Pass til besvær - del 2

Fortsatt fra del 1

Normalt når jeg ikke finner passet mitt, eller andre ting for den saks skyld, ligger det et sted hjemme. Ikke en gang på et lurt sted, men på gulvet eller kjøkkenbordet eller ved inngangen. Iblant på toppen av kjøleskap eller skap. Iblant på badet. Og veldig ofte i bager, sekker eller i lommen på jakker eller bukser. Jeg antok at dette var tilfelle nå også.

De som kjenner meg, vet at det å lete etter ting i min leilighet ikke er en triviell oppgave. Det er faktisk et stort prosjekt i seg selv. Ikke fordi leiligheten min er så stor, men fordi jeg har så mange.... tja.... la oss kalle det eiendeler. Som er spredt jevnt utover, liksom for å skape likevekt i leiligheten. Da jeg studerte i Trondheim ble jeg portrettintervjuet av Esquil, og Esquils kommentar var at om Moholt ble rammet av jordskjelv, ville mitt rom ha blitt ryddigere... fordi alt annet ville vært en fysisk umulighet. Esquil kan en del om fysikk, så den uttalelsen er man nødt til å stole på.

Etter å ha tatt en kikk rundt på overflaten i leiligheten og på de mest naturlige stedene, vurderte jeg det til å ta et dypdykk i alt jeg har liggende fremme ville være mer tidkrevende enn jeg hadde mulighet til. Så jeg prøvde ut noen andre alternativer først.

Det siste stedet jeg hadde brukt passet, var Rimi. Så jeg prøvde der først. Jeg mottar i perioder store mengder rekommanderte sendinger fra utlandet, og må gå i "post i butikk" for å hente disse. Siden passet var min eneste gyldige legitimasjon, pleide jeg å bruke dette. Det var stort sett det eneste stedet jeg hadde brukt passet den siste tiden.

På Rimi var det imidlertid ingen som hadde sett passet mitt.

Deretter prøvde jeg å lete på jobb. Pulten min er av begrenset størrelse, så den var det mulig å lete igjennom. Ikke noe hell der heller.

Mens jeg var på jobb og lette, hadde en kollega av meg funnet noe annet jeg hadde lett etter noen uker i forveien:

- Hei, Truls. Savnet ikke du skoene dine?
- Skoene?
- Ja, et par brune sko?
- Jo, det stemmer jo. De har jeg ikke sett på flere uker.
- De ligger i bastuen i kjelleren - under benken.
(red.anm. Når jeg sykler eller løper til jobb, pleier jeg å dusje i kjelleren.)
- Under benken? Jaja, jeg har vel satt dem pent fra meg der, da...
- Ikke helt. De ligger litt i hver sin retning, en meter fra hverandre. Men de ligger nå der ihvertfall.
- Så fint. Takk. Lå det et pass der også?
- Nei. Ikke noe pass.

Ikke noe pass i bastuen på jobb heller, altså.

Jeg slo meg etterhvert til ro med at når passet ikke var i bilen, ikke på jobb og ikke på Rimi, så kunne det bare ligge hjemme. Sannsynligvis lå det på kjøkkengulvet et sted. Der lå det trygt.

Jeg fortsatte å få rekommanderte sendinger, og tilegnet meg etterhvert en egen teknikk for å hente ut pakker uten gyldig legitimasjon. I stedet for å vise frem legitimasjon, så skrev jeg på førerkortnummeret selv i de feltene på utleveringsbilaget som postbetjeningen skulle ha fylt ut. De var strålende fornøyde med at de slapp å skrive noe, og leverte ut pakkene med et smil. Det skal sies at jeg er stamkunde der og de kjenner ansiktet mitt godt, så det skulle da bare mangle:) Men jeg fikk ihvertfall pakkene mine.

Dette kunne selvsagt ikke pågå i evigheter. Det nærmet seg etterhvert et tidspunkt da jeg skulle til Stockholm for å delta i et møte. Jeg trengte med andre ord legitimasjon.

Nå er det sånn at jeg har en tendens til å involvere meg i alt for mange arbeidsoppgaver på jobb, så jeg fikk aldri tid til å lete igjennom kjøkkengulvet mitt for å finne passet. Til slutt så jeg ingen annen mulighet enn å gå til politiet og kjøpe et nytt.

- Du skal ha nytt pass, ja?
- Ja.
- Har du det gamle?
- Nei, jeg finner det ikke.
- Er det stjålet?
- Nei. Jeg tror ikke det. Det ligger nok hjemme på kjøkkenet et sted.
- Men du skal ha nytt?
- Ja. Jeg skal ut og reise i morgen, og trenger et pass akkurat nå.
- Ja vel. Da blir det et hastepass, da. Skal du bestille et vanlig pass med det samme?
- Ja, det er kanskje like greit det.
- Fint. Har du legitimasjon.
- Nei.
- Ikke bankkort eller førerkort?
- Nei.
- Ingenting som kan bevise hvem du er?
- Nei. Men jeg tenkte dere kanskje ville trenge noe. Så jeg har med en papirkopi av et gammelt pass.
- Jaha... La meg se... Men dette er en fotokopi av et gammelt pass?
- Ja. Det er en bekreftet fotokopi som jeg hadde liggende.
- Det er ikke gyldig lenger.
- Nei. Men det er det eneste jeg har.

Damen i skranken ba meg vente mens hun diskuterte dette med noen kolleger. Etter 5 minutter kom hun tilbake og sa at det var OK under tvil - siden jeg fortsatt kunne identifiseres ut fra bildet. Både på fotokopien og på det passet de hadde liggende i sitt system.

Så jeg kjøpte like godt to nye pass, og fikk beskjed om å levere inn hastepasset etter første reise, så skulle jeg få det nye.

Reisen til Stockholm gikk fint, og jeg kom fint hjem igjen et par dager senere. For første gang på over tre måneder kunne jeg vise frem et gyldig legitimasjon.

En uke etter at jeg hadde fått mitt nye pass, var jeg igjen på Rimi og handlet. Jeg er der ganske ofte siden det er min nærbutikk. De holder til i samme bygning som meg.

Piken som satt i skranken sa plutselig noe til meg:

- Hei, Truls. Er dette ditt?

...og så tok hun frem det passet som jeg hadde savnet i over tre måneder.

- Ja. Hvor fant du det?
- Du har glemt det igjen her.
- Ja... det kan sikkert stemme det. Men jeg har ikke funnet det på mange måneder.
- Nei, det har vært her lenge.
- Men jeg har spurt etter det hos de andre medarbeiderne her?
- Jeg har holdt det av til deg. Jeg så at det var ditt, så da tenkte jeg at jeg skulle gi deg det personlig neste gang du var og handlet her.
- Takk, det var jo snilt.
- Men du har jo ikke vært her på veldig lenge.
- Jeg handler her nesten hver dag om kvelden. Men jeg har ikke sett deg på lenge heller.
- Nei. Jeg jobber på dagtid.

Så enden på visa var at jeg fikk tilbake passet mitt etter over tre måneder... bare én uke etter at jeg hadde kjøpt meg et nytt. Takket være at en hyggelig pike i skranken på Rimi bestemte seg for at hun ville yte meg en personlig ekstratjeneste - siden hun så at det var mitt pass. Det må jeg jo - om ikke annet - ta som en kompliment :)