17. november 2007

Røldag: Suveren seier til Smirnoff

Jeg skrur stereoen opp ett hakk under de franske strofene i Kents FF. Den Nye Fyren sitter i lenestolen min, med den ene foten henslengt over armlenet, mens han super øl og rugger i takt med musikken. Han irriterer meg, armlenet er løst nok fra før, men jeg gidder ikke si noe. Det er ikke han jeg har lyst til å snakke med, jeg vil heller konversere dama han dro med inn og som han tydeligvis ikke er sammen med. Men alle andre er opptatt i høylydte samtaler, og han ser på meg.

- Jeg så deg på TV i fjor, sier han.
- Jaha, sier jeg.
Det blir stille. Han så meg på TV og følte for å fortelle meg det. Jeg venter på noe mer, en kompliment, i det minste en kvalitetsvurdering av det han så, men jeg kan ikke godt gi meg til å fiske det frem.
- Var ikke du på landslaget og gode greier? sier han endelig.
- Ja.
- Sammen med Alsgaard?
- Ja.
Jeg kan holde ut dette. Vi snakker om meg.
- Hvorfor sluttet du?
- Jeg ble skadet.
- Synd. Du kunne jo blitt kjendis.

Jeg blir nostalgisk, jeg blir fort det av de brune flaskene vi suger på i kveld. Jeg husker ventingen på nye innkallelser, jeg husker da de sendte Øyvind og Sture til VM og lot meg bli igjen hjemme, selv om jeg hadde gruset dem i seks-sju av ni løp det året. Det lange sinte brevet jeg skrev til landslagsledelsen, men som fattern nektet meg å sende. Skuffelsen da jeg ringte Anders og fant ut at han var på Beito på landlagssamling. Selv om jeg offisielt var på landslaget hadde ikke ledelsen kalt meg inn. Som å bli dumpa av en dame, steg for steg, når du skjønner noe har skjært seg er det for sent å gjøre noe, du sitter på et tog vekk som ikke kan snus eller stoppes.

Thomas hadde sekstisju søskenbarn, sa han, og vi lo, Anders var nysgjerrig, han ville vite hvordan det var mulig å ha sekstisju søskenbarn, og Thomas la ut på forklaringen.
Vi satt på en benk ved en innsjø i Sveits i varm februarsol og gjorde det samme som jeg gjør nå, vi drakk øl, en vanvittig frihetsfølelse fylte meg, jeg var nitten og hadde knapt vært hjemmefra uten foreldrene mine, nå satt jeg i Alpene og drakk alkohol jeg hadde kjøpt selv. Jeg kunne høre moderens kjefting i bakhodet, regla om at alkohol og røyk er skillet mellom vinnere og tapere i samfunnet, bare du holder deg unna avhengigheter går det deg bra, mors stemme ble stillere og stillere, det knugende presset fra oppdragelsen lettere og lettere for hver slurk.

At Thomas og Anders drakk sjokkerte meg første gang. Jeg var sytten og ankom festen deres med brus. Jeg trodde til da at skiløpere på toppnivå ikke drakk, men der satt de med hver sin øl. Jeg følte meg kjempeteit, som å møte opp i smoking når alle andre går i dongeri, men samtidig hadde jeg prinsippene hjemmefra, min mor hadde forklart i detalj om skrumplever og ødelagte ekteskap som følger i alkoholens farvann, hun lette i skuffer og skap etter minste tegn på rusmidler, hun rakk å beskylde meg urettmessig for rus eller bakrus et titalls ganger før jeg smakte min første øl. Jeg hadde lært leksa grundig, alkohol var totalforbudt. Jeg avslo bestemt da Anders forsøkte å sjenke meg, men følte meg som kongen av de ukule.

