22. juni 2007

Røldag: Vandreren

Leirskolen ligner en militærkaserne. Jeg stopper bilen på parkeringsplassen og setter av min søster Anne.

- Sikker på at ungene klarer å finne frem hit uten deg? sier jeg.
- Ja, Franka er jo med bussen, sier hun, jeg hører på stemmen hennes at hun går i forsvarsposisjon.
- Franka?
- Franka er spesiallæreren til Kyrre. Og det er selvfølgelig en bussjåfør der også. Så når du likevel skulle innover ...
- Ja, slapp av, Anne.
- Jeg har jo forberedelser å gjøre.
Jeg skjønner forsvarsposisjonen nå, jeg har resonnert meg frem til hva hun er redd folk skal tro. Ømt og kjærlig vrir jeg kniven rundt i såret. Det er sånt man har storebrødre til.
- Så det har ikke noe med å gjøre at du ville slippe tre timers busstur fra Trondheim til Røros med atten bråkunger, smiler jeg.

Forsvarstalen som nå renner ut av henne er vel forberedt. Bullseye. Jeg lytter egentlig ikke, jeg lar henne snakke ut mens jeg nikker og sier ja, og "det har du rett i".

Vi tar farvel. Vi skal oppleve de to ytterpunktene av bråk denne uken. Hun skal være på leirskole med en ungdomsskoleklasse, jeg skal sitte mutters alene inne på hytta og lese til eksamen.

Jeg kjører videre, ned til Røros og forbi. Jeg følger greie veier gjennom dalterreng, deretter dårlige veier som klatrer seg opp mot tregrensen. Den smale grusveien svinger seg innover fjellet, det er sent og jeg hadde glemt hvor intenst jeg misliker å kjøre alene til hytta. Nå utenom ferietiden fins det ikke folk her inne, jeg er nervøs for å få motortrøbbel eller kjøre i grøfta. Jeg lener meg over rattet med rattstammen mot brystkassen og følger nøye med på krøttersporet.

Noen mil ubehagelig nervøs kjøretur er over. Jeg parkerer bilen på det som egentlig er en møteplass som biler skal bruke til å passere hverandre. Jeg tar med meg bøkene, låser bilen, og går den tynne stien opp til hytta. Jeg er roligere nå som jeg ikke kjører. Å være alene i mørket er jeg god til. Kanskje mangler jeg fantasi til å se for meg bjørner og ulver der ute, eller kanskje skyldes det mye tid i mørket fra jeg var liten av.

Jeg ser ikke langt foran meg, men jeg ser med en gang jeg runder hyttehjørnet at noe er galt. Dørmatten ligger slengt med den jordbrune siden opp, hyttenøkkelen vår står i døren. Nøkkelen pleier å ligger under matten. Hvis noen vil bryte seg inn i en hytte på fjellet vil de klare det uansett, og vi tenker at det er bedre at de finner nøkkelen enn at de ødelegger noe.

Nå har det altså skjedd, og selv om planen lyktes og ingen ruter er knust, er jeg ikke spesielt lykkelig.

Jeg åpner døra, inne i hytta er luften halvvarm, noen har fyrt i peisen for kanskje bare et halvt døgn siden. Jeg kjenner med en gang en ubehagelig drittlukt. Jeg går inn i stuen. I hjørnet ligger en dunge brune kabler. Et menneske har brukt stuen vår som toalett.

Irritert tar jeg feiebrettet, måker opp møkka, bærer den til utedoen og tømmer brettet. Tilbake i hytta setter jeg opp alt av vinduer og dører og går løs på en intens, lokal gulvvask. Jeg ser hele tiden etter ting som kan være stjålet, men kanoen er på plass, den gamle TV-en står der den skal, jeg kommer ikke på en eneste gjenstand som mangler.

Når oppvasken er over, og grønnsåpeduften endelig har vunnet over odøren av møkk, går jeg inn på soverommet.

Jeg skvetter.

Det ligger en skjeggete liten gubbe på gulvet. Det slo meg aldri at inntrengeren fortsatt kunne være her.

