fortalte meg at jeg ikke ennå var frisk nok. Så jeg var spent på om det ble enda en natt med kroppstemperatur som svingte fra for varm til for kald og klisset, seig svette over hele kroppen.

Har du sett filmen Groundhog Day? Bill Murray er fanget i den samme dagen. Han lever den om og om og om igjen, hver natt legger han seg i en småby han ikke hører til i, og hver morgen våkner han til den samme sangen på radioen, de samme folkene i hotellgangen. Hver natt flyttes han ett døgn tilbake, livet står stille og dagene er helt like. Akkurat som livet mitt var. Dagene mine i det mørke rommet var ekstremt like, maten kom på de eksakt samme tidspunktene, det var den eksakt samme maten hver dag, og resten av døgnet så jeg inn i det eksakt samme stappmørket på innsiden av øyelokkene. Når dagene er så like oppstår en del merkelige effekter. Man tenker de samme tingene til de samme tidspunktene hver dag. En periode sjekket jeg klokken en gang hver formiddag, og hver dag når jeg så på klokken var den 11.44. Jeg prøvde selvfølgelig å bryte mønsteret for å bevise min frie vilje. Når tanken om å se på klokken kom, tenkte jeg, nå skal jeg ikke se på den, jeg skal spare de kreftene, for jeg skjønner at klokken er 11.44, Noen minutter senere sjekket kroppen min klokken som en autorefleks, uten at tanken gikk via bevisstheten. Og klokken viste 11.44.

En dag, når Bill Murray var blitt snill nok, var marerittet plutselig over. Livet sluttet å gå en dag tilbake hver natt. Han våknet, klokkeradioen spilte en annen sang, og han innså at det var neste dag.

Jeg følte meg som Bill Murray da jeg våknet i senga på Støren den morgenen. Jeg slo øynene opp og følte meg noe så sjeldent som utvilt. Det var blitt Neste Dag i livet mitt. Jeg var blitt frisk nok til å restituere andre steder enn hjemme, ergo, jeg var frisk nok til å reise, og ville bli frisk nok til å flytte hjemmefra. Morgenen på Støren var min Uavhengighetsdag.

Støren er noen måneder siden, etter det har jeg blant annet vært i Oslo. Nylig slapp kroppen meg igjen til på et nytt nivå, jeg doblet evnen min til å gå. Pulsen dundret i tohundre bare jeg gikk opp en bakke, lårene ble stive som om jeg hadde løpt. Følelsen av å bli varm av fysisk aktivitet, som jeg ikke hadde kjent på snart ti år, var mer feberaktig enn jeg husket den. Men jeg kom meg lengre inn i skogen. Jeg har sett stedene i Trondheim jeg kan nå med bil, men det er mange steder i skogene rundt byen som jeg har savnet og som jeg nå kan se igjen.