8. juni 2008

Uavhengighetsdag

Det starter som regel med en dårlig periode.

Tanker som var helt nøytrale dagen før, føles triste. Et sosialt liv som var tilfredsstillende, blir over natten ikke det, jeg lager for eksempel et problem ut av at jeg mangler single venner, at ingen der ute trenger meg like mye som jeg trenger dem. Og hun som ikke svarer, svarer ikke på grunn av de årsakene hun oppgir, men på grunn av at hun ikke liker meg lenger. Regnværsskyer på den indre himmelen, kroppen er ubehagelig, man føler at man ikke er der man vil være, men aner ikke om det fins et sted man kan trives.

Denne historien har soundtrack.

Sykdommen ligner veldig på noen parti i Darudes Sandstorm, hvor temaet gjentar seg fortere og fortere og fortere til gjentagelsene knapt kan skjelnes fra hverandre. Temaet, musikken, tankene, symptomene, munner ut i et klimaks, et crescendo. Og så - er det ikke over. Det tar fullstendig av.

Det kan skje på neste kjøretur. Jeg vet hvor langt jeg kan kjøre før jeg må hjem og legge meg, jeg kjenner det i kroppen når grensen nærmer seg. Men plutselig uteblir symptomene og jeg bare fortsetter å kjøre. Det kan skje på neste gåtur. Plutselig vil kroppen bare ha mer og mer av det som dagen før ville gjort den syk. Fremgangen skjer ikke sakte, den skjer i store trappetrinn, plutselige doblinger av tidligere yteevne. Regnværsskyene smuldrer hen, det er fyrverkeri inni og jeg går rundt og gliser, jeg fylles av varme og glede. Som da jeg gikk inn i nattkupéen på min første tur til Oslo. Som da jeg plutselig gikk en kilometer lenger enn forventet og våknet av rusen ved bredden av et vann jeg hadde savnet. Eller som Uavhengighetsdag.

Uavhengighetsdag startet med en av disse dårlige periodene, påfulgt av det ville innfallet å kjøre til Støren. Denne husklyngen rundt en jernbanestasjon har jeg ikke noe annet forhold til enn at det akkurat da føltes passe langt å kjøre. Stedet ligger fem mil fra Trondheim, dobbelt så langt som kapasiteten min. Jeg kunne ikke kjøre både til Støren og tilbake uten pause imellom, altså var jeg avhengig av å enten finne et hotell eller ligge i bilen.

Herberget hadde rom. Så jeg slapp å sove i bilen. Og jeg slapp å sove enda en natt i den mørke kjelleren hvor jeg har opplevd tusen av mitt livs verste døgn. Lett forbauset tilbrakte jeg natten i en hotellseng.

Bortsett fra sykehus hadde jeg fra før to overnattinger hjemmefra dette århundret (den ene ble vist i NRKs program om meg). Begge disse var slitsomme opplevelser som fortalte meg at jeg ikke ennå var frisk nok. Så jeg var spent på om det ble enda en natt med kroppstemperatur som svingte fra for varm til for kald og klisset, seig svette over hele kroppen.

Har du sett filmen Groundhog Day? Bill Murray er fanget i den samme dagen. Han lever den om og om og om igjen, hver natt legger han seg i en småby han ikke hører til i, og hver morgen våkner han til den samme sangen på radioen, de samme folkene i hotellgangen. Hver natt flyttes han ett døgn tilbake, livet står stille og dagene er helt like. Akkurat som livet mitt var. Dagene mine i det mørke rommet var ekstremt like, maten kom på de eksakt samme tidspunktene, det var den eksakt samme maten hver dag, og resten av døgnet så jeg inn i det eksakt samme stappmørket på innsiden av øyelokkene. Når dagene er så like oppstår en del merkelige effekter. Man tenker de samme tingene til de samme tidspunktene hver dag. En periode sjekket jeg klokken en gang hver formiddag, og hver dag når jeg så på klokken var den 11.44. Jeg prøvde selvfølgelig å bryte mønsteret for å bevise min frie vilje. Når tanken om å se på klokken kom, tenkte jeg, nå skal jeg ikke se på den, jeg skal spare de kreftene, for jeg skjønner at klokken er 11.44, Noen minutter senere sjekket kroppen min klokken som en autorefleks, uten at tanken gikk via bevisstheten. Og klokken viste 11.44.