Han har bygd seg et reir av dyna mi, han sover oppå den og med klærne på. Han er kledd som en lassis, ser ut som en lassis, lukter som en lassis. Jeg er førtifem grader på vei til å gi ham et dugelig spark. I siste liten behersker jeg meg og slipper ned skuddfoten.

Jeg skjønner hvem han er, jeg har hørt om denne fyren. Han vandrer fra hytte til hytte, bryter seg inn, men er ellers harmløs. Han stjeler tørrmat og losji. Da jeg leste avisartiklene om ham beundret jeg denne mannen for å leve et liv totalt på siden av samfunnet, helt annerledes enn alle andre. Nå som jeg har måkt møkka hans må jeg innrømme at fascinasjonen har tapt seg noe.

Fyren blir sikkert hundset og plaget nok som det er. Jeg lar ham sove i fred.
Jeg setter meg på stua og fyrer opp i peisen, jeg finner frem bøkene og forsøker å lese, men jeg er ukonsentrert og har ett øye på soveromsdøra. Han er liten, han skal være harmløs, han er ubevæpnet, men kvelden ligger mørk rundt hytta og fantasien min var åpenbart ikke helt død. Jeg sikrer meg ildrakeren og stiller den bak stolen min som forsvarsvåpen.

Endelig siger døra opp på gløtt. Jeg forventer at han vil snu og rømme ut gjennom soveromsvinduet når han ser meg. Men det gjør han ikke. Han glaner på meg lenge, jeg kan se det ene øyet hans i mørket bak dørsprekken.
- Jeg er ikke farlig, sier jeg.
- Kan jeg få bli her i natt? spør han.
- OK, men bare i natt, sier jeg.
Han kommer ut, går med en subbende gange og setter seg ved peisen, han velger plassen i sofagruppen som er lengst unna meg. Han har halvåpne, fuktigrøde øyne, mest av alt ser han søvnig ut.
- Har du fjernet talismanen, sier han.
- Hva?
Han peker mot hjørnet som han brukte som toalett.
- Jeg har sopt møkka di ja, hvis det er det du mener, sier jeg.
- Det er ikke bra. Den skal holde onde ånder unna.
- Ah. Godt arbeid. Jeg vil tro den kunne holdt det meste unna.
- Det er ondskap rundt oss nå. Der ute.
- Vel, glem det, du får ikke lov å drite på stua igjen, sier jeg.
Han ser misfornøyd ut.
- Du kan jo sove på utedoen. Den er full av talismaner, sier jeg.
- Du forstår ikke dette, sier han.

Han sitter lett urolig, med flakkende blikk. Han spør ikke om hva jeg leser på, om det er min hytte, eller snakker om været som normale folk ville gjort, han bare sitter der. Stillheten er ikke plagsom, det knitrer i peisen og den hårete lille mannen virker hundre prosent ufarlig, han minner meg om en forvokst kosebamse, en star-wars-ewok. Jeg vet jeg bør jage ham og lese på prøven. Men jeg er en sånn som snakker med uteliggere og tiggere, spik hakke gale folk gjør meg alltid nysgjerrig.
- Hvem er du, spør jeg ham.
- Vil ikke si det.
- Hvor er du fra?
- Vil ikke si det.
- Har du familie?
- Vil ikke si.

Så mye for konversasjon. Han er trøtt og vil sove videre, han legger seg tilbake på dyna mi på gulvet. Jeg gidder ikke protestere. Når jeg legger meg tar jeg det andre soverommet og sover i mine foreldres dobbeltseng.

Når jeg våkner neste dag, er han borte.

Jeg forsøker å lese hele dagen, tro meg, men det går ikke. Læreboka er grusom, et monster av en tekst, jeg måtte vært lenket fast og øyenlokkene mine måtte vært sperret opp med fyrstikker hvis jeg skulle klart å komme meg igjennom. Jeg gjør alle mulige andre småting, spikker flis inn i peisen, går korte runder ut i naturen, lager alt for mange kopper kaffe, kaster kjekssmuler ut av vinduet etter fuglene.

