Bilen som ble borte - del 5 (siste del)

Fortsatt fra del 4

Så var jeg altså i Holmestrand for å hente bilen.

Bingo. Der var bilen. Litt istykkerkjørt, men den levde fortsatt.

Jeg fant raskt ut at det stemte som politiet hadde sagt: Sideruten bak var knust, og eksospotten var løs.

Vinduet var lappet med sorte plastsekker. Det var fortsatt glasskår noen steder på gulvet, men det meste var ryddet vekk. Eksospotten hang og slang såpass mye at den nærmest skrapet i bakken.

Støtfangerne var løse. Både foran og bak. De hang litt skjevt, og jeg kunne fint dra dem 10 cm ut av stilling uten å bruke krefter. Det var tydelig at bilen hadde vært rånekjørt.

Jeg fikk betalt bilbergeren, og startet på den lange turen hjem.

Jeg fant ganske raskt ut at bremsene ikke var i helt tipp topp stand. De virket, men var svake. Jeg måtte planlegge noen sekunder i forveien når jeg skulle bremse. Normalt med en sånn bil ville jeg brukt håndbrekket aktivt, men da jeg prøvde å dra i håndbrekket ble det sittende igjen i hånden. Det var enda løsere enn bremsene. Jeg forsto at jeg måtte kjøre forsiktig og holde lav fart.

Turen hjemover gikk i rundt 40 km/t, og faren min fulgte i bil bak for å fange meg opp hvis bilen skulle streike. Utrolig nok skjedde det ikke noe spesielt på hjemturen, så noen timer senere sto jeg hjemme i leiligheten min i Oslo. I garasjen sto en bil som ikke hadde mange månedene igjen før den skulle vrakes. (Jo da – jeg hadde behov for bil litt til, så jeg beholdt den en stund før jeg vraket den. Det er kanskje den perioden i livet jeg har kjørt mest forsiktig.)

Jeg hadde tatt meg tid til å lete igjennom bilen og rydde opp litt. Rydding er for så vidt ikke min sterkeste side, men til gjengjeld er jeg svært nysgjerrig. Det hjelper når bilen er full av skrot fra folk som har stjålet bilen min. Jeg lærte litt om tyvene.

I bilen fant jeg piller skrevet ut på resept – med navn. Jeg fant personlige brev som lå i hanskerommet. De var av typen: ”Kjære … jeg elsker deg, men var ikke så glad for at du knuste ruten i bakdøren der jeg leier rom. Huseieren ble veldig sinna på meg. … og jeg liker ikke at dere bruker leiligheten min til å ryppe etc..” Jeg aner ikke hva det vil si å ryppe – men en kamerat av meg antok at det hadde noe med rohypnol å gjøre.

Jeg fant en verktøykasse. Ikke en liten puslete en heller… Det var en solid kasse med solide verktøy. Og jeg fant en sekk full av bøker. Bøker om healing, astrologi og alternativ behandling. Her var det tydelig at noen var interessert i det mer åndelige.

I bagasjerommet fant jeg to fulle esker med proteinpulver. Kostholdsbevisste folk dette, altså. Og så… kanskje det morsomste funnet: Et balltre. Et 52 cm langt, kraftig balltre. Laget i tre. Med reklamepåskrift.

"Inkassobyrået som ikke tror på rettslig inkasso..."

Jeg tenkte det kunne være en god idé å ringe politiet og fortelle at jeg hadde fått bilen. Jeg kunne også fortelle om observasjonene mine i bilen.

Etter at jeg hadde fått fortalt om bilbergerfirmaet, hentingen og så videre, dreiet samtalen inn på skadene på bilen og utleggene mine. Samtalen var omtrent slik:

- Jeg måtte betale 1500 kroner for å hente ut bilen min, og det blir nok dyrt å få reparert bilen også. Om jeg ikke vraker den, da. Men da må jeg jo kjøpe ny.
- Jo da, men sånt dekkes jo av forsikringen din.
- Jeg har ikke forsikring.
- Har du ikke?
- Nei. Det er jo en gammel bil.
- Ja, det er jo det.
- Jeg har ansvarsforsikring. Men det dekker jo ikke sånt.
- Nei.
- Så da blir det nok jeg som må ta kostnadene.
- Ja…Det er klart… eller så må gjerningsmannen betale. Du har jo anmeldt tyveriet, og da er det han som blir erstatningspliktig.
- Ja, det høres jo fornuftig ut. Det skjer kanskje automatisk, det?
- Vel… det er jo sjelden det skjer i det hele tatt. De har sjelden penger å betale med. Og så forutsetter det jo at gjerningsmannen blir funnet.
- Er han ikke funnet?
- Nei. Det er vanskelig å finne noen i sånne tilfeller. Om de ikke melder seg da – og tilstår. Da blir de erstatningpliktige.
- ..men bilen ble jo stoppet av politiet to ganger. Føreren ble jo også meldt inn til avhør for å ha kjørt uten førerkort. Da må det vel være registrert et sted hvem det var?
- Ja.. Vi vet hvem som kjørte rundt i bilen.
- Men hva er da problemet?
- Du skjønner. Det eneste vi vet er at de kjørte rundt i bilen. Vi vet ikke om det er de som har stjålet den.
- Nei vel?
- Med mindre de tilstår å ha stjålet den, da. Men det har de ikke gjort.
- Så det er ikke godt nok bevis at de kjørte rundt i den.
- Nei. Vi kan ikke ta dem for tyveriet. Men vi kan tiltale dem for heleri for å ha kjørt rundt i en stjålet bil.
- Og?
- Hvis vi gjør det, så kan de ikke tas for hærverk på bilen. For det kan de hevde var gjort før de overtok bilen. Vi vet heller ikke om det var de som satt den igjen på et jorde i Holmestrand slik at du fikk kostnader knyttet til det.
- Så da er det ikke håp om noen erstatning, da?
- Nei. Ikke hvis de ikke tilstår. Og selv da er det nok tvilsomt. Det er avhengig av om de har penger å betale med.
- Ja vel. Men jeg fikk i hvert fall bilen tilbake. Det var da noe.
- Ja, du var heldig der.

Så hørte jeg ikke noe mer fra politiet før jeg fikk en lapp i posten etter noen uker: ”Det gjelder din anmeldelse fra xx/xx-02 om en stjålet bil. Saken er henlagt på grunn av bevisets stilling.”

Det skal altså litt til før man blir tatt for tyveri her i landet.

Slik endte historien. Jeg hadde fått totalt 61 bøter i posten – fordelt på bomringpasseringer, fartsbøter etc. over hele sør-, øst- og vestlandet. Kjøringen frem og tilbake til Stavanger var i tiden før Nokas-ranene, så jeg har hatt noen artige tanker i ettertid om at kanskje bilen hadde vært innblandet på en eller annen måte. Arendal var vel også tilholdssted for enkelte involverte der? Men det er bare spekulasjoner.

Det positive var at da jeg hadde fått igjen bilen, fant jeg ut at tyvene hadde installert CD-spiller i bilen. Det var digre høyttalere i bakvinduet og i baksetet – og ledningene var trukket tvers igjennom bilen. Over skulderen på passasjersetet. Det var ikke det mest estetiske anlegget man kan tenke seg, men det var første gang noen sinne at jeg hadde CD-spiller i bilen. Det fikk jeg glede av på mange kjøreturer frem til bilen skulle vrakes.