En dag, når Bill Murray var blitt snill nok, var marerittet plutselig over. Livet sluttet å gå en dag tilbake hver natt. Han våknet, klokkeradioen spilte en annen sang, og han innså at det var neste dag.

Jeg følte meg som Bill Murray da jeg våknet i senga på Støren den morgenen. Jeg slo øynene opp og følte meg noe så sjeldent som utvilt. Det var blitt Neste Dag i livet mitt. Jeg var blitt frisk nok til å restituere andre steder enn hjemme, ergo, jeg var frisk nok til å reise, og ville bli frisk nok til å flytte hjemmefra. Morgenen på Støren var min Uavhengighetsdag.

Støren er noen måneder siden, etter det har jeg blant annet vært i Oslo. Nylig slapp kroppen meg igjen til på et nytt nivå, jeg doblet evnen min til å gå. Pulsen dundret i tohundre bare jeg gikk opp en bakke, lårene ble stive som om jeg hadde løpt. Følelsen av å bli varm av fysisk aktivitet, som jeg ikke hadde kjent på snart ti år, var mer feberaktig enn jeg husket den. Men jeg kom meg lengre inn i skogen. Jeg har sett stedene i Trondheim jeg kan nå med bil, men det er mange steder i skogene rundt byen som jeg har savnet og som jeg nå kan se igjen.

24 kommentarer:

Esquil sa...

Slutten på historien ble en stemningsdreper, så jeg flytter den hit:

-----

Jeg satte meg på en stein i Estenstadmarka, og i det jeg satte meg støttet jeg meg på bakken med hånden. Skogen tok mykt og varmt imot meg. Jeg ble overrasket over fuktigheten der hånden havnet, bakken så jo tørr ut, men så skjønte jeg at det var sånn skogslivet måtte ha vært, og jeg var glad jeg fortsatt hadde rutine nok til å sette meg på steinen og ikke på bakken.


Vel nede på steinen kunne støttehånden frigjøres. Hele håndbaken var brun av en leiraktig jordtype, og jeg ble på nytt overrasket, både over den lyse jordfargen og over at man ble så til de grader tilsmusset av å sette hånden ned på skogbunnen. Men så innså jeg at det var sånn skogslivet måtte ha vært. Jeg forsøkte å tørke av hånden på mosen mellom bena mine. Jorden var seig og ville ikke slippe.

Mosen var ikke fuktig og varm. Den var knusktørr og kjøligere. Var ikke mose til vanlig en våt ting?

Jeg sjekket igjen stedet jeg hadde satt hånden. Stemningen sank da jeg innså at det ikke var jord jeg hadde på hånden. Det var ikke skogen som hadde tatt mykt og varmt i mot meg. Det var en hund.

Anonym sa...

Hehe. Den frie natur har mange overraskelser. Her om dagen nærmet jeg meg noe jeg trodde var en purre i strandkanten (folk hiver jo alt mulig rart over bord), men det viste seg å være en schvær (og ganske ekkel) ål. Et lite øyeblikk etterpå dukket ålens eier opp, en mink, og tok den med seg. Det var også ganske overraskende, men på en mye hyggeligere måte, altså.

Du. Velkommen tilbake. :)

Anonym sa...

Jeg kan tenke meg at den overraskelsen på slutten ikke klarte å ødelegge dagen og følelsen av frihet uansett ;-)

Takk for nok en nydelig og inspirerende Ut av mørket-historie.

Anathema sa...

Det var en flott historie, Esquil!

Så bra at du er i ferd med å bli bedre, og du har beskrevet det på en sånn lun og god måte. Gratulerer :-) Det må være inspirerende for andre som sliter med ME å lese at kroppen _kan_ restituere seg igjen.