Sent på ettermiddagen, i skumringen, kommer han tilbake. Jeg ser ham passere utenfor vinduene, jeg hører ham åpne døra.
- Kan jeg få overnatte en natt til, roper han inn til meg.
- Kanskje, sier jeg.
Han kommer inn, lukker døra, men tar ikke av skoene.
- Er du redd for å si ja fordi du tror at jeg skal flytte inn for godt?
- Kanskje, sier jeg, lett overrasket over tilløpet til sosial resonneringsevne.
- Ikke bekymre deg. Snart må jeg videre. Ondskapen flytter på seg, da må jeg flytte på meg.
- Du får overnatte på en betingelse. At i kveld svarer du på spørsmålene mine, sier jeg.

Han godtar betingelsen. Jeg får ham til å ta av seg på bena og brygger kaffe til oss. Alt for å slippe å lese.
- Er det et fint liv å gå fra hytte til hytte? spør jeg.
- Det er ikke det livet jeg ville ha valgt, sier han.
- Så hvorfor gjør du det, spør jeg.
- Fordi jeg har drept et menneske, sier han, helt uten latter i blikket.
- Du har drept et menneske, gjentar jeg, usikker på hvor mye jeg skal tro på ham. Påstanden minner meg om et par samtaler jeg har hatt med tiggere, noen av dem skal alltid ljuge på seg oppsiktsvekkende livshistorier som dekke for den patetiske de har.
- Ja. Men jeg var nødt til å drepe ham.
- Fortell.
- Jeg bodde i et land som var i en helt håpløs krig. Folk døde på begge sider, ingen av landene kom noen vei, alle var lei av å sloss, unntatt lederen. Han fortsatte å sende oss til nedslaktning. Troppen min hadde som oppgave å lyse inn i mørket på jakt etter fienden. Vi var lysende skyteskiver, vi var der for å dø. Noen av oss ble enige om å få slutt på krigen. Planen var å drepe vår egen leder når sjansen bød seg. Jeg fikk sjansen først. Da jeg hadde drept lederen ble jeg også nødt til å rømme fra landet, sier han.

Jeg gransker ham. Mannen har brune øyne, men hvit hud. Han ser ut som en vanlig europeer, snakker norsk østlandsdialekt, kanskje har han litt kraftige r'er, men ikke noe jeg ville tenkt på som en aksent. Denne historien passer ikke til noe land i Europa jeg har hørt om.
- Og hva het lederen? spør jeg.
- Nabortoje. Andor Nabortoje.
- Og landet?
- Guhadsku. Vi kriget mot Ahtoninerne.
- Athoninerne, faktisk.
- Ja. Fra jeg var fem år gammel og til jeg var tjue.
- Så krigen sluttet da du dro?
- Ja, et par måneder senere.
- Hvordan vet du det, hvis du dro?
- Fordi jeg har vært tilbake i Guhadsku og snakket med mine allierte.
- Nettopp. For avisene dekte jo krigen din heller dårlig.
- Du tror meg ikke. Men jeg sier deg, du skal ikke spøke med den krigen. Den ødela alt for alle.
- Så hvor er du fra? Månen?
- Nei, sier han fornærmet.
- En annen planet?
- Nei. Dust. Jeg er fra Norge, som du.
- Så Guhadsku ligger i Norge.
- Ja.
- Akkurat. Jeg må ha sovet i den geografitimen. Du kan ikke vise det meg på et kart?
Han sier ikke mer, han virker fornærmet, kan hende har jeg smilt for mye av eventyret hans.

Jeg tar frem boka og prøver å lese. Med ett blir jeg bekymret.
- Men seriøst, har du drept en mann?
- Ja.
- Hvem?
- Nabortoje, sier jeg. Jeg var nødt.
- Hvordan drepte du ham?
- Med et Gorodajtta-diamantbor. Diameteren er større enn folk, og spissen på boret er av en million karat ren diamant.
- En million karat? Blir ikke det mange kilo?
- Jo. Diamanten kuttet ham i to like lett som du knipser.
- OK. Glem at jeg spurte.
- Du har ikke sett så store diamanter?
- Nei, det skal du ha.

