Røldag: Nattens Ørn

Jeg glir mellom trærne, gjennom stupmørke, kommer ut av skogen og står på en parkeringsplass langt inne i Bymarka. Jeg er skitten og svett, klokken er to timer over midnatt. Det er kanskje merkelig nok. Men det mest merkelig er at det er en annen person her. En diger mann med attitude i blikket, en fyr du ikke ville møtt i en mørk bakgate, langt mindre en beksvart parkeringsplass midt i skogen. På den annen side, du ville nok ikke møtt meg heller. Han står ved bilen sin og holder en spade, han har grønne klær og helt hvitt ansikt. I mitt stille sinn døper jeg ham Den Hvite Mannen, selv om jeg skjønner at han er hvit fordi lyset fra hodelykten min er hvitt.

- Nå, fant du postene? spør han, uten å se ut som om han bryr seg, han kjenner meg ikke, han kan ikke verdsette postenes vanskelighetsgrad. Ut fra tonefallet hans mistenker jeg at han gjør narr, men jeg lar tvilen komme ham til gode.
- Jo jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, messer jeg mens jeg peker på kartet. Han åpner bagasjelokket og lemper spaden nedi. Den er full av jord. Jeg møter en mann midt i skogen midt på natten med en spade full av jord. Jeg har ingen spørsmål.

- Si meg, orientering, er ikke det rimelig teit? spør han.
- Dette er ikke orientering. Det er nattorientering, sier jeg.

Jeg elsker nattorientering. Du setter ut i skogen i stupmørke, alt du har er en lykt på hodet, det er som å løpe i en tunnel av lys, det kjennes ut som om du løper ti ganger fortere enn om dagen. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Natt-o ligner ikke mer på orientering enn tunfisk ligner på kjærlighet. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene, det hjelper meg i jobben.

- ... hjelper meg i jobben, sier jeg.
- Særlig.
- Jo. Politi har et nært forhold til orientering, forklarer jeg. Se her, sier jeg og viser ham kartet. Kartflaket, som passende nok heter Buråsen, er lagd av Politiets Idrettslag.
- Er du politi?
Jeg svarer ikke. Pinlig taushet oppstår. Dette er noe jeg trener på, å utholde pinlig taushet mens et spørsmål henger i luften. Den som behersker tausheten behersker situasjonen. Min mangel på respons provoserer ham, men jeg holder masken, tolererer ubehaget.
- Jeg mener fortsatt det ser teit ut å løpe rundt i skogen med de klærne. Det ser homo ut, sier han.
- Det er din mening.
- Du har myr og gjørme over hele leggen, lukter vondt gjør det også. Kan en voksen mann bli mindre stilig, spør han, et sekund virker det nesten som om han er ute etter en slåsskamp.
- Byr du opp til dans? spør jeg og gjør meg stor.
- Nei, jeg prøver bare å gi deg et hint, avslutter Den Hvite Mannen. Han er ferdig, han setter seg inn i Den Hvite Bilen, en BMW, og kjører inn i natten, mot byen. Jeg roer meg ned, tar tak i biltaket mitt og tøyer ut lårmusklene.

----

Det er en tid nå siden møtet med Den Hvite Mannen, men jeg minnes det, fordi jeg møtte ham igjen i kveld. Dette er hva som skjedde.

Jeg sitter hjemme i stua og slappet av foran TV'en, da Radovan ringer.
- Vi har en sak til deg, sier han.
- Jaha, sier jeg.
- En død mann i Tonstadbrinken 88. Det er et brunt hus i enden av veien.
- Jeg kommer så kjapt jeg kan.
- Skynd deg.

Jeg kjører så fort jeg kan tillate meg. Jeg vet jeg snart skal se et lik på nært hold, men dette er jobben min, jeg er profesjonell. Jeg trekker på meg gummihanskene mens jeg kjører. Jeg ser det brune huset, snur bilen og rygger inn de siste metrene. Jeg klikker opp bagasjerommet, hopper ut av bilen, finner førstehjelpsskrinet og ringer på døren. Jeg er fortsatt kald. Mens jeg venter trekker jeg plast over skoene.

Radovan åpner, han sier ikke noe, jeg sier ikke noe, jeg følger ham inn i huset, ned en kjellertrapp og vips. Der ligger den døde kroppen og farger et parkettgulv rødt. En ung mann frarøvet livet. Han er ikke høy, knapt 1.70, men han er veltrent. Tankene mine burde sikkert gått til famile og venner, men jeg tenker at det er typisk for menn av lav høyde å kompensere med å pumpe jern.
- Hvem er han, spør jeg, mens jeg går ned på knær foran ham og planlegger hvor jeg skal begynne.
- Han er svensk. Tror han heter Thomas, men de kalte ham bare Svensken.
- Svensken, gjentar jeg.