Anonym sa...

Dette var veldig herlig å lese!! Jeg finner mye trøst og oppmuntring i å høre om bedringen din, det blir noe å glede seg til, å strekke seg etter som best en gang.

Det er en lang og tung vei du går, og du er utrolig utholdende som har tålt alt dette tenker jeg. Det er egentlig uforståelig hvor mye du har gått igjennom, og sterkt å se hvor bra du klarer deg!

mirakel sa...

Nydelig.. bare nydelig.

Jeg er så utrolig glad for at du har blitt bedre. Det har vært fantastisk å følge meg på den prosessen. Som jeg har sagt mange ganger før, du er et helt annet sted nå enn for ett år siden!

:) Klem

Anonym sa...

Meget hyggelig lesing - bortsett fra tillegsteksten så klart. Du er god til å rote deg bort i dritt med jevne mellomrom:) Snakker vi avhengighetsforhold? ;)

Prinsesse Lea sa...

Hurra!

Anonym sa...

En utrolig flott skrevet post Esquil:D Jeg lå faktisk å tenkte på da jeg hvilte en dag hvordan det plutseg snudde for deg. Om du gjorde noe spesielt, eller om det bare snudde over natta? Jeg fikk grøsninger med tanken på at du til og med så på klokka på samme tidspunkt?! Ganske sprøtt..da er livet virkelig en stor gjentagelse. Men du har rett, dagene i sykeseng er like.. det blir dag og det blir natt, og tiden flyr, uten at man har gjort så mye annet enn å tenke litt, spise litt, sovet litt. Folk tror tiden går sakte, men egentlig så fker den avgårde i stor fart, om man bare ER.

Fantastisk herlig at uavhengighetsdøgnet kom! For en brfrielse å kunne utvide horisonten etter så lang tid. Nå har jeg ikke ligget like lenge som du, men kjenner til de enorme opplevelene det er å sanse igjen. Alt er enormt, og overveldende. Man åpner sinnet på ny, nesten som et lite barn som oppdager for første gang.. man får en apetitt på livet, og vil bare ha mer. Man kan begynne å gråte over å kjenne vinden i ansiktet eller av å se en vakker vårblomst. Noen forbipasserende ville trodd man var gal ;)

Du er virkelig tøff som har klart flere osloturer..! Bilen er også mitt beste hjelpemiddel.. det å forflytte seg når ikke kroppen egentlig vil gjøre det selv, men å komme seg ut med bilen, er bare utrolig befriende.

Dette går veien Esquil.. måtte fremskrittstegene blir store i tiden fremover.

Anonym sa...

Noen skrivefeil over:
fker= fyker
"om man bare er" = OG man bare er

;)

Esquil sa...

anja, jeg hadde også foretrukket en ål any day... takk skal du ha.

takk beamer; noe jeg har lurt på, er nicket ditt slang for Bayerische Motor Werke?

anathema, takk, ja jeg valgte å tro at smertene var kroppens reparering av sge selv. det gjør det lettere å holde ut.

cat: takk, jeg likte også å lese bli-bedre-historier da jeg var syk. summerer man alle årene blir det mye juling ja, men man fokuserer jo på å holde ut den neste tiomen, eller det neste kvarteret. veldig bra at mennesker ikke kjenner fremtiden sin.

takk, mirakel, det er sant, det har vært bra fremgang siden vi ble kjent. kanskje du bringer lykke?

beach: nja... skjer ikke så ofte, jeg har vel heller lagt meg til den stygge uvanen å skrive om det når det skjer.

hyggelig av deg lea :) forutsatt at det er hurra for handlingen i blogposten og ikke i tilvalgsstoffet i kommentar 1

Esquil sa...

tornerose, det er sant, vind i ansiktet igjen var en stor opplevelse. det føltes mye tydeligere enn før. nesten som berøring.

masse lykke til.

Anonym sa...