Mannen er akkurat så sprø som man kunne forvente. Jeg har ikke lyst til å høre eventyrene hans, jeg har lyst på sannheten, men den er ikke på billigsalg. Av barn og fulle folk, tenker jeg, og får en idé. Jeg vil sprite opp kaffen hans for å få ham på gli.

Jeg romsterer rundt i skapene etter pappas hjemmebrent. Han sitter i sofaen og spør om han kan slå på TV'en. Jeg sier ja, går ut i uthuset, finner plastdunken og tar den med inn.

Han ser på TV, mottaket suger, dagsrevyen er radio med snø. Jeg hører egentlig ikke etter, jeg er opptatt med å koke opp enda en kjel med den andre ingrediensen til karsk. Det tar en tid før jeg oppfatter hva nyhetsoppleseren snakker om.

"Tjueto personer er savnet etter at en gruve ved Røros har rast sammen. En skoleklasse som var på sightseeing er fanget under steinmassene, fem hundre meter under jordoverflaten."

"Det var her, ved den nedlagte malmgruven Storwartz, at ..."

Sightseeing i en gruve. Det høres ut som en leirskoleting å gjøre. Jeg får en veldig vond følelse da det går opp for meg hvor sannsynlig det er at søsteren min er nede i gruva. I håp om å få inn bilder begynner jeg å vri på antennen. Nye sjokk kommer. Nyhetsoppleseren forteller i en bisetning at skoleklassen er fra Trondheim.

Bildene viser en politimann som blir intervjuet foran et fjellandskap.
- Sjakten er fullstendig tettet med stein. Hvordan kan dere i det hele tatt tro at det fins levende mennesker der nede? sier intervjueren.
- Vi har inntrykk av at det er selve sjakten som har rast sammen. Sightseeingen foregikk i en vannrett gruvegang der nede. seismografen viser at denne gangen sannsynligvis fortsatt er intakt, sier politimannen.
- Hvor lang tid vil det ta å grave seg ned dit?
- Selv med full innsats vil det ta flere uker å rydde sjakten. Det er vanskelig å komme til.
- Hvor lenge er det trolig at oksygenet i gruvegangen varer?
- I følge eksperter fra Norges Geologiske Undersøkelser, er det snakk om atten timer til ett døgn for tjueto personer.
- Er det mulig at noen overlever i "flere uker?"
- Hvis de andre døde i raset, er det tenkelig at en person har nok luft i et par uker. Men vannmangel vil også bli et problem. Det er lite trolig at vi finner levende personer der nede, men så lenge det finnes en mulighet vil vi ikke gi opp redningsarbeidet.


Studio viser bilder fra en skole i Trondheim som jeg kjenner alt for godt. "Det var en skoleklasse fra denne skolen ..."
Jeg har panikk. Jeg går runder på stuegolvet.
- Søsteren min er i den gruven, sier jeg til gjesten min.
- Jaha, sier han, uten spor av empati.

Jeg slår av komfyren og setter unna kaffekjelen, slenger på meg jakken, oppfordrer ham om å holde seg stueren mens jeg er borte, går ut i mørket og ned til bilen. Jeg tester om mobiltelefonen tar. Nytteløst, jeg trenger å kjøre et stykke før jeg kan ringe. Jeg har glemt nøkkelen til bilen. Den er i hytta. Jeg går opp til hytta, henter nøkkelen, og er på vei ned stien igjen. Når jeg kommer ned til bilen har jeg fortsatt en følelse av at noe mangler, og i det jeg hører ham rope, husker jeg hva.

Den tette, hårete mannen kommer etter meg med mobiltelefonen min. Jeg ser min egen hånd skjelve når jeg tar imot den.
- Du har tenkt deg til Røros, sier han.
- Ja, sier jeg, mens jeg setter meg inn i bilen.
- Kan du kjøre meg til Hummelfjell? Det er på veien.
Skitten mann på rent sete frister ikke, men han har nettopp gjort meg en tjeneste. Jeg slipper ham inn.