Jeg tenkte at avholdslinja i det minste burde gi meg et fortrinn i konkurranse. Men da Anders møtte opp bakfull til et renn, hentet meg igjen med et minutt og parkerte meg i neste motbakke, begynte jeg å tvile. Det rennet var selve nådestøtet for min avholdenhet. Det viser seg at alkohol kan fungere som doping i langrenn, hvis du har flaks, Anders og Thomas fortalte legendene om skiløpere som hadde vunnet i bakfylla, om Øyvind som ble norgesmester på femmil med promille, om Lars som satte verdensrekord i hopp med promille, og jeg lot meg overtale. Etter sesongslutt drakk jeg meg sveiseblind for første gang.

Jeg drakk meg full på ublandet hjemmebrent, ren sprit, rett ned, det har jeg klart bare en gang, før kroppen lærte hva smaken innebærer av kaos, jeg ble hemningsløs og oppførte meg som en komplett idiot, men jeg spøy aldri. Jeg drakk ren sprit uten å kaste opp, og klamret meg til den smule respekten det ga meg.

Den sveitsiske innsjøen blinket i februarsola, trenerne var langt borte, jeg hentet frem vodkaflasken fra innerlomma og bød på en runde. Jubelen var stor, he-hey sa de og smakte, men drakk ikke skikkelig, de kysset tuten. Jeg hylte nedpå. Thomas hadde forklart hvordan han kunne ha sekstisju søskenbarn, Anders hadde sammenlignet med sine åtte, og Anders ville vite hvor mange jeg hadde.

- Jeg vet ikke, svarte jeg.
- Vet du ikke? Alle vet vel sånt?
- Nei. Jeg vet av fem, men jeg har kanskje ti, femten, tyve, jeg aner ikke.
- Det er ikke mulig.
- Jo. Jeg har fem-seks onkler og tanter som jeg ikke vet navnene på, ikke hvor bor, og ikke hvor mange unger de har.
- Hvorfor ikke?
- Fordi mamma ikke vil snakke om faren sin, sa jeg.
Hver gang jeg prøver å snakke med mor om morfar, preller ordene av henne som vann på voks. De få opplysningene jeg har er at hun er født utenfor ekteskap, som et sidesprang mellom storbonden og tjenestepiken, og at storbondens familie deretter avviste og trakasserte tjenestepiken og så til de grader at de måtte flytte til et annet sted. Morfar døde da mamma var seks, og alt jeg vet om han er navnet, Anton Storaunet.
- Trist å høre, sa Anders da historien var fortalt.
- Egentlig ikke, sa jeg.
Det er ikke min historie, den har ikke betydd noe for livet mitt, i våre dager har ikke bibelsk skyld og skam samme betydning. Jeg har bare vagt ant påvirkningen fra mors oppvekst. Den eneste gangen hun har slått meg var da jeg kalte en kamerat 'lausunge'.

Jeg drakk vodka fortere enn Thomas og Anders drakk øl. Vi ravet gjennom gatene i sveitserbyen på jakt etter et diskotek, jeg tullet med folk på veien, jeg hang over skuldra på Thomas og liksomintervjuet ham,
- føler du selv at formen er fin?
- hvor viktig blir det å opprettholde veskebalansen?
og så videre, jeg gjorde meg fullere enn jeg var, jeg klatret opp i et tre langs hovedgaten, jeg var midtpunktet og elsket det.

De neste timene vet jeg ikke noe om.

Jeg våknet inne i et mørkt, trangt rom, et toalett, jeg var svimmel og kvalm og mitt indre kjentes ut som kraftige tunge bølger som veivet meg frem og tilbake.
Jeg gikk ut av avlukket, jeg befant meg på diskotekets toalett. Jeg sjekket klokken, den var 03:45, tre kvarter etter utestedets stengetid. Mens jeg vasket hendene i servanten vasket en rengjøringshjelp seg inn på toalettet. Kvinnen ga seg til å hudflette meg på schwytzerdytsch mens hun bokstavelig talt kjeppjagde meg ut på gaten med vaskekosten.