Jeg tenker i et blaff på Den Hvite Mannen, han som trodde jeg var politi. Akkurat nå føler jeg meg som politi, tilkalt til et åsted for en kriminell handling. Eksperten som skal løse gåten.

Men jeg er ikke politi. Jeg løser ikke gåter. Jeg løser problemer.

- Var det du som skjøt? spør jeg Radovan.
- Ja, sier han.
- Og du vet hva du skal gjøre med våpenet?
- Ja.
- Hvorfor var dette nødvendig?
- Han var i gjengen som skjøt Zoran.
- Er Zoran død?
- Ja. Husker du Zoran?
Jeg husker Zoran. Jeg har snakket noen ganger med ham, uten at jeg kjente ham. Jeg visste ikke at han var død. Liket jeg sitter foran gjør ikke inntrykk, men å få høre at Zoran er død gjør inntrykk. Ikke et klump-i-halsen-sprenglyst-til-å-gråte-inntrykk, men jeg snakket med ham og nå er han borte, det minner meg på at vi alle skal dø, det gir meg et glimt av overblikk over livet og dets forgjengelighet.

Jeg trykker på brystkassen ved inngangssåret til kulen. Blodet har ikke koagulert god nok plugg der, rød veske pipler ut. Jeg løfter liket halvt opp og bandasjerer Svensken rundt brystet. Bandasjen blir svakt rød, men lekker ikke. Det får holde. Jeg vasker ham ren for blod.

- Har du et hull klart til ham, spør Radovan.
- Jeg har alltid et hull, svarer jeg.
- Skal du kutte ham opp?
- Jeg tror jeg kan behandle denne i ett stykke. Hvis du hjelper meg opp trappa.

Vi bukserer Svensken ned i en svart søppelpose. Radovan tar tak rundt føttene på liket, jeg under armene, vi bærer ham opp trappen, gjennom vindfanget og ut av huset. Den ti sekunders kritiske etappen fra ytterdøren til bagasjerommet går bra. Ingen har sett oss.

Vi har ikke sølt en dråpe. Jeg instruerer Radovan i detalj om hvordan han skal vaske blodet fra kjellergulvet. Jeg tar forklaringen ned på så elementært nivå at han blir fornærmet, men jeg er ikke der for å ta vare på følelsene hans, jeg er der for å sikre at ting blir gjort profesjonelt.

Jeg frolater åstedet og kjører gjennom natten. Antrekket ligger klart i bilen. Jeg er godt trent i å skifte mens jeg kjører. Å ta på seg batterivesten, nylonoverdelen og hodelykten går selvfølgelig lett, det er bare å styre med en hånd eller knærne og å svippe plagget over øynene mens man ikke trenger å se. Å skifte til nylonbukse er vanskeligere, men røde lys i Tonstadkryssene løser saken.

Jeg ruller ut i marka, natten er mild, parkeringsplassen ved Buråsen er tom. Jeg stopper bilen og smetter på meg piggskoene, finner frem kart og kompass. Svensken får foreløpig ligge i fred i bagasjerommet. Minuttene med liket på ryggen er de kritiske, jeg vil forsikre meg om at de forløper så smertefritt som mulig.

Jeg løper inn i den tette skogen med lykten tent og armene strakt ut som en ørn i flukt. Jeg søker en passasje hvor jeg ikke vil kjøre meg fast i granbar og trelegger selv med et lik på skuldrene. Etter noen minutters stanging frem og tilbake i tett skog er jeg fremme. Hullet som skal bli Svenskens grav ligger tett inntil et grantre. Det er skjult av en lem og deretter jord og lyng, jeg gjør slike jobber grundig og omstendelig som en gartner på timelønn. Det ser ut som uberørt skog, ingen har noen sinne funnet hullene mine. Jeg huker meg ned, fjerner jordlaget forsiktig, åpner lemmen og gjør hullet klart for å by Svensken den siste hvile.

Jeg glir tilbake mellom trærne, gjennom stupmørke, kommer ut av skogen og står igjen på parkeringsplassen langt inne i Bymarka. Jeg er skitten og svett, klokken er to timer over midnatt. Og nok en gang står det en annen person på parkeringsplassen. Irritasjon og angst danser vals inni meg. Jeg kjenner ham igjen, det er Den Hvite Mannen. Han har de samme grønne klærne som sist, men denne gangen ingen spade. Han står ved Den Hvite Bilen og ser på meg, sikkert mindre overrasket enn jeg er, han har sett bilen min på forhånd.