Vi suser avgårde så grusen spruter, jeg kjører som en villmann til jeg når svingen hvor mobilen pleier å virke. Jeg bråstanser bilen og slår nummeret til min mor. Hun gråter når hun tar telefonen. Det er svar nok. Jeg spør likevel.
- Er Anne der nede? sier jeg.
- Ja.
- Har noen snakket med henne?
- Nei, hun er jo under fem hundre meter med stein.
- Tror de at hun er i live?
- De sier det er mer sannsynlig at hun lever enn at hun er død. Ennå ...
- Bra.
- Det må være så grusomt for henne ... hvis hun sitter der nede... hun må jo også skjønne ... for hun vet hvor langt nede de er.
- Ikke tenk sånn, mamma. Så lenge det er liv er det håp, sier jeg, og tror ikke på det selv.

Jeg legger på og kjører videre, mot gruven.
- Du må love at du aldri forteller det jeg har sagt deg, sier passasjeren.
- Hva da? sa jeg.
- Alt sammen. Krigen, attentatet, diamantboret, alt.
Ah. Eventyret hans. Jeg kunne ikke bry meg mindre akkurat nå.
- Det skal nok gå greit, sier jeg.
- Lover du?
- Ja, jeg lover.

På Os, ved foten av Hummelfjell, vil jeg sette av passasjeren.
- Kan du ikke kjøre meg helt opp i alpinanlegget, sier han.
- Jeg har det virkelig travelt, sier jeg.
- Dette er viktig, sier han.
- Viktigere enn liv og død? spør jeg.
- Like viktig.

Jeg tror ikke et sekund på ham. Han skal inn i nok et folketomt fjellområde og drite på flere hyttegulv mens Anne dør under Røros. Likevel kjører jeg ham de to kilometrene opp i fjellet. Det er dypt rotfestet i meg å skysse folk helt frem. Da jeg var snørrunge og fikk skyss til og fra fotballtreninger, kjørte mine venners fedre meg alltid hjem til døra. Mens min far aldri skysset mine venner til døra. Det var pinlig og fornedrende. Jeg tør ikke tillate meg å bli min far, ikke på det punktet.

Vi er fremme ved det sommerstengte Hummelfjell alpinanlegg. Jeg stopper bilen så grusen spruter og vil helst ha mannen ut av bilen så fort som mulig. Men han holder igjen døra.
- Du har vært god mot meg, sier han.
- Bra, sier jeg kort og ser rett frem.
- Du er det første gode mennesket jeg har møtt på mange år.
- Takk.
- Det ordner seg for gode mennesker. Du kommer nok til å få tilbake søsteren din, sier han.

Ordene knekker meg. Dette er punktet da jeg skjønner at søsteren min kommer til å dø, og at jeg ikke har fortjent det som skjer. Jeg kjenner tårene presse på.
- Det er ikke sånn den ekte verden fungerer, sier jeg.
- Du vet ikke nok om den ekte verden.
- Og det sier du.
- Ja. For du fjernet jo talismanen. Og for eksempel vet du ikke at det fins hele byer tusenvis av meter under oss. Forfulgte nordmenn, folk som kunne bli brent på bål som trollmenn og hekser, folk som ble kalt nisser, alver, vetter, dverger, nøkk og draug, grov seg ned dit for mange hundre år siden, sier han.
- Jeg har også hørt den sangen. "Nisser og dverge, bygger i berge, men vi skal drive dem alle herut ..."
- Ja, nettopp. Og så synger de om å sprenge dem i lufta med krutt.
- Ja. Det er en barnesang.

Jeg blir endelig kvitt den gale mannen. Han går innover Hummelfjellet, jeg kjører ned til Os, forbi Røros og opp til gruvene. Oppe på den golde fjellsletten hvor de utgamle gruvebygningene ligger er det fullt oppbud av brannbiler, politi, gravemaskiner, journalister og fjernsynskameraer. Politiet stopper meg og vil jage meg ned igjen, det er for mange skuelystne, men jeg forklarer at jeg er pårørende. Tårevåte øyne er identifikasjon god nok. Han slipper meg forbi.