Alpebyen var kaldere nå som sola var borte, jeg var dårlig kledd. Avtalen var at Frode skulle hente oss i totiden, nå var Frodes bil ikke å se. Hotellet vi bodde på befant seg førti-femti kilometer unna. Jeg sjanglet meg til en telefonkiosk, sporet opp nummeret og ringte. Hotellet var ikke større enn at nattportieren var den sovende eieren, som ble sur som polsk nedbør da jeg ringte. Jeg ba mannen pent om å vekke Frode Estil. Han skjønte akkurat nok av det jeg sa til å hente en nordmann.
Feil nordmann. Han hentet Trond. Landslagstreneren. Jeg var overstadig beruset og vekte lederen midt på natten under en landslagssamling. Jeg stotret ut noen unnskyldninger og spurte om han kunne sende en bil for å hente meg. Jeg beskrev hvor jeg stod og lovte å vente der til de kom. Han holdt stemmeleiet imponerende bra under kontroll.
I ettertid kunne jeg sverge på at det var jeg som stod stille og byen som flyttet på seg. Men byen var kald og jeg antar jeg holdt meg i bevegelse, normaltilstanden for staut norsk idrettsungdom. Resultatet ble ihvertfall at jeg ikke fant bilen, og bilen ikke fant meg. Lederne brukte store deler av natten på å kjøre rundt i den sveitsiske byen og lete. Jeg satt på en benk som en annen uteligger og så sola stå opp. Jeg var kald, trøtt og hadde en ekkel følelse i hele meg.
Utpå formiddagen kom jeg meg endelig ut til hotellet ved hjelp av en taxi som kostet det hvite i øyet. Jeg møtte lederne, de aksepterte forklaringen og unnskyldningene mine, i følge ordene var alt i orden. Men Trond var en mann som alltid smilte, jeg innså at det var første gang jeg så ham holde et alvorlig ansikt gennom en hel samtale. Etter at tilgivelsen var gitt virket han påfallende lite interessert i å snakke med meg.

Det er med sorgfølelse jeg tenker tilbake på samlingen i Sveits, den som ble min siste treningssamling med landslaget. Fortsatt er det et savn at jeg aldri ble så god som jeg kunne blitt, og det føltes blodig urettferdig at akkurat jeg ble frosset ut av laget, som syndebukk for en usunn kultur som ikke var min. Anders og Thomas begynte alkoholkarrierene tidligere og drakk oftere enn meg. At jeg ble for full den kvelden var det beste beviset på min manglende alkoholrutine.

- Du drakk deg ut av landslaget? oppsummerer Den Nye Fyren.
- Ja, sier jeg, og speider etter dama han hadde med seg.
- Det står det respekt av. Skål!
- Gidder du å ta foten ned fra armlenet?

Vorspielet er over, gjestene er på vei ut. De skal på byen, jeg planlegger å roe ned hjemme. De andre har tatt på seg jakkene, men Den Nye Fyren henger seg opp i postkortet fra Vinjeøra, et kort jeg har fått av min mormor.
- Vinjeøra. Der har jeg vært ofte. Jeg har slekt der, sier han.
- Åja? Hva heter de, sier jeg og får en rar følelse. Vinjeøra er ikke stor.
- Storaunet, sier han.
Storaunet. Min ukjente morfars slekt. Mor har fortalt meg at dette kan skje. Under studiene ble hun kjent med en mann som brått viste seg å være hennes søskenbarn.
- Du stammer ikke fra Anton Storaunet? spør jeg.
- Nei. Bestemor heter Jorid. Og onklene mine heter Aksel, Geir og Even. Det er alle slektningene jeg har som heter Storaunet.
- OK.
Falsk alarm. Dama han hadde med seg takker meg for festen og er på vei ut i gangen. Jeg står på nippet til å starte samtalen jeg aldri fikk med henne, da Den Nye Fyren griper tak i meg.
- Var det Anton du sa? Broren til bestemor het det. Men han døde for veldig lenge siden.
- Han døde i 1951, sier jeg og fryser på ryggen.
Vi regner slektstrematematikk. Den Nye Fyren er min tremenning.
- Folka mine snakket en del om Anton, sier han.
- Få høre.
- Han var ikke helt god. De sa han drakk seg ihjel.
- Alkis?
- Så til de grader. De fortalte at han banket, sier han og starter i toneleiet "god historie", men noe i øynene mine stopper ham, han aborterer utsagnet og vil vite hvordan det er mulig at jeg ikke har hørt om Anton Storaunes drikkfeldighet.