- Så du er her igjen, sier han.
- Ja, sier jeg.

Jeg bærer nylon, men han virker ikke interessert i å gjenoppta orienteringsmobbingen. Vi er begge mer defensive enn sist, jeg har en død mann i bagasjerommet og håper på at Den Hvite Mannen skal forsvinne så raskt som mulig. Jeg legger hendene på biltaket og tøyer ut lårmusklene. Han bare står ved bilen sin, rett opp og ned, mer ukomfortabel enn provokativ, det virker som om han venter på at jeg skal gå. Jeg har ingen spørsmål.

Jeg bestemmer meg for å trekke meg og finne en annen parkeringsplass som utgangspunkt. I det jeg åpner bildøren kommer en tredje bil rullende inn på parkeringsplassen. Vi ser begge hvem det er.

Politiet. Håndjern. Sprinkler. Jeg får en intens lyst til å sette meg på bagasjelokket, bruke kroppen min som ekstra lås.

Kjøretøyet stopper. Innholdet er to uniformerte politimenn. Den ene kommer ut med lommelykt, den andre sitter igjen i bilen.
- Hva er det som foregår her? spør politimannen, og lyser på Den Hvite Mannen. Lyset er enda hvitere enn mitt.
- Jeg tenkte å spasere en tur, sier Den Hvite Mannen.
- Du tenkte å spasere en tur?
- Ja. Jeg liker å gå tur.
- Om natta?
- Ja. Er det noen lover mot det?
- Du skal spasere i skogen klokken to om natta fordi du liker det?
- Ja ...
Politimannen lyser lenge på Den Hvite Mannen. Fyren prøver å imitere øynene til en speiderjente.

- Og du, sier han og lyser på meg. - Er dere her sammen?
- Nei, jeg aner ikke hvem han er. Jeg kom hit noen sekunder før dere, sier jeg, mens lyskjeglen glir opp og ned langs kroppen min som lyskastere langs en fengselsmur. Politimannen gransker min orienteringsdrakt.
- Trener du til Tio-mila? sier politimannen.
- Ikke akkurat nå, Tio går på våren.
- Stemmer. Fant du postene?
- Jo, jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, lirer jeg av meg og viser stedene på kartet.

- Jaha, sier han, vender lykta vekk fra meg og tilbake til Den Hvite Mannen.
- Og du liker altså å gå tur ...
Politimannen går bort til Den Hvite Bilen og lyser frem og tilbake gjennom bilrutene inn i kupéen. - Kan du være så vennlig å åpne bagasjerommet? fortsetter politimannen.
- Bagasjerommet? spør Den Hvite Mannen.
- Ja. Bak på bilen din.
Den Hvite Mannen rører seg ikke, han snakker ikke.
- Hallo? sier politimannen.
- Jeg har mistet nøkkelen, stønner den Hvite Mannen.
Nøkkelen står i bildøra, rett bak Den Hvite Mannens rygg. Politimannen runder ham, lett irritert, river nøkkelen ut av døra og låser selv opp hekken på Den Hvite Bilen.

Jeg nærmer meg nysgjerrig når luken går opp. Jeg ser svart plast, jeg ser politimannens hender trekke den svarte plasten til side, jeg ser hår, jeg ser et menneskehode, og jeg kjenner det igjen. Det er Zoran. Håret og ansiktet er rødfarget av hans eget størknede blod. De har ikke vasket ham før begravelsen, ikke bandasjert ham, posen er rød av blod på innsiden. Jeg studerer interessert disse håndverksmessige forskjellene.

De setter håndjern på Den Hvite Mannen og tar med ham over til politibilen, legger en hånd på hodet hans og presser ham ned så han passer i baksetet. Jeg blir avhørt som vitne. Nei, jeg kjenner ham ikke, jeg vet ikke hva han heter, jeg har sett ham i ti sekunder før dere kom. Det tar kort tid. De instruerer meg til å holde meg unna Den Hvite Bilen, og så er jeg luft for dem. Jeg møter Den Hvite Mannens blikk der han sitter inne i politibilen. To menn, samme oppdrag, forskjellige skjebner. Jeg smiler ikke, jeg lar ham i fred.

Noen minutter senere kjører jeg vekk. De har ikke en gang spurt meg om navnet mitt. Jeg har ingen bekymringer, natten er ennå ung. Det fins andre parkeringsplasser, det fins andre hull.

Jeg elsker nattorientering. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene. Det hjelper meg i jobben.