Gruvesjakten ser fortsatt ut som et dypt mørkt hull for meg, men de som står nærmere sier at hullet et stykke nede er sperret av stein. Menn med lykter på hjelmene heises ned, jeg hører motordur og ser steiner bli heist opp. Det går alt for sent. Det hjelper ikke om man hadde hatt ti tusen folk og maskiner på oppgaven, hullet er for trangt, bare noen få kan komme til. Jeg vil hjelpe, jeg vil løfte stein, men arbeidslederen gir beskjed om at jeg er i veien og at det beste jeg kan gjøre er å være et annet sted.

Jeg havner på parkeringsplassen sammen med foreldre, besteforeldre og andre pårørende av ungene som er der nede. Vi har lyst til å skaffe bor og grave en helt ny sjakt. En geo-forsker forklarer oss om og om igjen hvorfor den raskeste og tryggeste løsningen er den som skjer. Telefonen min hviler knapt, min mor, min far, slekt og venner ringer til meg for å få rapporter. Jeg har bare dårlige nyheter.

Det mest frustrerende er følelsen av å ikke kunne gjøre noe. Kvelden kommer. Jeg bør kjøre til Røros og legge meg på hotell, men jeg får meg ikke til å forlate stedet. Denne natten kan bli den siste jeg har en søster, jeg vil være så nær henne som mulig. Jeg legger meg i baksetet på bilen, krøller meg sammen med jakken min som teppe og prøver å få noe hvile.

Tidlig på morgenen vekkes jeg av at telefonen igjen ringer. Jeg registrerer at solen har stått opp, og at gravearbeidet ser akkurat ut som sist jeg sjekket. Menn bærer fortsatt ut stein, haugen utenfor vokser alt for sakte. Fortsatt i halvsøvne fomler jeg frem telefonen.

Tallene på tastaturet påstår at det er Anne. Jeg blir lys våken. Søsteren min ringer fra under jorden.
- Hallo? sier stemmen hennes, den rekker å sprekke i løpet av de to stavelsene.
- Hallo, sier jeg rørt.
- Hvor er du? sier hun.
- Jeg er på parkeringsplassen utenfor gruveinngangen, sier jeg. Det kan være min siste sjanse til å få snakke med min søster. Eller kanskje. Bare det at hun har mobilmottak der nede gir meg et ørlite håp.
- Kan du komme og hente oss? Stemmen hennes er sløv, hun snakker sakte.
- Vi prøver, Anne, vi prøver alt vi kan.
- Jeg vet ikke hvor jeg er ...
- Du er nede i gruva. Storwartz gruve. Den har rast sammen. Men vi prøver å hjelpe dere.
- Nei ... det er ikke sant.
- Jo, Anne. Hvor mange av dere lever.
- Alle er her. Hør på meg, da. Vi var nede i gruva, det er riktig. Det gikk et ras og alt ble mørkt. Men nå står vi på en tynn grusvei. Bak meg er det et fjell ...
- Hva?
- ... og under oss en dal full av trær. Det er fugler her.
- Er du utendørs? Ser du himmelen?
- Ja. Jeg aner ikke hvordan vi kom hit. Det siste jeg husker er at vi var nede i gruva. Vi hørte bergingsarbeidet, plutselig kom det masse lys inn til oss, og deretter husker jeg ingenting. Jeg vet ikke hva som skjedde. Alle føler seg mer og mindre groggy, jeg føler meg ihvertfall som om jeg har vært bedøvd.
- Utrolig.
- Ja.
- SIer du at du hørte bergingsarbeidet?
- Ja. Det durte i hele fjellet. Det gikk utrolig fort, vi kunne høre at lyden kom nærmere hvert sekund.
- Det er ikke mulig.
- Det var veldig rart.
- Det er ikke mulig, gjentar jeg.
- Det var en dyp borelyd. Og det rareste var at lyden ikke kom ovenfra, men nedenfra.

Gjennom telefonen hører jeg ungegnål i bakgrunnen, unger roper.
- Hva skjer, spør jeg.
- Noen av elevene har sett en skiheis lenger nede i lia, sier hun.
- En skiheis? gjentar jeg. Det går kaldt nedover ryggen min.
- Ja. Og et skilt. Du kommer ikke til å tro på hvor vi er, sier min søster oppspilt.
Jeg snur meg mot bilsetet hvor den skitne mannen satt.
- Ikke si at dere er på Hummelfjell, sier jeg.
- Jo. Hvordan visste du det?


