Røldag: Mafioso

Mafiosoen må ha blitt feig, han åpner ikke når jeg ringer på. Det går nedover med gamle helter. Men jeg kan forstå ham. En mafioso som spiller kortene sine så feil som han har gjort har sjelden noe godt i vente når det ringer på døra.

Jeg åpner låsen og går inn. Mafiosoen sitter i stolen sin inne på stuen. Han reiser seg ikke selv om han får besøk. Det slår meg at han er blitt eldre siden sist, prosessen går raskt nå, håret er gråere, rynkene tyngre, posene under øynene større, som om ansiktshuden gir opp og vil ned på gulvet. Øynene røper ham, han er ikke for gammel til å føle frykt, og han vet hva som kommer.
- Hei, mafioso, sier jeg, jeg tar av meg skoene og setter dem i gangen. Det er ikke nødvendig å skitne til teppene hans. Man skal tross alt vise respekt.
- Jeg er ikke en mafioso, sier han.
- Whatever, sier jeg. Jeg går mot stolen hans, men må ta en kort avstikker for å bære salongbordet ut av veien.

Han har kapitulert på forhånd. Før ville han ha reist seg, ytt motstand, i det minste forsøkt å stikke. Nå sitter han i lenestolen som om det er et tebesøk på gang.

- Er det ikke nok nå? spør han i et plaget tonefall.
Jeg møter blikket hans og rister svakt på hodet. Det er ikke nok.
- Onsdag 23.september, sier jeg.
- Er det ille? spør han.
- Ja, sier jeg.

Jeg slår han i ansiktet, hardt, tre ganger med flat hånd på venstre side, to ganger på høyre. Han stønner, han klynker som en bikkje, men han klarer seg.
- Beklager. Det skulle være omvendt, sier jeg.
- Du mener jeg skulle slått deg?
- Nei.
Jeg langer ut knyttneven rett på haken hans.

Vold avler vold, Vold du mottar er forferdelig vanskelig å stenge inne, før eller siden bobler den til overflaten, og kan du slå noen, vel, da slår du før eller siden. En sjef plager en ansatt. Den ansatte går hjem og slår sin kone. Konen straffer sønnen. Sønnen går ut og banker lekekompisen. Kompisen banker en mindre unge. Ungen banker en enda mindre unge. Voldens kjeder kan være lange, både i tid og rom. Vold kan ulme i et menneskesinn i årevis før den bryter ut og gis videre.

Min far straffet meg for hver minste ting jeg gjorde galt. Mistet jeg et egg i gulvet ble det juling. Glemte jeg lys på, juling. Stod feil apparater i stikkontaktene, juling. Han satte meg til alle mulige oppgaver, jeg vasket gulv, klipte plen, måkte snø, skiftet dekk, gikk med avisene, bar ut reklame i nabolaget, solgte blomster på dørene, plukket søppel langs europaveien, betalingen tok han. Alt jeg fikk var juling når jobbene ikke var utført til punkt og prikke. Iblant fikk jeg juling helt uten grunn.

Han banket meg over alt på kroppen, det fins ikke en muskel, ikke ett ben, ikke en knokkel hvor jeg ikke har hatt vondt gjennom oppveksten. Det var et universalkurs i smerte. Smerte i føttene er ikke så ille, jeg foretrakk juling på føttene og armene. Smerte er generelt vondere jo nærmere hodet den sitter, smerter i kjeven og kraniet gjør vondest. Men det var likevel verst når han banket meg så hardt at jeg hadde vondt i de indre organene, de gangene jeg ropte "Nei! Stopp! Ikke ødelegg kroppen min! Jeg må leve i den hele livet!", den sterkeste smerten kom fra skrekken med å ligge der etterpå og lure på om noe var ødelagt inni meg, om jeg kom til å dø.

Etterhvert lærte jeg meg knep, jeg ble likegyldig, distanserte meg, sjelen rømte, jeg var ikke egentlig tilstede i kroppen mens den fikk bank. Fordelen er at du blir nummen og kjenner ikke smerten like godt. Ulempen er at du lever ikke 100%, du går bedøvd gjennom tilværelsen, du mister litt av den du er.

Jeg sa det aldri til noen. Jeg skjemtes av at faren min banket meg. Men jeg oppdaget at det hjalp å skrive. Jeg har tykke dagbøker fulle av beskrivelser om hvordan han slo meg. Åttifire voldsepisoder beskrevet i klinisk detalj:

"Toogtredve slag med beltereim mot bar overkropp, alle siktet inn mellom fjerde og sjuende ribbein ovenfra, de åtte siste med beltet feil vei. Blødde fra kutt der beltespenna traff ribbenene."

"hardt spark mot venstre legg stående foran toalettet, falt og slo brystkassen mot ribbena, slet med å puste. Han trykte hodet mitt ned i cisternen. Holdt hodet under vann og urin i tre ganger ca. femten sekunder."

"Slo meg i bakhodet med en bordlampe. Fikk meg i bakken med ett slag. Sparket meg fem ganger mot midtryggen og en gang i korsryggen mens jeg lå nede."

Slik fortsetter serien i åttifire episoder. Senere har jeg satt røde kryss over åttitre episoder, jeg har tilgitt dem. Det har kostet blod, slit, svette og tårer.

For min del, slit og svette.

For hans del, blod og tårer.

Nå mangler bare en side i dagboken sitt røde kryss. Onsdag 23. september 1986.

Jeg ga ham tre på venstre og to på høyre, det skulle være omvendt. Slikt irriterer meg. Normalt ville jeg utlignet feilen ved å gjøre om et venstreslag til et høyreslag ved en senere anledning, men nå er det siste episode. Jeg biter det i meg. Ingen er perfekte.

Den gamle mannen kjemper imot mens jeg sleper ham mot kjelleren, men jeg er trent for dette. Jeg åpner døra og ser ned trappen. Kanskje står det opp noen spiker som ikke var løse i 1986, men jeg lover at det stod opp spiker den gangen som har blitt fjernet. Han er medtatt, men husker nok hvor han skal, for han stålsetter seg og holder armene foran ansiktet.

- Mafioso, hører du meg? spør jeg.
Han stønner, knapt hørbart, som svar.
- Når du kommer ned til bunnen er du min far igjen.