Hæ? Den måtte jeg google, gitt ;-) Så fjernt var det. Så tror jeg trygt kan svare nei på den. Takk for dagens latter :-)

Esquil sa...

så hva er nickets dypere betydning da?

jeg refererer til at kidsa i statene glatt sier beamer når de mener BMW. de gidder ikke uttale hele bee amm doubleyou.

Anonym sa...

Stråle på engelsk + fornorsket ending. Sjekk facebook-innboksa di for dypere forklaring.

Det var ukjent for meg at kidsa bruker beamer i BMW betydningen, men i googlingen min ser jeg at du har rett... *vurderer å skifte nick*

Anonym sa...

Takk for at jeg fikk være med på din uavhengighetsdag.
Sterke saker.

Anonym sa...

Jeg blir glad og satt ut av å lese disse tekstene dine. Kan ikke forestille meg hvor bratt oppover det går, og hvor herlig det må føles. Det får i hvert fall eks-løperkneet mitt til å blekne veldig :)

Beamer er også et program man kan bruke for å lage skikkelig kule powerpoint-lignende mattepresentasjoner, så jeg tenker alltid på slike når jeg ser beamers nick.

Anonym sa...

Jeg likte den assosiasjonen bedre, Kamikaze :-) Jeg har også programvareassosiasjoner til navnet.

Anonym sa...

Sterkt og godt å lese (rent bortsett fra slutten), Esquil!

Selv om jeg ikke har vært på langt nær så dårlig som deg, gjenkjenner jeg følelsen av at utvikling plutselig kan komme fort. Etter en lang periode der jeg var ganske dårlig - og der jeg kun klarte å gå sakte (alle måtte vente på meg) - kunne jeg plutselig merke framgang fra en dag til en annen. Jeg hadde tenkt at det ville kreve mye opptrening, men nei... plutselig en dag kunne jeg gå nesten normalt igjen. Veldig rart, ganske uforståelig.

Kanskje du har rett i at smertene er der fordi kroppen reparerer seg..?

Anonym sa...

apropo noe annet: Går det ann å abonnerer på feeder hos deg? Jeg finner rett og slett ikke den "knappen" etter å ha saumfart siden din noen ganger.. Vil du geleide meg?

Anonym sa...

Så herlig Eskil!
Deilig å kjenne at kroppen ikke er så syk lenger og at en kan komme seg lenger og lenger vekk.
Er der selv om dagen. Er på lengre bilturer, er på kjøpesenter, på besøk hos andre, badet ute og tåler sol!
Jeg føler også at det aksellerer fortere og fortere. Det er akkurat som om når en kommer opp på ett visst nivå så kommer bedringen raskere.
Hos meg så har det gått så fort at jeg nesten ikke klarer å følge med selv. Det føles rart at jeg kan gjøre alt jeg gjør nå. Det føles uvirkelig. Jeg står med ett ben i sengen og ett ben i verden utenfor.
På ett halvår så har det skjedd så store forandringer at det er vanskelig å fatte.

Jeg synes du er tøff som gjør reisen din alene og strekker dine grenser maksimalt.

Håper du får mange døgn borte i sommer og får oppleve mye nytt.

De skogturene dine virker herlige. Det er noe jeg har savnet også. Kjenne lukten av skogen, rå jord, men IKKE rå hundebæsj!Hehe.
Det er mitt neste mål, en liten skogstur :-)

Prinsesse Lea sa...

Ja, mente selvfølgelig hovedinnlegget, Esq:) Jeg er jo som kjent temmelig kortfattet/avmålt, både i og utenfor unkarskonkurranse, hihi:)

Forøvrig tenkte jeg ikke på hundebæsj før jeg leste Tordenlills kommentar, jeg tenkte på råtnende hundelik jeg! Altså, ikke skogen, men en hund... Syke hjernen min. Apparently.

Anonym sa...

Prinsesse lea; jeg tenkte like makabert som deg ;)Like syke begge to..

Anonym sa...

Hvordan er det dere er, hehe:-)