Nisser og dverge bygger i berge;
men vi skal mine dem alle her ut.
Ti mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i luften med krutt.

Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.

Fjellet skal beve under vår neve;
hurra, minerer, nu knaller ditt skudd!
Nisser og dverge bygger i berge,
hurra, nu miner vi nissene ut

(H. Wergeland)

15 kommentarer:

Minneapolise sa...

Du skriver utrolig bra. å kalle disse novelledagene for røledager blir helt feil, det er jo det motsatte av røl!
Hvordan går det med boken forresten?

Aksel Sterri sa...

Veldig bra! Dette ga meg fem gode minutter nå på tempen av nattevakten :).

Aksel sa...

tampen*. Noen må ta tempen på meg ...

Hjerterdame sa...

Nå fikk du meg til å sitte helt fengslet og lese. Jeg klarte rett og slett ikke å slutte å lese, og var kjempespent gjennom hele historien. Det var kjempespennende.. :)

Dette kan du!

Martin Bekkelund sa...

Nydelig start på dagen. Godt skrevet!

Miriam sa...

Takk for en god novelle. Helt imponert over hvor godt du skriver! Ble så fanget at jeg bare måtte lese hele.

Esquil sa...

Takk for kommentarene, minnea, aksel, <3dame, martin og miriam! Bra dere holdt ut, jeg var redd den var i lengste laget for bloggformatet.

jeg slengte opp dette kommentarfeltet for et par timer siden og glemte det. da det spratt opp igjen trodde jeg det tilhørte en annen blogg, og da kjente jeg et stikk av sjalusi fordi kommentarene var så bra.

... sånt får meg til å skjønne hvor bra lesere jeg har ...

(minneapolis: der har du fordelen med at det heter "røldag" og "esquil røler", det sikrer lesere som kan tenke selv.)

kvitveis sa...

Her var det mykje å lesa etter ei helg uten nett. Eg sparte denne til slutt, etter inkluderende bloggliv og musikk. Og det var igjen ein fin røldag. Eg likar røldagane dine. Takk :)

Esquil sa...

takk selv :)

ja, jeg blogger mest i helgene, mens bloggen leses minst i helgene. altså, jo mer jeg skriver, jo mindre leses jeg, altså burde jeg egentlig holdt helt kjeft.

kvitveis sa...

Neineinei. Folk brukar vel mindre tid på nett i helgene, og tek att lesinga til veka att?

Eg likar røldagane, du verkar nemleg minst like flink til å skriva som du er med tal :)

André sa...

Flott skrevet, minnet egentlig litt om Bringsværds skrivestil. Du imponerer som alltid. Takk for en fin historie på en kjedelig tirsdag :)

Esquil sa...

takk, andré :) og kvitveis, igjen.

hender noen nevner roald dahl, men bringsværd har jeg ikke hørt før. kanskje jeg må sjekke ut ham.

André sa...

Har egentlig bare lest Pinnochio Papirene av han, likte boka den gang jeg leste den. Det er en stund siden nå, så vet ikke om jeg fortsatt hadde likt den, men kan jo være verdt å sjekke ut likevel :)

beach sa...

Vi hadde besøk av vandreren på hytta vår. Han la ikke igjen noen talisman, men han pisset i gyngestolen. Ikke brukte han dørnøkkelen heller - derimot knuste han et vindu for å komme seg inn. Men det er nok noe godt i ham som du og antyder her - han la nemlig igjen 500 kroner :)

Ellers var det som vanlig god kvalitet på novellen!

Esquil sa...

utrolig bra historie...
han betalte faktisk for seg? det må jeg si. siste jeg leste om vandreren var at han var banket helseløs i fengselet. det var ikke noe hyggelig å høre.
egentlig er ikke historien om den vandreren, bare en vandrer... men så var jeg i beit for en bedre overskrift.

takk