---

Gjestene har dratt, utenfor vinduene har nattemørket overtatt. Kent fader ut den siste akkorden og tar kveld. Jeg ser verden i et nytt lys, min mors fanatiske avhold på egne og mine vegne, min mages evne til å tåle etanol, avslutningen på landslagskarreren, genene mine, alt revurderes, skuffer i sjelen trekkes ut og vendes, skuffer og skap i huset åpnes og tømmes. Jeg bøyer meg over oppvaskbenken med flasker i begge hendene og dynker byens kloakk i sprit.

12 kommentarer:

kvitveis sa...

Eg har lest den før, men les den gjerne igjen. Sjølv om eg ikkje kjenner meg heilt att i reaksjonen når nokon finn ut at ein er etterkommar av ein alkoholikar. Folk er vel ulike. Kvar du har innsikta di frå veit jo ikkje eg...

Esquil sa...

det er based on a true story ja. men, dvs. at du er ettarkommar etter en alkoholikar?

note to self: jeg tror denne novellen er for hakkete. det er noen overganger her som blir for brå. den har en stygg tendens til å ligge ute lenge før den blir kommentert, så jeg regner med få kommer seg igjennom.

kvitveis sa...

Eg hadde ingen problem med å komma meg gjennom, men det kjem jo og an på interessen i den som les.
Og ja, eg er nok det.

Dnort sa...

Erfaringsmessig sier ikke antall kommentarer så mye om kvaliteten på innholdet i det som kommenteres.
Synes novella var bra jeg. Interessant tema, fin flyt og akkurat passe lang.

Hadde jeg hatt sansen for thhrillere hadde jeg nok kjøpt boka di.

Esquil sa...

takk, kvitveis og dnort.

når fikk du vite det, kvitveis?

det er sant, dnort. skal man ha mange kommentarer bør man skrive så kort og innholdsløst at alle er sikker på at de ikke har misforstått elelr gått glipp av noe.

jeg prøvde å skrive en spenningsbok, thriller er forlagets kategorisering, noe ihvertfall adresseavisen var temmelig uenig i. kanskje det er en mix av krim og thriller, en såkalt killer.

Alter Ego sa...

Kanskje folk vegrer seg for aa kommentere hvis de ikke 'kjenner' deg fordi de leser den og tror det er sant og plutselig oppdager paa slutten at det er fiction on har etikketten 'noveller' og dermed foeler seg litt dumme? Som meg?

Naar det er sagt: jeg likte aa lese og er ikke enig i selvkritikken med braa overganger. Man trenger aa vekke folk litt underveis saa de forholder seg til teksten og ikke bare flyter med. Jeg hadde ingen problemer med aa foelge dem!

Esquil sa...

gjorde du? det var ikke meningen at du skulle føle deg dum. novelle betyr ikke nødvendigvis total fiction. men røldag er en serie av noveller og dikt, så de som vet det er jo forberedt.

takk for hyggelig kritikk :)

Dnort sa...

Triller/krim eller bare trim?

Esquil sa...

hehe
killer høres bedre ut enn trim...

kvitveis sa...

Eg var forresten innom to bokhandlere i Oslo og spurte etter boka di. Fann eitt eksemplar hjå Tanum på Karl Johan, og den er herved gitt i gave. Kanskje eg skal kjøpe den til meg sjøl snart og :)

ana sa...

Bør man kommentere i alle postene man leser? I såfall har jeg syndet, for denne leste jeg. Innser at jeg må stramme meg opp.

Esquil sa...

neida, ana :)

takk, kvitveis, godt å høre.

jeg er dårlig til å svare langt nede i kommentarfeltene, det er kanskje jeg som burde skjerpe meg.